Flest mulig, lengst mulig og best mulig, eller knefall, frafall og forfall? Et sosiologisk blikk på ungdomsidrett

• KRONIKK. Av Mads Skauge, universitetslektor og idrettssosiolog ved Nord Universitet

Kanskje trenger barne- og ungdomsidretten nye kriterier for måloppnåelse. Dersom man er en ambisiøs trener i barne- og ungdomsidretten som ønsker seg opp og frem på seniornivå, er det lett å forstå at kortsiktig suksess frister. Man må jo vise til noe, kan man tenke. «Suksess» viser her til gode resultater. Da blir selektering, topping av lag og frafall, fort virkemidler. Man vil vise hva man kan, men egentlig viser man at man ikke kan noe som helst.

Problemet er at dersom en trener faktisk gjør det riktige i denne sammenheng, nemlig å la de unge leke og at alle får prøve seg, vil det antagelig ikke ofte gi oppsiktsvekkende resultater i det korte løp, i hvert fall ikke med positivt fortegn. Derimot vil effektene av en slik praksis antagelig først komme til syne etter mange år, når treneren uansett har gått videre og ikke lenger har ansvar for spillerne. Kanskje kan kriterier som for eksempel hvor mange utøvere man får med seg i treningsgruppen fra et år til det neste, være et godt mål på god trener- og klubbpraksis i barne- og ungdomsidretten.

Da Sverige vant U21-EM i fotball for herrer i 2015, sa den svenske idrettsviteren Tomas Peterson at det var det verste som kunne skje, fordi man ble ledet til å tro at man gjorde alt riktig, når man egentlig, ifølge Peterson, gjorde mye feil. Det førte svensk talentutvikling 50 år tilbake i tid, sa Peterson.

Poenget til Peterson er at talentplukking har lite for seg: man bryter opp kompisgjenger, utsetter barna for press og stress, dreper idrettsgleden, og dessuten blir nesten ingen toppspillere uansett. 99,9 prosent av barna som driver organisert idrett, når aldri toppnivå. Hvorfor skal idretten drives på en måte som er tilrettelagt for den tiendels prosentandelen som blir topputøvere, og som går på bekostning av de andre 99,9 prosentene?

Er du en gutt født i Norge, er sjansen din for å bli toppfotballspiller 1/777. Hver sju hundre og syttisjuende norske gutt får altså drømmen sin oppfylt. Gitt at vedkommende drømte om å bli toppfotballspiller, da.

Dette er også problemet med såkalte «utviklingstrapper». Hvorfor legger man opp aktiviteten på en slik måte at man skal ta ut sitt potensial på et tidspunkt (i slutten av tenårene) hvor man uansett har sluttet? Når så få når toppnivået, blir det meningsløst om man ikke vektlegger å ha det gøy underveis. Mot denne bakgrunnen burde vi kanskje legge ned alle U-landslag, hvis det er slik at det brukes masse ressurser på en kontraproduktiv praksis.

Forskning viser at det er umulig å spå hvem som blir best. Man tror man ser talent, men ser alder. Den relative alderseffekten er at sjansen for å nå toppnivå på mange samfunnsområder, inkludert idrett, er betinget av når på året man er født. Det kan være store modningsforskjeller mellom en tiåring født i januar, og en født i desember. Det er ikke rart at de som satses på blir best.

Selektering er også talentsløsing, fordi man bare satser på de som plukkes. Dette fører dessuten til frafall blant det store flertallet som ikke prioriteres. Talentdebatt kan fungere som inngang til frafallstematikk, selv om det bare belyser en liten del av denne.

Noen kaller frafallsfenomenet «frafallsproblemet», men for at det skal være et problem må vi definere når og for hvem frafall fra ungdomsidrett er problematisk. For samfunnet må frafall ses i lys av begrunnelsene for statlig støtte til idrett. Dette handler primært om helse og det vi i samfunnsvitenskapen kaller sosial kapital, nemlig verdien av at folk kjenner hverandre, særlig på tvers av skillelinjer. Idretten er en av få samfunnsarenaer hvor folk som ikke kjenner hverandre fra før, kan knytte bånd. Ellers har idretten et toppidrettsmandat som handler om å hevde nasjonen og gjøre befolkningen stolt.

Merk at idrettsdeltakelse ikke bare må forstås fra et nytteperspektiv. Det har også egenverdi. Idrett kan være gøy, meningsfullt, lærerikt, helsefremmende, nettverksbyggende etc., her og nå, og ikke bare et middel til å skape gode fremtidige borgere eller utøvere. Hvis idretten fungerer som produsent av helse og sosial kapital, er det i samfunnets interesse at alle motiverte deltar. Men det trenger ikke være et samfunnsproblem at umotivert ungdom slutter med idrett.

For idretten er frafall et problem fordi pengefordelingen henger sammen med antall medlemskap. Det kan derfor bli et mål i seg selv at flest mulig skal delta lengst mulig.

For ungdommene er frafall problematisk hvis de slutter å trene, og ikke minst hvis de blir ekskludert, altså hindret fra å gjøre noe de ellers ville gjort. Forskning viser at det ikke er tilfelle. Ungdom som har sluttet i idrettslag, trener i gjennomsnitt tre ganger i uken. For mye konkurransefokus, manglende tilbud og trang økonomi, er blant de minst vanlige frafallsgrunnene. Merk at for mye konkurransefokus er en vanligere frafallsgrunn blant jenter enn gutter. Ungdomsidretten er ulik barneidretten, med nedtoning av det sosiale aspektet, og økende vekt på konkurranse og prestasjon. Det passer ikke for alle.

Å ikke ville forplikte seg til faste treninger og bruke tid på skolearbeid, er de vanligste frafallsgrunnene. Fellesnevneren er ønsket om å prioritere tiden annerledes. Frafall må derfor forstås utenfra, med utgangspunkt i den sosiale konteksten ungdommene er del av, og i mindre grad innenfra, for eksempel idrettens egenart og tilbudet i den enkelte treningsgruppe. I mange idretter er dessuten frafall nødvendig for å få plass til nye.

Når det gjelder frafallstendenser, skjer frafallet tidligere enn før. Dette kan skyldes mer skolearbeid, og at kommersielle treningssentre stadig vender seg mot yngre aldersgrupper. Fleksibel trening, som blir stadig viktigere for ungdommen, er i treningssenterets ånd.

Det som gjør organisert idrett mer verdifullt enn treningssentre i et samfunnsperspektiv, er at idrettslagene er viktige nettverksbyggende arenaer. Forskning viser at treningssentre er arenaer for vedlikehold av etablerte nettverk fremfor nye bekjentskap. For øvrig blir det interessant å se langtidskonsekvensene av pandemien. Ble midlertidig frafall under nedstengingen til endelig frafall etter gjenåpningen?

Det er sosiale forskjeller i idrettsdeltakelsen, for eksempel etter sosial klasse, kjønn og etnisitet. Det er særlig ungdom med lav sosioøkonomisk status og innvandrerjenter, og særlig ikke-vestlige minoritetsjenter, som er underrepresentert. Dette kan skyldes manglende kultur for at jenter driver idrett i hjemlandet eller skepsis til samvær med det motsatte kjønn og majoritetskulturen gjennom idrett. Med hensyn til alder, slutter de fleste i idrettslag i løpet av tenårene. Frafallet er størst i aldersspennet 14–16 år.

Fordi frafall må forstås utenfra fremfor innenfra, virker det å være begrenset hva idretten kan gjøre for å motvirke frafall. Et konkret tiltak kan imidlertid være å legge til rette for mer fleksibel idrettsaktivitet, for eksempel med åpne treningstider.

I stedet for å bekymre oss for de frafalne, kan vi orientere oss mot de som deltar. 93 prosent av tenåringer i Norge har deltatt i organisert idrett. Det betyr at det i en gjennomsnittlig Vg3-klasse med 30 elever, bare er to elever som ikke har deltatt i idrettslag.

De fleste som rekrutters til idrett, velger fotball. Det betyr at NIF generelt og NFF spesielt, står i en særstilling. Ingen andre institusjoner enn skolen, berører så mange unge ukentlig. Idretten når for eksempel omtrent like mange unge som alle andre organiserte fritidsaktiviteter til sammen. Idrettsledere har en unik mulighet til å påvirke våre neste generasjoner. Muligheten er større enn noensinne, i og med at rekrutteringen aldri har vært større. Da er det heller ikke overraskende at frafallet øker, men fortsatt deltar omtrent halvparten av ungdomsskoleelevene i idrettslag.

Nærmest uansett hva idretten gjør, vil flertallet slutte i organisert idrett i tenårene. Idrettens primæroppgave bør være å legge til rette for positive opplevelser for de som deltar.

PS! Denne kronikken ble presentert i foredragsform på Norges Fotballforbunds lederwebinar 2021. Lederwebinaret kan sees i opptak på fotball.no.