Skrevet av Norsk Fotballtrenerforening
7. oktober 2021
NFF inviterte undertegnede til årets talentleir i Porsgrunn. Det satte jeg stor pris på ettersom jeg i mine 32 års tjeneste for NFF tilbrakte både mange trenerkurs og talentleire der. Det var interessant å se på talentenes ferdighetsnivå, og ikke minst var det hyggelig å møte flere trenerkollegaer som fortsatt beholder gleden og entusiasmen ved å bidra i forskjellige roller for fotballutviklingen.
Ellers hadde jeg en interessant samtale med en av de nye bidragsyterne på utviklingssiden i norsk fotball, Brede Hangeland, som tilkjennega gode synspunkter og erfaringer. Som jeg har gjort gjennom alle år når jeg har vært i kontakt med nasjonale og internasjonale gode spillere, stilte jeg Brede følgende spørsmål: Hva drev du mest på med i barne- og ungdomstida? Svaret visste jeg på forhånd, men fikk det bekreftet: Fotball, fotball, svært mye fotball!
Et internasjonalt eksempel: Jeg var sensor for UEFA da Lothar Matheus skulle opp til praktisk prøve for sin UEFA PRO-lisens. Benyttet selvfølgelig anledningen til å stille mitt standardspørsmål. Svar: – Med en gang skolen var ferdig hastet jeg hjem, kastet skoleveska inn i gangen og sprang så fort som mulig til fotballspillende kamerater og der kunne vi holde på i timevis.
Dette var to enkeltstående eksempler, men det er faktisk greit å slå fast følgende faktum:
Alle som er blitt gode fotballspillere har en slik bakgrunn – og faktisk den viktigste bakgrunnen for at de er blitt nettopp det!
Dette leder meg over til to kjepphester jeg har gjentatt om og om igjen, nesten til det kjedsommelige, men som det alltid er viktig å ha i bakhodet ved tilrettelegging av fotballaktiviteter: Fotballferdigheten består av sammenhengen mellom valg og utførelse i situasjoner. Spesifisitetsprinsippet understreker at du lærer akkurat det du gjør ofte over tid.
Ser vi disse to utsagnene i sammenheng, blir svaret klinkede klart: Det må spilles mye, svært mye, i kamplike situasjoner!
Dette leder meg videre til en utmerket artikkel av Karsten Pedersen i Fotballtreneren nr. 2/2021, «Mer fri lek, løkkefotball og smålagsfotball må til» Han går nærmere inn på flere læringsfaktorer smålagspillet kan gi. Jeg tillater meg å sitere to utsagn fra artikkelen:
• «Selv tenker jeg iblant på at egentlig mangler vi bare en ting i norsk fotball, nemlig på en eller annen måte få barn og ungdom til å spille enda mer smålagsspill, både lengre og oftere.»
• «For meg er formelen enkel, man må spille spillet for å bli god til å spille spillet.»
Dette er så sant som det er sagt! Og stemmer med teorien.
For ca. 20 år siden ble det laget to brosjyrer om smålagsspill og femmerfotball i NFF. Så vi var opptatt av dette også den gang, men kanskje ble det ikke ble prioritert godt nok i en videre oppfølging. Derfor mener jeg det er på tide å få et fornyet fokus på denne aktiviteten og dens betydning.
Med smålagsspill menes primært 5 mot 5 inkludert keepere, 4 mot 4 eller 3 mot 3 med eller uten keepere. Femmerfotball i betydningen 4 mot 4 pluss keepere kan vi betrakte som «fotballens grunnspill.» I begge brosjyrene understrekes betydningen av smålagsspill, hvordan det kan organiseres på en bane med forskjellig antall deltakere og gjennomføring av turneringer.
Den store utfordringen blir imidlertid å få til en økt aktivitet med spill i tillegg til den ordinære treningen, og ekstra aktivitet med spill på frivillig basis, på eget initiativ, uten inngripen av trener og instruksjon.
I «gamle» dager var jo spill på løkka en populær aktivitet som mange syntes var moro og derfor praktiserte så ofte som mulig. I den «moderne tid» er dette i stor grad fortrengt av andre interesser og aktiviteter. Kan vi likevel greie å få gjort noe som kan bringe «løkkeperspektivet» og smålagsspillet fram i fokus som en prioritert oppgave, spesielt i barne- og ungdomsfotballen? Jeg har tro på det, men for å komme i gang må dette organiseres på en eller annen måte og fortrinnsvis i den enkelte klubb og det enkelte lag.
Det aller viktigste for å starte opp er å forstå og akseptere argumentasjonen for at smålagsspillet er den viktigste grunnlagsfaktoren for en god fotballutvikling. Og at det derfor er viktig å ta konsekvensene og gjøre noe med det. Organisering og administrering av aktiviteten kan selvfølgelig gjøres i ulikt omfang, fortrinnsvis på lagsplan i første omgang. Organiser et opplegg som øker fotballaktiviteten med smålagsspill blant de unge og du vil oppnå glede, moro og engasjement –og derved fotballutvikling!
Jeg gjentar utfordringen som sto i en av de nevnte brosjyrene den gangen: «Få flest mulig til å spille mest mulig smålagsspill – i laget og klubben, på trening og utenom trening, ved å lage turneringer så ofte som mulig og i ulike varianter, ved å utnytte alle spilleflater som finnes, ved å dele større baneflater i mange små baner, ved å utnytte mer tid til og flere tidspunkter til slik aktivitet, ved å sette sammen lag på forskjellige måter for eksempel innen en årsklasse eller ved å blandes flere årsklasser, ved å få med rene jentelag, eventuelt jenter og gutter sammen enkelte ganger.»
Fotballens glede oppdages gjennom smålagsfotballen. Miniatyrkampene med kamerater og bekjente, med latter og frihet er etter Pedersens og min mening det viktigste, selve grunnmuren i ferdighetsutviklingen. Denne første erfaringen, gleden ved å score eller mestre noen detaljer som kan bidra til at man gjerne fortsetter med dette.
I lagssammenheng kan og bør smålagsspillet ha en god plass i de obligatoriske treningene, framfor å drive med mange slags finurlige øvelser langt fra det ferdige spillet.
En del klubber arrangerer smålagsfotball en dag i uka, f.eks. lørdag eller søndag der en eller flere frivillig utvalgte møter opp med baller og vester samt kjegler for å sette opp størrelse på baner etter behov, dele inn i lag, sette i gang spillet, lar det gå en bestemt tid før en bytter bane og motstanderlag. Det er fint med et slikt «ekstra» tilbud for eksempel til de tre vanlige obligatoriske treningene i uka, men hvorfor ikke bruke en dag eller to til i uka for å få påvirket situasjonslæringen ytterligere. Hvem som helst uten spesiell kunnskap om fotball, men med forståelse for at dette blir gjennomført, kan administrere og sette i gang slik aktivitet, for her skal det spilles uten rop og instrukser. Her er det «learning by doing» som gjelder.
Men klarer vi å få barn/unge til å ta initiativ til smålagsspill, til å avtale å møtes på et avtalt sted til avtalt tid og få til et spill? Jeg vet om en 14 åring i familiekretsen som så å si hver eneste dag avtaler slike treff pr. telefon. Antallet som tar imot fotballinvitasjonen varier noe, men meraktivitet blir det. Jeg har vel tro på at en del unge gjør dette, men det er ønskelig at mange flere gjør det.
Forutsetningen for å få noen til å holde på ofte og lenge med en aktivitet er at man synes det er engasjerende og moro. Drivkraften er å oppleve noe sammen med gode venner. Og oppleve det ofte. Og kan voksne bry seg om å ta del i dette, har det selvfølgelig effekt på barnas opplevelse knyttet til smålagsspillet.
Ettersom Karsten Pedersens tankegang om, samt også en god del praktisk erfaring med, etablering av smålagsspill, har jeg bedt om å få hans synspunkter på mulige tiltak for å få i gang en ønsket aktivitet. I det følgende gjengis noen av hans synspunkter/tiltak:
Smålagsspill fra tidlig alder og oppover er den viktigste aktiviteten for å bli glad i fotballen og gir den nødvendige og beste effekten for utvikling av fotballferdigheten. Derom hersker ingen tvil!
Alle dere mange interesserte klubbledere, trenere, lagledere og foresatte der ute – ta tak i saken og gjør noe med den! Jeg håper jo at noen allerede har gjort det og følger videre opp, mens mange nok ikke har tenkt på betydningen og viktigheten.
Jeg håper derfor at Pedersens artikkel i forrige Fotballtreneren og denne, kan gi inspirasjon til å sette i gang et eller flere tiltak i smålagsspillets ånd!
Lykke til!