Luton mot Goliat

• Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 1/2024

Bunnpunktet ble nådd da bare 911 tilskuere kom for å se på da de møtte Staines Town i FA Trophy-kamp i desember 2013. Men den sesongen ble likevel et vendepunkt. Med John Still som manager vant de Conference Premier, og var tilbake i League Two da den nye sesongen startet i august 2014. 

Fotballtreneren dro på besøk til Luton for å finne ut hvordan de, som den desidert minste klubben, med den nest minste stadion og et totalbudsjett som knapt matcher årslønna til en av de store stjernene i Manchester City, tilnærmer seg en tilværelse på den aller største fotballscenen i verden. Og ikke minst: Hvordan kan de få det til å bli noe mer enn en en-sesongs opplevelse?

En liten times togtur nordover fra sentrale London ligger Luton. Ingen turistmagnet akkurat. I 2004 «vant» Luton kåringen «Crap Towns: The 50 worst Places to Live in the UK». Omdømmet har ikke bedret seg særlig siden. Luton må i stedet leve med ryktene om å være en by med tor høyreekstremistisk aktivitet – et sted for radikalisering av islamistiske terrorister og rekruttering av IS-krigere. 
  Luton har heller aldri fått priser for fremragende arkitektur. Tvert imot, er det lov å si. Her bor det 225 000 mennesker, i en av Englands mest sammensatte byer etnisk og religiøst. En lite glamorøs arbeiderklasse-by, hardt økonomisk rammet av nedgangen i både hattemaker-industrien og bilindustrien – to av de viktigste næringene for byens innbyggere. 

«Du vet, livet i Luton er aldri lett. Så det er vi vant til.»

Mick Harford

Elsket og hatet

Midt i denne «elendigheten» ligger Kenilworth Road – eller The Kenny blant venner – Lutons hjemmebane. Et stadion som The Guardian i 2004 kåret til den nest verste på øya – bak Priestfield i Gillingham. 

  Kenilworth Road ble åpnet i 1905 og har vært Lutons hjemmebane siden. Elsket av fansen, hatet av alle andre. Nå er det plass til 11 500 tilskuere, og fortsatt minner store deler av stadion mer om 1905 enn 2024. 
  Samtidig er The Kenny kanskje et av Lutons aller fremste våpen i kampen for å overleve i Premier League. Stemningen er elektrisk. Støtten til hjemmelaget er massiv og løfter laget til uante høyder. Toppklubbene har fått erfare det i tur og orden så langt i sesongen. Liverpool berget med nød og neppe ett poeng. Arsenal fikk med seg alle poengene etter et seiersmål av Declan Rice på overtid av overtida da Fotballtreneren var på besøk. Manchester City måtte grave dypt for seieren uka etter. 

– Kenilworth Road er definitivt min favorittbane. Det er ikke lett for noen motstander å komme hit, så for oss er det definitivt en fordel. Samtidig må vi flytte til et nytt stadion for å kunne utvikle oss videre. Forhåpentligvis står en ny arena klar i løpet av to-tre år, og det vil sikre framtida for oss de neste 20-30 åra.
  Det sier klubblegenden Mick Harford til Fotballtreneren. Han er nå Chief Recruitment Officer – sjefsspeider – i klubben hvor han har spilt nærmere 200 kamper, og hvor han også har vært manager i tre perioder. 

En annen idrett

«Premier League er som en annen idrett»

Manager Rob Edwards

– Det er som en annen idrett, svarte Luton-manager Rob Edwards da han ble spurt om en refleksjon på utfordringene Luton hadde møtt på i sine fem første kamper i Premier League. Da hadde de åpnet med fire strake tap, før de tok sitt første poeng i 1-1 kampen hjemme mot Wolverhampton i runde fem. 
  – Alle er mye bedre enn vi er vant til. Alt fra valg til kvalitet i utførelse. Dette ikke sagt i disrespekt for lagene i Championship, men det er virkelig slik. Tempoet spillet går i, hvor fort det skjer. Det er umulig å sammenligne de to divisjonene. Du kan se mye Premier League-fotball, og det har jeg gjort, men når du står på sidelinja som trener eller er på banen som spiller får du virkelig kjent på det. Det er som en annen idrett.

I februar sier samme Edwards i et intervju med The Athletic – om en klubb som i løpet av ti år har «stått opp fra de døde» og som virkelig etterlever verdiene manageren og hans stab prenter inn hver eneste dag: hardt arbeid, lojalitet og en intens dedikasjon til oppgaven, individuelt og kollektivt:

  – Jeg ser alt dette. Jeg ser et lag som vokser og blir bedre. Jeg kan se at vi bygger forståelse, samhold og selvtillit som lag, og jeg kan se noen enestående individuelle prestasjoner: spillere som ble oppfattet som «Championship-spillere» presterer i Premier League.
  – Min jobb er å hjelpe til slik at folk utvikler seg. Jeg går ikke rundt og sier «det er opp til deg sjøl». Forhåpentligvis klarer vi å skape et miljø hvor spillerne føler de kan bli den beste utgaven av seg sjøl. Vi har utviklet dem individuelt og i neste omgang er håpet at det forbedrer det kollektive.

Lyst og lidenskap

Tilbake til Mick Harford – han som trolig kjenner Lutons lange reise aller best.

– Som en ekte klubblegende, hvordan rangerer du at Luton er tilbake i toppen for første gang siden 1992 – sesongen før det ble Premier League?

– Det er noe jeg virkelig er glad for. Jeg er glad på vegne av hele klubben, og ikke minst takknemlig for at styret har vært så støttende for klubben over tid, også gjennom tunge tider. Styret og eierne har gjort dette mulig økonomisk, men de har også støttet manager og spillere på alle andre måter på veien, sier Mick Harford.

– Hvordan har opplevelsen vært så langt?

– Vi visste at det ikke kom til å bli lett. Men så langt virker det lovende. Vi har tilpasset oss og tatt nivået og har blitt bedre og bedre kamp for kamp. Så langt (tidlig desember) har vi vist at vi kan være konkurransedyktige. Det er et helt annet nivå det er snakk om nå, men vi fighter og slåss, og det er bare noen få kamper hvor vi er blitt utspilt. Samtidig ser vi at alle må være friske og vi må ha våre beste tilgjengelige til enhver tid for å henge med.

– Vi vet vi er «underdogs», men vi tror på oss sjøl. Vi møter Premier League med lyst og lidenskap. Vi har det desidert laveste budsjettet – lysår bak alle de andre. Det sier seg sjøl at dette er en massiv utfordring, men det er en utfordring vi omfavner.
  – Du vet, livet i Luton er aldri lett. Så det er vi vant til, sier Harford.

Blir undervurdert

Kenilworth Road er utsolgt og fullstappet på hver hjemmekamp. Motstandere i verdensklasse står nå på motsatt banehalvdel uke ut og uke inn – i grell kontrast til da 911 møtte opp til FA Trophy-matchen Staines Town i 2013. Fotballivet i Luton er plutselig blitt en gedigen opptur på mange måter, men også krevende – særlig om tapene kommer tett?

– Rob (Edwards) og resten av trenerteamet vet utmerket godt hva vi står overfor av motstandere så å si hver eneste uke. Det er noe annet enn vi er vant til på alle måter. Men det er noe vi ser fram til, og vi vet vi har kvaliteter til å ryste mange, ikke minst på hjemmebane. Det har vi allerede bevist, påpeker Mick Harford.

– Hvilke fordeler kan dere ha, sammenlignet med de større klubbene?

– Vi blir undervurdert. Det gir oss alltid noen muligheter. Spesielt hjemme på Kenilworth Road. Der er det en helt utrolig stemning, og vi har overveldende støtte fra fantastiske supportere. Ingen vil oppleve det enkelt å møte oss der. Det er ikke plass til mer enn 11 000 tilskuere, men det høres ut som det er 70 000 der. Vi har en intim og kompakt hjemmebane, som definitivt gir oss en fordel.

«Det er ikke plass til mer enn 11 000 tilskuere på Kenilworth Road, men det høres ut som det er 70 000 der.»

Mick Harford

Mer tid til trening

– På hvilken måte har spill i Premier League påvirket hvordan dere jobber på treningsfeltet, og hvordan utvikler og rekrutterer dere spillere til Premier League-nivå?

– Championship er en brutal liga. 24 lag. 46 kamper kommer tett som hagl. Vi får mer tid i Premier League. Åtte færre kamper gir oss mer tid til å trene godt og forberede oss, både fysisk og taktisk.
  – Når det gjelder rekruttering og utvikling, er det naturligvis krevende, gitt våre budsjetter. Det betyr at vi må jobbe annerledes og vi må jobbe smart. Vi kan ikke kjøpe dyrt. Vi kan ikke konkurrere på lønn, fremholder sjefsspeideren. 

– Manager Rob Edwards sa etter fem kamper: «Det er som en helt annen idrett». Er det mulig å lære fort nok til å unngå nedrykk?
– Vi tror vi kan klare oss. Vi tilpasser oss og forbedrer oss kamp for kamp. I tillegg har vi høy intensitet i spillet vårt takket være spillere som er fysisk svært godt forberedt. I tillegg har vi noen spillere med et teknisk repertoar som kan utgjøre en forskjell. 

– Det er imponerende å se hvordan dere har slått tilbake etter en tøff start på sesongen. Hvordan har det vært mulig?

– Jeg er veldig imponert hvordan hele klubben har tilnærmet seg denne sesongen. Det jobbes utrolig godt med sjøl de minste detaljer som kan utgjøre en forskjell. Trenerteamet er utrolig flinke til å fram det riktige budskapet til spillerne. Det skaper en tro på at vi kan slå alle.

– Er oss sjøl

– Luton har gått fra de dype daler på nivå fem og rykket opp fire ganger på ti år – helt til Premier League. Hvordan har det vært mulig?

– Det viktige er at vi er oss sjøl. Reisen har handlet om at vi har vært flittige. Det er så enkelt som hardt arbeid og smart arbeid. Så har vi hatt riktige managere med oss underveis. Vi har funnet vår ærlige vei, og har hele tida hatt full støtte fra eiere og styret. Det er nøkkelen, mener Mick Harford.

– Lutons lønnsbudsjett til sammen er knapt det en eller to Manchester City-stjerner har alene. Dere har i tillegg holdt en lav profil på overgangsmarkedet. Hvor vanskelig er det å la være å la pengene flyte i desperasjon for å overleve i ligaen?

– Det handler om å lede fra toppen. Styret gir oss et budsjett, og det må vi jobbe lojalt ut fra, med de begrensningene det gir. Det er aldri noen diskusjon rundt det. Så må jeg i tillegg understreke at vi har en strålende manager i Rob Edwards, som får maksimalt ut av det mannskapet han har til rådighet. Han vet og forstår hva som ligger i jobben han har. Han er også flink til å identifisere spillere som vi prøver å signere – «Luton-spillere» – som er typer med en karakter som kan passe inn i hvordan vi ønsker å jobbe kollektivt. 
  – Jeg er så utrolig stolt over det miljøet vi har i klubben. Det sterke kameratskapet gir oss en fordel som er langt større enn å bruke mye penger på overgangsmarkedet. 

– Dere brukte £ 20 millioner på nye spillere før sesongen. Burnley, som også rykket opp, brukte £ 100 millioner. Et riktig valg av dere?

– Vi er overbevist om at det vi gjør er rett vei å gå. Det er lett å bruke penger i denne situasjonen. Det er enda lettere å misbruke penger, som da fort blir bortkasta penger. Vi har ikke råd til å mislykkes. Vi har heller ikke noe gigantisk scouting-apparat som leter etter spillere for oss. Det er maks åtte speidere som jobber for klubben, men vi jobber tett sammen og gjør grundige vurderinger og undersøkelser før vi tar en beslutning rundt en spiller. Og til forskjell fra mange andre toppklubber ser vi ikke ut av landet i jakten på nye spillere. Vi rekrutterer fra England, og skanner markedet her. 

Egenutvikling er overordnet

«Til forskjell fra mange andre toppklubber ser vi ikke ut av landet i jakten på nye spillere. Vi rekrutterer fra England.»

Mick Harford

– Hvordan jobber dere med egne unge spillere nå. Og hvor viktig er det for Luton som klubb å utvikle egne klubbspillere til A-laget?

– Det er det viktigste og helt absolutt overordnet at vårt akademi skal produsere spillere til eget A-lag. Det er prioritet nummer én, og noe vi legger store ressurser i å få til. En måte vi prøver å gjøre overgangen smidigere på, er at tre-fire unge spillere er med på A-lagets treninger hver eneste dag. Det gir dem en «boost», og de blir åpenbart bedre av det. 

I kampprogrammet før Lutons hjemmekamp mot Arsenal i desember forteller lederen for «Sport science» på Lutons akademi, Daniel Taylor, nærmere om hvordan klubben fra Bedfordshire nord for London jobber for å preppe ungguttene til et fotballiv på øverste nivå i klubben.

  Lutons arbeid følger to spor – et integrert program og et støtteprogram. I det integrerte programmet jobbes det – som navnet tilsier – med å integrere fysisk utvikling i fotballøktene:
  – Det handler hvordan vi kan få maksimalt ut av tida vi har med spillerne og innebærer at vi diskuterer alt fra type øvelser til antall spillere og banestørrelser for å påvirke ulike fysiske aspekter i spillet, sier Taylor. 
  Når det gjelder støtteprogrammet så handler det om den fysiske treninga som gjøres i tillegg til fotballen, og handler blant annet om et 15 minutters aktiveringsprogram med ulike temaer i forkant av hver økt for Lutons U18- og U21-lag. 

  – Vi måler status og utvikling kontinuerlig, forteller Taylor.
  Alle spillerne på U18 og U21 må daglig fylle ut et daglig «tilstandsskjema», for å avsjekke om de er treningsklare eller ikke, og på alle treninger gjøres GPS-målinger på samtlige. 
  – Så blir alle målinger avstemt mot de kravene som ligger der for å ta steget opp på A-laget, og dermed kan vi justere og tilpasse treningene ut fra de dataen vi har. 
  Ikke så annerledes fra det andre toppklubber gjør, med andre ord, men i lys av viktigheten av egenrekruttering helt til topps har Luton vært framme i skoa i denne sammenhengen og bygd opp et både stort og kompetent apparat rundt sitt akademi.

Resultater krever kompromisser

– Hvordan vil dere at Luton skal framstå på banen?

– I utgangspunktet er vi et kontringslag som ønsker å gå raskt i angrep, samtidig som vi også skal være i stand til å ha ballen i lange perioder. Så er ting litt annerledes i Premier League. Vi kan ønske å spille på vår måte, samtidig trenger vi resultater. Det betyr at vi nå er mer åpne for kompromisser i forhold til våre egen prioriterte spillestil. Det er nødvendig for å få poeng. Og for fansen er det ikke noe problem. De støtter oss uansett, og har full forståelse for at vi går litt på akkord med slik vi aller helst ønsker å fremstå, sier Mick Harford.

– Hvordan jobber dere med dette på feltet?

– Det er mye terping på hvordan vi skal fremstå, både når vi har ballen og når vi ikke har den. I treningsarbeidet fokuseres det mye på å skape et solid og kompakt lag som skal være vanskelig å bryte ned. 

– Er den en «Luton Way» å spille på som gjennomsyrer hele klubben, fra A-laget ned til de yngste?

– Vi har vår stil, og den ønsker vi å dyrke gjennom hele klubben, fra førstelagstrenerne til trenerne på akademiet. Vi ønsker en produktiv fotball innenfor rimelig faste rammer. Samtidig har alle trenere frihet til å være fleksible innenfor rammeverket. 

I sin rolle som sjefsspeider – Chief Recruitment Officer – ser Mick Harford og hans lille korps med speidere fort 20 kamper i uka, live eller på TV/video. I tillegg følger han nøye med på trening hver dag – både A-lagets treninger og akademitreningene.
  – Troen på styrken i eget miljøet er nøkkelen. Og det er viktig å følge med i eget miljø og disiplinen på feltet for å finne den riktige standarden når vi skal rekruttere nye spillere – avslutter Mick Harford – en mann som elsker det mange andre hater: Fotballaget med et fryktet og utskjelt stadion i en av Englands mest nedsnakkede byer.

– Om vi rykker ned, skal vi i hvert fall gjøre det med å spille på vår måte, sier manager Rob Edwards.
  Det innebærer ikke å legge seg bakpå og forsvare eget mål mot antatt bedre lag. Men om å være modige. Om å tørre å være seg sjøl og dyrke det de tror på. Slik de har gjort de siste ukene, etter et par kursendringer underveis i møtet med noen av verdens beste lag.
  – Jeg har noen prinsipper jeg aldri fraviker. Vi skal presse. Vi skal angripe raskt. Vi skal ha kontroll, men ikke for kontrollens skyld. Det må ha en hensikt. 
  Så går det galt for Luton denne sesongen – slik alle eksperter spådde på forhånd – så går det i alle fall galt med stil. 

FAKTA

LUTON TOWN FC
Stiftet: 11. april 1885
Hjemmebane: Kenilworth Road
Tilskuerkapasitet: 11 500
Kallenavn: The Hatters 
Manager: Rob Edwards
Meritter:
• Vinner av Ligacupen i 1987-88.
• Vinnere av The Championship (nivå 2) i 1981-82. 
• Andreplass nivå 2 i 1954-55 og 1973-74.
• Vinnere nivå 3 i 1936-37 (avdeling sør), 2004-05 og 2018-19.
• Vinnere nivå 4 i 1967-68.
• Vinnere Conference Premier (nivå 5) i 2013-14.
• Tapende FA Cup-finalist i 1958-59.
• Vinner av Football League Trophy 2008-09.