50 år med kvinnefotball til glede og besvær. Hva nå?
Det feires nå 50 år med organisert fotball for kvinner i Norge. Pionerene gikk foran og stakk ut kursen. Ellen Wille, Frigg, Målfrid Kuvås, BUL og Jan Reidar Rasmussen, IL Sandviken, var viktige forkjempere for at kvinner fikk være med. Bak dem stod det heiagjenger, men også klubber og ledere som ikke så verdien av dette. Særlig var motstanden stor i tradisjonelle fotballmiljø for menn.
- Av Rune Titlestad
Dørene inn til klubbene er gradvis blitt åpnet og har gitt Fotballforbundet stor medlemsvekst. Serietilbudet er utvidet og forbedret. Toppklubbene for menn har etter hvert gitt kvinnene adgang, noen med begeistring og andre mer motvillig.
Bergen kommune gikk foran og la til rette for at jentene kan spille på lisensierte anlegg; Arna idrettspark, Varden Amfi, Stemmemyren idrettsplass og Åsane arena.
I Oslo-området er bildet motsatt. Lyn, Skeid, Røa, Kolbotn, Lillestrøm spiller på anlegg som ikke er tilfredsstillende. En viktig milepæl ble nådd når kvinnene fikk tilgang til mennenes privateide toppfotballanlegg.
I store deler av samfunnet har det vært fullt fokus på likestilling, men i deler av media registrerer jeg at engasjementet for kvinnene er tynt og utøves motvillig. Argumentene er velkjente. Interessen er for liten, antall klikk er for få, og det kuttes i redaksjonelle ressurser. Resultatet er i alle fall fortsatt skeivfordeling mellom kjønnene.
I et historisk perspektiv er forholdene bedre i dag, men unge jenter har fortsatt lavere prioritet enn gutter. Det handler om tilgang til trenerkompetanse, sportslige verktøy, kamp- og seriespill, og ikke minst oppmerksomhet i fotballens daglige drift. Er tilbudet til jentene et nødvendig haleheng og/eller pålagt lisenskrav fra Fotballforbundet?
Akselererende fotballøkonomi. Øker det gapet mellom kvinner og menn? TV-avtaler har styrket fotballøkonomien. Samarbeidspartnere forventer full likestilling i klubbene, mens fotballfamilien holder lavere fart i omstillingen. I dag havner mye av regningen hos spillerne og deres foresatte. Vil en ung jente/gutt leve ut drømmen om å bli toppspiller, kan det koste den enkelte spiller/familie opp til en halv million kroner til idrett, skole og opphold. Hvordan kan samfunnet og idretten tillate en slik kynisk utnyttelse av unge spillere som vil realisere sine drømmer?
Overgangsmarkedet for kvinner er lite bærekraftig. Samtidig har herrefotballens overgangsmarked eksplodert. Kvinnene har kortvarige kontrakter, lav lønn og gratis overganger er hovedregelen. Dette er lite bærekraftig. Overgangsmarkedet for kvinner/jenter må endres. Spillerne må få bedre lønn, lengre kontrakter og de økonomiske rammene rundt spillerutvikling for jenter, må forbedres. Det skal svare seg å sende unge spillere videre til toppklubber.
Signe Gaupset ble solgt for 5 millioner kroner fra Brann til Tottenham. Det var ny norsk overgangsrekord. Parallelt solgte klubben mannlige spillere for et par hundre millioner kroner. Brann var rause og ga mange millioner kroner til en av spillernes moderklubber. Signe Gaupsets overgang ga sannsynligvis lite eller ingenting i kompensasjon til tidligere klubber. Gapet er stort og en bærekraftig modell for kvinner vil kreve endringer i ressursflyten i og mellom klubber. Det må det finnes bedre løsninger som kan gi flest mulig jenter gode sportslige tilbud, lengst mulig. Det kan smarte ledere og klubber løse i samarbeid.
Det vil åpenbart kreve omstilling, prioritering og aktiv handling.