Trenerrollen ved langvarige skadeavbrekk
Skader er en uheldig, men uunngåelig del av fotballhverdagen. I det en spiller får beskjed om en alvorlig skade starter ikke bare en fysisk rehabilitering – det starter også en mental prosess som ofte får langt mindre oppmerksomhet. For trenere kan denne perioden være krevende å forholde seg til: Hvordan kan man bidra på en god måte, både under rehabilitering og i overgangen tilbake til trening og kamp?
- Av Ragne Hagen Svastuen, NSIPH-psykolog
Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 1/2026
Da jeg skulle skrive hovedoppgave i psykologi ønsket jeg å rette oppmerksomheten mot denne mentale prosessen en fotballspiller gjennomgår ved et lengre skadeavbrekk. Til studien rekrutterte jeg aktive/tidligere aktive kvinnelige toppfotballspillere som har gjennomgått rehabilitering etter en fremre korsbåndsskade (ACL-skade). Gjennom deres erfaringer fikk jeg innsikt i de mentale utfordringene som oppsto gjennom rehabilitering, og hvilken betydning omgivelsene har underveis. Funnene gir flere pekepinner på trenerens rolle i denne perioden.
Et sentralt funn fra studien var at opptreningen ble beskrevet som en svært krevende og demotiverende prosess. Samtidig gjennomførte spillerne treningsarbeidet med høy struktur og gjennomføringsvilje. Tidligere forskning har vist at personer i og rundt fotballklubber har en tendens til å rette fokus mot fysisk rehabilitering og prestasjonsresultater i skadeperioder. Dette kan være problematisk, fordi spillerne i studien opprettholdt høy treningsmengde og gode testresultater på tross av mentale utfordringer. Funnene understreker trenere ikke kan vurdere hvordan rehabiliteringen går, utelukkende basert på treningsresultater.
Skaden påvirket også spillernes opplevelse av seg selv som toppidrettsutøver. Når hverdagen ikke lenger handlet om å prestere på banen, ble forholdet til egen identitet utfordret. Flere beskrev en følelse av ensomhet, særlig når de møtte på fellestrening, der laget fortsatte arbeidet mot sitt felles mål mens de selv måtte trekke seg tilbake til sitt individuelle prosjekt. Samtidig fant flere mening og lettelse i å rette oppmerksomheten mot andre deler av livet utenfor skadeboblen. For trenere innebærer dette at god oppfølging ikke alltid handler om å få spilleren til å møte på trening, men om å gi valgfrihet og anerkjenne at behovet for tilhørighet kan se ulikt ut i rehabiliteringsperioden. Å legge til rette for sosiale arenaer utenfor banen kan ivareta den skadede spillerens tilknytning til laget uten å forsterke avstanden til lagets felles prosjekt.
Overordnet beskrev spillerne rehabiliteringsforløpet etter ACL-skade som en erfaring de opplevde det var vanskelig for andre å kunne forstå, med mindre man selv har vært gjennom det samme. Noen beskrev feilaktige antagelser og forventninger som en ekstra belastning i den allerede krevende perioden. For trenere ligger et viktig bidrag i å ta seg tid til en samtale, lytte til spillerens perspektiv og være nysgjerrig på hvordan situasjonen oppleves for den enkelte. Det viktigste i en slik samtale vil ikke være å ha råd eller løsninger klare, men å være til stede og vise at spilleren ikke står alene i prosessen.
På veien tilbake til kamp er det avgjørende at utøveren er klar både biologisk, fysisk og mentalt. Forskning viser at psykologisk beredthet for retur til idrett – blant annet knyttet til selvtillit, frykt for re-skade og risikovurdering – er assosiert med større sannsynlighet for å returnere til tidligere prestasjonsnivå. En spiller kan være erklært fysisk klar, men fortsatt mangle mental trygghet i konkurransesituasjon. Dette understreker betydningen av en tett og åpen dialog med spilleren i overgangen tilbake til trening og kamp.
Funnene bygger på erfaringer fra kvinnelige toppfotballspillere etter ACL-skade, men peker på utfordringer som trolig er relevante på tvers av kjønn og idretter. For trenere handler god støtte i skadeperioder ikke først og fremst om å ha riktige svar, men om å lytte, være nysgjerrig og vise at spilleren ikke står alene i rehabiliteringsprosessen.