Kampen for tilværelsen

• Av Per Joar Hansen

Jeg har fått flere henvendelser fra fotballfolk om å prøve å forklare hva som skjer i garderobene til de 5-6 klubbene i Eliteserien, som er involvert i nedrykksstriden. Det er selvsagt ikke lett, ettersom det ikke finnes et enkelt svar på det. Et langt liv i garderoben har uansett gitt meg noen erfaringer som jeg skal forsøke å dele. Så får hver enkelt leser selv velge ut det de kan kjenne seg igjen i.

For det første. Det å ligge å danse rundt nedrykksstreken er ikke akkurat behagelig for trenere, spillere, administrasjon, supportere og styret. For å si det på godt nord-norsk, er det et rent helvete. Forskjellen på et nedrykk kontra å stå i divisjonen betyr millioner av kroner i tapte inntekter. Dette blir selvsagt et stressmoment som slår inn med full kraft når man ser at det kun er fire kamper igjen og at åtte poeng mangler for å være på trygg grunn. Jeg definerer stress som «situasjonen som den er og situasjonen som den burde ha vært, har gått inn i en konflikt med hverandre». Det er jo ingen som før sesongstart ønsker å være i den.  Men, nå er den faktisk her, og det må man bare forholde seg til. 

Et nedrykk er selvsagt alvorlig for en klubbs videre eksistens som toppklubb. Det å måtte si opp folk i administrasjonen, samt redusere den sportslige satsningen med 15-20 millioner kroner vil føre til store konsekvenser. Selv husker jeg ennå situasjonen der jeg og GIF Sundsvall holdt plassen i Allsvenskan gjennom kvalspill mot Häcken i 2003. Häckens Dioh Williams kom alene med vår målvakt 20 sekunder før slutt og skjøt over. Mål der, og vi ville ha gått ned. Den godeste Dioh kan dukke opp på min netthinne den dag i dag, som et spøkelse på høylys dag. Det sier litt om hvordan slike situasjoner blir med videre i fotballlivet.

Det at han fikk gummibein og bommet, betydde at vi holdt plassen på bortemålsregelen. Det betydde også at mange hadde en jobb å gå til på mandag.  Så hvordan Geir Bakke, Hans Erik Ødegaard, Bob Bradley, Jakob Michelsen har det nå, vet jeg alt om. Selv om Manoharan Sancheev og FK Haugesund vant siste kamp, tror jeg at jeg vil foreslå at de vinner minst en kamp til for å være trygge. Når det gjelder Christian Johnsen og Aalesund, er det kjørt for de oransje for denne gang. Ikke bare skal de vinne resten av kampene. De er avhengig av at de som er over dem taper alle sine. Det skjer ikke.

Uansett er det en veldig kompleks og vanskelig situasjon å være i både som trener og spiller. Som trener må man jobbe for å ha søkelys på prestasjon foran resultat. Da er man utviklings- og læringsorientert. Resultatene blir en konsekvens av de individuelle og kollektive prestasjonene. Dette er noe man i større grad kan jobbe aktivt med på treningsfeltet. Videre betyr denne måten å jobbe på at man tar ned trussel- og konsekvenstenking. Samtidig er man avhengig av at spillerne faktisk lærer fort nok til at man får det ut i tre poeng. Det er dette som er utrolig komplekst og utfordrende. Det er tross alt 25 ulike personligheter som står i situasjonen. I disse hodene er det 25 ulike tanker og følelser rundt det som skjer.

Alle lag som ligger der de ligger, er opptatt av å finne forklaringer til det som skjer.  Mennesker har et innebygget behov for å finne årsaker og forklaringer i spesielt motgang. Dette kalles på fagspråket attribusjonsteori.

Det å jakte årsaksteorier som skal forklare mislykkethet med interne indre aspekter, er veldig menneskelig. Det er ofte ulike saker som kommer opp av hatten. Det kan være mangel på dyktighet, evner, flaks/uflaks eller f.eks. at man får dårlig betalt i kampene gjennom å ikke score på sjansene sine. Videre er det mange som finner trøst i at man har skiftet trener og spillestil. Andre klubber viser til mange nye spillere inn og ut, samt at det er mange nye ledere i klubben. Nytt styre kan også være fristende å dra opp som årsak til manglende utvikling. Noen drar økonomikortet også, der de forklarer tabellen med mangel på økonomiske ressurser. Dette er for så vidt riktig også, ettersom det er en klar korrelasjon mellom økonomi og tabellplassering i alle ligaer i hele verden.

Det motsatte er jo når alt går stolpe inn og man bikker jevne kamper til sin fordel. Da forklarer man det ofte med kontinuitet, gode spillere eller god økonomi. Hos konkurrentene sier man at det bare skulle mangle ettersom klubben er så stor. Ja vel, vi har jo både Ajax, Manchester United og Vålerenga i utsatte posisjoner for tiden. Alle tre er store klubber i sine respektive land. Så den forklaringen er også en sannhet med modifikasjoner. Uansett penger, så handler fotball om at du ikke er god alene – du er alltid god eller dårlig sammen med noen. Derfor viser det seg at underdogs kan vinne og de store klubbene havner i bunnkamp. Ressurser kan være begrenset, men så lenge «mindset» er ubegrenset, så kan man likevel skape resultater på høyt nivå. 

Havner man i en utsatt posisjon, handler det veldig mye om hvordan klubben kommuniserer seier eller tap. Attribusjoner blir viktig for motivasjonen og inngangen til neste kamp. Den blir nemlig sterkt påvirket av hvordan man forklarer et tap. 

De lagene som bruker forklaringen om at vi er ikke bedre, og de andre er bedre enn oss, vil gå på banen i neste kamp med tynnslitt tro og motivasjon. Budskapet bør heller ligge på at vi til tross for tapet i forrige kamp, så har vi søkelys på eget spill. Dette signaliserer tro på egne ferdigheter og at det er opp til oss selv. Her spiller trenerens/trenerteamets kommunikasjonsmessige ferdigheter stor betydning. Ser de ut som om de har tapt alle verdenskrigene i intervjusonen etter kampene, blir det vanskelig å overføre tro til spillergruppen.

Har man i siste kamp, utlignet på overtid og sikret seg et poeng, kan man bruke lagmoralkortet for det det er verdt hele uken.  Man må som leder og trenerteam forsterke og gjenta dette budskapet i omgivelsene hver eneste dag. Derfor er det utrolig viktig at man er bevisst på dette. Samtidig er det nok at en sur daglig leder eller en stresset styreleder kommer inn på treningene og viser med hele seg at man er redd. Da smitter dette over på alle, i hele klubben. Ledere og styret i en klubb må derfor være meget klare på hva de utstråler og sier i det daglige.

I tillegg til å være tro mot egen spillestil/spillkonsept så må man jobbe for at det er en åpen og ærlig kommunikasjon i garderoben. Man må hele tiden forholde seg til fakta og ikke bli dratt inn i følelser som igjen fører til dårlige beslutninger. Fakta først og følelser etterpå kan være en rettesnor. Krav til maksimal innsats, engasjement, mot og positiv feedback til hverandre blir viktige hjelpere i så måte. 

Man må slå hardt ned på likegyldighet, dårlig kroppsspråk, «depping», sure spillere, grining på dommere og ytre forklaringer som f.eks. baner, reiseopplegg, værforhold etc. Har man mange spillere på utgående kontrakt, blir dette ekstra vanskelig. De er selvsagt allerede i dialog med sine agenter for å finne ny klubb til neste år. De klubbene man leter etter, spiller oftest ikke i divisjonen under. Noen spillere som allerede vet de skal bort, kan gjennom sin væremåte påvirke garderoben noe enormt. Dette vil bli som å ha en gjeng energivampyrer rundt seg. Det må man for all del ikke tillate.

Det er heller ingen vits i at supportere skal stå igjen og kreve at spillere og ledere etter en tapt kamp skal stå og diskutere kampen med dem. Supporterne må tenke på følgende: – Blir sjansen til at vi vinner neste kamp større om vi står og skjeller dem ut, eller krever at de prater med oss. Er det andre måter å gjøre det på, slik at vi ikke er med på å skape enda høyere skuldre inn imot neste kamp? Hva kan vi gjøre i stedet, uten at vi blir likegyldige?

I elitefotballen handler det om å spre genene sine. Den sterkeste vinner til slutt. Det er Darwins lov og den er som vi vet, helt nådeløst. Dette er det vi sier ja til, når vi går inn i dette som trener, spiller eller leder. Derfor er en stor del av jobben å klare å stå i det og ha tro på egne ferdigheter.

Nettopp det å ha offensivitet i alle «skaller» vil til slutt avgjøre sesongen. Ledere og spillere som klarer å ha en positiv indre samtale uansett hva som skjer, har en stor fordel. Gjør man en feil – ja, da kan man ikke gjøre den om. Man må tenke neste situasjon. Spillere som bommer på en takling. Våger du å prøve igjen eller overkompenserer man med å ruse inn i neste takling og pådrar seg unødvendige frispark og gule kort? 

Å ha målvakter som slipper inn et drittmål for så å si til seg selv etterpå: – Det skuddet er det heller ingen andre målvakter i verden som hadde tatt, er gull verdt. Dette kalles positiv redefinering, og er lettere å få til i en garderobe der alle viser en betingelsesløs støttende adferd til hverandre, og backer hverandre opp. 

I fotball snakker man ofte om de fire faktorene som er: Taktikk, teknikk, fysikk og mentalitet. Man glemmer ofte den femte faktoren, som er de psykososiale ferdighetene i gruppen. Er disse på plass, får man automatisk støttende adferd og ærlighetskultur. Denne kulturen bygges naturligvis av lederne i klubben.

Det å konstruere en slik vinnerkultur starter med hver enkelt. Man kan faktisk bestemme seg om man vil være en fighter eller et offer. Det er et valg man tar å synes synd på seg selv, eller tenke neste situasjon som avgjørende for kampen. Jeg er ikke i tvil hva jeg ville ha valgt om jeg hadde spilt på et lag med 24 poeng akkurat nå. Lettere sagt enn gjort i en stressende situasjon, men eier du dine valg, eier du også konsekvensene.

Det å ta personlig og kollektivt ansvar for egen prestasjon blir sentralt. Ellers blir det som man sier i NFL, der man har spillere som man kaller for «Monday morning quarterbacks». Det er spillere som har tapt på søndag, men som på spillermøtet på mandag har alle forklaringene og forslag til hva man burde ha gjort. Da er det dessverre for sent, og det er lite hjelp i.

Eller som en spiller sa en gang etter en tapt kamp. Jeg HATER å tape! Og der treneren i dette tilfellet repliserte: – Og hva i helvete gjorde du for å vinne? Fotball er her og nå. Kampene kan ikke spilles om igjen. En sjanse er ikke noe du får- det er noe du tar.

Fotball blir ofte sammenlignet med sjakk. Kanskje det er på sin plass å sitere Magnus Carlsen nå i serieinnspurten. – Jeg prøver ikke å spille vakker sjakk. Jeg prøver ikke å skape blendende kombinasjoner. Det er kun seier som er godt nok. Dette er sjakk og da må det gjerne se stygt ut, så lenge jeg vinner.

Første søndag i advent så vet vi svaret. I mellomtiden gratulerer vi Bodø/Glimt med seriegull. Vel fortjent.