Demokrati i fotballklubber – et tveegget sverd

• KOMMENTAR

Jeg har diskutert problemstillingen med flere av landets mest erfarne fotballtrenere, og fått mange gode innspill. En av disse mente at det kunne være at Norge scorer høyt på individualisme. At nordmenn tradisjonelt er frie bønder som ønsker å bestemme over seg selv, i motsetning til for eksempel svenskene som er mye mer kollektivt orientert. Samtidig har vi en høy demokratiforståelse; alle skal få være med å bestemme alt. Summen av dette gjør at – om man spissformulerer dette – alle skal være med å bestemme alt/i alle beslutninger, samtidig som alle tenker mest på seg selv. Ikke akkurat det beste grunnlaget for å drive lederskap og lagspill på høyt nivå der man er nødt til å ofre noe av sin egen frihet og interesse for å lykkes! 

Norge er ett krevende land å være leder i

En effekt er at det ofte blir omkamper etter at beslutninger er fattet. En annen er at så fort det er misnøye fra «noen», så er det grunnlag for at «en sak» må løftes opp for debatt. Dette er ikke unikt for fotballen, men noe preger samfunnet vårt. Derfor kan det hevdes – som det f eks gjøres av utenlandske ledere som kommer til landet vårt – at Norge er et svært krevende land å være leder i. 

Men fotballen byr på ytterligere kontekstuelle utfordringer. Utfordringen for fotballtrenere er at det er nærmest umulig – og langt fra formålstjenlig – å holde alle «fornøyd» over tid. 

En «evaluering» av treneren

Her er noen klassiske mekanismer og dynamikker; En «evaluering» av treneren (noe som er uhørt i andre land!) som må ses i lys av vår demokratiforståelse – iverksettes. Ofte i sammenheng med at resultatene går litt i mot og/eller etablerte spillere benkes eller er på utgående kontrakter. Begrunnelsen som ofte dukker opp 

fra klubbledelsen om at «alle trenere/ledere har jo godt av å få feedback» er tilsynelatende god, men i fotballbransjen er den et tveegget sverd som i de aller fleste tilfeller ikke gjør treneren bedre. Fordi de som evaluerer i all hovedsak ikke har kompetanse på det de evaluerer!  Men resultatet er at det er med å svekke hans/hennes handlingsrom og autoritet p.g.a. måten prosessen gjennomføres på og fotballgarderobens særegne dynamikk. 

Ledere og spillere – mangler forståelse

Dette forstår ikke klubblederne fordi ett flertall av disse mangler forståelse for livet i en garderobe. Det er flere grunner til at denne typen evalueringer bør unngås. 

For det første koblingen av den tidligere nevnte toppfotballkonteksten og vår relativt unike blanding av individualisme og demokratiforståelse. For det andre er spillernes forutsetninger for å mene noe om trenerens arbeid svært begrenset. Ikke fordi de ikke kan noe om fotball, men fordi spillerne 

A) ikke kan noe om treneryrket, treningslæren og intensjonene bak, og 

B) fordi disse primært og naturlig nok vil være opptatt av seg selv, sin umiddelbare status og sin egen fremtid. 

En bjørnetjeneste

Mange fotballtrenere (den gangen de var spillere selv!) har vært med på slike «evalueringsprosesser» i en spillergruppe. Slike møter starter som regel med: 

«Er det noen som har noe (å klage på)?» Tilbakemeldingene er som regel anonyme og totalt uforpliktende for spillerne. Og de styres som regel av et uformelt hierarki hvor trenerens utløpsdato avhenger av hvorvidt han «holder seg inne med» de i toppen av det hierarkiet. I en del tilfeller vil trenerne ha, eller arve, et «riktig» hierarki og på denne bakgrunn ha forutsetninger for å skape suksess. Men selv da vil man i de fleste tilfeller underveis måtte/gjøre lurt i å gjøre endringer underveis, og den trusselen utløser ofte nevnte «evalueringer». Klubben gjør seg selv en stor bjørnetjeneste ved å la spillerne få komme inn i beslutningsprosessene. Det er ille å være trenerstyrt, men det er mye verre å være spillerstyrt! Spillerne vil naturlig nok – særlig i dagens fotball hvor agenter og andre aktører i stor grad påvirker i en kommersiell retning – være kortsiktige og egoistiske orientert. Klubbspilleren er en utdøende art. 

Omgangen med spillerne er spennende

Det er ikke ukjent her hjemme at styremedlemmer eller «direktører» i en eller annen form, svarer med å lytte når spillerne er på døra. For mange ledere og styremedlemmer er nemlig omgangen med spillerne spennende og interessant. Og i mange områder av arbeidslivet ellers vil det kunne være fornuftig og ufarlig å lytte til innspill fra medarbeidere. Men i fotballen vil styre og ledelse ved å åpne for, eller sågar passivt ta i mot, evalueringer og avstemninger, kunne spenne ben under trenerne. 

Likeledes: Ved ikke å komme sterkt på banen og beskytte trenerne når neste steg i prosessen slår inn; at anonyme kilder går til mediene med resultatene av en slik avstemning, svekker klubbledelsen sin egen treners handlekraft i garderoben. Da starter posisjoneringen og treneren er ferdig. Så fremt han ikke tilpasser seg. Som i all hovedsak vil si å senke kravene til fordel for (eldre) spillere som ønsker å hente i barnehage og beholde jobben. 

Manglende forståelse og kompetanse

Årsaken til at klubbledelsene så ofte svikter må nok tilskrives manglende forståelse og kompetanse. Omskiftningene er store blant dem og presset ditto. Skal dette endres, så må lederne stilles til ansvar og oppdras. 

Trenerforeningen ønsker å komme sterkere på banen og oppdra og utfordre klubblederne samt mediene på de overnevnte mekanismene. 

Slik jeg ser det slipper lederskapet i klubbene, som kanskje er det svakeste leddet i norsk fotball, alt for lett unna med dårlige prosesser og beslutninger. 

NFT mer synlig i debatten

NFT ønsker å gripe fatt i og få satt lys på de grunnleggende problemstillingene her. Foreningen må bli mer synlig i debatten! 

Dersom ikke foreningen er villig til å ta opp denne kampen, kan vi fort ende opp med at det kun er trenere med en personlighetsprofil som er i den kalde/gale retningen som orker å være i bransjen vår. Dette vil selvfølgelig gå ut over spillerne, klubbene og omdømmet til trenerstanden.