Fotball og jus: Nye eksempler på trenersaker fra NFFs ankeutvalg

Advokat Torbjørn Evjenth kommer i denne artikkelen opp med fire nye aktuelle saker fra NFFs ankeutvalg, som kan være relevante for fotballtrenere å kjenne til.

Skrevet av Norsk Fotballtrenerforening
26. juni 2023
Foto: Ivar Thoresen
  • Av Torbjørn Evjenth, Advokat MNA|Partner, advokatfirmaet Dehn DA

Hensikten er å skrive kort og ukomplisert om avgjørelser i NFFs ankeutvalg,  som tar opp problemstillinger knyttet til regelverket som går igjen, og som derfor er nyttig å lese litt om for trenere.

• Eksempel 1:

Trener utestengt i én kamp for munnbruk mot dommer

Saken gjelder: En trener fikk rødt kort i kamp, og ble utestengt i én kamp på grunn av fornærmende, krenkende eller grov språkbruk. Treneren var uenig i dommerens beskrivelse av hva som hadde blitt sagt og anket derfor avgjørelsen. NFFs ankeutvalg opprettholdt utestengelse i en kamp. 

Hvorfor treneren ble utestengt:

NFFs forbundsstyre fastsetter retningslinjer for disiplinærsaker før hver sesong. Disse retningslinjene omhandler blant annet karanteneutmåling[1], for å sikre at like tilfeller blir likt behandlet. 

I den aktuelle saken ila NFF Hordalands den aktuelle treneren én kamps karantene, og baserte beslutningen på dommerens utvisningsrapport og trenerens forklaring. Det ble imidlertid ikke gitt noen nærmere redegjørelse for hvorfor utfallet ble én kamps karantene. Det ble heller ikke vist til hvilket punkt i retningslinjene for disiplinærsaker​ som var benyttet, eller om det forelå eventuelle formildende eller skjerpende omstendigheter.

Dommerens utvisningsrapport oppga «fornærmende, krenkende eller grov språkbruk (herunder sjikane, obskøne bevegelser e.l.)» som utvisningsårsak. Dommeren beskrev hendelsen slik: 

Trener til Rosendal står å skjeller dommer ut gjentatte ganger etter advarsel. Bruker trusler som «han dommeren skal få 1 stjerne» «du dømmer heilt ubrukelig, da syns eg virkelig» forlot til slutt området etter uenighet med dommer, stod heile kampen å klagde generelt på alle avgjørelser dommer gjorde». 

Treneren var uenig i dommerens gjengivelse av hva som hadde blitt sagt, bortsett fra uttalelsen om at vurderingen av en bestemt situasjon var «heilt ubrukeleg dømt». 

Etter retningslinjene for disiplinærsaker[2] skal det normalt ilegges to kampers karantene for utvisning av trener/leder når språkbruken er gjentatt eller grov[3]. Retningslinjene er riktignok kun veiledende og ikke uttømmende eller absolutte instrukser for utmålingen av sanksjon. Det innebærer at en strengere eller mildere sanksjon kan ilegges, så lenge prinsippene om likebehandling ivaretas. I vurderingen om karanteneutmåling vil derfor omstendighetene i den enkelte sak stå sentralt.

NFFs ankeutvalg kom til at det mindre strenge alternativet «munnbruk mot dommer»[4] var en mer passende beskrivelse av utvisningsårsaken i den aktuelle saken. Etter ankeutvalgets syn var trenerens munnbruk ikke alvorlig nok til at det var riktig å betegne den som grov. 

For «munnbruk mot dommer» skal det normalt ilegges én kamps karantene. Etter ankeutvalgets syn forelå det ingen skjerpende eller formildende omstendigheter som tilsa en annen reaksjon i den aktuelle saken. NFF Hordaland sin avgjørelse om å ilegge treneren én kamps karantene ble dermed stående.

• Beslutning fra NFFs ankeutvalg, datert 13.06.2022, med referanse: NFFA-2022-12

[1] Jf. NFFs reaksjonsreglement § 4-14. 

[2] Retningslinjene for sesongen 2022 var for denne typen regelbrudd de samme som for sesongen 2023. 

[3] Jf. pkt. 5 b. 

[4] Jf. pkt. 4 a.

• Eksempel 2:

Seier på walkover på grunn av for dårlig bane

Saken gjelder:  Saken gjelder krav om seier på walkover etter at en kamp ikke lot seg avvikle på grunn av banens tilstand. Ved ankomst før kamp, viste det seg for lagene at banen var i dårlig forfatning. Dommeren besluttet at kampen ikke kunne spilles, på grunn av banens tilstand. NFF Oslo besluttet først at kampen skulle omberammes, men etter anke ble bortelaget tilkjent seier på walkover.

Hvorfor kampen ble avlyst, og seier ble tilkjent på walkover:  

Ifølge NFFs ankeutvalg fremgikk det klart av den aktuelle sakens dokumenter at banen var i en slik forfatning[1] at det ikke var forsvarlig å spille på den. Banen var dermed ikke reglementert til fastsatt tid.

Hovedregelen i denne typen situasjon, er at bortelaget skal tilkjennes seieren på walkover, fremfor at kampen omberammes[2]. Det er hjemmelaget som har ansvaret for at obligatoriske kamper[3] spilles på reglementert bane. Dersom en kamp ikke kan startes senest 45 minutter etter fastsatt tidspunkt fordi hjemmelaget ikke har oppfylt denne forpliktelsen, taper arrangørens lag kampen og kampresultatet settes til 0–3[4]. 

Det er ikke noe krav om skyld for å bruke denne bestemmelsen, og hjemmelaget har dermed et objektivt ansvar for at banen er i god nok stand. Bestemmelsen kan dermed anvendes selv om klubben ikke har opptrådt uaktsomt eller på annen måte kan klandres for banens tilstand. 

Den snevre unntaksregelen som kan gi grunnlag for å omberamme en kamp, gjelder i tilfeller hvor kampen ikke kan spilles på grunn av alvorlige og uforutsette hendelser utenfor partenes kontroll[5].

I den aktuelle saken var banen i dårlig tilstand. Den var ujevn, og hadde blant annet glipper i skjøtene og løse felter. Banen var dermed ikke reglementert til fastsatt tid. 

Ifølge hovedregelen skal dermed at motstanderlaget tilkjennes seier på walkover. 

NFF Oslo hadde i sin vurdering lagt til grunn at hjemmelaget «ikke i stor nok grad har misligholdt sine forpliktelser», og at klubben ikke kunne klandres for at banen ikke var reglementert. 

Ankeutvalget fant det klart at det ikke forelå forhold som tilsa at unntak fra hovedregelen skulle komme til anvendelse. Det ble i den forbindelse vist til at hjemmelaget syntes å ha vært god kjent med utfordringene knyttet til banetilstanden i forkant av kampen, og likevel var det ikke noe som tydet på at hjemmelaget hadde foretatt seg noe for å sikre at kampen kunne spilles som normalt.

NFFs ankeutvalg kom dermed enstemmig til at hjemmelaget hadde forsømt sin plikt til å stille med reglementert bane til fastsatt tid. Siden kampen som følge av dette ikke kunne startes innen 45 minutter etter fastsatt tidspunkt, ble kampresultatet satt til 0–3.

• Beslutning fra NFFs ankeutvalg datert 12.05.2023, med referanse: NFFA-2023-12

[1] Oppegård Avis beskrev forholdene slik i en artikkel på oavis.no den 18.04.2023: «Store deler av Sofiemyr kunstgress er nå så ujevnt at motstanderlag nekter å spille på banen.»

[2] Jf. NFFs breddereglement § 8-3 (1) eller (5). 

[3] Dvs. kamper og konkurranser som organiseres av NFF eller klubb tilknyttet NFF. 

[4] Se NFFs kampreglement § 12-6 og NFFs breddereglement § 9-6. 

[5] Jf. NFFs breddereglement § 8-3 (4). 

• Eksempel 3:

En dommer hadde adgang i regelverket til først å gi tillatelse til å ta et frispark raskt, for så å endre denne avgjørelsen og dermed annullere påfølgende mål

Saken gjelder: I en kamp i april 2023 scoret Vard Haugesund (VH) mål på stillingen 0-0, etter at dommeren hadde tillatt at et frispark ble tatt raskt. Deretter revurderte dommeren sin egen beslutning om å tillate frispark å bli tatt raskt, og annullerte deretter målet. VH tapte kampen 3-0, og innga protest. 

Hvorfor protesten ikke ble tatt til følge:

Den klare hovedregelen er at sluttresultatet i en fotballkamp er endelig avgjort når kampen er ferdigspilt. Fra dette utgangspunktet finnes det en begrenset adgang[1] til å få resultatet endret eller å få kampen spilt på nytt som følge av protest.

VH hevdet i sin protest at kampen skulle spilles på nytt, fordi det hadde forekommet «grove feil ved dommerens forståelse eller praktisering av regelverket…»[2].

VH sin anførsel bygde på at dommeren lot laget starte spillet raskt etter å ha blitt tildelt frispark på midtbanen, hvorpå VH satte i gang et angrep som endte med scoring. VH anførte at dommeren etter scoringen ikke hadde adgang til å omgjøre beslutningen om at VH kunne ta frisparket raskt, og at annulleringen av scoringen var en grov feil ved dommerens forståelse eller praktisering av regelverket.

Bakgrunnen for at dommeren omgjorde sin beslutning om å tillate frisparket tatt raskt, var at han skulle gi et gult kort. Det følger av spillereglene[3] at spillet ikke skal gjenopptas før tildelingen av en advarsel eller utvisning er fullført. Fra dette utgangspunktet er det gjort unntak når et lag setter spillet i gang raskt og får en åpenbar scoringsmulighet. 

I VH sitt tilfelle, besluttet dommeren først at denne unntaksadgangen var oppfylt, og at VH derfor kunne fortsette spillet. Etter at VH scoret, omgjorde dommeren denne beslutningen, etter å ha gjort følgende vurdering: 

«(…) Etter at VH har scoret, får jeg en vond magefølelse og tenker meg om. Da tenkte jeg et lite sekund at jeg hadde markert for at jeg skulle foreta meg noe mer, samt at kapteinen deres ble påvirket av meg et like sekund der. Om ikke det var avgjørende, så var det en faktor for at han ikke avverget scoringen og kom bakpå. I tillegg satte de ikke i gang en «åpenbar scoringsmulighet», noe som er kriteriet for at unntaket kan brukes.

Jeg går derfor bort til VH-spillerne som feirer scoringen og sier at det ikke kan bli mål. (…)

Begrunnelsen er at spillet ikke ble riktig igangsatt og at jeg hadde markert med dobbelstøtet at jeg skulle administrere.»

I vurderingen av om omgjøringen av målet innebar en grov feil ved dommerens forståelse av regelverket, pekte NFFs ankeutvalg først på at spillereglene[4] regulerer dommerens adgang til å omgjøre egne beslutninger. 

Dommeren kan blant annet omgjøre sine beslutninger om hvordan spillet skal gjenopptas, dersom dommeren selv oppdager å ha tatt feil. Det er en forutsetning for å kunne benytte denne adgangen, at dommeren omgjør sin beslutning før spillet er gjenopptatt. Når denne bestemmelsen skal vurderes, skal det i tillegg legges vekt på at spillets ånd og idealer.

NFFs ankeutvalg kom til at dommeren hadde adgang til å omgjøre sin beslutning i dette tilfellet. Det avgjørende for ankeutvalget var at omgjøringen skjedde før spillet ble gjenopptatt etter scoringen. Hvis spillet hadde blitt gjenopptatt etter scoringen, hadde omgjøringsadgangen vært avskåret[5]. Ettersom spillet ikke var gjenopptatt, kunne dommeren med rette gå tilbake på beslutningen om å la VH sette i gang frisparket raskt, når han senere vurderte at beslutningen var feil. Når dommeren benyttet den adgangen, var det riktig at frisparket skulle tas på nytt og at målet dermed måtte annulleres.

Etter ankeutvalgets syn var dette også i samsvar med «spillets ånd og idealer», og «Fair Play», siden dommeren må ha anledning til å rette opp egne feil, så lenge dette skjer før spillet er gjenopptatt.

• Beslutning fra NFFs ankeutvalg, datert 12.05.2023, med referanse: NFFA-2023-11

[1] Jf. NFFs reaksjonsreglement, kapittel 5. 

[2] Jf. NFFs reaksjonsreglement § 5-3 (1) bokstav c.

[3] Jf. NFFs spilleregler for voksen- og toppfotballen pkt. 12.3.

[4] Jf. NFFs spilleregler for voksen- og toppfotballen pkt. 5.2 (4).

[5] Jf. NFFs spilleregler for voksen- og toppfotballen, pkt. 5.2 (4). 

• Eksempel 4:

Tre kampers utestengelse for å ha spyttet på dommeren

Saken gjelder: En spiller ble utvist etter å ha spyttet på dommeren like etter kampslutt. NFFs ankeutvalg kom til at det var bevist ut over enhver rimelig tvil at spilleren hadde spyttet på dommeren, og ga spilleren karantene i tre kamper. 

Hvorfor spilleren ble utestengt i tre kamper:  

NFFs forbundsstyre fastsetter retningslinjer for disiplinærsaker før hver sesong. Disse retningslinjene omhandler blant annet karanteneutmåling[1], for å sikre at like tilfeller blir likt behandlet.

Retningslinjene er riktignok kun veiledende og ikke uttømmende eller absolutte instrukser for utmålingen av sanksjon. Dette betyr at en strengere eller mildere sanksjoner kan ilegges, så lenge prinsippene om likebehandling ivaretas. I vurderingen om karanteneutmåling er det dermed den enkelte saks omstendigheter som står sentralt[2].

Dommeren skrev i sin utvisningsrapport at utvisningsårsaken i den aktuelle saken var å «bite eller spytte på en motspiller eller enhver annen person». Dette svarer til å «spytte på en motspiller eller enhver annen person», som ifølge retningslinjene[3] normalt skal medføre tre kampers karantene.

Spilleren sa seg uenig i å ha spyttet på dommeren.

Ved vurderingen av bevis i denne typen saker er beviskravet det samme som i saker etter straffeloven, og dermed skal «enhver rimelig tvil komme den saken gjelder til gode»[4]. Spørsmålet for NFFs ankeutvalg var dermed om det var bevist utover «enhver rimelig tvil» at den aktuelle spilleren spyttet på dommeren i situasjonen like etter kampslutt.

Etter praksis i NFFs disiplinær- og ankeutvalg skal utvisningsrapporten tillegges betydelig vekt i denne vurderingen[5]. NFFs ankeutvalg har i sin praksis lagt til grunn at dette særlig gjelder i saker der ord står mot ord. Dommerens oppfatning vil dermed normalt være avgjørende så lenge annet ikke kan bevises[6]. 

I denne saken ble imidlertid dommerens egen forklaring ikke tillagt like stor vekt som ellers, siden utvisningsårsaken var spytting på dommeren. Som ellers måtte spørsmålet om hva som skulle anses som bevist, bero på en helhetsvurdering av sakens dokumenter, og om det på bakgrunn av disse kunne sies å være bevist ut over enhver rimelig tvil, at spilleren hadde gjort det han var beskyldt for.

Dommeren hadde uttalt seg klart både i utvisningsrapporten og i den etterfølgende redegjørelsen. Han var ikke i tvil om at spilleren spyttet, og hadde reagert kraftig da dette skjedde. Spilleren mente det var helt feil at han skulle ha spyttet på dommeren, og ble støttet i dette av egen trener. Spillere på benken til motstanderlaget forklarte at de så en ufin oppførsel fra spilleren som ble utvist, hvorpå han spyttet på dommeren. Dette ble forklart uten at de som forklarte det hadde blitt gjort kjent med at dommeren hevdet å ha blitt spyttet på.

NFFs ankeutvalg kom til at det var bevist ut over enhver rimelig tvil at spilleren hadde spyttet på dommeren. Det avgjørende for ankeutvalgets oppfatning var at dommerens opplevelse av situasjonen hadde blitt bekreftet av en tredjepart; spillerne på benken til motstanderlaget. I den forbindelse var det sentralt for ankeutvalget at disse spillerne ikke hadde blitt gjort kjent med årsaken til utvisningen, før de ga sin forklaring.

Etter denne konklusjonen mente ankeutvalget at spilleren i utgangspunktet skulle ilegges tre kampers karantene[7].

Ankeutvalget fant ikke at det forelå formildende omstendigheter som skulle tilsi at karantenen ble redusert. Det var naturligvis uheldig om det var riktig at dommeren hadde oppført seg på den måten som var beskrevet av laget til den utviste spilleren, både i slutten av kampen og da dommeren skulle ha dyttet spilleren etter kampen. Men NFFs ankeutvalg fant ikke at det var forhold som stilte spilleren sin handling i et mildere lys.

Etter dette fant ankeutvalget at tre kampers karantene er var passende reaksjon.

• Beslutning fra NFFs ankeutvalg datert 22.05.2023, med referanse: NFFA-2023-14

[1] Jf. NFFs reaksjonsreglement § 4-14. 

[2] Jf. avgjørelse av NFFs ankeutvalg med referanse NFFA-2021-10.

[3] Jf. pkt. 3 f.

[4] Jf. NFFs reaksjonsreglement § 3-6 (7) jf. § 4-24 (3).

[5] Jf. avgjørelse av NFFs ankeutvalg med referanse NFFA-2021-25.

[6] Jf. avgjørelser av NFFs ankeutvalg med referansene NFFA-2022-38 og NFFA-2022-40.

[7] Jf. NFFs retningslinjer for disiplinærsaker pkt. 3