Coaching i verdensklasse – det gjør Norge til en VM-favoritt

Når dette skrives går Norge fullstendig av skaftet i en euforisk og ellevill VM-feiring – som til og med setter festen etter 2-1-seieren over Brasil i Marseille i 1998 i skyggen. Det meldes om over 100 000 i gatene i Oslo sentrum, og om folkefester i hver en krik og krok av landet – fra sør til nord, hele søndagsnatta gjennom. 
  Det er ikke så rart. For med kvartfinalebilletten i lomma har dette norske landslaget allerede antakelig levert tidenes prestasjon i norsk lagidrett. Kvartfinale i fotball-VM har Norge aldri noensinne vært i nærheten av. Nå er vi der. På bekostning av Brasil – en av fotballhistoriens virkelige stormakter. Ikke nok med det: 2-1-seieren føles fortjent. Og litt kontrollert. Trygt styrt i land av et norsk LAG som framstår som et bunnsolid kollektiv med klokkertro på sjefens prosjekt – og med matchvinnere i begge ender.
  At Norge har ballen i nesten 70% av tida i en avgjørende VM-kamp mot Brasil sier også sitt, selv om ballbesittelse alene aldri vinner fotballkamper.

Og det er her vi må tilbake til coaching i verdensklasse – i ordets videste forstand. Ikke bare i en enkeltkamp nå og da, men tålmodig, tydelig og målrettet gjennom år.
  Det er bare tre år siden EM-drømmen havarerte med to sene baklengsmål mot Skottland på Ullevaal, og mange i et raskt voksende korps av norske fotballeksperter i ulike kanaler stilte spørsmål ved om Ståle Solbakken fortsatt var den rette mannen til å lede landslaget, og det oppsto en bred debatt om han burde få fortsette. Presset på ham var betydelig gjennom resten av EM-kvalifiseringen.

Ståle sjøl rakk opp hånda og tok ansvaret for det som gikk galt på tampen mot Skottland. Men fikk samtidig full og uforbeholden backing fra sine sjefer Karl-Petter Løken og Lise Klaveness i NFF.
  Dermed kunne han jobbe videre med sitt prosjekt med et langsiktig perspektiv. Og det er nettopp derfor vi er der vi er nå – på et godt sted midt i et VM-eventyr som samler og berører en hel nasjon på en måte vi knapt har sett maken til. Noensinne.

Mye av æren for det skal Ståle Solbakken ha. Ståle Solbakken fra Grue, som kombinerte HamKam-spill med lærerutdanning for å ha noe å falle tilbake på om det ikke gikk å leve av fotballen. Ståle Solbakken, som på mange vis lever den norske idrettsmodellen i praksis – og som nå er helt der oppe blant tidenes beste og mest betydningsfulle fotballtrenere. 
  I selskap med Nils Arne Eggen, Drillo og Åge Hareide, for å nevne tre av de største.

Ståles store bragd ser ut til å være at han er langt mer enn «bare» en fotballtrener. Han er en moderne leder, en lagbygger. I tillegg til at han står fotballfaglig fjellstøtt, selvfølgelig.
  En som evner å sette sammen et støtteapparat der alle utfyller og kompletterer hverandre i tydelige roller – nøyaktig og bevisst satt sammen for å få det beste ut av en spillergruppe der kameratskap og korpsånd ser ut til å løfte prestasjonene til stadig nye høyder – og der ingen virker å være redd for neste utfordring. Tvert imot. Vi ser et landslag preget av trygghet, ikke frykt. En gjeng som trives sammen og som pusher hverandre videre.
  – Jeg er helt sikker på at ingen har et lag og en gjeng som oss i dette VM, sa Kristian Thorstvedt i et NRK-intervju etter seieren mot Brasil. Han og Jørgen Strand Larsen var begge ubenytta reserver i kampen, men var helt fra seg av glede på vegne av lagkameratene og hele VM-troppen. Det viser hvor sterkt samholdet og fellesskapet står i denne gruppa.

Slikt blir det LAG av. Og kraften i LAG skal aldri undervurderes. Gode lag kan få til hva som helst.
  Og så hjelper det sjølsagt at laget også består av noen av verdens beste fotballspillere.

Og det hjelper definitivt med en landslagstrener som trur på folka sine, som har skjønt sitt oppdrag – som står opp for det, og har faglig trygghet og integritet til å stå for det i all slags vær. Og som tør å dele på ansvaret med alle rundt seg – både støtteapparat og spillere.
  Som da han valgte å rotere på hele laget i kampen mot Frankrike, og stod fjellstøtt i kritikken han fikk for det. 
  Som måten han har forsvart sin keeper Ørjan Håskjold Nyland på i månedsvis – til tross for at han ikke har spilt klubbkamper på veldig lenge.
  Akkurat som han har forsvart og slått ring om de spillerne som har levert varene for ham i kamp etter kamp gjennom hele VM-kvalifiseringen og videre gjennom mesterskapet. Fordi de fortjener det.

Det er stort lederskap i situasjoner hvor presset til tider er ekstremt og meningene er både mange og sterke. Fotball engasjerer. Fotball berører. Det er nok å se på nattas bilder fra Oslo. Eller New York. Eller fra hvor som helst.
  Det har skapt en fotballfeber det har vært helt umulig å se for seg dimensjonen av. Og en stolthet og glede av å være norske, som har fått folk til å ta til gatene for å feire på en måte vi knapt har sett maken til. Dette er nasjonsbygging i praksis – takket være Ståle Solbakken!

Bring England on!