Grasrottreneren og plass til teknikken i spillerutviklingen 

• Av Sverre Dreier
  Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 4/2025

Det gjelder særlig forholdet mellom det individuelle og det relasjonelle i spillet. Etter århundreskiftet har litteraturen som NFF har benyttet og henvist til, omhandlet bøkene «Ferdighetsutvikling i fotball» (2002) og «Fotballferdigheten» (2008), med siste opplag i 2011.                                                                        
  I denne boken har undertegnede vært medarbeider og medskyldig.                                        

• Les også artikkelen NFF børster støvet av delferdighetene fra Fotballtreneren nr. 3/2025.

Fotballen forandrer seg stadig, men den går alltid fremover. Jeg mener det er riktig at den nye planen fortsatt bygger på en spillsentrert tilnærming. Samtidig må det bety at det også legges større vekt på den tekniske utførelsen i veiledningen. Derfor er smålagsspillene viktige i dagens revisjon, fordi de påvirker helheten i ferdigheten. 
  Smålagsspill kan være de mest motiverende og lærerike aktiviteter i fotballen for både «små og store» spillere. For barna gis det her mulighet til å løse oppgaver alene og sammen med andre. Dette spillet er også den beste måten å bevisstgjøre samhandlingen i de ulike situasjoner en fotballkamp består av. Det er det virkelige lagspillet for de små, og småspillet for de store utøverne.  Smålagsspillet viser et realistisk, oversiktlig og gjenkjennelig bilde av en situasjon. Den kan virke som en helhet for barna, eller som deler av helheten for voksne i 11 v 11. De involverte i situasjonen kan lære å bevege seg i forhold til hverandre. En bevegelse utløser en ny bevegelse. Hver gang innehaveren leverer fra seg eller blir fratatt ballen, oppstår en ny situasjon, hvor oppgavene endrer seg brått for alle involverte.

I barnefotballen etter 8-årsalderen dreier det seg om grunnspillet 4 v 4 – inkludert keepere, som i dagens fotball også deltar mer i spillet. Derfor velger jeg 4 v 4 som grunnspill fremfor   5 v 5. I spillsekvensen 3 v 3 (med tre utespillere + keeper) kommer de ulike oppgavene tydelig til syne. Her må samtlige 6 utespillere lære å innta ulike posisjoner etter tur, som ballfører, ballmottaker, ballvinner, eller som deres medspillere med keeperne som igangsettere og støttespillere i tillegg til forsvarsoppgavene. Å behandle ballen, og samtidig holde øye med de øvrige spilleres bevegelse, er den viktigste egenskapen en ung spiller må tilegne seg. Orienteringsevnen og evnen til å foreta «hensiktsmessige handlingsvalg og handlinger for å skape og utnytte situasjoner til fordel for eget lag», er den gode definisjon på en spillers ferdighet.

Spillutvikling

Det kan ta lang tid å øve inn de ferdighetene som hver posisjon krever, kanskje hele fotballivet. Dette helhetsspillet for barn fra åtteårsalderen er det første trinn på utviklingsstigen når det gjelder spillformer, i tillegg til øving på situasjonene 1v1, 2v1, 2v2.

For de aller yngste barna under 8 år, går oppgavene ut på å bli venn med ballen, gjennom lek og spill.

Hovedoppgaven på utviklingsstigens første trinn (4 v 4) er å spille seg forbi et liketallig forsvarslag. Neste trinn på stigen er spill 5 v 5 mot to lagledd. I syverspillet må tre ledd forseres. Denne trinnvise progresjon i utviklingen av spillformene har vært vellykket gjennom 9 v 9 og frem til det endelige helhetsspillet 11 v 11. For å høste erfaring og tilegne seg ny kunnskap er det alltid nødvendig å bevege seg opp og ned på denne stigen, oppkonstruerte øvelser er slett ikke påkrevet for å sikre god utvikling. Er man som trener redd for å snakke «over hodet» på yngre utøvere, kan aktiviteten selv gi den beste hjelpen. 

Det jeg har beskrevet, var utviklingen fra begynnelsen i 1988. Det gjaldt et grunnkurs i aktiviteter og lagledelse i barnefotballen (8-12 år). Samtidig var det et første delkurs i det tidligere 1B-kurset, som jevnlig ble forandret og forbedret også etter år 2000, med utgangspunkt i boka «god fotballferdighet» fra 1986. Den boka var forløperen til den boka som igjen i dag er aktuell.

Aktivitetslederen

Organiseringen av aktivitetene berodde på treneren, som i sin tid ble kalt Aktivitetsleder. Oppgaven besto i å sette i gang fornuftig aktivitet som i seg selv skulle gi læring i og gjennom spillet. Treneren ble betraktet mer som en «spill-utvikler» enn som en «spillerutvikler» under mottoet «fotball er gøy», men hva er gøy om det ikke settes krav som lar seg gjennomføre? Derfor ble det satt krav, ikke bare til utøverne, men mest med tanke på selve situasjonen. Det vil si antall spillere på banen, størrelse og formen på banen og ikke minst målenes størrelse og plassering. Det gjaldt aller mest organiseringen av treningen. Pausene mellom spillperiodene måtte være like viktige som innsatsen i spillet. Pausene kunne utnyttes ved at de hvilende spillerne fulgte nøye med på lagene i spill (hva er bra? Hva kan bli bedre?), evt. øving på teknikk knyttet til «dagens tema».           

Alle skulle få lov til å spille like mye, og gis anledning til å lære av hverandre. Det ble ikke stilt noen spesielle krav til treneren som instruktør. I ferdighetens navn kunne også den enkeltes teknikk påvirkes gjennom øvelser uten annen forstyrrende motstand enn noen gitte betingelser, som eksempelvis begrensninger av ballberøringer.    

Grasrottreneren og barna

Jeg sitter på en ringperm som inneholder et rikt arkiv som angår kurset for «Grasrottreneren» fra 2016. Det omfatter fire delkurs som har blitt gjennomført over en periode på syv år. Dette er nå historie, og det er tid for evaluering. Jeg har ikke fulgt nok med på alt som skjer, men jeg har med stor interesse tatt vare på dette stoffet. 
  Målet med den fotballfaglige delen av kurset var, som for tredve år siden, å sette i gang fornuftig aktivitet med kvalitet. Målgruppen er også nesten den samme som tidligere; foreldretrenere som ønsker å følge opp datter eller sønn i idretten.
  Barna skulle «skoleres» ved hjelp av utdannede trenere. Det fordret en ny «kurs» i trenerutdanningen med et nytt kurs for grasrottreneren med krav og utfordringer. Mye godt ble sagt, skrevet og krevet.

Oppriktig talt syntes jeg likevel synd på deltakerne som skulle slite med å svelge alle velmente ord og teoretiske uttrykk de måtte ta til seg i disse årene. I praksis kunne de fleste oppgavene gjennomgås direkte på treningsfeltet. Der kunne grasrottrenerne ha oppfattet at gresset gror uten bruk av fine ord. Bildene kan bedre fortelle hvor spillerne befinner seg i situasjonene der og da.

Spillerutvikling

Når det gjelder innholdet i grasrottrener-kurset henvises det til de nevnte bøkene og de kjente spilleprinsippene. Der hentes lærdom om bevegelse for å skape og utnytte eller hindre rom for gjennombrudd og mål, påvist konkret ved de viktige læringsmomentene avstand, retning, timing og tempo. Når ordet kvalitet nevnes, men ikke omtales nok i grasrotkurset, må det dreie seg om prinsippenes viktigste uttrykk, begrepet bevegelse. 
  De fleste handlinger på banen gjelder spillernes bevegelser i forhold til hverandre, uten bruk av ballen, men alle involverte i en situasjon må allikevel forholde seg til den. Samhandlingen i situasjonen ble særskilt behandlet i boka «Ferdighetsutvikling i fotball». Det ble der stilt spørsmål om det er mulig å skissere generelle instruksjonsmomenter for ulike teknikker. Da var det også på tide å påvirke hvordan teknikken kan utføres, spesielt for 1A (ballinnehaver) og 2A (ballmottager). En kan ikke si at all fotballaktivitet skal utføres med motstand. Gjelder det innføring i grunnleggende teknikk, kan den øves uten forstyrrende motstand. Men det må også trenes på de spesielle teknikker som spilleren får bruk for i enkelte kampsituasjoner. Bare der kan teknikken utvikles videre.

Samspillet

Bevegelse betyr både balanse i eget forsvar, samt å skape og utnytte ubalanse i motstanderlaget, når det angripes. Dette angår de øverste alderstrinn i grasrotkurset.           
De defensive posisjonene 1F, 2F og 3F er i vokabularet til kurset betegnet som «1F og vi andre». Det er avsatt nok plass for å beskrive bevegelsene og oppgavene til «vi andre» i det som kalles «press- og gjenvinningsspillet». Imidlertid er all annen instruksjon fra sidelinjen overdøvet av ropet om «press og gjenvinning». Det underlige ordet «duellspill» kan være et spill av krefter når ballvinneren 1F må slåss med alle midler for å kunne frata motstanderen ballen. En duell er heller ikke et «spill».      

I angrepsspillet er det samarbeidet mellom ballføreren 1A og den eventuelle mottakeren 2A det skrives mest om i kursinnholdet. Der savnes merkelig nok bevegelsen til den tredje spiller 3A, som i kursspråket er utelatt og skjuler seg bak betegnelsen «1A og vi andre». Tror man ikke at barn i 12-års alderen er i stand til å forstå hva samhandlingen mellom (minst) tre spillere betyr i spillet? Skal ferdigheten her overlates helt til den «kreative» spilleren 1A som tituleres som «sjef over ballen»? Dette samspillet, som også er essensen i det meste av åpent, offensivt spill, handler om at to medspillere beveger seg for å skape rom for seg selv eller for hverandre, som ballfører 1A kan spille i. Innehaveren 1A velger oftest å spille på førstebevegelsen. Alternativet, den andre bevegelse, er kanskje sjeldnere å se i dag. Undersøkelser til Kristian Holm Carlsen i forrige utgave av Fotballtreneren, fortalte at antallet «andrebevegelser» ikke har økt de siste 25 årene her i landet. Bodø/Glimt og muligens noen andre lag har fortsatt på kursen der lærer Eggen viste veien fra kateteret på skolen til treningsfeltet. De selvvalgte postulater «du er aldri alene» eller «dine medspillere er dine beste trenere», ble til synlige og målbare realiteter, der kunsten i å utnytte mulighetene ga resultater.                                                                                                                                    

Situasjoner

Sekvensen 3 v 3 kan foregå flere steder på banen, og selvsagt på siste 1/3.
I forhold til «vi andre» glemmer jeg ikke eksempelet fra Italiakampen i vår og den første, viktige 1-0 scoringen. Her var vi vitne til nettopp sekvensen 3 v 3 + keeper. Ballføreren (Nusa) spilte igjennom til ballmottakeren (Sørloth) som scoret etter å ha beveget seg inn i et åpent rom, som hadde blitt skapt av 3A (Håland), som fra sin sentrale posisjon først beveget seg mot den bortre stolpe (også for å være forberedt på evt. innlegg fra Nusa). Samtidig hadde en av Italias midtstoppere fulgt Haaland og ga dermed fra seg et rom hvor Nusa spilte på Sørloths andrebevegelse, hvorpå Sørloth scoret.                                                                                        

Visuelle situasjoner som dette er det vanskelig å forklare med ord, men bildene forteller sitt tydelige språk, da det her gjaldt å skape og utnytte posisjonell ubalanse hos Italia, gjennom godt og klokt samspill mellom tre spillere.  Tilfeldig eller innøvd; jeg heier på Solbakken og takker for et flott eksempel på motsatte bevegelser, her utført av Haaland og Sørloth.                                                                                                                                   
Da situasjonen ble vellykket, skyldes det like mye at de tekniske utførelsene av handlingene; pasning-medtak-skudd ble perfekt utført.                                                                                      

Gjelder det den tredelte situasjonen «opp-tilbake-gjennom», som nevnes i kurset, er motsatte bevegelser avgjørende for at spillerne samlet skal komme seg fremover i banen (med ballen og æren i behold). Her fordres det også at minst en av de 3-4 involverte spillerne i situasjonen, spiller direkte videre på første berøring. Direkte gjennombrudd etter vunnet ball burde prioriteres på høyde med gjenvinning etter tapt ball. De tradisjonelle 2 v 1 situasjonene, eksempelvis ved veggspill eller overlapping blir spesielt behandlet på kurset. I dagens fotball blir de ofte omgjort til 2 v 2 der begge angrepsspillere samtidig blir presset eller markert. Da kan en tredje spiller komme inn i bildet. Samhandlingen mellom de tre gir muligheter for andre angrepsavslutninger enn de ensidige innleggene til den overfylte «boksen». 

Spisskompetanse og samhandling

Det finnes i dag mange bevis på ivrige spillere med god spisskompetanse og spesielle ferdigheter. Dessverre (selv om det er positive sider ved det) er de fleste av våre talenter blitt solgt til utenlandske klubber, hvor det settes ufattelig høy pris på individuell spisskompetanse. Denne spesifikke ferdigheten kan være dyrket frem på bekostning av den relasjonelle, som ble belyst på nittitallet og ført videre av flere spillere og lag som (tidligere) Rosenborg og i dag Bodø/Glimt og A-landslaget.

Det handler om at spisskompetansen hos den enkelte spiller settes sammen til et samhandlingsmønster hvor ALLE villige kan bidra med sin (go´) fot. Da hjelper det ikke laget at en spiller vil innta lederrollen som «sjef over ballen», mens «vi andre» blir henvist til statistenes rolle. For at de fleste utøverne skal bli lengst mulig og best mulig i fellesskapet, må den enkeltes ferdighet gjøre det mulig å bekle alle posisjonene, med og uten ball, der valg og utførelse av spesiell teknikk må tilpasses situasjoner som oppstår. 

Det er ikke bare en fordel at unge, ambisiøse utøvere for ofte skifter læringsmiljø, med stadig nye medspillere og lærere. Å bytte klubb eller søke seg til et akademi bør ikke være nødvendig for utviklingen. Samspillet med kjente venner og medspillere i et trygt, hjemlig miljø kan, om forholdene tillater det, være det beste for de fleste. Å øve opp evnen til å dele gleden med andre medspillere er også en viktig egenskap å ta med seg på veien fremover som lagspiller. Ungdommen trenger forbilder som motiverer dem og viser veien til de mange flotte anlegg vi i dag rår over, der flere dyktige og lykkelige hjelpere er til stede hver eneste dag. Ressursene har vi. Mulighetene er der. Om dette er nok til at vi en gang er på siden av Portugal (ref. nevnte artikkel i forrige nummer av Fotballtreneren nr. 3/25), er jeg usikker på, men at resultatene i fotball betyr mye for fellesskapet, er jeg ikke i tvil om.                                      

Alt er mulig i fotball, også i barnefotballen, om alle får like sjanser.

FAKTA
Sverre Dreier (94) var en del av NFFs veilederkorps i trenerutdanningen i nesten 25 år (1982-2006). Han var styremedlem i Norsk Fotballtrenerforeningen fra 1992 til 1996. I 2013 ble han tildelt NFTs hederstegn med diplom, og han har gjennom en årrekke vært en trofast leverandør av fagartikler til Fotballtreneren, og har vært medforfatter av flere fagbøker rettet mot trenerutdanningen. Som spiller spilte han blant annet både for Rosenborg og Skeid.
  94 år gammel er han fortsatt like vital, og levende opptatt av fotballen og spillets utvikling.