Debatt om Landslagsskolen

Hva lærer unge spillere i Landslagsskolen? 

• Av Christian Thue Bjørndal, førsteamanuensis, institutt for idrett og samfunnsvitenskap, Norges idrettshøgskole

Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 2/2026.

Landslagsskolen skal utvikle framtidens toppspillere. Men hva skjer når konkurransen om plassen blir det dominerende organiserende prinsippet? Denne teksten viser hvordan konkurransen om plassen ikke bare påvirker prestasjon – men også hvordan unge spillere lærer å forstå seg selv. Samtidig er dette ikke unikt for norsk fotball, men en utvikling vi ser i mange moderne talentutviklingssystemer.

Innledning

En gutt står foran lagkameratene sine og forklarer hvorfor han har mistet plassen og er degradert til skyggelandslaget. Rundt ham sitter lagkamerater og trenere og lytter. Noen ser ned. En trener nikker kort. Ingen avbryter. Han beskriver en feil han gjorde i første kamp – en liten feil, sier han – som fikk store konsekvenser. «Det er ikke rom for sånne feil på dette nivået.»

Dette er en scene som kan utspille seg i mange utviklingsmiljøer. Den kan forstås som et uttrykk for hvordan unge spillere lærer å forstå seg selv gjennom bestemte måter å snakke om prestasjon, feil og utvikling på. Scenen sier også noe om hva som kan skje når konkurransen om plassen kan få konsekvenser utover selve spillet, og forme hvordan spillere både formes og former seg selv. Refleksjon blir et verktøy for læring, men den foregår ikke i et tomrom. Den er innrammet av hva som oppfattes som relevante forklaringer, riktige følelser og ønskede responser. Slik blir også det å “tenke selv” en del av hvordan spillere formes innenfor bestemte rammer.

Denne teksten tar utgangspunkt i min studie av Landslagsskolen (Bjørndal, 2026), der jeg undersøker hvordan unge spillere formes gjennom samspillet mellom disiplin, omsorg og forventninger. Analysen bygger på dokumentarserien Våre neste menn (TV 2, 2019), som gir et sjeldent innblikk i hverdagen til fem spillere i G15-landslaget, senere fulgt opp i VG-podkasten De skulle bli verdens beste (2025). Parallelt har VG gjennom artikkelserien Prisen for et landslag løftet fram hvor få som faktisk når toppen og hva det kan koste. 

Jeg skriver ikke dette utenfra. Gjennom mange år har jeg arbeidet tett på unge landslagsspillere og sett hvor mye disse miljøene kan gi – men også hva de kan koste. Til sammen plasserer dette Landslagsskolen midt i en pågående diskusjon om hva norsk spillerutvikling er – og hva den bør være. Det reiser et grunnleggende spørsmål: Hva lærer unge spillere om seg selv i møte med talentutviklingssystemet? Denne teksten gir ikke et fullstendig bilde, men løfter fram noen sider ved systemet som ofte blir mindre synlige.

Drømmen og usikkerheten

Å konkurrere er en grunnleggende del av idrettens tiltrekningskraft. Gleden ved å utfordre seg selv, strekke seg etter noe og bli oppslukt i spillet er noe av det som gjør fotball meningsfull. Mange opplever også nettopp dette i møte med Landslagsskolen. Men konkurranse om plassen kan få en annen karakter når den ikke bare er en del av spillet – men blir selve rammen rundt det. Når både klubbhverdag, regionale tiltak og landslagssamlinger preges av kontinuerlig vurdering og seleksjon, kan opplevelsen av å bli målt bli permanent. Spillerne beskriver det som et kappløp der man hele tiden må vise seg fram.

Når vurderingen aldri helt opphører, blir det også vanskelig å legge den fra seg. Over tid kan dette utvikle seg til en form for «overlevelsesmodus», der målet ikke lenger er å ha det gøy med egen utvikling, men å holde seg inne i systemet. Spillere kan begynne å velge tryggere løsninger, unngå risiko og gjøre det de oppfatter som “riktige” valg. Paradokset er tydelig: Systemer som skal utvikle de beste spillerne, kan samtidig gjøre det vanskeligere å utvikle nettopp det som kjennetegner toppspillere – kreativitet, initiativ og mot til å feile. Eksperimentell forskning peker i samme retning: Når mennesker er i en vedvarende stress- og pressituasjon, svekkes forutsetningene for læring, utforsking og kreativitet (Lunde & Brodal, 2022).

Denne typen erfaringer peker også mot en grunnleggende forskjell mellom voksenstyrt organisert trening og egenorganisert løkkefotball, med konsekvenser for hva og hvordan spillere lærer, på godt og vondt. I løkkefotballen er konkurransen knyttet til selve spillet – med seg selv og andre – og er kvalitativt forskjellig fra konkurransen om plassen, som i større grad er knyttet til vurdering, rangering og opplevde konsekvenser. På feltet betyr det at hvert mottak, hver pasning og hver avslutning skjer under blikket til trenere og medspillere og med en underliggende forståelse av at små marginer kan få store konsekvenser. For noen virker dette motiverende – så lenge det går bra. For andre skaper det en vedvarende usikkerhet som utfordrer motivasjon og troen på egen mestringsevne.

Kritikken her er derfor ikke først og fremst rettet mot Landslagsskolen isolert. Den handler om hvordan konkurranse organiseres i de miljøene der unge spillere tilbringer mesteparten av tiden sin – enten det er i klubb, skole, krets eller forbund. I løpet av en halv generasjon har vi samtidig beveget oss tydelig i retning av mer seleksjon og økt organisering. Problemet er dermed ikke statisk – det er i ferd med å forsterkes. Dette er ikke unikt for fotball. De samme tendensene ser vi på tvers av idretter. Disse erfaringene tar også konkret form i møtet mellom spiller og trener.

Trenerrollen i et konkurransesystem

I Landslagsskolen er trenerrollen dobbel. Trenerne støtter, følger opp og gir råd – men de vurderer også, rangerer og velger. En trener beskriver idealet slik: «Vi er ute etter spillere som trener mye, som er dønn til stede i det de gjør på banen, som pusher grenser og utfordrer seg selv – og som er nysgjerrige og reflekterte rundt egen utvikling.»

Dette fremstår som en invitasjon til utvikling, men etablerer samtidig en tydelig norm for hvordan en “riktig” spiller skal være – ikke bare i spill, men også i holdning og selvforståelse. Omsorgen er reell, men betinget. Relasjonen rommer dermed en spenning hvor treneren både blir den som skal støtte, og den som til slutt avgjør hvem som får fortsette. Spillere inviteres til å være selvstendige og reflekterte, men innenfor rammene av hva som allerede er definert som ønsket utvikling. Dette kan være produktivt. Spillere lærer å ta ansvar for egen utvikling, sette ord på egne prestasjoner og arbeide målrettet over tid. For mange gir dette retning, motivasjon og en opplevelse av mestring.

Samtidig kan det bli problematisk når denne refleksjonen snevres inn til én bestemt måte å forstå seg selv på. Når spillere lærer at riktig refleksjon innebærer å peke på egne feil og mangler, kan andre forklaringer – knyttet til relasjoner, rammer eller tilfeldigheter – tre i bakgrunnen. Slik blir refleksjon ikke bare en læringsressurs, men også en forventning. I slike samtaler individualiseres både suksess og fiasko, mens forhold spilleren ikke kontrollerer – som trenerpreferanser, lagbehov, modning og tilfeldigheter – tones ned. Refleksjon risikerer dermed å bli mindre et rom for utforskning, og mer en måte å tilpasse seg systemets forventninger på.

Bekjennelse og følelsesarbeid

Spillerne vurderes ikke bare på hva de gjør, men også på hvordan de forstår det de gjør. Når en spiller mister plassen, forklarer han ofte situasjonen gjennom egne feil og mangler. «Du er elendig», sier en spiller til seg selv.

Dette kan forstås som en form for bekjennelse: Spillere forventes å sette ord på egne prestasjoner, følelser og feil, og å vise at de tar ansvar for dem. De skal ikke bare prestere, men også forklare seg selv på en måte som signaliserer riktig holdning og vilje til utvikling. Dette innebærer også et omfattende følelsesarbeid. Spillere må håndtere skuffelse, regulere egne reaksjoner og framstå på “riktig” måte i møte med trenere og medspillere. Mye energi går med til å tolke situasjoner, kontrollere egne følelser og presentere seg selv som utviklingsorienterte og robuste. Samtidig er handlingsrommet for å påvirke situasjonen ofte begrenset, og strategiene spillerne utvikler, handler i stor grad om å tilpasse seg kravene som stilles snarere enn å klare å ta reell styring over egen situasjon. Når slike prosesser blir dominerende, kan de også få en kostnad: Oppmerksomhet og ressurser som kunne vært brukt på utforsking, læring og ferdighetsutvikling, bindes opp i det å håndtere press og framstå på riktig måte.  Samtidig som alle voksne fotballspillere må lære å navigere i slike landskap, er det ikke gitt at dette er hensiktsmessig – eller ønskelig – for barn og ungdom.

Ikke bare et norsk fenomen

Dette er ikke unikt for norsk fotball. Studier fra engelske akademier viser lignende mønstre. I en studie av Gennings et al. (2025) beskriver unge spillere i Crystal Palace hvordan de opplever hverdagen som en kontinuerlig vurderingssituasjon, der de hele tiden må bevise at de fortjener plassen sin. Flere forteller at de i liten grad opplever rom for å “bare” spille, fordi oppmerksomheten i stor grad rettes mot hva trenere og støtteapparat mener om prestasjonene deres og hva det betyr for deres framtid i systemet. Samtidig viser studien hvordan denne orienteringen mot framtidig suksess kan gå på bekostning av trivsel her og nå. Spillerne beskriver en hverdag der det som står på spill ikke bare er utvikling, men også hvem som får bli og hvem som må ut.

Et lignende bilde tegnes i studien til Adams og Carr (2019), som viser hvor viktig vennskap og sosial tilhørighet er i akademifotball. For mange spillere er relasjonene til lagkamerater en avgjørende grunn til at de fortsetter. Samtidig beskriver spillerne hvordan konkurransen om plasser og spilletid kan gjøre det vanskelig å utvikle nære relasjoner. I flere tilfeller beskrives vennskap som preget av usikkerhet og rivalisering der lagkamerater også er direkte konkurrenter. Resultatet kan være mer overflatiske og instrumentelle relasjoner, der man samarbeider på banen, men samtidig konkurrerer om de samme mulighetene. Spørsmålet er derfor ikke bare hva slags relasjoner vi ønsker å utvikle, men hvordan systemene rundt spillerne former hvilke relasjoner som i det hele tatt er mulige. Når konkurranse og seleksjon får forrang, blir lagkamerater lett også konkurrenter.

Talentutvikling i konkurransesamfunnet

Utviklingen vi ser i fotballen speiler en bredere samfunnstendens. Stadig flere institusjoner organiseres etter konkurranselogikker og markedstenkning: rangering, seleksjon og kontinuerlig evaluering. Disse logikkene kan være produktive for utvikling, men de har også en bakside. Vi ser det ikke bare i idretten, men også i skole (se for eksempel, Nygård & Bjordal, 2024) og arbeidsliv (se for eksempel, Han, 2015), hvor fremmedgjøring, frafall og utbrenthet virker å tilta i styrke og omfang. Spørsmålet er derfor ikke om konkurranse er bra eller dårlig i seg selv, men hvor mye av den og på hvilke premisser.

Når konkurransen blir dominerende, risikerer den å snevre inn hva som oppleves som mulig, meningsfullt og verdifullt i idretten. Spørsmålet er derfor ikke om vi er for eller imot talentutvikling, men hvordan vi organiserer den. Hvordan kan vi ha konkurranse uten at konsekvensene av å feile oppleves som avgjørende? Hvordan kan vi skape miljøer der spillere både utfordres og får rom til å utforske?

For særforbund kan det bety færre og senere uttak, og flere veier inn og tilbake i systemet. For klubber kan det handle om å balansere konkurranse med tilhørighet, og prioritere langsiktig utvikling framfor tidlig intensivering. For trenere handler det blant annet om språk: hvordan vi snakker om prestasjon, utvikling og ansvar, og hvordan dette former spillernes selvforståelse. Samtidig er ikke spillere passive mottakere. De tolker, tilpasser seg og utvikler egne strategier for å håndtere kravene de møter. Forventningene fra spillere og foreldre er også med å forme tilbudet, og kan dermed være med å forsterke de samme konkurranselogikkene.

Til slutt

Hva som skjer videre med spillerne i Våre Neste Menn, gir også et viktig bakteppe. I oppfølgingsmaterialet ser vi at noen av spillerne tar steget videre i fotballen, mens andre faller fra eller må finne nye veier. For flere blir erfaringene fra ungdomsårene stående igjen, ikke bare som minner om utvikling og mestring, men også som erfaringer med press, usikkerhet og krevende valg.

Det gjør også spørsmålet om hva idretten faktisk gir og tar desto viktigere. Idrett er på sitt beste når vi blir oppslukt, beveget og utfordret – når relasjoner oppstår og vi opplever mening, på og utenfor banen. Det er i slike øyeblikk mange av oss først og fremst lærte å spille fotball, ikke fordi vi måtte, men fordi vi ville.

Spørsmålet er hva som skjer med disse erfaringene når utviklingsmiljøene i økende grad preges av vurdering, måling og seleksjon. Hva slags forhold får unge spillere da til idretten og til seg selv? Skal vi ta vare på det som gjør at ungdom opplever sterk mening i idretten, må vi derfor også tørre å diskutere hvordan konkurranse, seleksjon og prestasjon organiseres i praksis. Ikke for å fjerne alle organiserte strukturer, men for å justere balansen. For spørsmålet er ikke om vi trenger konkurranse om plassen, men om vi noen steder har fått for mye av den, på bekostning av den lekbetonte tilnærmingen og de sosiale relasjonene som gir idretten mening.

Referanser
Adams, A., & Carr, S. (2019). Football friends: adolescent boys’ friendships inside an English professional football (soccer) academy. Soccer & Society, 20(3), 471–493. https://doi.org/10.1080/14660970.2017.1331164 
Bjørndal, C. T. (2026). Power, discipline and subjectification in the Norwegian Football Association’s Talent Pathway. Sports Coaching Review, 1–13. https://doi.org/https://doi.org/10.1080/21640629.2026.2642492 
Gennings, E., Kavanagh, E., Hunter, A., & Jones, I. (2025). A critical examination of children’s well-being and well-becoming in a professional youth football academy. Sport in Society, 1–17. https://doi.org/10.1080/17430437.2025.2543805 
Han, B.-C. (2015). The burn-out society. Stanford University Press. 
Lunde, C., & Brodal, P. (2022). Lek og læring i et nevroperspektiv – Hvordan gode intensjoner kan ødelegge barns lærelyst. Universitetsforlaget. 
Nygård, M., & Bjordal, I. (2024). Skolevegring og «flukt» fra den offentlige skolen. Norsk sosiologisk tidsskrift, 8(2-3). 

Landslagsskolen fra innsiden: 
«Her og nå» før sluttprodukt

• Av Håkon Grøttland
  Leder Landslagsskolen og seksjonsleder spiller- og trenerutvikling NFF

Det er bra at det rettes oppmerksomhet mot sider ved talentutvikling som krever bevissthet, læring og endringsevne. Særlig i en tid der vi opplever flere sårbare ungdommer parallelt med at det opplevde presset øker. Det er viktig å diskutere hvordan vi møter dette. Samtidig blir premissene som legges til grunn ofte for enkle. 

Landslagsskolen fremstilles i stor grad som et seleksjonssystem for å identifisere “de beste”, mens det i praksis er en bred modell hvor mange spillere er inne over tid. Når rundt 10 % av et alderskull er involvert på ulike nivåer, er ikke dette et smalt elitefilter, men en struktur som skal gi erfaring, motivasjon og utvikling til mange. Så vidt meg bekjent er det ingen forbund i Europa som har en like bred modell. Det er også få nasjoner som starter så sent med seleksjon som i Norge. 

I analysen fremstilles seleksjon og vurdering som noe som har tiltatt de senere årene, uten at dette settes i en historisk kontekst. Konkurranse og uttak har vært en del av ungdomsfotballen i mange tiår. Fra et forbund / kretsnivå har seleksjonen flyttet seg fra startpunkt med 13 åringer i 1994, til 12 åringer i 2026. Vi har med andre ord gått ett år ned i løpet av ca. 30 år. 

Premisset om at Landslagsskolen først og fremst handler om å identifisere hvem som blir best til slutt er for snevert. Et premiss som dessverre får prege for mange analyser, diskusjoner og artikler fra forskerhold. Vår ambisjon er bredere. Vi ønsker å treffe unge spillere med drømmer og ambisjoner. Gi dem gode opplevelser her og nå, i et miljø som både utfordrer og gir mening. De færreste blir toppspillere. Hensikt og suksess må forstås bredere. Etter å ha jobbet tett på dette i over et tiår, er min klare erfaring at de aller fleste tar med seg opplevelser, erfaringer og læring for livet. Svært mange utvikler seg til gode, samfunnsnyttige og robuste mennesker med en livslang kjærlighet til fotballen. Noen får brukt det på Emirates Stadium; andre i sin lokale klubb. Begge deler er suksess.

Dersom hovedpoenget med Landslagsskolen faktisk var å identifisere hvem som blir best til slutt, ville det vært mer logisk å starte senere. Vi vet godt at det i praksis er umulig å forutsi hvem som når toppen. I mine år i jobben har vi bare greid det en gang.  Samtidig vet vi at de fleste av de som blir toppspillere, også var svært gode som barn og ungdom. Nettopp derfor handler Landslagsskolen mindre om å konkludere tidlig. Mer om å se, stimulere og utvikle bredt. Vi ønsker å gi drømmen en reell sjanse for de med gnist.

En viktig del av dette bildet er også at Landslagsskolen ikke bare er en modell bestående av uttak og tiltak på ulike nivåer. Det er en fagplan og en tydelig verdimessig retning som ligger til grunn for alt arbeidet som gjøres. En sentral del av denne fagplanen handler om hvordan vi følger opp, snakker med og leder unge, ambisiøse fotballspillere. Dette er førende for praksis i alle ledd og også pensum på flere av våre trenerkurs. Denne fagplanen burde selvsagt vært en naturlig del av referansegrunnlaget dersom man skal analysere Landslagsskolen som system. 

Noe av det mest grunnleggende i Landslagsskolen handler om hvordan vi identifiserer talent, og hva vi ønsker å utvikle videre. For oss er selve bærebjelken den samme, enten det er snakk om å bli en god spiller eller et godt og dugelig menneske: eierskap til din egen og lagets utvikling. Spillerne skal lære å forstå, påvirke og ta ansvar for utvikling over tid. Trenerens jobb er primært å stimulere til dette. 

Vi tar på alvor at stress og press kan kvele indre motivasjon, kreativitet og kjærligheten til spillet. Vi tar det såpass alvorlig at vi for lengst har innført mentale prestasjonsutviklere som en fast del av støtteapparatet på nasjonalt nivå i Landslagsskolen. I tillegg har vi fortløpende samtaler og møter med spillere, trenere og foresatte for å sette ting i perspektiv og ufarliggjøre. I praksis betyr det at spillerne konsekvent oppfordres til å utfordre seg selv og tørre å feile. Det å spille trygt for å “ikke gjøre feil” er noe av det som gir størst «minus i boka». Målet er å flytte fokus bort fra konsekvenstenkning og over på nysgjerrighet og utvikling.

Press, stress og forventninger er noe unge spillere gradvis må lære å håndtere. Mental robusthet utvikles gjennom å bli eksponert for passe doser motgang og motstand. Målet kan ikke være å skjerme ungdom fra virkeligheten. Målet må være å forberede dem på den, slik at de er rustet for kravene som finnes både i toppfotballen og i livet generelt. 

Det er også viktig å anerkjenne at konkurranse ikke bare skaper negativt press. For mange er det selve drivkraften. Det gir retning, skjerper fokus og utløser utvikling. Utfordringen er derfor ikke konkurransen i seg selv, men hvordan den forstås og håndteres. Her ligger det et særlig voksenansvar i hvordan vi snakker om og håndterer uttak, prestasjon og utvikling. Som en del av dette jobber NFF også mer systematisk med å komme tettere på foresatte og bidra til å skolere dem i hvordan dette kan forstås og støttes på en god måte.

Etter snart 13 år med ansvar for talentutvikling i NFF har jeg fortsatt ikke opplevd et direkte initiativ fra Bjørndal om å få en dypere forståelse av hvordan vi arbeider, hva vi vektlegger og hvilke erfaringer vi har gjort oss. Derfor: Den 27. juni starter årets talentleir i Porsgrunn. Bjørndal inviteres herved til å være tett på. Vi er læringsvillige, og ikke minst nysgjerrige på hvordan han opplever kommunikasjonen mellom trenere og spillere, hva trenerne faktisk vektlegger i samtaler seg imellom, hvordan oppstartsmøter med spillere og foresatte gjennomføres, og ikke minst hvordan spillerne selv opplever samlingen. I hvilken grad greier vi å praktisere som vi predikerer? 

Fra Landslagsskolen 2026: 

«Treneren skal påvirke og inspirere mennesker til å oppnå mål SAMMEN, og baserer sin tilnærming på verdiene SAMMEN- STOLTE- MODIGE. Verdiene skal peke ut retning, intensjon og mobilisere handlingsvilje; I medgang og motgang.

Treneren skal gjennom sin væremåte skape et godt og inkluderende læringsmiljø hvor spillerne er trygge, kreative, selvstendige og følgelig i stand til å ta eierskap til egen og lagets utvikling.»

Den typen innsikt gir et langt bedre grunnlag for analyse enn en seks episoders TV-serie og artikler i VG.