Fra Fiendskap til Partnerskap: Hvordan ekte konkurranse bygger mestringsfølelse
I idrettens verden, og kanskje i koselige Norden spesielt, har ordet konkurranse ofte fått et ufortjent dårlig rykte. Det assosieres gjerne med egoisme, juksing og et beinhardt fokus på å vinne for enhver pris. Mange ser på samarbeid som det positive alternativet – noe som står i motsetning til konkurranse.


- Av Terese Tveit. Mental trener med spesialisering i sportspsykologi og nevrovitenskap • terese.tveit@icloud.com
Men som trener, mener jeg vi må ta et skritt tilbake og se på hva ekte konkurranse egentlig er. Som forskerne Shields og Bredemeier (2009) påpeker, og som illustrert i denne teksten, ligger skillet i begrepene Konkurranse og De-konkurranse.
Konkurranse: Å strebe med hverandre
Det latinske opphavet til ordet «konkurranse» – competere – betyr «å streve sammen» eller «å søke sammen». Ekte konkurranse handler om et partnerskap hvor utøverne hjelper hverandre til å nå nye høyder.
- Synet på motstanderen: Motstanderen er ikke en fiende som skal knuses, men en fasilitator og en partner som utfordrer deg til å yte ditt aller beste. Uten den utfordringen motstanderen representerer, ville vi ikke oppnådd like stor grad av mestring og fremgang. Tenk bare på hva Porto fikk til i Champions League i 2003-04, Mourinho innprentet i spillerne at å spille mot de beste, ville være det beste.
- Målet: Målet er ikke kun seier, men gjensidig jakt på excellence, utvikling av ferdigheter og karakter. Utøveren ser at motstanderens suksess ikke er en trussel, men en mulighet til å lære og vokse og prøve seg mot noen som kanskje holder et høyere nivå enn seg selv.
De-konkurranse: Å streve mot hverandre
De-konkurranse, derimot, er det usunne, destruktive aspektet vi oftest ser når konkurranse får kritikk.
- Synet på motstanderen: Motstanderen er en fiende som skal beseires. Spillet handler om å vinne uavhengig av reglene, fair play eller motstanderens ve og vel.
- Målet: Målet er dominans og eksterne belønninger (hevn, penger, anerkjennelse), ofte på bekostning av sportens verdier. Juksing, dårlig oppførsel og å spille «mind games» er kjennetegn på de-konkurranse, fordi vinneren er den eneste som betyr noe.
Kampsporten som læringsarena for partnerskap
Jeg er trener for utøvere bl.a. innen kampsport som MMA, Kickboksing og Thaiboksing. Man skulle kanskje tro at dette er de mest «de-kompetitive» sportene, siden vi står ansikt til ansikt med en motstander og kun én kan vinne. Men sannheten er at mange kampsportutøvere forstår konkurranse som et dypt partnerskap.
I kampsport deler utøverne en fundamental forståelse: De entrer ringen eller buret med noen som har en felles kjærlighet til sporten. Begge aksepterer risikoen, vel vitende om at motstanderen er essensiell for å teste grensene og utvikle ferdighetene.
- Fasilitere Konkurransen: Vårt fokus er å fasilitere konkurransen. Dette betyr å respektere reglene, dommeren og motstanderen, selv når kampen er på sitt mest intense. Etter en hard kamp – ofte med høyere intensitet enn i mange andre idretter – ser du utøverne klemme hverandre. Dette er ikke bare et tegn på respekt, men en genuin anerkjennelse av at motstanderen har spilt en avgjørende rolle i egen prestasjonsutvikling.
- Positiv Prestasjon: Denne holdningen er ikke bare idealistisk, den er positiv for prestasjonen. Når utøvere ser på motstanderen som en partner i jakten på mestring, reduseres stresset og fiendskapet. Dette frigjør mental kapasitet til å fokusere på teknikk, strategi og eget potensiale, i stedet for å la seg distrahere av frykt for eller hat mot «fienden».
Et prakteksempel: Årvoll Superlag – mestring over dominans
Dette partnerskapsprinsippet kan vi se i alle idretter, uansett nivå og form. Tenk på det nye fotballaget Årvoll Superlag – et lag for barn med utviklingshemming. Prosjektet drives blant annet av tidligere landslagsspiller og internasjonale elitespiller Omar Elabdellaoui og NFF Oslo Paraidrett.
Som TV 2 nylig omtalte, handler dette laget om å gi spillere som Ibrahim (9) muligheten til å få oppfylt drømmen om å spille fotball. Her ser vi den ultimate formen for ekte konkurranse i praksis. I et miljø hvor gleden over spillet og fellesskapet er overordnet seieren, finner spillerne sin motivasjon i å mestre ferdighetene og nyte opplevelsen.
Ibrahim og lagkameratene presser seg ikke mot hverandre for å dominere, men med hverandre for å skape et fantastisk miljø. De gleder seg over og sammen med sine
lagkamerater og eventuelle motstandere. Dette beviser at når vi setter mestring, karakterutvikling og glede som hovedmål, blir konkurransen en kraft som bygger opp, ikke river ned.
Vår rolle
Vår viktigste oppgave som trenere er å dyrke en kultur der:
- Motstanderen respekteres: De er partneren som gjør oss bedre.
- Mestring er målet: Seier er en bonus, men personlig utvikling og ferdighetsforbedring er hovedgevinsten.
- Fair play er grunnlaget: Regler og respekt er fundamentet for at konkurransen skal fungere.
- For mye fokus på å være bedre enn den andre kan stjele viktig energi vi trenger på å fokusere på oss selv og egen prestasjon.
Ekte konkurranse handler altså ikke om å eliminere motstanderen, men om å anerkjenne at motstanderen er selve instrumentet for egen vekst. Ved å skifte fokus fra destruktiv De-konkurranse til konstruktiv ekte konkurranse, gir vi utøverne en dypere forståelse av spillet. Vi lærer dem at respekt og partnerskap i jakten på excellence fører til bedre prestasjoner og varig glede, både for dem selv og for sporten. Når dette tankesettet integreres, er det lite rom for den typen de-kompetitive utbrudd som til og med de største heltene kan falle for.
Tenk på Eric Cantona – en mann som kanskje var inspirert av kampsportens ferdigheter, men som i det famøse øyeblikket på Selhurst Park glemte prinsippet om partnerskap i fotballen. Som trenere skal vi sørge for at våre utøvere mestrer competere – å kjempe med hverandre for spillets beste – og heller la de spektakulære kung-fu sparkene forbli en del av legenden og et morsomt samtaleemne på sidelinjen.
FAKTA
TERESE TVEIT
er en erfaren mental trener som brenner for å optimalisere prestasjoner, med spesialisering i sportspsykologi og nevrovitenskap (bl.a. gjennom Harvard University og FC Barcelona). Etter 13 år som PT og en karriere som utøver har hun dyp forståelse for hva som kreves, spesielt i tøffe miljøer som kampsport – hun er mental trener for fightere i MMA, thaiboxing og kickboxing med internasjonale meritter i EM og VM. For å bygge videre på denne kunnskapen, studerer Terese nå master i sportspsykologi ved Universidad Europea i samarbeid med Real Madrid.