VM kvinner – er det farlig å spille fotball?

• Av Anders Jacobsen, fotballtrener, forfatter og tidligere toppspiller

Damelandslaget virket preget av stundens alvor i møte med New Zealand. Hvor kommer frykten fra? Fotball handler om tid og rom. Man drar på seg press for å gi medspillerne tid. Spiller man fra seg ballen før man er satt under press i frispillinga resulterer det i at pasningsmottakeren får for lite tid. Man flytter problemet og problemet vokser. 
  Jeg skrev litt om årsaken(e) til at det er slik i boka; Hjelp jeg har blitt fotballtrener; De årene jeg har vært med i barnefotballen har jeg bevitnet at nærmest alt roses, også når noen sparker til ballen fullstendig uten mål og mening, roses det. 
  Driblinger derimot, de rises. «Nå dribler hun der igjen, det er ego.» «Du kan ikke drible rett foran eget mål, det er farlig.» Treneren, eller publikum, viser det driblende barnet med sine reaksjoner at det er en egosentrisk person som utfører en farlig handling. I samhandling med trenere og ut fra de andre barnas foreldres reaksjoner lærer norske barn at de ikke må drible. Barna vil ikke være ego, og de vil ikke utsette laget for fare. Smarte barn slutter å drible i Norge. 

Problemet er imidlertid at barna ikke dribler nok. Det er kun farlig å drible for en som ikke kan drible. Barn som ikke øver på å drible, lærer heller ikke å drible. 
  Jeg kan for eksempel ikke spille gitar. Jeg har ikke øvd på det. Derfor bør jeg heller ikke kjøre en solo som er gitarspillingens dribleraid. 
  Dribling er heller ikke farlig. Brann, internett, vold, rovdyr, el-sparkesykler, alkohol og narkotika, det er farlig. Fotball er det ikke. Spillerne blir redde for å feile og klarer ikke å beholde roen når det er lite tid og rom. Trenere og foreldre har innprentet hvor farlig det er med fotball. Frykten har de voksne plassert i barna, der har den fått en bolig. Jobben til trenerne er å plassere trygghet. La barna få drible, prøve og feile og få prøve på nytt. Trenere og publikum må lære seg å leve med at før man kan drible seg fram, må man drible seg bort. 

Vi spiller treningskamp, vinteren er i ferd med å bli vår, men det er ikke noe forløsende over barnas spill. Det andre laget er mye bedre. I pausen samler jeg guttene for å få dem til å tørre å spille selv om vi ligger under, til å våge å teste ut en finte selv om forsvarsspillerne på det andre laget er gode. 
  – Tenk så gøy om noen klarer å rundlure han store sterke stopperen, sier jeg. – Hvordan kan vi gjøre det?
  – Med skuddfinte, sier William, som er akkurat halvparten så stor som stopperen.
  – Du kan løpe mellom beina hans, er det en annen som sier.
  – Vi kan grave en tunnel, vente på mørket og snike oss fram i natt, sier Eivind.

Vi ligger under, men nå er spillerne klare for å ta en utfordring. De gleder seg til å komme i gang igjen. Ingen kjefter for å legge skylda på medspillerne. Psykolog Hedvig Montgomery advarer mot å bruke ordet flink om barn. Hvis du er opptatt av at barna skal være flinke, så sier du samtidig at det motsatte er farlig. Spillere som er vant til å bli rost for å være gode, kan bli usikre, sinte og få behov for å skylde på medspillerne hvis det går dårlig. De vil oppfatte at de lever farlig når laget ligger under. Noen «istykkerroste» barn vil ikke være assosiert med laget sitt når det taper. Det er jo ikke et «flinkt» lag.

Fotballtrenere skal ikke rose for å forandre barnas adferd. Det er sekundært. Fotballtrenere roser fordi de ønsker at barna skal ha det bra med seg selv, de roser for at barna skal være trygge i møter med noen av livets oppoverbakker. Ros virker best når den gis uten betingelser.
  God fotballros gjør at barna vil prøve igjen, at de ønsker nye utfordringer fordi de liker seg selv når de spiller fotball. Da handler det om å rose den jobben barna legger ned, å forsøke å få barna til å sette ord på hvordan de har lært seg en ferdighet, for eksempel en Cruyff-vending eller å skyte med det svakeste beinet. Da kan du si: Jeg er imponert over hvordan du har stått på. Den rosen virker. Den gjør at barna liker seg selv. Å rose for å være god/flink får barna til å vurdere seg selv, det er ikke nødvendigvis noe barnet vil like å gjøre i en situasjon hvor det støter på utfordringer som er vanskelige å løse.

Hvilke pasninger skal roses? 
  Den letteste pasningen å rose er en målgivende pasning. Det er også den vanskeligste. Hvis du bare roser avgjørende pasninger, vil du lære opp barna i å spille for vanskelig. De lærer ikke å lete etter det øyeblikket det er hensiktsmessig å slå en gjennombruddspasning. Mange roser også den paniske pasningen, klarering uten mening i forsvar. Da lærer du barna at fotball er farlig og at de kan spille uten å tenke, uten å se etter løsninger for å spille seg ut når de blir satt under press. Husk å rose spillere som leter etter løsninger når de er satt under press. Husk å rose spillere som velger enkelt. Å spille enkelt er en kunst. Da er du med på å lage «pasningskultur». Målet med pasningsspillet er ikke å ha ballen, men å skape muligheter for gjennombruddspasninger eller skape overtall for å score mål.

Noen ganger er jeg overbevist om at alle fotballspillere bør trenes som om de var barn. Barn som synes at fotball er gøy, ikke farlig.

• Artikkelen er først publisert på Anders Jacobsens Facebook-side.