Hva har skjedd med Liverpool?

• Av Per Joar Hansen

Det er jo spørsmålet alle stiller seg etter tirsdagens 2-5 nederlag for Real Madrid. Sommeren 2022 kom boken Intensity, skrevet av Liverpool-assistent Pep Lijnders. Der beskrev han i en dagbok hva som var suksesskriteriene til klubben i jubelsesongen 2021/22. En sesong der de røde kjempet på fire fronter og var på skuddhold av fire trofeer.

Boken lot leseren ta del i alle hemmelighetene som beskrev suksesskriteriene til storklubben fra Merseyside. Alt fra identitet på og utenfor banen, fotballfilosofi, treningsprosessen, møter, taktiske disposisjoner, 1 til 1-samtaler mellom spillere og ledere, mat og kosthold, samt alt annet som treneren og forfatteren mener er driverne i klubbens suksess.

Som alle klubber med et så klart konsept på og utenfor banen, konkluderte Pep Lijneders med at laget ville bli gjenkjent av alle fotballelskere uansett om de hadde spilt med en annen draktfarge. Deres intense fotball basert på høyt press, gjenvinning og en direkte spillestil, har gjennom flere sesonger begeistret fotballelskere over hele verden.

Nå, åtte-ni måneder senere, ligger laget på en 9. plass i Premier League og er utslått av alle turneringer. Det er langt opp til 4. plassen som gir Champions League-spill, og halmstrået er egentlig kun et mirakel i returkampen i Madrid om 3 uker.

På banen framstår laget med diesel på tanken kontra fjoråret, der alle spillerne så ut til å være tanket med flybensin. Da jaget de ballen som en kollektiv bisverm på motstandernes siste 1/3 etter egne balltap. De flyttet opp begge sidebackene høyt i banen og skapte trafikk i 16-meteren gjennom tidlige innlegg, kombinert med påfølgende cutbacks og boxtrykk. Spisstrioen Salah, Mané og Firminio lå vekselvis smalt og bredt, og hadde kontinuerlige plassbytter som gjorde laget uforutsigbart og underholdende. Hadde de ikke helt dagen kunne de bytte inn både Diego Jota og Luis Diaz, som kunne komme inn å gjøre en forskjell.

I mål sto Allison Becker og reddet baller med den største selvfølgelighet, og i tillegg bød på både assist og distribusjoner med arm og fot, som satte laget i stand til å angripe hurtig fra egen 1/3.

Alt dette skjedde for at et helt lag, klubb, by og supportere hadde kommet inn i den berømte flytsonen på en og samme gang.

I dag scorer Mané målene sine for Bayern München, mens Roberto Firminio mest sitter på innbytterbenken. Mohamed Salah glimter til i perioder, men er langt fra fjorårsformen. Sidebackene som i fjor valset rundt på kantene og slo innlegg, er heller ikke på samme nivå. I tillegg blir de utsatt mye mer defensivt i år, og har vist vaklende kompetanse i 1 mot 1 defensivt. Midtbanetrioen er langt unna der de var i fjor med hensyn til skapende pasninger og sugende løp inn bak motstandernes forsvar. I tillegg har man lite konkurranse om plassene, som gjør at de kan slippe seg ytterligere ned i prestasjon. Selv van Dijk ser ut som en helt vanlig midtstopper, og i mål har heller ikke Allison Becker vært like overbevisende som før.

Hele denne plutselige nedturen er det nok ikke bare ett svar med to streker under. Det er mange komponenter som slår inn på en og samme gang. Motgang stammer ofte ikke kun fra en enkelt faktor, men fra en rekke avgjørelser, aksjoner, saker som har hendt, som alle på en gang vikler seg inn i hverandre. Deretter blir dette noen ganger et selvutviklende dynamisk system som lever sitt eget liv. Med en gang en slik nedadgående spiral dannes, lar den seg vanskelig stoppe ved å prøve å dra den i en annen retning. Men, den negative spiralen har ofte et momentum. Det er dette momentumet som trener og trenerteam må finne, slik at trenden kan brytes. Om ikke kan alle sammen dras inn i en kultur som aksepterer å tape.

På tirsdagens pressekonferanse sa Jürgen Klopp at det tredje målet til Real Madrid avgjorde på mange måter kampen. Det skinner litt gjennom i det han sier både verbalt og non-verbalt at lagets kollektive selvtillit er på et nivå, der selv Liverpool sine verdensstjerner ikke klarer å ta tak i hverandre.

Hvorfor kan dette endre seg så radikalt på åtte-ni måneder? Det er fordi fotball er et spill der det kreves at både de taktiske, tekniske, fysiske, psykiske og ikke minst de psykososiale ferdighetene til både individ og lag må smelte sammen til ett. Marginene med hensyn til dette er utrolig små, og mange av KPI-éne/framgangsfaktorene til et lag, går heller ikke an å måle gjennom den store datatilgangen alle lag på dette nivået har tilgang til.

Jeg skal etter beste evne prøve å mene noe om det fra et trenerperspektiv, og kaste opp noen baller som man kan problematisere over.

Spillerlogistikk:

• Fra fjorårets spisstrio, er det vel egentlig bare Mohammed Salah igjen. Mané og Firminio er byttet ut med Gapko og Nunez. Det tar selvsagt tid å skape de samme relasjonene med to inn og to ut. Det ene er jo det fotballmessige, men hvordan har byttene gitt seg utslag i garderobehierarkiet. Hva har skjedd i garderoben med relasjonene mellom spissene som var der, og de som har kommet inn? Hva mistet man i relasjonskompetanse og vinnermentalitet ved at Mané gikk til Bayern München? Hans bidrag i presspillet, hans enorme løpskapasitet og ikke minst mål og målpoeng. Roberto Firminio er i alle fall ikke på samme nivå etter senegaleserens transfer, og det kan man jo i lange perioder også se på Mohamed Salah. Med fasit i hånden, ville Jürgen Klopp solgt Sadiou Mané, om han fikk bestemt seg en gang til? Betydde han mer i garderoben enn det klubben kanskje tenkte?
• Hvorfor har ikke klubben forsterket seg i midtbaneleddet og på midtstopperplass? Har de vært for naive i sin tro på at troppen vil klare dette selv?

Garderobehierarkiet og spillet:

• I fjor var det en garderobe som mer eller mindre var i full harmoni (Selv om dette aldri er tilfellet/riktig i en så stor klubb) Er dette tilfellet i år? Er hierarkiet rett sammensatt, slik at det er de rette spillerne som er høystatus spillere og som driver garderoben med rett innstilling, lederskap, holdninger og mindset? 
• Når en garderobe «peaker» i form av at alle er i flytsonen, er det fordi man utfordrer hverandre på en god måte, man har fokuserte spillere som er tro mot sin egen rolle og lagets oppdrag, man skaper en god stemning og entusiasme, fordi man har fått en opplevelse av at «man betyr noe for hverandre», Man har også en trygghet i spillet sitt som tilsier at man går på banen med en tanke om at vi ikke kan tape, selv om motstanderne scorer. Alle tar ansvar for sin egen og lagets prestasjoner. Spillet flyet også fordi alle har det samme bildet på hva man skal gjøre til enhver tid. Bevegelser utløser pasninger der man ikke må bruke energi på å tenke. Det blir en tanke – en handling som gjennomsyrer 11 spillere på banen.
• Går vi inn i Liverpoolgarderoben i dag, vil vi nok oppleve noe annet. Jeg tipper det sitter mange usikre spillere der, som tviler på egne ferdigheter, og også på lagkameratenes ferdigheter. Det er nok en god del som også kjenner seg ekstra trøtt, pessimistisk og defensiv. Når kampen er i gang må flere spillere bruke tid på å tenke på hva neste trekk skal være istedenfor at dette går automatisk som det gjorde for 6 måneder siden. Når man må bruke tid på å tenke på dette nivået, er man alltid hundredelen for seint ute.
• Alt dette handler selvsagt om at hele laget må fungere for at også enkeltspillere skal kunne skinne. Henger vi ikke sammen – henger vi hver for oss.
• Har vi vært nok tro mot måten vi spiller på? Har vi trent nok på det? Har vi prøvd å være for kreativ med å utvikle oss for fort gjennom å herme etter Arsenal og Manchester Citys bruk av backene Zinchenko og Silva som sentrale midtbanespillere i spil mot etablert uten å tenke nok gjennom det. I går prøvde Trent Arnold dette i perioder uten å imponere.
• Har vi gått bort fra vår egen identitet på og utenfor banen gjennom hver eneste dag stille oss spørsmålet hvorfor vi er til og gjør det vi gjør? Har vi erstattet hvorfor med Hva vi gjør? og dermed mistet fokuset på hvorfor vi gjør saker?

Loven om suksessmetning:

• Laget har vært på en eneste lang framgangsbølge de siste årene. Det skal god rygg til å tåle gode dager. Det er lett å bli , uten at men tenker over det. Er vi like fokuserte på treningene? Er vi fornøyde? Tar vi for lett på saker? Forbereder vi oss like godt til alle treninger og ikke minst kamper? Er vi ydmyke i vår hverdag med hensyn til å gjøre de rette tingene for at prestasjonen min skal bli optimal? Trener vi nok på detaljene?
• Har trenere, støtteapparat og spillere tenkt gjennom dette? – Vi har oppnådd så mye i de siste årene, så hva nå? Hva er vitsen med å fortsette? Hva er min motivasjon i det?
• Har man klart å sette seg nye spennende visjoner og mål?
• Har man blitt en godt betalt lønnsmottaker eller en trener og spiller som drives av noe som er større enn seg selv?

Treningsprosessen:

• Har vi vært gode nok i den daglige treningen med å optimalisere hver spiller sitt potensial?
• Hvorfor har vi og har hatt så mange skader?
• Er støtteapparatet nok på hugget?
• Er de dedikerte nok i det daglige?

Et forsøk på en konklusjon:

For alt jeg vet kan det hende at Liverpool har fått dårlig betalt i egen liga. Det kan hende at prestasjonene jevnt over har vært bedre enn det resultatene tilsier. Dette vet Jürgen Klopp best av alle. I sesongen 2011/12 lå hans daværende lag Borussia Dortmund i bunnen av Bundesliga til jul, på grunn av det samme. Prestasjonene skulle tilsi at Dortmund skulle ha vært nummer fire på dette tidspunktet. Da sesongen 2011/12 var slutt, endte klubben som nummer sju. 

Som den rutinerte og fantastiske treneren Jürgen Klopp er, tipper jeg at han jobber knallhardt for tiden med å håndtere frykten for å gjøre feil/tape. Dette kom også til uttrykk i tirsdagens pressekonferanse da han sa at Real Madrids mål nummer tre langt på vei avgjorde kampen. Laget hans hadde ikke den mentale robustheten til å komme tilbake etter en innøvd dødballvariant.

Det eneste han kan gjøre er å fortsette å lete etter saker som han ser er i framgang og anerkjenne spillerne og laget for dette. Det finnes ikke så mange andre måter å gjøre det på akkurat nå. Videre har han selvsagt begynt å tenke på neste sesong og hvilke spillere han vil ha med seg da. Han angrer sikkert på at han slapp Mané denne sesongen, og jeg tipper han angrer på at han har stolt for mye på «gamle travere» akkurat ett år for lenge. 

Han vil fortsette å jobbe med prosessen som må til hver en eneste dag for å bli bedre, samtidig som han vil være nøye med å finne ut om støtteapparatet er mett eller fortsatt har driv til å gjennomføre prosessene med forventet kvalitet. Jeg tipper også at Jürgen Klopp er en leder som ikke kvier seg for å stille de rette spørsmålene for å identifisere og snakke om det de må gjøre annerledes neste år.

Han må rett og slett tilbake til tegnebrettet og lage en ny drøm for neste års Liverpool. En drøm som innebærer et lag som tenker likt, og at dette kommer til uttrykk i måten de spiller på. Hvordan de spiller, former måten de tenker på. Lag som har kollektiv selvtillit og tro på det de gjør skaper seg de beste forutsetningene for å vinne. I 2021/22 var Jürgen og Liverpool der etter noen års knallhard jobbing. Det er denne veien den karismatiske tyskeren må gå engang til, om han selv gidder. Time will show.