Norway Cup

• Av Øyvind Larsen, fagutvikler spiller- og trenerutvikling, NFF

For meg er en gullårgang – en gjeng som blir i fotballen – lenge. Aller helst livet ut. En gullårgang holder liv i håpet om ett bedre A – lag. En gullårgang får fram en spiller som blir elitespiller i ny og ned. Som igjen sprer glede, stolthet til moderklubb og nye generasjoner fotballspillere. 

På toppnivå har vi sett dem. Strømsgodset. Mjøndalen, Rosenborg, Viking, Bodø/Glimt. Vi har hørt om dem. The Busby Boys, The Class of ninety-two. Bill Shankly Red Army, Bryne av Gutter 99.

Noen har vært en del av dem. Mange har vært en del av dem. Lokalt. «Den gode årgangen». Som starta sammen. I gata. I blokka. I bygda. Som fikk det til på banen sammen. Som blei ungdom og voksen sammen. Som til stadig løfta arma over hue. Sammen. På banen og i garderoben.

Spillere har opplevd mening sammen. Spillerne har opplevd livet sammen. Spillerne har opplevd nederlag og seire sammen. De har opplevd lykke sammen.

Faktisk den reineste lykke som finnes.

  Denne erfaringa – ramma inn i en garderobe – er også avgjørende for å lykkes individuelt i livet. Som fotballspiller og menneske.

Dannelsesreise

Jeg starter ikke med seiersgangen. Det er sjelden lurt. Jeg starter med det fotballen gir oss. Å være en del av et fotballag og en fotballklubb fotball er en av de viktigste dannelsesreiser som finnes. En livslang reise i fotballen lærer deg å ta hensyn. Du lærer deg at – sammen med – er du sterkere enn aleine. Du lærer at kamerater er de du kan stole på. Ingen andre. Du lærer at påfyllere i et miljø er avgjørende. Ikke tappere. Du lærer at å jukse og å unnasluntrere ikke lønner seg. Du lærer deg at samhold gir styrke. Samhold og bånd til laget blir så strek at det blir en del av din identitet. Alt dette er overførbart til andre deler av livet.

Det er en dannelsesreise.

Alle som har følt mening i en follballgarderobe – over tid – har dette fenomenet under huden. Flere har sagt det før meg:

«Alle mennesker bør spille fotball»

Kasper Hjulmand A – landslagstrener, herrer, Danmark

Ikke alle føler mening med fotballen. Etter hvert. Og slutter. Det må vi ta med det største alvor. Det er mitt største nederlag som trener. Hver gang. 
  En gullårgang har hatt et støtteapparat som har tilrettelagt for mye trening, mange kamper og mange turneringer. De har lagt ramma for opplevelser sammen. Det er her Norway Cup kommer inn i bildet. 

Norway Cup-uka er her 

For 49. gang går den av stabelen. Friskere enn noen gang. Rekorddeltakelse. Tidenes største. 2350 lag. 30 000 spillere fra 30 nasjoner spiller 5500 kamper på over 100 baner rundt om i hovedstaden. Over 30 prosent av laga er jentelag. Tar vi med 400 dommere, 5000 trenere og lagledere og hauevis av foreldre, besteforeldre, slekt og venner – så finnes kun et dekkende ord: fantastisk. 

Norway Cup er evig verdt en sang. Eller dikt. 

Vi møter fjord, fjell, dal, bygd, by

Vi møter kraft, langpasninger og susende taklinger

Vi møter finter, dragninger og spektakulære mål

Vi møter kontinent

Vi møter Europa, Afrika, Amerika, Asia, Oseania 

og Åssia

Vi møter verden

Vi møter tørst

Vi møter sult

Vi møter slitne bein

Vi møter jubel og salte tårer

Vi møter seier, uavgjort og nederlag 

Vi møter vennskap og galskap

Jeg møter hu

Du møter han

Vi møter dem

Rart det ikke får mer oppmerksomhet. Frafallsproblematikk, pengelens og mulige slåsskamper dominerer spaltene. Er den rekordstore Norway Cup deltakinga et tegn på at ting er i ferd med å snu? Det gir i alle fall fandenivoldsk motivasjon til å jobbe steinhardt videre.

Mitt Norway Cup

Jeg har fire Norway Cup turneringer i beltet. Som speller. Vi var med fra starten. I 1972. Som småguttspiller. Vi lå på Ekeberg Camping. Fattern påsto at han fant syltetøyglasset på Karl Johan. Så rotete var det. Jeg var på min dannelsesreise. Minnene sitter djupt ennå. Mest husker jeg kampen mellom Amazon – Grimstad og Fuglebakke fra Danmark. På bane 17. På tirsdagen. Klokka to. Åtte jentelag var med. Da var – nær sagt – jentene bannlyst fra alt. Ikke fikk de løpe Holmenkollstafetten. Ikke fikk de spille fotball. Under tvil – fikk de være med i langrenn. Dog var bekymringa stor for både bekken og fødselskomplikasjoner i ettertid. 

Amazon og Fuglebakke hadde like draktfarge. Fuglebakkes spillere bytta til reservedrakter – ute på banen. Vi – nær sagt besvimte. Aldri hadde vi unggutta vært nærmere himmelen. Fuglebakke spilte neste kamp på onsdag. På bane 18. Samme tid. Vi var tidlig ute. Det var stappfullt rundt banen. Motstanderlaget hadde ikke samme draktfarge. Vi var skuffa. Men Fuglebakke levde lenge – oppe i hue mitt. 
  Vi nådde aldri lengre enn til en åttendedelsfinale. Ut på kron – mynt. Jeg var kaptein. Tok mynt, Som alltid. Det blei kron. Salte tårer. Lenge etterpå. Har alltid vært for straffesparkkonkurranse – siden. 

Alle deltok på Norway Cup. Et samla Norge deltok på Norway Cup. Sånn var det. Det var tidenes fotballkarneval. 

Vårt Norway Cup

Åssiden IF hadde – av mange – en gullårgang på seint søtti-, tidlig åttitallet. Laget slo ut i full blomst i Norway Cup 1979. De tok skalpen på Åfjord, Sogndal, Vesta – Sverige, Bærum, Molde og Brann. Før de tapte finalen knepent 1 – 0 for Dumbarton fra Skottland. Norway Cup i 1979 er fortsatt på våre lepper – hjemme på Åssia. Spørr Odd Johnsen – seinere Mjøndalen-, Brann- og Strømsgodset spiller – om karrierens høydepunkt? Norway Cup finalen kommer pinadø øverst på den lista. 

Minnenes teater 

I forrige århundre deltok alle i Norway Cup. Også godt inn i det nye. Topplaga kom med sine lag. Nær alle spillere som har prega norsk toppfotball har vært med. Så var vi breddeklubba også med. Bredde møtte topp. Topp møtte bredde. Norway Cup blei fotballens smeltedigel. Noe sånt som det her: 
  Odd Johnsen er ikke aleine om å ha Norway Cup høyt oppe på merittlista. Spørr – så får du svar. Norway Cup er minnenes teater. 

Vinden snur

Globaliseringa kommer. Billige flyreiser kommer. Fotballreisebyråer kommer. TV – penga kommer. Eliteturneringer kommer. Med bedre baner. Med hoteller. Med motstand som klinger. På leit etter referanser. 

Sletta blir for dårlig. Motstanden blir for dårlig. Spillet med høyt press og lange baller blir for dårlig. Klasserommet og sovesalen blir for dårlig. Tida for restitusjon blir for knapp. Flere og flere lag fra de øverste divisjoner blir borte. Norway Cup blir en B – turnering. Spesielt i ungdomsklassene. Herming er en god læringsform om de du hermer etter gjør de riktige tinga. Om du hermer etter dårlige eksempler, er det en dårlig læringsform. 
  Jeg kjenner en kar veldig godt. Veldig godt. Den eldste sønnen vår. Han spilte på juniorlaget til den lokale toppklubben. De trente hele uka, mens Norway Cup foregikk et steinkast unna. De trente akkurat som i de andre 42 treningsukene i året. Han skjønte ingenting. Hvorfor var de ikke med? Hvorfor kunne de ikke bygge lag – i dobbelt forstand – på Sletta? Han hadde aldri vunnet Norway Cup. Nå hadde han hatt sjansen. Trenerne hadde dessverre lært leksa si: for dårlig motstand, for dårlige baner, for liten tid til restitusjon. 

Klasseskille i fotballen 

Denne utviklinga er blitt forsterka med opprettelsen av Nasjonal serie 19 –, 16 – og 14 år. Norsk Toppfotball med sine medlemsklubber arrangerer sine interne serier og turneringer. Inngangen til både seriene og turneringene er divisjonen til A – laget. Ikke nivået lagene innehar. Forstå det dem som kan. Vi er på ville veier. Ei uke i året kan vi da for pokker være samla. I festtaler finnes de alltid. 

Å by på seg sjæl

Nils Arne Eggens Rosenborg bøy på seg sjøl. Brakka blei åpna for alle. Hver måned satt RBK gutta – som hadde vinni på San Siro – seg på bussen. For å reise rundt i Trøndelag. Spilte mot 4. og 5. divisjonslag. De dro til Røros, til Rørvik, til Namdalen, til Fosen. Spilte oppvisningskamper. Og spiste vafler på klubbhuset etterpå. Hvorfor? De gjorde Rosenborg til Trøndelags lag. De fylte opp Lerkendal. Mannen med den nasale stemmen hadde sagt: strategisk omdømmebygging. Vi andre sier: RBK bøy på seg sjøl.

Norgesmesterskapet i fotball 

1., 2. og 3. runde i NM er en suksesshistorie. Toppserielaga drar ut i Norge. Møter bredden. Møter folket. Innimellom – hyppig i år – møter de jevnbyrdig motstand. Om en skal følge logikken og utviklinga som skisseres ovenfor, vil topplaga snart komme inn i 3. runde. Om så skjer vil det definitivt svekke norsk toppfotball omdømme og relasjon til resten av fotballfamilien. Men jeg har tru på at toppklubbene nettopp ser nytteverdien av å delta fra start. 

Det er mer enn bortebom 
  Kun å være sammen med dem du er dønn lik – på og utenfor banen – gir liten ballast for resten av livet. 
Det er mye læring i å møte – innimellom dårligere motstand enn deg sjøl: Laget får øvd på å komme inn i siste 1/3 hyppigere. Laget får flere innleggsituasjoner. Spillerne kommer opp i flere 1: 1 situasjoner med ball. Spillerne kommer opp i flere 2: 1 situasjoner med ball. Spillere kommer opp i flere avslutnings- og aleine med keepersituasjoner. Lista kan lages lengre. 
  Å øve på å representere en toppklubb – blant alle – er også god læring. Innimellom er det flott å bo på hotell – turneringer. Ikke for å hente referanser på de beste hotellene. Men for å sove godt, spise riktig: restituere optimalt. 
  Like fullt er det – innimellom – lurt å sove i et klasserom: For å få Åsanes juniorjenter ved siden av seg. Høre andre prompe, ha prompekonkurranse, høre andre snakke i søvne, se andre gå i søvne. Det er lagbygging det. Spillerne glemmer det aldri. Det får hedersplass i 

Minnenes Teater. 

Mer enn en appell

Jeg har tru på at toppklubbas lag og spillere innimellom møter sine egne. Jeg har tru på at toppklubbas lag møter lange baller, høyt press, sklitaklinger og rævafotball. Jeg er rimelig sikker på at toppklubbas spillere vil trives på Sletta. Som vi gjorde det. 

Jeg har tru på at toppklubba møter opp på Sletta – neste år. For å møte sine egne. 

Jeg siterer avdøde Arild Berg: 

«Om jeg sørger over at jeg ikke fikk fullbyrdet meg selv som fotballspiller. Men greia med fotball; det handler like mye om da du var en liten gutt, du fikk være ute litt lenger på kvelden, du kom hjem med grønske på shortsen og la deg omtrent med fotballskoene på. Du skal vinne bra mange cupfinaler for å trumfe gleden du følte ved fotball som syvåring …»

Dette oppsummerer alt. Flest mulig må få oppleve go´ilinga i magen gjennom fotballen. Da må alle byer på seg sjæl. Dette er min kampsak. Jeg gir meg ikke før torva tar meg.

Mitt Norway Cup 2023 

Hvor mange Norway Cup – år jeg har som trener – veit jeg ikke. Mange. Jeg er der igjen. Takket være en attpåklatt. Jeg sur på karamellen – så lenge jeg kan. Jeg er som sirkushesten og sagmuggen. Jeg elsker lukta av våte grassmatter. Her får jeg øve – som trener. I mitt 64 år. Sammen med 3 – 4000 andre. Vi blir aldri utlært. Bare litt smartere. Med åra. 

Og drømmen lever videre. Ikke om Fuglebakke, men om en finale. Det skjer nok ikke i år. For vi har meldt på alt for mange lag. Attpåklatten spiller på tre lag. Og vi møter nok veggen. Med to kamper dagen – før sluttspill. Driter i det, bare sklitaklinga sitter. Avslutter med den. 

Sklitaklinga

Debuterte på Gjemselund. I 1975. Kongsvinger var på vei, til å prege norsk fotball. Et lovende lag. Et godt lag. Jeg møtte en som kun var muskler. Jonny Tomteberget. Jeg var rask, men møtte min overmann med kropp og kraft – etter få sekunder. Klarte ikke å nekte innlegget. Kaptein Roar Torgersen redda innlegget til corner. For så å ta rennafart mot meg. Til meg. Og med millimeters avstand og svett ånde skriker ut: «fra den sia skal det faa’n ikke komma flere innlegg. Du får sklitakle den faa’n ut på grusen!»

Sånn lærte jeg forsvarsspill. Situasjonen sitter på netthinna som det skulle vært i dag.
Da sklitaklinga satt – fikk du anerkjennende nikk

Anerkjennende blikk

Anerkjennende tilrop 

Fotballen har alltid vært i endring. Det er fotballens evolusjon. I starten var fotballen en snobbesport. Utøvd av kostskolegutter i England. I Norge av ungdom fra de kondisjonerte klasser. Det gikk fort over. Til en idrett for massene. For arbeidsfolk. Det blei en folkeidrett. 

Fotballen blei en røff kontaktidrett. Keeperen var blant annet fritt vilt. Han blei verna – først på femtitallet. 

Fotballen blei spilt på grus. For de få – på grass. Grassbanene blei allemannseie først etter krigen. 

Kunstgressbanene kom på åttitallet og eksploderte i omfang i dette århundret. 

Underlaget setter fotavtrykk. Underlaget preger spillet. 

Underlaget preger stilen og de ferdighetene som utvikler seg på fotballbanen. 

Kunstgressbaner innbyr til pasningsspill langs bakken. Kunstgressbanen gir mer kontroll over ballen. Ikke noen humpetitten. Ikke så prega av vått vær. Vått vær gjorde sitt til at både grus- og gressbaner skifta ham. 

Det gjorde ballen også før. Lærballen var som trekkpapiret. Den blei våt, tung og uregjerlig i møkkavær. I dag er ballen lett som ei fjær – i all slags vær. Med spinn som angrepsspiller elsker. Som keeper frykter. 

Fotballskoa er et eget kapittel. Fra beksømstøvler med spikra knotter på – til dagens lakksko. 

Ball, fotballsko og underlag er med å utvikle spillet – på godt og vondt. 

Jeg skal ta opp det «onde».

Når ballen mest går langs bakken, får spillere i mindre grad øvd på ferdigheter over bakkehøyde: volley av ulike slag, medtak av ulike slag, headinger av ulike slag. Når kamper blir tette. Når situasjoner med mindre kontroll i større grad preger kampene – kommer disse situasjonene som julekvelden på kjerringa. På spilleren. På spillerne. På laget. Evnen fra å gå fra en fiffti – fiffti situasjon til oversikt over og herredømme over ballen – er avgjørende i tette kamper. 

Til det andre «onde». Vi ser færre og færre sklitaklinger i fotballkamper. Sjølve varemerket på mot og kraft er nær sagt borte. Sklitaklingene som var Svein Grøndalens varemerke. Som var Sigbjørn Slinnings varemerke. Som var Gro Espeseths varemerke. Som aldri tenkte på skrubbsåret i etterkant. I forkant. 

Er dette et nostalgisk gjesp fra en gammel mann? 

Slettes ikke – mener bestemt den gamle. 

Med en god timet sklitakling kan du stoppe en spiller som både er større, raskere – ja i utgangspunktet – «bedre» enn deg sjøl.

Med en god timet sklitakling kan du stoppe nettopp det raidet, det innlegget, den sistepasningen eller det skuddet som ellers ville skapt mål imot.

Og ikke minst – du kan snu en flott forsvarsferdighet til et angrepsutgangspunkt der de fleste på motstanderlaget er på feil side. For en sklitakling er ikke ensbetydende med corner eller innkast. Den optimale sklitakler reiser seg med ballkontroll og setter i gang det gylne angrep. 

Som trener må du være obs på dette. Med å øve på ferdigheter over bakkehøyde. Med å forvente sklitaklinger. Å hylle sklitaklinger. 

Trenerstanden har ein lei tendens til å velge idealsituasjoner med kontroll i laget. Litt tryggere å coache på sånt. Trenerstanden glemmer ofte fiffti – fiffti situasjoner. Trenerstanden glemmer ofte at svært mange angrep starter med kaos. Trenerstanden glemmer at mange angrep starter med – kast. 

Vi vil ikke utvikle et spill der spillere like godt kan ha på seg lakksko. 

Bra vi har idealbilder som Leo Skiri Østigård. Som blåser i nesa og blåser i skrubbsår. Er konge til lands og til havs. I lufta og på bakken. I sklitaklinga. 

Vi vil vel ikke at fotballen skal bli en snobbesport – igjen?

Det er 48 år sia jeg møtte Jonny Tomteberget på Gjemslund

I går satt sklitaklinga igjen. 

Minsten møte en spiss som kun var muskler. 

Dobbelt så stor, dobbelt så sterk. Raskere. Nå. 

De to første sklitaklingene satt så det kvein. Resten av kampen var hans. 

Sklitaklinga

Da sklitaklinga satt – fikk du 

Overtaket 

Anerkjennende nikk

Anerkjennende blikk

Anerkjennende tilrop

Lykke til med sklitaklinger og Norway Cup.Artikkelen er først publisert på Øyvind Larsens Facebookside