Ingen «kvikk-fiks» å løfte nivået for kvinner og jenter

• Av Rune Titlestad, ex- trener i Sandviken, Vartdal, Florø, Vestli, Skeid, Kolbotn, Furuset, Norge J18 og tidligere idrettsdirektør i Bergen kommune.
  Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 4/2023

I et historisk perspektiv har fotballklubbene ALDRI gitt norske jenter samme muligheter som guttene. Unntaket har vært der en har hatt en fotballpappa og/eller -mamma med døtre som ville spille fotball. I tillegg har fotballfamilien vært heldige og har hatt gode ildsjeler, som har kjempet for jentene, i forbund, krets og klubb. Men klubbene i hopetall stod ikke opp for jentene.

Norsk gull i VM (95) og OL (2000) skyldtes at det ble satset på A-landslaget nesten som et klubblag. Landslaget hadde mange samlingsdøgn, spilte Drillofotball og hadde spillere som var forbilledlige toppidrettsutøvere. I tillegg dro Norge fordel av at andre land ikke satset like mye på jenter/kvinner. Resultatene kom ikke av unikt utviklingsarbeid i klubbene. De var skjøre organisasjoner uten kraft og tilgjengelige ressurser. Media, offentlige myndigheter og supportere neglisjerte jentene med unntak av de store mesterskapene.

Fotballklubbers unnfallenhet over mange tiår, gjør at Norge mangler nok spillere med internasjonalt ferdighetsnivå. Dette er ikke «kvikk-fiks ferdigheter». Det må øves på over tid. 

Norge har mange unge jenter som gjerne vil, og Norge har relativt sett flere å ta av, enn mange av våre konkurrenter, men da må fotballfamilien gi jentene bedre muligheter, der de bor. Det må fokuseres på mestring, idrettsglede, utvikling og læring fremfor kortsiktige resultater, lange reiser, og for mange kamper. Parallelt må det gis gode tilbud til de jentene som ikke vil ta steget opp til toppfotballen. Det vil gi økt bærekraft og tilpasses relevante utdanningsløp til en slik satsing vil det kunne gi et solid fundament for fremtiden.

Spillerutvikling må utvikles og tilpasses dagens virkelighet på jentesiden. Store deler av dagens aktivitet i krets, for 13 – 16 åringer, bør legges til et samarbeid med toppklubbene. Et slikt samarbeid bør også omfatte spillerutvikling for de yngste jentene som samles innenfor naturlige geografiske områder. 

Credos til NFFs landslagsskole som viser vei, men løsningen ligger i klubbene om Norge skal tilbake og konkurrere om EM, VM og OL. Det vil ta tid, og forutsetter hardt og målrettet arbeid. 

Smarte klubber og offentlige myndigheter vil finne gode løsninger! Det krever like mye å utvikle en ung jente til toppfotballen som det gjør for en gutt. I dag er gapet i bruk av ressurser mellom kjønnene for stort, og en omfordeling må til. Midler knyttet til spillersalg og reising i altfor tidlig alder bør i større grad avsettes til langsiktig lokal spillerutvikling for begge kjønn.

Seriesystemet i toppfotballen må gi satsende klubber bedre muligheter til å nå det øverste nivået raskere enn dagens system betyr. For å fange opp nye strømninger og økt engasjement over hele landet må Toppserien og 1. divisjon for kvinner utvides til 12 eller 14 klubber. Det motsatte vil gi ytterligere svekkelse og økt segmentering.

Offentlige myndigheter må ha likestillingsperspektivet sentralt i utvikling av anlegg, tilpassede utdanningstilbud, sikre jenter lik tilgang til treningstider og til økonomiske støtteordninger. Se gjerne hva Bergen kommune gjorde da de satset på Arna idrettspark, Stemmemyren idrettsplass og Åsane arena. Der ble dette prinsippet anvendt.

Ta grep – ikke vent i nye 30 år – Det er ingenting som kommer av seg selv. 

Løsningen ligger i klubbers samspill med forbund, serieforeninger og offentlige myndigheter.