Skråblikk: Tren deg ihjæl
NFF-nestor Øyvind Larsen er ute med et nytt skråblikk, og med utgangspunkt i egne erfaringer tar han denne gangen for seg samarbeidet mellom klubb og skole – og spillerne, når treningsdosene spretter i været og totalbelastninga øker.
– Vi hadde en som starta opp på vgs. – fotball. På en måned hadde han økt treningstida med tre treninger på morran. Bytta klubb åsså. De trente i snitt fem dager i uka – pluss kamp. Intensiteten var stort sett den samme. På skoletreninga og på klubbtreninga: full pupp. Resultatet: jeg måtte legge poden på «Lit De parade» på gutterommet «med banan og sjokolademelk intravenøst». Så kvikna han til igjen. Som far tok jeg det opp med skole og klubb. Svar: Såpass måtte han tåle». Jeg spurte om mat etter skoletrening og før klubbtrening: njet var svaret. For dyrt. Pliktoppfyllende som han var: han inntok «Lit De Parade» tre ganger det første året, skriver Larsen i sitt skråblikk på tiim.no.
– Å styre totalbelastning – samt velge rett aktivitet for mange spillere, med ulikt kampprogram – ofte på ulikt nivå, med ulike treningssykluser, i ulike roller på banen – er i seg sjøl utfordrende. I tillegg skal det evalueres: har spiller utvikling, står spiller stille, har spiller en skadehistorikk man må ta hensyn til, hva er neste steg (progresjon)?
gjensidig tillit og kunnskap om spilleren må ligge i bunn for framgang: trygghet når det butter, utfordringer når spiller er i døtten. Flytsonemodellen er treners viktigste redskap for utvikling. Det glemmes ofte i vår tradisjonelle trenerrolle. Innimellom skulle en tru spillerne kun er et tannhjul – i et statisk og stort maskineri. «Alle er like mye verdt» gjelder ikke bare i bredden. Det er i høyeste grad en ledetråd for spillere som er på vei – kanskje mot «noe stort». Det ikke uten grunn at Ole Gunnar Solskjær og Tore Andre Flo framhever treneren med stor T – som var der hel tida – i medgang og motgang – som avgjørende faktor for framgangen, poengterer Larsen.