Fem år på benken: – Solid satsing på kvinnene

• Av Arne Møller
  Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 1/2023

– Det er jo første gang vi i norsk fotball- og elitesammenheng har hatt trenere under utdanning over så lang tid, sier fagansvarlig og pådriver Pål Arne Johansen, mer kjent som Paco og Odd-trener. 

Spennende

Han legger ikke skjul på at prosjektet har vært spennende. 
  – Dette er jo et masterløp i det sivile liv. Og skal du bli fotballtrener i en såpass kompleks og krevende rolle som den er, så har jeg mer tro på utdannelse enn kurs.
  Johansen påpeker at sammenhengene mellom læring og refleksjon, kobling mellom teori og praksis, har stått sentralt. 
  – Det har vi prøvd å gi de ti kandidatene gjennom de her fem åra».

Fem i landslagsjobber

Og det ser umiddelbart ut som at prosjektet har truffet med noe. For ikke mindre enn fem av dem som var med i reisefølget inngår nå i vår landslagsledelse. Hege Riise, Monica Knudsen og Ingvild Stensland utgjør trioen rundt A-landslaget, mens Lena Tyriberget og Elise Brotangen styrer hvert sitt aldersbestemte landslag. 

Tidligere landslagsspiss Melissa Wiik var også en av dem som kunne motta diplom siste tirsdagen i november. Hun er full av lovord om det de hadde vært med på.
  – Vi var ikke sikre på hva vi gikk til da dette var et helt nytt prosjekt. Samtidig føler jeg meg veldig heldig som ble tatt ut til dette og kunne få den oppfølgingen vi har hatt gjennom fem år. Vi er her og observerer Bayern München, og vi har vært flere steder i inn- og utland. Jeg har fått mer ut av det en hva jeg trodde på forhånd.

Hver sin veileder

Tett oppfølging synes å være et av suksesskriteriene. Hver kandidat har nemlig hatt sin veileder gjennom hele løpet.  
  – Det er litt som å gå på universitetet, sier Johansen. 
  – Noen forelesninger her og der, men så jobber du sjøl og sammen med veileder. Det er fellesoppgaver, men også skreddersøm. Vi har hatt en pålagt skreddersømtur med veileder hvert år.

Prosjektet har vært basert på samlinger over to til tre dager – to til tre ganger pr. år – med store oppgaver i mellom. Melissa Wiik beskriver det slik:
  – Vi har hatt oppgaver og innleveringer som vi har blitt pusha på – og grilla på – sånn at vi er sterkere, mer robuste til å kunne møte en fremtid på høyest mulig nivå. Og ikke minst at vi jentene kan møte hverandre. Vi er ulike, men likevel unike på hver vår måte. Du får preferanser på hva som skal til. Hva som kreves for å du skal kunne komme helt opp. Og jeg føler meg tryggere og klar for oppgaven.

Treneridentitet

Pål Arne Johansen understreker at utdanningen har som mål at hver og en skal kunne utvikle «sin treneridentitet,» og finne sin unike signatur. En av deltakerne er trener for Nanset, Camilla Akerholt Eid. På spørsmål om hun har blitt en bedre trener, svarer Camilla kort og klart:
  – Absolutt!

Pål Arne Johansen løfter også fram verdien av likestilling i fotballen. 
  – Av og til må vi dytte på litt ekstra for å skape like muligheter for kvinnene.

Stor verdi

NFF har evaluert og konkludert med at prosjektet har hatt stor verdi. Seksjonsleder for topptrenerutdanningen, Johnny Mikael Gallefoss, kan fortelle at de umiddelbart setter i gang nye prosjekter for å få frem flere talentfulle, kvinnelige trenere. Om ikke over fem år, blir det prosjekter som skal operere i mellomrommene fra B- til A-lisens og fra A- til PRO-lisens. 
  Trond Nordsteien, med fagansvar i prosjektet, sier at de er godt i gang med å kartlegge trenerkandidater. Melissa Wiik er glad for at andre kvinner får muligheten.
  – Og med tanke på utviklingen av kvinnefotballen er timingen er bra. 
  Hun har utvilsomt et poeng. Bayern München har med anlegg, fasiliteter og personell vist det norske reisefølget at de tar kvinnene på alvor. Men kanskje ikke mer enn det bør være i en slik klubb? Det var uten tvil en inspirert gjeng som forlot Alexander og München med mange impulser – og kanskje noen nye spørsmål.

• Les også: Barn ingen hindring