Når uroen i en fotballklubb slår inn

• KRONIKK
  Av Per Joar Hansen

Men når avstanden mellom det klubben sier utad – og det man faktisk får til, ikke henger sammen, så får treneren i 99 av 100 tilfeller – sparken. Dette er toppfotballens Darwinisme. Spis eller bli spist.

Det er alltid enklest å mene noe fra utsiden, selv om man ikke har alle detaljer. Fotball er ikke enkelt – det er fryktelig komplekst. Både som trener, leder og spiller er man avhengig av å være en del av noe som er akseptert av både hjerte og hjerne.

Det handler jo om å dele det samme bildet på det vi skal få til sammen. 

For det er ikke bare å lage en ambisjon og tro at det går av seg selv. Det er heller ikke lett å være trener i dette landskapet. Den gamle Leeds-manageren Howard Wilkinsson sa en gang følgende: – Det finnes to typer av hovedtrenere. 1) De som har fått sparken, og 2) De som kommer til å få det. 
  Andre sier humoristisk at det å være hovedtrener i dag, er som å bygge et fly mens det er i lufta. Gjennomsnittlig levetid for en topptrener i dag, er ca. 12 -14 måneder. Det sier alt.

Alle klubber på dette nivået har en strategi på papiret. En modell som i sin enkleste form beskriver hvordan toppklubber lykkes over tid. Hos Rosenborg heter den «Alltid fremover». Den skal beskrive hvordan man går fra styrerommet, til å vinne pokaler på banen. Hos de klubbene som vinner år ut og år inn, heter det: – Kampene vinnes på banen og pokalene vinnes på styrerommet. Hos de som ikke vinner – henger ikke mål-krav-tiltak og konsekvenser sammen i det daglige arbeidet. De har ikke klart å bygge et konsept der alle drar i samme retning. For Rosenborgs del – skjer dette på 8. året.

La meg være konkret. Enhver bærekraftig fotball modell bygger på en enkel rekkefølge:

1. Klubbens visjon og strategi 
2. Spillestil/ Identitet på banen (filosofi) 
3. Metodikk (hvordan man jobber hver dag) 
4. Rekrutteringsstrategi 
5. Akademi 
6. Hovedtrener 
7. Fasiliteter
8. Overganger
   → Evaluere og justere
   → Langsiktig suksess 

Dette er ikke bare teori. Det er praksis i klubber som lykkes over tid. Det vet jeg etter 40 klubbesøk i norske og internasjonale klubber. Men modellen forutsetter én ting: At hvert ledd henger sammen, med riktig kompetanse, referanse, struktur og kultur.

Klubbene starter i feil ende

Det mest avslørende i storklubber med stagnasjon er ikke enkeltvalg – men rekkefølgen de tas i. I en fungerende klubb starter alt med: Hva skal vi være? Hvilket uttrykk skal vi ha på og utenfor banen? I klubber som er i stagnasjon, gjør de som oftest følgende:

Hva gjør vi nå?

• Man diskuterer trener før retning. De ser på navn istedenfor å lage en ordentlig kravprofil som man gjør i næringslivet. Det siste, håper jeg Rosenborg tar seg god tid med, nå når de skal ut å lete etter ny hovedtrener.
• Man henter spillere før identiteten og rollene er klart definert 
• Man justerer spillestil etter resultatene 

Dette er ikke strategi. Det er reaksjon.

Strategien uten eiere

«Alltid fremover» lever fortsatt i Rosenborg. Men problemet er at mange av de som laget den, er borte/sluttet.

Dette skaper et fundamentalt paradoks: En strategi uten eiere blir ikke videreutviklet – den blir ofte forsvart av de som er igjen. Som oftest har de bestemt at strategien skal følges – uansett. Når man gjør dette – så flyttes ansvaret ofte nedover i organisasjonen. Fra toppen og ned til treneren. Sparkingen av Alfred Johansson er et nytt eksempel på dette.

Filosofi som ikke finnes

I modellen som jeg viste tidlig i denne kronikken, kommer spillestil som steg nummer to.

Det er ikke tilfeldig. Spillestil er klubbens identitet/uttrykk i praksis. Det er det som skal gjøre at et lag blir gjenkjent helg etter helg. Som f.eks. dagens Bodø/Glimt. Selv når de taper 5-0 borte mot Viking.
  Mandag tapte de ufortjent 0-1 for Molde. Men uttrykket til Bodø/Glimt var på plass i hele kampen. Viking har også dyrket fram en klar identitet, sammen med Tromsø IL.

I Rosenborg er den pr. nå (som de sier selv):

• uklar 
• skiftende 
• eller noen gang fraværende 

Da får du også en logisk konsekvens: Du kan ikke rekruttere til noe som ikke er definert. Det hjelper ikke å definere det i planverk, om man ikke ser det igjen på banen. Alt av resultat er en konsekvens av læring og utvikling over tid. Denne læringen skjer på treningsfeltet hver eneste dag, med riktig aktivitet og med riktig kvalitet. 

Skal du spille i Europa, må du trene som om du skal spille der. Da må trenere, støtteapparat og administrasjon ha europeiske referanser.

Et bakteppe som gjør situasjonen mer krevende

Rosenborgs nåsituasjon er ikke svart-hvitt. Den har et bakteppe:

• Flere av arkitektene bak «Alltid fremover» er borte 
• Sportsjefen som har bygget store deler av dagens stall, har sluttet 
• Alfred Johansson har vært en del av det samme løpet 
• En ny sportsjef er på plass – uten eierskap til dagens tropp. 

Det reiser noen helt sentrale spørsmål:

• Hvem eier egentlig den sportslige retningen nå? 
• Hva mener den nye sportsjefen? 
• Hvilket uttrykk ønsker han at Rosenborg skal ha?
• Er han ansatt for å videreføre – eller for å utvikle? 
• Er det han alene som har hovedansvaret for å finne en ny hovedtrener? 
• Dette er ikke kritikk. Det er helt avgjørende avklaringer.

Rekrutteringen avslører alt

For nest etter trenerrekruttering, er rekruttering av spillere, selvsagt mega viktig i toppfotballen. Nå er det jo slik at sportsjefen med ansvaret for dagens stall i RBK, sluttet i fjor høst. Var det han eller treneren som har bygget nåværende tropp?  

Hvis vi ser på hvem Rosenborg har hentet de siste 3 – 4 årene:

Passer de inn i en tydelig idé?

Eller forsøker man å finne en idé som passer spillerne?

Forskjellen er selvsagt helt avgjørende.

• I en klar modell styrer filosofien rekrutteringen – ex Viking, Bodø/Glimt og Tromsø. 
• I et system uten retning styrer rekrutteringen filosofien. 

Hos RBK akkurat nå, ligner det mer på det siste. Mange gode spillere samlet på en plass – men foreløpig ikke noe lag. 

Treneren – feilplassert i praksis

I modellen min, er treneren nummer seks. Man kan også diskutere hvorfor treneren i et organisasjonskart i dagens toppfotball er rangert som nummer 4, etter styreleder, daglig leder og sportsjef. Men, det er en annen interessant diskusjon.

Det betyr uansett at:

Han skal implementere noe – ikke definere alt. I Rosenborgs tilfelle er jo det i strategiplanen, der spillestilen er definert. Men i klubber som sliter, skjer ofte det motsatte.

Treneren blir:

• ansiktet utad, og den som får kamera og mikrofoner i ansiktet uavbrutt.
• forklaringen på svikten 
• løsningen på problemer han ikke har skapt alene

Og når trykket i storklubber som RBK øker, skjer det som alltid skjer: Man diskuterer treneren – ikke systemet, kulturen, maktforholdene, kompetansen, relasjonelle ferdigheter og lederskapet på toppen av hierarkiet.

Kanskje man nå skal starte med å diskutere akkurat det. For hvis dette fortsetter blir det jo vanskelig å henge med i spørsmål omkring hvem som var trener i Rosenborg i ulike sesonger. Da blir det quiz-spørsmål på fotballpubene rundt omkring. Hvem var trener i RBK da og da?

Lekkasjene forteller alt om livet i en storklubb

At styremøter om treneren havner i media, er ikke bare uheldig. Det er avslørende. Men, slik blir det som oftest. Folk klarer ikke å holde tett, når det blåser. Jeg bruker å si: – Du vet ikke hvem folk er – før du har vært sammen med dem i en krise.

For det betyr oftest:

• at beslutningen om en treneravgang – er like rundt hjørnet.
• at posisjonering pågår internt.
• at usikkerheten er større enn man innrømmer 
• at ledelsen har malt seg selv oppe i et hjørne, der avgjørelsen oftest blir valget mellom pest eller kolera.

For en trener er løpet kjørt. For hvilken leder kan gå rundt med naturlig autoritet, etter et slikt oppslag. Det fikk vi et nytt bevis på mandag kveld.

Den egentlige diskusjonen som aldri tas, men bør gjøres i forkant av hvert ledermøte. 

I lukkede rom, der ledelsen i toppklubbene sitter samlet, så snakker man ofte om:

• kampene
  → prestasjoner 
• treneren 
• energi 
• utvikling
• Kvalitet i treningsarbeidet 

Men det man sjelden starter med, er: 
Har vi vært gode nok? Har vi skapt forutsetningene for å lykkes?

For disse spørsmålene er alfa omega i en prestasjonskultur.
Det utfordrer ikke bare treneren.
Det utfordrer styret, daglig leder og sportsjef.
Det holder folk på tå og skaper en ærlighetskultur. 

For lederne skal legge til rette og ressurs sette ambisjonene klubben har vedtatt, slik at trenerne får de rette verktøyene i form av spillere, støtteapparat og fasiliteter. 

Da er spørsmålet: – Har vi som klubb – gjort det? Kan alle sammen i ledelsen se seg selv i speilet og svare ja på det?

Men det enkleste er å bytte trener. Da føles det som om at man er handlekraftig. Men dette er jo noe som virker en liten stund, før man er tilbake til status quo. Det viser jo faktisk all forskning, men med noen få unntak.

Dette er ikke unikt for Rosenborg

Det er klassisk organisasjonspsykologi:

1. Langvarig svikt 
2. Økende press 
3. Intern tvil 
4. Ekstern støy 
5. Beslutninger på feil nivå 

Dette problemet gjentar seg i alle storklubber som over tid under presterer. Og det har det som sagt gjort for RBK, de siste 8 årene. 

Om styret og øverste ledelse hadde spurt seg selv følgende spørsmål: «Hvis vi startet med nåværende RBK-styre, på nytt i dag – ville vi gjort de samme valgene?»
  Hvis svaret er nei, er problemet ikke bare personen på sidelinjen. Da er problemet og utfordringene retningen fra toppen, og kompetansen i organisasjonen. Det er jo logisk.

For å finne ut av det, bør Rosenborg virkelig ta en temperaturmåling på seg selv. Man må få opp de brutale faktaene rundt dette. Har vi kompetansen, referansene, strukturene og kulturen i klubben for å forløse potensialet om topp tre og spill i Europa?

Og det gjør man ikke ved å evaluere seg selv. 

Til slutt

Fotball er fullt av meninger. Og det skal det være. Men av og til treffer de enkleste observasjonene best. Som den gamle nord-norske trenerhøvdingen Terje Skarsfjord en gang sa – med et smil:

«Det er ingen plass i verden der det finnes så mye flinke folk som i fotballen … som kan så lite om fotball.»

Det er sagt med glimt i øyet. Men med en alvorlig kjerne: Fotball er egentlig ikke komplisert. Men det er utrolig vanskelig å få det til å henge sammen.

Og det er akkurat der de største utfordringene ligger.

• Kronikken er først publisert på Per Joar Hansen Facebook-side.