Det er umulig å forutse hvem som blir best. Men de som blir best, er gode tidlig.

• KRONIKK av Håkon Grøttland
  Leder spillerutvikling, Norges Fotballforbund

Det har vært flere debattinnlegg i Aftenposten om talentsatsing. Sist ved manuellterapeut og fysioterapeut Ole Langeland, som blant annet skriver at talentsatsing skaper svært få toppidrettsutøvere og bidrar mest til at ungdommer slutter med idrett. Videre skriver han at det er umulig å se konturene av hvem som blir best, før utøveren når slutten av tenårene. 

Han har helt rett i at det er umulig å se hvem som blir best i tidlig alder. Men det vi vet, er at de som blir best, er gode tidlig.

Jeg vil i det følgende forklare hvilke modeller Norges Fotballforbund (NFF) og norsk fotball har valgt for å sikre flest mulig spillere glede, utfordringer og mestring tilpasset nivå og ambisjoner.

Én eller to blir A-landslagsspillere

Det er grovt regnet cirka 10.000 barn og unge som spiller fotball i hvert alderskull. 10.000 individer med ulike forutsetninger, drømmer og behov. I snitt blir én eller to av disse A-landslagsspillere. 

Å finne disse to er umulig. Ikke bør det være interessant heller. Det ville vært trist om vi som jobber med barn og ungdom, skal rette fokuset mot noe som kun kan skje med et fåtall om x antall år. 

Vår jobb er å gi våre unge håpefulle gode «her og nå»-opplevelser med fotball. At de får ta del i et fellesskap, føler tilhørighet, opplever mestring og spenning. De skal reise hjem fra trening med et smil om munnen og glede seg til neste.

12-årsalderen markerer et skille

Med utgangspunkt i visjonen vår «Fotball for alle, glede, drømmer, fellesskap» lanserte NFF for to år siden en ny plan for barne- og ungdomsfotballen.

Første del av planen handler om «den gode treningen», ledet av trenere som evner å skape trygghet og trivsel. Trivsel og mestring er det som gjør at man blir glad i sporten. Og som gjør at man blir i sporten. Alle trigges av å få til ting. Bli flinkere. Mestre. Uavhengig av ambisjoner og ståsted.

Den andre delen av planen handler om tydeligere retningslinjer knyttet til seleksjon, differensiering og topping. Det var behov for å rydde opp og kommunisere tydeligere hva som er greit. Og hva som ikke er greit. 

I de nye retningslinjene markerer 12-årsalderen et skille. Fra det året man fyller 12 år, åpner vi opp for at klubbene kan melde på lag i nivåinndelt seriespill, samtidig som årskullene fortsatt trener sammen. Hensikten er at flest mulig skal få gode kampopplevelser tilpasset sitt nivå. I et år hvor man går over fra syverfotball til nierfotball.

Samme år starter «Landslagsskolen». Gjennom at fotballforbundet kommer på banen dette året, sikrer man en nasjonal modell som ikke forskjellsbehandler på kjønn, postadresse eller økonomi. 

Cirka 1000 spillere pr. alderskull tas ut, og seleksjonskriteriene baserer seg på indre motivasjon. Hensikten er å gi de ivrigste et ekstra tilbud. De som elsker fotball mest. 

De færreste her blir proffer. Det er heller ikke målet. Målet er gode øyeblikk og læring for han og hun med de største drømmene. De det gnistrer litt ekstra i øynene på.

Alle kan ikke være med på alt

Alle skal ha et godt tilbud i sin lokale klubb, men utover det så vil man i takt med at man blir eldre, oppleve ikke å bli «tatt ut på ting». 

Dette er en naturlig konsekvens av at vi skal møte den enkelte der de er, og gi et tilbud tilpasset ferdigheter og ambisjoner.

Dette bør vi ufarliggjøre, og det ligger et særlig ansvar her på foresatte og nærmeste støttespillere. 

På ett eller annet tidspunkt må man også i fotballen introduseres for det man vil oppleve mer og mer av, jo eldre man blir. Alle kan ikke være med på alt, og det er ikke farlig ikke å bli tatt ut på ting. 

Det å håndtere motgang og nedturer er en vesentlig del av utdanningen man må igjennom. Enten man skal prestere på fotballbanen eller andre arenaer i livet.

Bevissthet rundt vekst og modning

Det er et faktum og kanskje et lite paradoks at vi begynner med seleksjon de årene puberteten inntreffer og forskjellene mellom individer i et alderskull er som størst. 

Det er bare å innrømme at vi har en jobb å gjøre når det kommer til kunnskap og bevissthet rundt vekst og modning. Vi har for lite kompetanse og synser i beste fall på hvor spilleren står rent utviklingsmessig. 

De negative konsekvensene er flere. Først og fremst at vi står i fare for å basere for mye på «her og nå»-prestasjon, at sent utviklede spillere ikke blir sett og i verste fall ikke får de mulighetene de fortjener og trenger. 

For ett år siden satte vi derfor i gang med et prosjekt rundt «vekst og modning» for å få mer innsikt i hvordan vi blant annet behandler sent utviklede spillere i vår modell. Prosjektet vil i løpet av kort tid resultere i konkrete tiltak som vi gleder oss til å presentere nærmere.

Det er spilleforståelsen som skiller

I debatter rundt talentutvikling henvises det ofte til forskning som har sett på flere eller andre idretter enn fotball. I videre diskusjoner og ved henvisning til forskning tror vi man er tjent på å skille mellom idretter.

Idretter har ulik egenart og følgelig ulike krav. Jo mindre kompleks idretten er, desto færre faktorer påvirker sluttprestasjonen. Som igjen gjør det mer sannsynlig at man kan bli god «sent» eller spesialisere seg sent. Fotball er kanskje den mest komplekse idretten av dem alle og i sin egenart allsidig.

Situasjonene er ustandardiserte og bevegelseskravene mangfoldige, og den eneste måten å bli virkelig god på er gjennom å spille mye fotball fra tidlig alder av.

Men: Det er umulig å forutse hvem som blir best til slutt. Det finnes ulike veier til toppen, og mennesker utvikler seg ulikt. Til syvende og sist er det spilleforståelsen som skiller den beste og nest beste. 

Ødegaard var unik

Det var dette som gjorde Martin Ødegaard unik allerede fra han var 11 år. Han var relativt liten av vekst, født i desember, men hadde en evne allerede da til å finne løsninger som andre ikke var i nærheten av å tenke på. 

Han er imidlertid unntaket. I mine snart 15 år i Fotballforbundet og tett på våre største talenter er det ingen andre enere som var opplagte da de var 14 år. Selv ikke Erling Braut Haaland.

Vi vet imidlertid at de som blir best til slutt, har spilt mye fotball, de elsker spillet, har fått utfordringer tilpasset sitt nivå og hatt gode støttespillere på veien. Vi vet også at de som blir best, er gode tidlig. 

Internasjonal toppfotball stiller så tøffe krav, og konkurransen er så stor at man allerede fra ung alder av bør ha mye trening og læring i ryggsekken. De fleste av våre A-landslagsspillere spilte aldersbestemte landskamper allerede som 15-16-åringer.

Tett samspill mellom bredde og topp

I motsetning til de fleste andre nasjoner hvor det går et skarpt skille mellom bredde og topp, har vi en mer glidende overgang i Norge. En modell som tar utgangspunkt i at vi ønsker flest mulig gode lokale utviklingsmiljøer og tett samspill mellom bredde og topp. 

Satsingen som er gjort av hele norsk fotball siste ti årene, har forsterket denne modellen. Over 369 klubber er sertifiserte som «kvalitetsklubber». Dette betyr at 53 prosent av alle våre barn og unge er i en klubb som gir et godt og inkluderende tilbud ledet av skolerte trenere.

Videre har toppklubbene på herresiden ressurssatt over 250 spillerutviklere, og klubbene på kvinnesiden er i ferd med å bygge opp akademier. NFF har systematisert arbeidet rundt talentutvikling gjennom Landslagsskolen. Alt dette henger i hop og gjør at vi som liten nasjon blir sterke og begynner å få resultater.

Målt mot folketall er vi på topp i antall som spiller fotball. Vi får stadig flere spillere ut i de store ligaene. Noen av dem i ypperste verdensklasse. Kvinnelandslaget skal spille VM i sommer. I fjor var vi i EM med både J17- og J19-landslagene våre, og sistnevnte gikk hele veien til finalen. Og på herresiden har vi kvalifisert oss til EM med både G19 og U21 i år.

Summen av stolte øyeblikk med norske helter, en bred og inkluderende breddefotball, samt et tilpasset tilbud til dem som vil mest, er det som skal sikre at fotball også i fremtiden er folkesport nummer en i Norge.

• Kronikken er først publisert i Aftenposten