Kan fotballforskning gi drømmen en sjanse?

• Av professor Geir Jordet, Institutt for idrett og samfunnsvitenskap Norges idrettshøgskole.
  Dette er et innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning

Professor Hallgeir Gammelsæter fra Høgskolen i Molde publiserte nylig et innlegg (Akademiklassifiseringen. Falske håp og drømmer?) der han er kritisk til NTFs modell for akademiklassifisering og spesielt til hvordan denne legitimeres. Han skriver at «forskningen» (Gammelsæters hermetegn) som NTF-Sport selv har gjort ikke er dokumentert og publisert, og at det ikke er redegjort for teori og metodikk som er brukt. Dernest uttrykker han undring og skepsis over NTF-Sport sin positive omtale av Jim Collins sine bøker om organisasjon og ledelse. I denne kommentaren vil derfor jeg svare på noe av denne kritikken. Grunnlaget for dette er mitt engasjement i Toppfotballsenteret/Norsk Toppfotball – Avdeling Sport (TFS/NTF-Sport) fra oppstarten i 2009 fram til februar 2020, der jeg hadde ansvar for psykologi og forskning. 

TFS/NTF-Sport sin forskning

Om det første punktet på forskning som TFS/NTF-Sport har gjort så er jeg enig med Gammelsæter i noe av hans premiss for sine spørsmål – om det ikke finnes redegjørelse for teori og metode er det vanskelig å vite hva som er gjort, og om det som er gjort er gjort godt. Som han også korrekt påpeker viser Akademiklassifiseringsrapportene (fra 2017 og 2019) til omfattende datainnsamlinger i nasjonale og internasjonale fotballklubber, forbund, og andre prestasjonsmiljøer, samt en mengde statistikk. EN del av dette er innhenting av referanser i internasjonale miljøer – vi ville finne ut mer om hva «verdens beste» gjør, slik at vi kunne lære fra dem, konkurrere med dem, og til slutt forhåpentligvis overliste dem. Dette arbeidet er ikke og har aldri vært planlagt som et formelt forskningsprosjekt (som faglig leder i NTF-Sport, Espen Olafsen, viser i sitt publiserte svar til Gammelsæter), men det har vært et stort, etterrettelig, og strukturert dokumentasjonsarbeid utført av team sammensatt av fotballtrenere OG forskere.  

Den andre delen av datainnsamlingen der vi ville finne ut mer om OSS SELV, nevner ikke Gammelsæter med ett ord. På side 10 i Akademiklassifiseringsrapporten fra 2019 står dette imidlertid klart beskrevet. Kort sagt, i 2011 og 2012 samlet TFS/NTF-Sport i samarbeid med forskere og studenter fra Norges idrettshøgskole inn utførlige spørreskjemabaserte data om samtlige toppklubbers spillere, deriblant 712 spillere i alderen 14 til 21 år fra de daværende Tippeligaklubbene, samt 863 seniorspillerne i de daværende Tippeliga-, OBOS-liga og Toppserielagene. Alle spillerne/lagene i alle klubbene ble med, bortsett fra et lite antall enkeltspillere som av ulike grunner ikke ville eller kunne. Resultatene av dette arbeidet har vært med på å prege TFS/NTF-Sport sitt arbeid over flere år og både direkte og indirekte vært med på å legge grunnlaget for ulike deler av Akademiklassifiseringen. Teori, metodikk, empiriske funn og implikasjonene av alt dette ble også rapportert ut i totalt 2 doktorgradsavhandlinger, 10 masteroppgaver, 7 artikler i internasjonale fagfellevurderte forskningstidsskrift og 7 bokkapitler i vitenskapelige bøker. Det at oppslutningen var så stor blant klubber og spillere, at såpass mange forskere og studenter var involverte i gjennomføringen, og at resultatene ble ivaretatt både i form av vitenskapelig produksjon OG praktisk oppfølging gjennom TFS/NTF-Sport og Akademiklassifiseringen gjør at jeg vil gå så langt som å si: Dette var tidenes forskningsdugnad i norsk toppfotball. Det er derfor mildt sagt spesielt når Gammelsæter overhodet ikke nevner dette, fordi han enten a) ikke har lest den delen av rapporten der dette er referert til, b) ikke har forstått hvordan dette er en del av grunnlaget for Akademiklassifiseringen, eller c) velger å ignorere dette fordi det ikke passer med det han forsøker å si i sitt innlegg. Jeg vil ikke i denne kommentaren gå inn på de eksakte funn og konklusjoner i denne forskningen, men for Gammelsæter og for andre interesserte følger det i slutten av denne kommentaren en oversikt med de ulike forskningspublikasjoner dette arbeidet har frembrakt. 

Collins sine bøker

I Gammelsæters andre punkt kritiserer han det han omtaler som en ukjent forfatter innen feltet organisasjon og ledelse – nemlig amerikanske Jim Collins (som med sine 10 millioner solgte bøker ikke slår meg som ukjent, men jeg vil tro «ukjent» refererer til antall vitenskapelige publikasjoner og siteringer, som er en velkjent måte å rangere forskere på, av og for forskere). Det er lett å støtte flere av Gammelsæter sine poenger. Det statistiske grunnlaget for studiene som ble gjort for Collins sine bøker har garantert begrensninger, overføring av metodikk og konsept fra USA til Norge kan alltid diskuteres, og egenskapene Collins løfter fram som viktige for organisasjoners suksess forklarer ikke alltid suksess, for å nevne noe. Det er strålende når forskere, som de Gammelsæter refererer til, kan bidra til å modifisere, nyansere og i enkelte tilfeller forkaste budskap som hevdes av bestselgende forfattere. Men jeg har ennå ikke sett en studie eller en bok som ikke kan kritiseres på lignende måter, og det som bringes opp i disse studiene rokker ikke ved verdien Jim Collins sitt arbeid har hatt for oss. 

Det er viktig å understreke at TFS/NTF-Sport ikke har brukt Collins sine bøker som et teoretisk rammeverk for å bedømme utviklingsmiljøer i fotball. Bruken av Collins sine bøker i norsk fotball har primært vært å a) gi oss et metodisk grep knyttet til våre egne studier og referanseinnhenting (som Espen beskrev i sin kommentar) og b) inspirere norske fotballedere og trenere til å vurdere seg selv og eget lederskap i lys av erfaringer fra andre kontekster, kommunisert gjennom Collins sine historier, formuleringer og begrep. Da TFS/NTF-Sport i en periode konstant var på reisefot til norske toppklubber ble flere av Collins sine uttrykk, slik som «Pinnsvinkonseptet», «Good is the enemy of great», «Nivå-5 ledelse», «Empirisk kreativitet» og «Produktiv paranoia» gjenstand for intens og konstruktiv diskusjon. Jeg vil påstå at disse bøkene, gjennom våre artikler og klubbesøk, har blitt en inngangsport til ledelseslitteratur for en rekke norske fotballedere og trenere, som så har stimulert ytterligere både lesing og selvrefleksjon. Det er mulig Gammelsæter vil hevde at dette er uheldig eller feil når bøkene ikke er fagfellevurdert på samme måte som vitenskapelige artikler blir det – jeg vil tvert imot mene at både innhold og form på disse bøkene har gjort komplekse aspekt ved organisasjon og ledelse både spennende og tilgjengelige for våre folk i fotballen, og dette har vært med på å gjøre norsk fotball bedre. 

Gammelsæter kritiserer generelt Collins sine bøker fordi de ikke er fagfellevurderte, forskningsteamet hans for at de er studenter (!!?), og Collins selv fordi han ikke har publisert i fagtidsskrifter for forskere. Dette er som å kritisere en fotballforsker for at fotballferdighetene hans på banen ikke holder mål. Collins er først og fremst en forfatter og han bør kritiseres som det. Og så kan det forvirre når Collins selv og andre blant annet bruker ord som «researcher» og «research» om det han er og gjør, og når han baserer sine bøker på data. Jeg kan forestille meg at Gammelsæter også reagerer når vi i tillegg bruker ord som «forsker», «forskere» og «studie» om Collins og hans arbeid i akademiklassifiseringsrapport og artikler. Selv om ordene er mer retoriske grep enn referanser til jobbtitler eller vitenskapelig nivå på arbeidet med bøkene kan det virke misvisende, og mer presise ord hadde vært bedre. I den forbindelse bør det nevnes at våre nevnte artikler er publisert i Fotballtreneren og hensikten var å oppsummere, forenkle og vise til praktiske anvendelser av fire bøker, for fotballtrenere. Å bevare full presisjon og nyanse, og samtidig nå målet om å oversette slike bøker til målgruppen så de oppleves som relevante, verdifulle og funksjonelle, er aldri enkelt. Og om Gammelsæter blir bekymret og skeptisk hvis jeg og mine kolleger liker det vi leser av en ekstremt grundig og poengtert forfatter, og vi uttrykker det HAN kaller nesegrus beundring, så lever jeg greit med det.

Så en observasjon om Jim Collins og akademisk troverdighet. Ifølge Gammelsæter tilbyr Collins falske håp og drømmer fordi han har «unndratt seg forskersamfunnets kritiske vurdering» og fordi forskningsteamet hans på Good to Great besto av «studenter han selv hadde plukket ut». Han jobbet imidlertid ikke bare med studenter. Det metodiske grunnlaget for Good to Great ble lagt med Collins sin første bok, Built to Last, som han skrev sammen med Professor Jerry Poirras, fra Stanford Business School. Den av Collins sine bøker vi i TFS/NTF-Sport har blitt tyngst inspirert av, og som vi har diskutert mest i norsk fotball de siste årene er Great by Choice. Collins skrev faktisk denne boka sammen med en nordmann, Professor Morten Hansen, også han fra Stanford Business School. I tillegg ga Collins ut en ny bok nå i 2020 kalt Beyond Entrepreneurship 2.0, med en tredje medforfatter, William C. Lazier, Professor på Stanford Business School. Sånn for ordens skyld, siden Gammelsæter kritiserer den akademiske tyngden som ligger til grunn for Collins sine bøker, Stanford (som da alle disse medforfatterne er fra) er et forretningsuniversitet (eller handelshøyskole) som hvert eneste år er rangert helt i verdenstoppen for slike universiteter (i en oversikt over 7 ulike rangeringer fra 2020/2021 toppet Stanford listen på 3 av dem). Så selv om Jim Collins ikke har publikasjoner i fagfellevurderte tidsskrift eller hans bøker ikke har blitt direkte fagfellevurdert av forskere, så allierer han seg med professorer fra et verdensledende akademisk miljø og dette tilfører både ham og bøkene noen gode doser akademisk troverdighet. 

Konklusjon

Avslutningsvis vil jeg understreke at Gammelsæter som professor i organisasjon og ledelse utvilsomt innehar akademisk kunnskap, metodiske perspektiv og vitenskapelig innsikt på nettopp organisasjon og ledelse som jeg og vi (i TFS/NTF-Sport) ikke har. Da TFS/NTF-Sport startet i 2009 var dialog med norske forskere som hadde interesse i fotball høyt prioritert, for å nettopp aktivere både enkeltpersoner og miljøer til å spille sin unike kompetanse inn til det norske fotballfellesskapet. Vi inviterte derfor alle norske fotballforskere (som vi var i stand til å identifisere) til et møte om fotball og forskning på Ullevål stadion 11. juni 2010. Totalt møtte 32 norske fotballforskere fra de fleste institusjonene i landet som driver med fotball og forskning opp. Gammelsæter var også invitert, men kom ikke (han stilte riktignok opp seinere det året da vi gjennomførte et forskningsseminar som en del av Cupfinaleseminaret). Collins sine perspektiv, hans metodikk og våre tolkninger av dem var noe av det som ble utførlig presentert på møtet i juni. Kanskje vi kunne hatt denne diskusjonen allerede da, i stedet for nå. 

Gammelsæter gir i sitt innlegg flere opplagte antydninger om hva han mener om selve Akademiklassifiseringen. Jeg vil ikke diskutere disse her, men heller oppmuntre ham, og andre forskere, til å fokusere mer på fakta og empiri enn på ideologi og ufunderte antagelser når det gjelder den «hete poteten» Akademiklassifiseringen virker å være. Det hadde vært flott om forskere empirisk utforsker effektene av Akademiklassifiseringen ved å hente inn sine egne data fra spillere og klubber. Således var det en glede å se at kollegaer fra NTNU og Universitetet i Agder nettopp fikk publisert en vitenskapelig studie (mandag denne uka), der de har gjort en enkel undersøkelse av hvordan unge spillere i klubber som er rangerte som topp-5 i 2017-Akademiklassifiseringen opplever utviklingsmiljøet i sine klubber sammenlignet med spillere fra de 5 lavest rangerte klubbene. Resultatene er entydige – spillerne i de klubbene som gjør det bra i Akademiklassifiseringen opplever sine miljø som betydelig mer positivt stimulerende, utviklingsorienterte, helhetsorienterte i sin befatning med unge spillere (ikke bare fokus på fotball) og med bedre kommunikasjon fra trenere. Selv om denne studien gir støtte og legitimitet til Akademiklassifiseringen, ved at den viser hvordan miljøer som blir fremmet og rangert høyt fra sentralt hold også oppleves som gode og sunne av spillerne selv, er dette selvsagt bare EN studie av ETT aspekt. Vi trenger mer kunnskap, og gjerne kritiske studier som kan avdekke skjulte og utilsiktede konsekvenser av Akademiklassifiseringen. Inntil vi får mer slik kunnskap vil jeg imidlertid påstå at forskningen som er gjort i regi av norsk toppfotball til nå, mer enn noe annet, er med på å gi unge norske fotballspilleres drømmer en sjanse. 

Vitenskapelige fagfellevurderte forskningsartikler knyttet til TFS/NTF-Sport:

1. Haugaasen, M., & Jordet, M. (2012). Developing football expertise: a football-specific research review. International Review of Sport and Exercise Psychology, 5, 177-201. https://doi.org/10.1080/1750984X.2012.677951
2. Haugaasen, M., Toering, T., & Jordet, G. (2014). From childhood to senior professional football: Elite youth players’ engagement in non-football activities. Journal of Sports Sciences, 32, 1940-1949.
3. Haugaasen, M., Toering, T., & Jordet, G (2014). From childhood to senior professional football: A multi-level approach to elite youth football players’ engagement in football-specific activities. Psychology of Sport & Exercise, 15, 336-344.
4. Toering, T., & Jordet, G. (2015). Self-control in professional football players. Journal of Applied Sport Psychology, 27, 335- 350. doi: 10.1080/10413200.2015.1010047
5. Hofseth, E., Toering, T., & Jordet, G. (2015). Shame proneness, guilt proneness, behavioral self-handicapping, and skill level: A mediational analysis. Journal of Applied Sport Psychology, 27, 359-370. doi:10.1080/10413200.2015.1014974.
6. Hofseth, E., Voktor Pedersen, J., Jordet, G., & Toering T. (2016). Shame-coping in professional soccer players: An exploratory interview analysis. International Journal of Sport Psychology, 48, 111-132.
7. Hofseth, E., Toering, T., Ivarsson, A., & Jordet, G. (2017). Perception of skills and performance level in youth elite soccer: Are positive self-perceptions always positive? Sport, Exercise, and Performance Psychology. doi:10.1037/spy0000094\

Vitenskapelige bokkapitler knyttet til TFS/NTF-Sport:

8. Jordet, G. (2015). Psychological characteristics of expert  In J. Baker & D. Farrow (Eds.), Routledge Handbook of Sport Expertise (pp. 106-120). London: Routledge. 
9. Jordet, G. (2016). Psychology and elite soccer performance. In Strudwick, T. (Ed.), Soccer Science: Using Science to Develop Players and Teams (pp. 367–388). Champaign, IL: Human Kinetics
10. Toering, T. (2017). Eventual sport performance level: What about the role of type of sport, perception of critical life events, and practice quality? In Wilson, M., & Walsh, V. (Eds.), Progress in Brain Research vol.1; Sport and the Brain: The science of preparing, enduring and winning.
11. MacNamara, A., & Toering, T. (2017). The child’s ideal approach to sport – Establishing a growth mindset. In D. Collins, & A. MacNamara (Eds.), Talent Development – A practitioners’ guide (pp.29-39). New York: Routledge.
12. Toering, T. (in press). Self-regulation. In D. Collins & A. Cruickshank (Eds.), Sport Psychology Essentials. Human Kinetics.
13. Jordet, G., & Toering, T. (in press). Psychology and elite player development. In A.M. Williams, P. Ford, & B. Drust (Eds.), Science and Soccer. London: Taylor & Francis.
14. Jordet, G., Abrahamsen, F., Toering, T. (in press). Psychological effects related to growth, maturation and puberty. In J. Bunce, T. Hicks, R. Malina, & S. Cummings (Eds.), Growth and Maturation Handbook U.S. Soccer.

Les også:

• Hallgeir Gammelsæters innlegg:  Falske håp og drømmer?
• Tilsvar fra faglig leder Espen Olafsen i Norsk Toppfotball: Gammelsæter slår inn åpne dører…
• Fakta om Geir Jordet