Pass på så det ikke blir ujevne lag

• Artikkelen er hentet fra spalten Bakrommet i Fotballtreneren nr. 1/2023. Innholdet står for skribentens regning.

Totalt betaler TV 2 4,5 milliarder kroner for rettighetene til å vise norsk fotball fra 2023 til 2028. 
  Mer enn 570 millioner kroner betales ut fra Norsk Toppfotball til klubbene i Eliteserien og OBOS-ligaen bare i 2023 (81% til Eliteserien, 19% til OBOS-ligaen), fordelt på fire potter:

• Historisk pott – fordelt etter tabellplassering siste seks år – totalt 150 millioner.
• Resultatpott – en flat fordeling (60%) og en andel etter tabellplassering innværende år (40%) – totalt 300 millioner.
• Akademiklassifiseringsmidler – klubbene mottar en andel ut fra antall stjerner i klassifiseringen – totalt inntil 90 millioner
• Kommersiell pott – skal belønne de klubbene som er mest kommersielt attraktive fra rettighetshavers side – totalt 30 millioner.

Dette er store penger som gir store muligheter. Men det følger også med et stort ansvar til de som skal forvalte disse pengene. På vegne av hele norsk fotball.

Det er mange år siden Nils Johan Semb på Cupfinaleseminaret var tydelig bekymret over at det var for mange «middelmådige» utenlandske spillere med for høye lønninger som tok plassene på A-laget foran unge, egenutviklede spillere i norsk toppfotball.

  Situasjonen er heldigvis annerledes nå, men den kan være verdt å minne om – for å unngå at historien gjentar seg når økonomien vokser mye og fort.

Minst til de fleste

Så langt toppfotballen. Det er ikke den som bekymrer. Men faktum er at de aller største pengene i norsk fotball tilfaller de under fem prosentene som driver med toppfotball.
  Mer enn 95% av den totale aktiviteten i norsk fotball foregår i bredde-, barne- og ungdomsfotballen. Der er det jevnt over langt mindre å rutte med, for å si det forsiktig.
  

I barne- og ungdomsfotballen i breddeklubbene handler hverdagen mer om å forholde seg til økt frafall, sviktende rekruttering, frivillighetskrise, lag som forsvinner og økonomi som begrensning for deltakelse.
  Aftenposten har gjennom flere reportasjer de siste månedene satt søkelyset på de store forskjellene i Oslo-fotballen. Og det er ingen grunn til å tro at dette bare gjelder Oslo. Avisen besøkte også Göteborg, der historien viser at halvparten av alle byens fotballag har forsvunnet i løpet av 20 år. 
  Er vi på den samme veien?

1 av 15 000

Det kan i hvert fall være fristende å trekke fram det bildet mange av oss har sett leder for trener- og spillerutvikling i NFF, Håkon Grøttland, har vist fram i flere sammenhenger: 
  Et bilde med 15 000 små streker – 14 999 svarte streker og 1 rød. Den røde er den ene spilleren av 15 000 som statistisk når A-landslaget i et årskull.

Hva forteller det oss? I det minste at det trengs mange spillere nedover i pyramiden for å få god nok bredde i toppen til å sørge for at ressursene i toppklubbene kan bli brukt til å utvikle mange og gode norske spillere i framtida. 
  Om topp avler bredde eller bredde avler topp, er et ofte stilt spørsmål uten eksakt svar. Men at det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom topp og bredde er det liten tvil om.
  Derfor er utfordringene vi ser i barne- og ungdomsfotballen også noe å ta på alvor for toppklubbene.

Når laget rakner

I dette bildet er det slett ikke sikkert den beste medisinen er å samle de beste spillerne i en toppklubb, et akademi eller på et satsingslag tidligere og tidligere.
   For det første selvsagt fordi det er vanskelig å spå hvem som blir best til slutt når spillerne er 10-12 år, eller kanskje enda yngre enn det. Men det er annen debatt.

  Enda viktigere er det at slik tidlig selektering og flytting av spillere forrykker balansen og strukturen i fotball-Norge på en måte som gjør at det fort kan bli færre å velge mellom til slutt. 

  En ting er at spillere forlater både lagkamerater og sitt daglige miljø for å spille et annet sted. En annen er at de som blir igjen plutselig kanskje blir for få til å stille lag. I enkelte mindre klubber kan bare én slik overgang ødelegge hele lagsstrukturen. Er det slik vi ønsker det i jakten på å dyrke fram nye enere?

  Færre spillere, færre lag, mer reising tidligere. Er det en bærekraftig og god utviklingsvei for Norges desidert største idrett?

Gi oss en idrettsminister

Svaret er forhåpentligvis nei, men neste spørsmål blir da hvordan oppfylle NFFs visjon om Fotball for alle – glede, drømmer og fellesskap, når det faktisk blir færre spillere, færre lag, økonomien begrenser og frivilligheten er under press?

   Det blir ikke enklere av at de som bestemmer mener det skal være gratis å delta, samtidig som klubbene skal levere et tilbud med topp kvalitet for alle. Hvem skal betale for det? Det koster penger å bygge anlegg. Det koster penger å leie anlegg. Det koster penger å utdanne trenere – enten det er foreldretrenere eller andre. Utstyr koster penger, og det er ikke gratis å reise på kamper eller turneringer. 

  Og hvor mye kan vi forvente og forlange av frivilligheten? Tusenvis av foreldre og andre frivillige bidrar uvurderlig i norsk fotball hver eneste dag. Men de blir færre, og de blir vanskeligere å få tak i. Mindre breddeklubber kjenner det på kroppen hele tida. 

Så finnes det prosjektpenger nok der ute. Har du et godt prosjekt, lar det seg ofte finansiere. Men det er ikke der skoen trykker for de aller fleste norske klubber. Det er hverdagen som er utfordringen. Hvem skal planlegge og gjennomføre prosjektene når de er for få fra før? Og hvor langvarig er virkningen? 
  Det er forutsigbarhet i den daglige driften det handler om. Muligheter til å skaffe gode, kvalifiserte trenere til alle lag. Gi et godt tilbud til alle som har lyst til å spille fotball i klubben. Hver dag. År etter år.
  Det er lett å løse, men vanskelig å få til med mindre politikerne tar verdien av idretten på alvor, og viser klubbene tillit gjennom å gi driftsstøtte som monner. 

  Ei krone investert i idretten i dag er ganske sikkert ganske mange kroner spart på andre budsjetter i morgen. Forebygging er billigere enn behandling, og fotball og andre idretter forebygger mot mange av de negative utviklingstrekkene som preger samfunnet mer og mer. 

Vi trenger en idrettsminister. En som kan kjempe vår sak. En som ser alle.