Aldersbestemte landslag: En tvilsom investering

• Av Henrik Herrebrøden
  Forsker og Idrettspsykolog
  
  Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 2/2022

Ny norsk forskning stiller store spørsmålstegn ved verdien av satsing på stadig yngre spillere. Funnene tilsier, rett og slett, at yngre landslag er nokså uinteressant for de unges muligheter til å bli seniorlandslagsspillere eller internasjonale toppspillere.

Om forskningen

Studien er helt fersk og presentert i det åpne tidsskriftet Frontiers in Psychology, av undertegnede og Christian Thue Bjørndal ved Norges Idrettshøgskole. 

Det vi gjorde, var å identifisere 1482 mannlige landslagsspillere født 1990-1995. To hundre og femti av dem var fra Norge, resten var fra Sverige, Danmark, Tyskland, Belgia og Portugal. Alle spillerne hadde minimum én landskamp for ett eller flere av følgende lag:

• U17
• U19
• U21
• Senior

Deretter så vi på sammenhengen mellom U17/U19/U21-erfaring og ‘Super Elite’-erfaring. 
  Super Elite er det vi kalte det øverste nivået i seniorfotball, som innebærer kamper i Champions League, Europa League og/eller på seniorlandslag. 482 av spillerne i utvalget hadde erfaring på dette nivået.

Hovedfunn

U17 viste ingen sammenheng med senere Super Elite-erfaring. Om spiller deltok eller ei var likegyldig, og heller ikke antall U17-kamper hadde noe å si for senere erfaring på høyeste nivå.

U19-erfaring hadde noe å si, men dessverre ikke i Norge. I de tre største nasjonene i vårt utvalg (Belgia, Tyskland, Portugal) var U19 en svak suksessfaktor med tanke på sjansen til å bli en Super Elite-spiller. I Skandinavia var U19 derimot ubetydelig.

U21 var det eneste aldersbestemte landslaget som viste betydelig sammenheng med senere Super Elite-erfaring. Dersom spilleren deltok for U21, økte sannsynlighet for seniorsuksess betraktelig, og jo flere U21-kamper desto bedre. 

Djevelens advokat

Her er noen forventede, kritiske spørsmål, med mine svar:

• Men mange av de aller beste (Brauten, Sørloth, Ødegaard) har jo vært innom flere ungdomslandslag?

Det er riktig at mange toppspillere har lange ungdomslandslagskarrierer bak seg, men det samme gjelder spillere du aldri har hørt om. Dessuten fant vi mange spillere som har lite erfaring fra ungdomslandslag – f.eks. Thibaut Courtois (fire kamper for Belgia U18) eller Birger Meling (seks kamper for Norge U21) – eller null erfaring fra aldersbestemte landslag – f.eks. Adnan Januzaj (Belgia), Robin Olsen (Sverige) eller Jonas Hector (Tyskland).

Dessuten må vi skille mellom høna og egget: At mange toppspillere har vært innom ungdomslandslag, betyr ikke at de ble best av den grunn. Våre funn tilsier at utviklingen skjer på andre arenaer.

• Men dere analyserte jo bare tre u-lag – det finnes jo flere, og kanskje de har noe å si?

Vi analyserte kun U17, U19 og U21 av noen helt sentrale grunner. Den viktigste årsaken var at vi ønsket å sammenligne på tvers av nasjoner, og i motsetning til Norge er det ikke alle land som satser like tungt på alle u-lagene. For eksempel: Danmark har ikke G15-lag, og Sverige har ikke G20.

En kjapp tilleggsanalyse, der vi ser på samtlige lag fra G15 og opp til G21, og kun de norske spillerne, forandrer lite: Det er kun de som har deltatt på U21 som betydelig øker sin sannsynlighet for å delta i Super Elite-fotball.

• Men kanskje U17 kan bidra til økt sannsynlighet for å bli tatt ut på U19 og U21?

Nei. Faktisk viste det seg, i vårt utvalg, at U17-erfaring innebar redusert sannsynlighet for å senere delta for U19 og U21. Den vanligste typen landslagskarriere vi fant, var spillere som hadde U17-erfaring og ikke noe mer.

• Men dere har jo bare gjennomført én studie – kanskje funnene deres er merkelige og andre forskere har funnet noe helt annet?

Nei. Ingen studie er helt lik, men de generelle funnene gjenspeiler det forskere har funnet før oss, både i fotball og andre idretter. Se artikkelen vår for mer informasjon.

Noen kritiske spørsmål

Det snakkes mye om positive ringvirkninger, men vet vi nok om hvilke negative konsekvenser tidlig seleksjon kan ha – hos de som ikke blir valgt, men også hos de som blir valgt?

En ting virker i alle fall sikkert: Uttakene går ikke ubemerket hen hos verken spillere eller trenere. Dette kommer frem i TV 2 sin serie. Våre neste menn viser nervøsitet mens de venter på uttak til G15, og ikke minst genuin skuffelse når de ikke blir valgt. 

Christian Wrang ved Universitetet i Aalborg har forsket på unge danske fotballspillere som blir valgt til henholdsvis førstelag eller andrelag når de er 10-12 år gamle. Hans funn tilsier at dette får betydning for spillernes identitet. Barna er med andre ord gode på å sette seg selv og andre i bås, som henholdsvis «førstelagsspillere» eller «andrelagsspillere». 

For et ungt menneske som er glad i fotball, blir det å være «førstelagsspiller» og «landslagsspiller» gjevt – uansett alderstrinn, og uansett hvor uviktig det er med tanke på sjansen til å bli best. Dette bidrar omgivelsene, og særlig vi voksne til. I episode 2 av Våre Neste Menn gir Grøttland sin peptalk, før G15 skal debutere mot Portugal:

«Det er mange som hadde gnagd av seg venstrehånda for å oppleve det dere skal oppleve nå… Dere er her fordi dere er Norges beste fotballspillere».

Vet vi nok om hva denne typen positiv anerkjennelse, på nokså tynt grunnlag, gjør med et ungt menneskesinn? Kan det hende at anerkjennelsen og den tidlige seleksjonen i beste fall er irrelevant, og i verste fall bidrar til å gjøre reisen til toppen vanskeligere for de unge spillerne?

Veien videre: En sædcelleteori

I Våre Neste Menn blir vi introdusert for grunnleggende statistikk: Det ble født 29 000 guttebarn i Norge i 2003 – av disse begynte 15 000 med fotball, og det forventes at én (maks to) blir seniorlandslagsspiller. Utfordringen er altså at vi ikke vet hvem. Dette vekker assosiasjoner til befruktning.

Ifølge Norsk Helseinformasjon, ender et typisk samleie med at millioner av sædceller frigjøres («fødes»), hvorav noen tusen finner veien til det generelle området der egget befinner seg (fotballbanen), og bare en enkelt sædcelle befrukter egget (blir landslagsspiller). Evolusjonen later til å ha forstått tilfeldighetene i prosessen. Ingen av sædcellene svømmer med elitestatus eller landslagsdrakt på vei mot egget. 

Noe av det eneste vi faktisk vet, er at de som aldri finner veien til fotballbanen, eller de som gir seg, ikke blir vår neste toppspiller. Dermed er vi ikke kommet stort lenger enn den velkjente idrettsklisjeen: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta. Da har man i alle fall en sjanse. Eller som vårt fotballforbund liker å si: Flest mulig, lengst mulig, best mulig. Fotballtrenere bør fokusere på dette – idrettens sædcelleteori – fremfor å tidlig utvelge eller fokusere på den ene som de tror blir best. Hvis de gjør fotball attraktivt for flest mulig, lengst mulig, bør spillerne våre (ut fra statistikk og evolusjon) bli best mulig – til slutt.

• Forskningsartikkelen kan leses i sin helhet her: https://www.frontiersin.org/articles/10.3389/fspor.2022.875530/full

• Et videosammendrag av forskningen finnes her: https://www.youtube.com/watch?v=0S5uzKQiOM8