Julegavetips – Å fa´n

BOKOMTALE

Tittel:              Å fa’n-er’e deg igjen’a? I tråkka spor
Forfatter:        Øyvind Larsen
Forlag:             Forlaget Tjuvtjern
Språk:             Norsk
Utgitt:             2023
Pris:                 398,-
Kjøpes hvor:    send e-post til Øyvind Larsen på oyvind.larsen@fotball.no
Omtalt av:       Arild Stavrum

Jeg møtte Øyvind Larsen første gang da jeg var med landslaget på turne til Karibia. Vi skulle spille kamper mot Jamaica og Trinidad og Tobago. Det ble mine eneste offisielle landskamper, og jeg har siden hevdet at jeg har tre. Øyvind var med som Drillos analysemann. Det var han som, sammen med Drillo, på mange måter utviklet den moderne fotballanalysen i Norge.  

Men Øyvind kan mer enn å telle plusser og minuser offensivt og defensivt. På Facebook er han aktiv med dikt og mye mer. Han skrev blant annet et minneord om Teddy Moen, Trenerforeningens leder, som virkelig satte ord på det vi som kjente Teddy mente.  

Øyvind er også sønn til den gamle Tiden-forfatteren Petter Larsen. I forbindelse med research til min egen roman «Siste mann på rygg» var Petter Larsens bok om AIF viktig. Og jeg ser likheter med denne da jeg leser Øyvinds nye bok «Å fa’n-er’e deg igjen’a? I tråkka spor». Oppfølgeren, frittstående sådan, til «Å fa’n-er’e deg’a?». Bøker om blant annet kjærligheten til fotballen, og at den kanskje aldri blir så stor som når den er lokal. Selv holder jeg med Tottenham i England, men Arsenal er et av de lagene jeg liker aller best å se. Jeg klør meg i hodet når Manchester United-fans fra Sykkylven må rakke ned på Liverpool-fans fra Honningsvåg. For meg, oppvokst i Kristiansund, er det rivaliseringen til Nordlandet som er den sterkeste. Det var dem vi slet mot, ikke Arsenal. (Jeg visste heller ikke at Kristiansund sto så sterkt i Øyvinds liv. Mor og en bøling med naboer fra hjembyen min.) 

Men. Øyvind skriver om Åssiden. Jeg kan lite om bydelen i Drammen, eller da Åssia som Øyvind konsekvent skriver på sitt muntlige språk. Han skriver om lokale helter som er lett å like. Keeperen Kaare som varma opp ved radiatoren, Sverre, skipper, som ble ved sin post da båten gikk ned eller Kai Arild som spilte som Gerd Müller, favorittspilleren til faren min, som igjen viser at fotballen er både lokal og verdensomspennende. Kanskje var det det Henning Mankell mente da han sa noe om å skrive lokalt for å slå gjennom internasjonalt. Jeg tror det var han som sa det. Han skrev i alle fall om Wallander fra en by på størrelse med Kristiansund (og Åssiden) og ble en verdenssuksess. (Jeg intervjuet Mankell en gang i tiden. Hadde stormlest bøkene hans for å være best mulig forberedt, men alt han ville snakke om var Åge Hareide og fotball …) 

Jeg leser videre med stor interesse at Petter Larsen var på Rolf Hofmos kontor og skaffet penger, den historien må du fortelle meg i full lengde en gang, Øyvind. 

Og. Det er om folk som drukner i elva, blir påkjørt av toget og om de som blir ordentlig gamle. Det er fotballnostalgi. Øyvind kan ikke skrive om tippekampen, for da begynner han å grine. Det er selvmål som aldri blir glemt. Øyvind legger ikke skjul på hva han mener om makkverk som kontantstøtten og nasjonale prøver. Han er ikke noen frimurer (fordømt jåleri). Frivillighet derimot holder han høyt. Jeg leser boka delvis ventende på en juleavslutning på jobb, på Lambertseter VGS. En av lærerne, Kim Granholt, er selv musiker ved siden av lærerjobben. Jeg så han satt igjen her om dagen og repeterte med skolebandet. Og i dag, foran hele skolen, satt Pink Floyds klassiske «Wish you were here» som et skudd. Kim trengte ikke å gjøre dette, skolebandet er også frivillige, men juleavslutninga ble definitivt mye bedre. Tror Øyvind hadde likt dette.  

Øyvind nevner så vidt sønnens, Lars Olden Larsens, overgang til russisk fotball, et proffeventyr som ble avbrutt da Russland invaderte Ukraina. Dette hadde det vært interessant å lese enda mer om, men i en så skrivefør familie får den kanskje en gang komme fra Lars’ penn? 

Han skriver om arbeiderklassens tette tilknytning til idretten, til hvordan fotballen i Drammen og omegn gikk fra å være en idrett for de få til «alle». Om Lyn og Mjøndalen som møtes i cupfinalen i -68. Et par år etter at faren min hadde sluttet i osloklubben. Begge lagene defilerte med Tsjekkoslovakia-flagg i protest mot Sovjets invasjon. Som jeg skulle ønske at fatteren spilte et par år lenger. Tenk, han ga seg før det legendariske e-cup-møtet med Barcelona, og han gikk glipp av å demonstrere. Dette skal jeg ta opp med ham i jula. 

Og han skriver om spillerutvikling, rundt historien med Odd Johnsen. Er han i Øyvinds øyne verdens beste spiller? Han er ikke den første som setter Johnsen høyt. Var det Drillo som sammenlignet ham med Pele? Hva er sannheten om slikt? Var Tom Lund så god som alle på Lillestrøm hevder? (Vet de forresten at han har en kamp for Clausenengen i Kristiansund?) Magne Hoseth vokste opp på Averøya, rett utenfor Kristiansund. Magne ble landslagsspiller og nå suksesstrener på Færøyene. Men var han bedre enn broren, Jan Erik, som ble på Averøya? Det er slike myter om lokale spillere, lokale helter som aldri er lett å verken bekrefte eller avkrefte. Selvsagt ble Odd Johnsen landskjent, men ville Øyvind skrevet så mye om ham hvis han kom fra Trondheim? Selvsagt ikke. Men han har ikke feil for det. Odd Johnsen var selvsagt like god som Pele, Tom Lund var like god som Maradona og brødrene Hoseth var akkurat like gode som dem alle. 

Flott bok om fotball dette! Putt den under juletreet da vel!