Hvordan gode spørsmål kan øke læring i idretten

• Av Aron Gauti Laxdal. Førsteamanuensis, UiA

Læring skjer ikke automatisk ved å møtes i et klasserom eller på en treningsbane. Læring krever struktur, oppmerksomhet og et miljø der det er lov å prøve, feile og prøve på nytt. Et av de viktigste verktøyene for læring er spørsmål. Spørsmål styrer oppmerksomheten og fremmer refleksjon. Men enkle spørsmål som «Forsto alle det jeg nettopp sa?» eller «Vet alle hva de skal?» gir sjelden reell innsikt. Mange nikker selv om de er usikre.

For at spørsmål skal fremme læring, må de åpne for refleksjon og synliggjøre utøverens forståelse. Gode spørsmål inviterer til mer enn et ja- eller nei-svar, og utfordrer spillerne til å forklare med egne ord. Spørsmål fungerer som et speil på gruppens nivå og en motor for fremgang. Hvordan treneren stiller spørsmål, og hvem som får mulighet til å svare, blir derfor avgjørende for læringskulturen.

«Cold calling»

For å skape mer forpliktelse kan vi bruke teknikken «cold calling». Det innebærer å stille et spørsmål til en spiller som ikke var direkte involvert i aksjonen. Ikke for å sette vedkommende fast, men for å signalisere at alles tanker betyr noe, og at alle må være forberedt på å delta. Når slik utspørring gjøres med respekt, skjerper det oppmerksomheten og gir et ærlig bilde av hva gruppa faktisk forstår.

Hvis man bare stiller åpne spørsmål til hele gruppa og venter på frivillige, er det som regel de samme som svarer: de mest selvsikre, de mest erfarne, og ofte de som allerede kan mest. Dette gir treneren et skjevt bilde av hva laget faktisk har forstått, samtidig som resten av spillerne mister muligheten til å uttrykke egen forståelse og læring. Slik utspørring bryter dette mønsteret, slik at også de stille, usikre og mindre erfarne stemmene får slippe til. På den måten blir læringen fordelt jevnere i laget.

Trygt læringsmiljø

Men «cold calling» alene er ikke nok. For at teknikken skal virke, må den kombineres med et trygt læringsmiljø. Det Doug Lemov kaller «kultur for feiling». Det betyr at feil ikke anses som nederlag, men som muligheter. Kultur for feiling handler om å bevisst bygge en atmosfære der det er trygt å vise usikkerhet.

Lemov framhever hvor viktig det er å anerkjenne dem som tør å si: «Jeg vet ikke» eller «Det fikk jeg ikke med meg». I stedet for å betrakte dette som et nederlag, skal treneren behandle det som et positivt bidrag. Et signal om at spilleren er ærlig og åpen for å lære. Når slik ærlighet møtes med respekt, gir det spillerne mot til å stille egne spørsmål og prøve seg fram uten frykt for å bli ledd av eller oversett. Å normalisere feil, misforståelser og uvitenhet gjør at laget får flere reelle læringsøyeblikk, fordi usikkerheten kommer opp i lyset i stedet for å skjules.

Det er nemlig viktig å innse at treneren har ikke lært bort noe før utøverne har lært. Mange trenere forveksler det å fortelle med det å lære bort. Å fortelle er å levere instruksjonen, men lære bort handler om å sikre at den faktisk sitter hos mottakeren. Hvis spilleren ikke har forstått eller ikke kan anvende det i praksis, har treneren i realiteten ikke lært bort noe. Han eller hun har bare snakket. Læring skjer først når utøveren selv kan gjengi, forklare og anvende det som ble gjennomgått.

Dypere læring

For trenere betyr dette å gå fra en kultur der man «kjører gjennom» øvelser, til en kultur der man systematisk stopper opp for å sjekke forståelsen, bruke spørsmål, og legge til rette for at spillerne selv formulerer hva de har lært. Dette kan føles tidkrevende, men er en investering som gir dypere læring.

Trygge omgivelser og høye forventninger er altså ikke motsetninger, de er forutsetninger for hverandre. Dersom vi bare har trygghet, risikerer vi likegyldighet. Dersom vi bare har krav, skaper vi frykt. Men når vi kombinerer «cold calling», kultur for feiling og prinsippet om at «du har ikke lært bort før de har lært», oppstår det et læringsmiljø der alle er engasjert, alle er ansvarlige, og alle får muligheten til å utvikle seg. Det er da læring virkelig skjer.

• Artikkelen er først publisert i Fædrelandsvennen som en del av «Vitensporten». Vitensporten er et samarbeid mellom Institutt for idrettsvitenskap og kroppsøving ved Universitetet i Agder (UiA) og Fædrelandsvennen.