Hva hindrer Norge i å bli en like god fotballnasjon som Portugal?

• Av Kristian Holm Carlsen
  Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 3/2025

Innledning

Jeg har nettopp fullført et 30 års fagprosjekt. Resultatet av fagprosjektet er nedfelt i tre kunnskapsbøker på til sammen over 2 000 sider. Basert på denne kunnskapen våger jeg meg å stille følgende to spørsmål: 1) Hva hindrer Norge i å bli en like god fotballnasjon som Portugal på seniornivå herrer? 2) Hva hindrer oss i å redusere frafallet i ungdomsfotballen med 50 %. Denne artikkelen tar for seg det første spørsmålet. I den forbindelse tillater jeg meg å argumentere for at Norge har gode forutsetninger for å lykkes. En god tilnærming er å bli best på konkretisering av fotballferdigheter, trening (øving) og didaktikk (pedagogikk). Dette kan oppnås ved å benytte eksisterende og å utvikle ny fotballkunnskap. Før vi går videre må det presiseres at dette enorme arbeidet ikke var planlagt. Som mye annet i livet, og i fotball, var det et sett av tilfeldigheter som gjorde at jeg endte opp med å produsere denne kunnskapen. 

Portugal er et relativt lite land (10,3 millioner), men det er en stor fotballnasjon på herresiden. Den portugisiske ligaen er rangert som nummer syv i Europa, klubblag har gode prestasjoner i Champions League, A-landslaget er nummer seks på FIFA rankingen, de er kjent for å eksportere fotballtrenere, og de har et innarbeidet samarbeid mellom akademikere og praktikere. Med tanke på historikken til norsk fotball, økonomiske forhold, og det faktum at Norge har bedre utviklet breddefotball og anleggssituasjon enn Portugal, ser jeg ikke noen spesiell grunn til at vi ikke skal kunne utfordre dem. Det vil si å bli en topp 10-liga i Europa og stabil topp 10-nasjon for A-landslaget innen 2030. På kvinnesiden er vi allerede bedre enn Portugal. Så her kan vi spørre oss hva som hindrer oss i å bli en topp 5-nasjon i verden, både for landslag og klubblag.

I et forsøk på å begrunne hvordan vi kan bruke fotballkunnskap for å lykkes med visjonen ovenfor, organiseres innholdet i tre deler. I første del presenteres en kort historisk gjennomgang og sammenligning. Del to reflekterer rundt fem mulige konkurransefortrinn. I siste del presenteres noen konkrete ferdigheter hvor det tilsynelatende foreligger store marginer. Innholdet bygger på kunnskapen i to av de tre kunnskapsbøkene nevnt ovenfor. Sentralt er egen analyse og forskning av toppspillere og topplag, samt testing på feltet. I tillegg har jeg gått gjennom ca. 1 000 skriftlige kilder med kunnskap fra spillere, trenere, forskere, studenter og andre involverte i fotballen. Framgangsmåten beskrives nøyere i del tre. 

«Football is simple, but the hardest thing to do is to play simple football»

Johan Cruyff

Del 1 – Historisk gjennomgang og sammenligning

«Vi har gjort det før, så hva hindrer oss i å gjøre det igjen?»

Norge har en god historikk med å benytte fotballkunnskap for å skape gode prestasjoner. Fotballkunnskapen og fotballfilosofien til Egil Olsen og Nils Arne Eggen var avgjørende for prestasjonene til A-landslaget og Rosenborg på 1990-tallet og rundt årtusenskiftet (Carlsen 2020 & 2024; Holm et al. 1998). Med spillere som konkurrerte på et lavere ferdighetsnivå enn mange av motstandernes spillere, og med underlegne budsjetter, slo vi de beste om og om igjen. Rosenborg var det eneste laget som deltok åtte sesonger på rad i Champions League, hvor kvartfinale i 1996 var beste resultat. A-landslaget deltok i VM i 1994 og i 1998, og var to ganger rangert som nummer to på FIFA rankingen. Ved siden av de to trenerlegendene, var det flere positive utviklingstrekk i norsk fotball på 1980- og 1990-tallet. Det som spesielt trekkes fram er profesjonaliseringen av norsk fotball, spiller- og talentutviklingen, teoriutviklingen, profesjonelle fotballspillere i utlandet, og kampanalyse (Holm et al. 1998; Larsen 1997). 

Før dette var Norge prestasjoner på herresiden i all hovedsak begrenset til bronselaget i OL i Berlin i 1936, en kamp i VM i 1938 (slått ut av Italia), og Lyn sin kvartfinale i Europacupen i 1969. I kvalifiseringene til EM og VM før Egil Olsen tok over som landslagssjef endte Norge sist eller nest sist i sine grupper (Carlsen 2024). Følgelig er nok de fleste enige i at utgangspunktet i dag er langt bedre for å bli en topp 10-nasjon på herresiden enn den var i 1990. På kvinnesiden har vi derimot flere internasjonale titler. Det norske kvinnelandslaget har vunnet både EM (1987 og 1993), OL (2000) og VM (1995), og har i tillegg seks medaljer. 

Det er en vanlig påstand at «modellen» fra 1990-tallet ikke passer i dag. Imidlertid er det like viktig å lære av historien som å unngå å basere praksisen på at «alt var bedre før». Først og fremst lyktes Nils Arne og Egil godt i comebacksesongene mellom 2009 og 2013. Deretter har både Molde og Bodø/Glimt hatt gode resultater i europacupene de siste 10 årene på herresiden. Semifinalen til Bodø/Glimt i Europa League i år er en ny historisk bragd for norsk klubbfotball på herresiden. I tillegg har vi hatt flere norske lag på kvinnesiden med svært gode resultater i Champions League siste 10 år. Interessant her er at det synes å forekomme en del klare likheter mellom Eggens RBK og Knudsens Bodø/Glimt (Carlsen 2024). I relasjon til dette har både spillere og trenere som har vært involvert i kampene til Rosenborg, Molde og Bodø/Glimt gjentatte ganger uttalt at de møter bedre taktisk motspill i Eliteserien enn ute i Europa. Forskjellen synes først og fremst å være tempo og individuelle ferdigheter. Så når disse prestasjonene etter alt å dømme skyldes at vi er bedre på relasjonelle og kollektive ferdigheter, som igjen bygger på fotballkunnskap, hvorfor ikke fortsette å være best på å utvikle og å benytte fotballkunnskap? 

Del 2 – Fem mulige konkurransefortrinn

Innledningsvis understrekes det at det finnes mange gode forslag på hva Norge kan bli best på. I tillegg er det mange som har bedre greie på hvor skoen trykker enn meg. Derfor er dette kun et lite bidrag basert på en del objektive fakta. Det viktigste er etter min mening å konkretisere konkurransefortrinn og generell fotballkunnskap til ferdigheter som er lett å øve på, og mulig å måle objektivt. Jobben med å konkretisere fotballkunnskap starter i så måte ofte der artikler og bøker i dag slutter. 

Refleksjon 1: Hvor flinke er vi til å følge retorikkens ideal?

I tråd med retorikkens ideal bør all debatt og dialog om norsk fotball bygge på prinsippet om fri meningsutveksling mellom likeverdige (Tank 2013). Debatt mellom fagpersoner handler ikke om å ha rett eller å vinne debatten. Det handler om å generere ny kunnskap, og å komme fram til løsninger til det beste for norsk fotball, basert på best mulig fakta. Spørsmål, uenighet, nysgjerrighet og konstruktiv kritikk er rett og slett eneste måten å utfordre status quo på. I den forbindelse har en del potensielt gode debatter i media muligens i for stor grad blitt følelsesladet og handlet om å forsvare et bestemt syn. Norge er et lite land, og godt samarbeid mellom ulike fagmiljøer og fagpersoner er derfor en nødvendighet, og fullt mulig å få til.

Refleksjon 2: Hvordan kan vi lære av historien, samtidig som vi juster og videreutvikler oss? 

Øyvind Larsen skrev nettopp en artikkel hvor han forsvarte langpasningen (Larsen 2024). Langpasningen var et viktig virkemiddel i drillofotballen (Olsen et al. 1994), men ifølge Egil handler det mer om gjennombruddshissighet og å utnytte ubalanse (Carlsen 2024; Elvebakken 1998; Olsen 2011 & 2019). Uansett vil nok mange være enige i at langpasningen ble brukt på godt og vondt på alle nivåer i norsk fotball på 1990-tallet. Men framfor å forkaste eller svinge pendelen til motsatt side, hadde det trolig vært bedre å nyansere når og hvordan langpasningen kan være effektiv. Kort fortalt bør den være en del av spillestilportefølje og verktøykassa for alle lag (Giske 2014; Larsen 2024). Her kan det også legges til at langpasningen var involvert i 31 % av scoringene i VM 2014 mot 27 % i internasjonale klubbkamper og landslagskamper på 1980-tallet (Carlsen 2024; Hughes 1990). 

En tilsvarende nyansering kan være på sin plass når det kommer til defensiv organisering. Ytterpunktene her er rent soneforsvar versus rent markeringsforsvar (Olsen et al. 1994). Muligens ligger løsningen i å beherske begge deler? For eksempel foretrekker mange markering i egen boks, selv om 86 % av alle målene etter innlegg i VM 2022 kom uten at det forsvarende lag markerte spillere i egen boks (Carlsen 2024). I tillegg synes det å foreligge en trend hvor lag behersker ulike former for høyt press (Carlsen 2020). Dette kan for eksempel være; a) vanlig høyt press, b) høyt press når man leder og spiller mot lag som vil spille seg gjennom det høye presset, og c) høyt press når man ligger under og motstanderen velger kontroll-spill. De to førstnevnte kan muligens gjennomføres med både ren markering og soneforsvar med mellomløsninger. Ved siste variant kan det hende at det lønner seg med et mer markeringsorientert forsvar, og med press på keeper. Motsatt, kan det i lavt press gi klare fordeler å spille soneforsvar, med eventuelt noen innrømmelser til markering. 

Uten å gå mer i dybden på spillestil, er det interessant å merke seg at mange lag velger innlegg og langpasning når det er kort tid igjen av kampen og de ligger under. Tilsvarende er det logisk å velge soneforsvar om man spiller i undertall. Det sier litt om potensialet til både gjennombruddshissighet og soneforsvar. 

Refleksjon 3: Klarer vi å være varsom med å sluke alle trender, men samtidig å være åpen for nye forslag og å være ledende på innovasjon?

Trender trenger verken å være mest effektive, eller å passe for norsk kultur og tradisjon. Det synes for eksempel å være en sterk sammenheng mellom penger (budsjett) og prestasjon, både i Eliteserien og i Premier League (Carlsen 2024). Å kopiere de beste lagene kan derfor vise seg å være forbundet med en viss risiko, utover å bli en god eller dårlig kopi. 

Videre hører jeg ofte fra utenlandske trenere at vi i Norge er de eneste som snakker om tredjeforsvarer (3F). Her vil jeg argumentere sterkt for at vi bør fortsette med det, og heller prise oss lykkelig for at vi eventuelt er de eneste som har et eksplisitt begrep for denne forsvarsrollen. Grunnen til dette er at det å være tredjeforsvarer er den mest vanlige forsvarsoppgaven, og den er forbundet med vanskelige valg. Ved 6 av 10 mål i åpent spill gjør nærmeste 3F et dårlig valg på en eller flere ferdigheter (Carlsen 2020 & 2024). Her snakker vi ikke bare om at spilleren kunne gjort bedre valg, men om valg uten ball defensivt som i mange tilfeller kan betegnes som «grusomme».  Om vi ønsker å lære denne typen ferdigheter, vil det ikke være en klar fordel å ha et klart begrepsbruk for den forsvarsrollen?

På den andre siden bør vi være åpne for nye forslag og strategier som fungerer. For 30 år siden diskuterte og testet trenere i Norge videoanalyse i pausen i fotballkamper, og re-oppvarming før 2. omgang. Disse forsalgene ble dårlig mottatt og/eller lagt i skuffen. I dag gjør så å si alle topplag dette. Tilsvarende brukte Norge innkast for å skape målsjanser og å score på 1990-tallet (Olsen et al. 1994). Få fulgte opp og videreutviklet denne kunnskapen, men de siste fem år har innkast blitt en viktig spillsituasjon å øve på. Hadde vi vært åpne for slike forslag kunne vi potensielt satt den internasjonale agendaen, og hatt et stort forsprang. I den forbindelse kunne Norge også ledet an arbeidet med å lage gullstandarder for hvordan vi måler ulike variabler. I dag er det for eksempel umulig å sammenligne andel mål på dødball mellom ulike turneringer. Dette fordi vi ikke vet hvordan variabelen er operasjonalisert (definert).  

Refleksjon 4: Hvordan flinke er vi til å prioritere riktig og å trene med høy spesifisitet?

Til færre timer med trening per uke, periode og år, til viktigere er det å prioritere riktig og å trene mest mulig spesifikt. For eksempel uttaler Ståle Solbakken at det er spillere på landslaget som ønsker å øve mer på frispilling bakfra (Carlsen 2025). De velger derimot å gjøre det enkelt med tre varianter, inkludert å slå en del langt. I følge Rafael Bènites kommer 1 % av målene internasjonalt etter frispilling bakfra (ibid). Følgelig synes dette valget som en klok prioritering av landslaget, spesielt med tanke på hvor lite treningstid de får.  

Å trene spesifikt og å prioritere riktig betyr ikke å trene helt likt som i kamp. Imidlertid våger jeg å påstå at de fleste trenere på alle nivåer kunne prioritert mer vanlig spill med keeper. Det kan gjerne være med færre spillere, og ulike betingelser, men banen bør som hovedregel være formlik. Dessuten bør både midtbanen og 16m markers siden dette er avgjørende signal for spillerne, og flest mulig vanlige regler bør benyttes og følges opp. Dette bør kombineres med å øve på konkrete ferdigheter med bruk av selvregulering (se siste del). Samtidig er det trolig en fordel å øve på sammenhengen mellom ulike spillfaser. For eksempel uttalte Brede Hangeland på siste Cupfinaleseminar at landslaget forsøker å unngå å havne i innleggsberedskap for tidlig og for ofte. Dette fordi det er vanskelig å komme ut av. Følgelig synes det også viktig å øve på å gå hurtig fra forsvar av egen boks til vanlig etablert forsvar.  

I neste del kommer jeg inn på en fagrapport jeg har utarbeidet for spillere, trenere og lag i toppfotballen. Ett av temaene var prioritering på trening, sammenhengen mellom det man gjør på trening og hva som gir effekt (score og å hindre mål) i kamp, og hva som er viktigst å analysere. Kan fotball lære noe av næringslivet her? Har muligens topplagene på herresiden noe å lære av topplagene på kvinnesiden? I den forbindelse virker det fornuftig å måle individuell utvikling ut fra om spilleren bidrar til å score og hindre mål. Dette kaller jeg matchvinnerferdigheter, og det er hver spillers individuelle bidrag til at laget vinner kamper. Følgelig bør all læring av individuelle ferdigheter også evalueres mot matchvinnerferdigheter. Forhåpentligvis blir jeg ferdig med en bok om dette teamet i løpet av året. 

Refleksjon 5: Fotball er kompleks, men klarer vi å gjøre det enkelt og å unngå teknologifella?

I skoleverket har det løpet av de siste 100 årene kommet fire-fem teknologiske nyvinninger, og som en etter en ble introdusert i klasserommet. Fellesnevneren for alle var at de ble fulgt opp med store lovnader og enorm entusiasme (Selwyn 2017). Imidlertid feilet alle i forhold til økt læring, og de fleste lærere gikk tilbake til mer tradisjonelle metoder (ibid). I relasjon til dette er det viktig å passe på at vi ikke gjør samme feilen i fotball. Det er store kommersielle krefter bak ny teknologi. To viktige prinsipp kan derfor være; a) hvilke data vi trenger for å nå målsettingen, og b) hvor mye data klarer vi egentlig å følge opp i det praktiske arbeidet? I den sammenhengen bør vi også utfordre oss selv på hvor mye tid vi bruker på feltet versus planlegging og evaluering, inkludert å forsøke og redusere kompleksiteten framfor å øke den. En fruktbar tilnærming er muligens å standardisere så mye av trenerpraksisen som mulig, og å gjøre læringsprosessen så objektiv og spillersentrert som mulig. Ved siden av at det mest sannsynlig resulterer i bedre læring og prestasjoner, kan det bidra som en buffer mot stress. Ikke bare som følge av mindre planlegging og etterarbeid, men fordi vi får bedre kontroll på læringsprosessen uavhengig av kortsiktig resultat. I tillegg inviterer vi spillerne til å ta mer ansvar for egen læring.

Videre er floskelen «det enkle er ofte det beste» alltid fint å ha i bakhodet. I siste utgave av Fotballtreneren er det en artikkel om å bruke AI i analysearbeidet (Johannson 2025). Her presenteres ulike områder hvor bruk av AI kan være fordelaktig, for eksempel å finne ut hvor motstanderen etterlater seg rom (ibid). Slike funn og bruken av AI kan være mer nyttig, og ha større betydning enn vi er klar over i dag. Uansett tillater jeg meg å stille to spørsmål: 1) Betyr det at AI klarer å identifisere hvilke rom vi bør utnytte nødvendigvis at vi klarer å utnytte disse rommene i kampen? Det kan vel hende at egne spillere ikke ha tilstrekkelig ferdigheter til å utnytte disse rommene, og/eller at motstanderen har så gode ferdigheter at de dekker disse rommene om vi forsøker å utnytte dem. 2) Kan vi få mer igjen av for eksempel å øve på alle i angrep og alle i forsvar, eller å bli generelt flinkere til å utnytte ubalanse? Å øve på alle i angrep og forsvar kan oppfattes som for elementært. Imidlertid angrep og forsvarte Liverpool seg med alle utespillerne i henholdsvis 70 % og 75 % av tiden i Champions League-finalen i 2022 (Carlsen 2024). Det vil si at Liverpool angrep med submaksimal kollektiv ferdighet i 30 % av tiden. Alltid å angripe og forsvare seg med alle spillerne er trolig urealistisk. Imidlertid er jeg rimelig sikker på at fotballens evolusjon går i retning av en reduksjon i tiden lag ikke angriper og forsvarer seg med alle. Vil ikke lag som er først ute med å øve systematisk og konkret på denne kollektive ferdigheten kunne oppnå et verdifullt forsprang?

Del 3 – Eksempler på ferdigheter hvor det synes å foreligge en klar ferdighetsmargin

«Altså, den viktigste forutsetningen for fremgang, etter min filosofi, er jo at all fremgang er basert på læring av ferdigheter.»

Nils Arne Eggen

I nevnte fagrapport har jeg summert opp noe av innholdet i to av kunnskapsbøkene mine (Carlsen 2020 & 2024). Dette er et utvalg ferdigheter, prosesser og pedagogikk hvor det etter alt å dømme foreligger klare marginer eller forbedringspotensial. I tillegg tar det ofte kort tid å lære disse ferdighetene. Prosessen med å komme fram til denne kunnskapen startet med å analysere hva de beste herrespillerne i verden gjør i kamp, og hva topptrenere og toppspillere uttaler. Basert på dette har jeg; 1) konkretisert hvilke ferdigheter spillere og lag på toppnivå gjør i kamp; 2) satt hvilke krav som gjelder for disse ferdighetene, og hvor stor margin som finnes; 3) funnet ut hvilke ferdigheter som er mest avgjørende for mål for og i mot; og 4) testet ut på feltet hvor fort spillere lærer disse ferdighetene. Sistnevnte gjelder på alle nivåer og over hele verden. 

Ferdighet 1: Valg uten ball defensivt eller taktiske ferdigheter defensivt 

Selv om Johan Cruyff sannsynligvis tenkte på offensive løp, passer et klassisk sitat fra han godt: «If you are sprinting you start running too late.»
   I henhold til kategorien valg uten ball defensivt, eller taktiske ferdigheter defensivt, har jeg konkretisert 25-30 ferdigheter. De er fordelt på de tre forsvarsollene 1F, 2F og 3F. Valg uten ball defensivt er den ferdighetskategorien hvor vi finner de største marginene, noe jeg var inne på i forrige del. En ferdighet som ofte er involvert i mål mot er «å falle av tidsnok». Topplag slipper normalt inn 10-20 % av alle mål i åpent spill som følge av at nærmeste tredjeforsvarer (3F) faller av for sent. Kravet (arbeidskravet) er logisk nok «aldri å falle av for sent», eller «alltid å falle av tidsnok». Verdien av at spillerne lærer disse ferdighetene synes stor. For eksempel tapte det norske A-landslaget teoretisk 12 poeng i EM-kvalifiseringen 2019/20 som følge av dårlige/feil valg defensivt. I tillegg klarer de fleste spillere å ha kontroll på og å lære denne ferdigheten i løpet av tre-fire kamper, gitt at de får dette som arbeidsoppgave og det følges opp systematisk. Dermed kan vi også redusere behovet for objektive analyser, data og videogjennomgang, og spilleren blir mer involvert i egen læring.

Ferdighet 2: Andrebevegelser eller samtidige bevegelser offensivt

FIGUR 1: Antall andrebevegelser.

Dette var en vanskelig analyse, men det handler om at tre eller flere spillere løser en spillsituasjon sammen. De beveger seg i forhold til hverandre med god timing. Ballen går i en sammenhengende sekvens mellom minst tre spillere, eller mellom to spillere hvor en tredje spiller (3A) skaper rom for spilleren som mottar ball (2A). Det vil si god samhandling mellom tre eller flere spillere for å skape gjennombrudd og målsjanser. 

Tre interessante poeng fra analysen: 1) Eggens RBK og dagens Bodø/Glimt hadde relativt likt antall slike bevegelser, og nesten dobbelt så mange andrebevegelser som de andre lagene i analysen. De dominerte/dominerer norsk fotball i nevnte tidsrom. 2) Det har ikke vært noe særlig utvikling i antall andrebevegelser i kamp på 25 år. Dette på tross av at slike bevegelser er essensen i offensiv samhandling. Viktigheten av slike bevegelser underbygges av at 70 % av alle mål i åpent spill inneholder en eller flere andrebevegelser. Her må vi huske på at en stor andel av de 30 % resterende mål kommer etter 0-2 pasninger, og hvor det naturligvis er få eller ingen andrebevegelser. 3) Antallet er ikke spesielt høyt, så det er trolig mulig å lære å ha mange flere. Er det noe som hindrer norske topplag og landslag å ha 100 andrebevegelser i snitt i løpet av en kamp? Hvor gode lag kunne vi slått da? En tilnærming for å øke dette antallet kan være å øve mer på oppspillvarianter, eller set-ups, som Arne Møller kaller det. «Systematisk og kreativ bruk av set-ups er framtidens fotball.» (Møller 2022, s. 267).

I tillegg er det flere andre ferdigheter innenfor kategorien valg uten ball offensivt hvor marginen i internasjonalt toppnivå herrer synes stor. For eksempel det å bevege seg i riktig rom til riktig tid, og riktig sted i riktig rom. Ved løp inn i bakrom bevegde spisser som Ronaldo og Benzema seg i feil rom eller med dårlig timing til ballfører i mer enn 40 % av gangene. Kravet er på nytt «alltid å bevege seg i riktig rom til riktig tid». Dog trenger ikke «alltid» å bety 100 % riktig. 95 % kan være godt nok. 

Ferdighet 3: Innlegg

FIGUR 2: Balanse i 16-meter ved innlegg mot.

Ved innlegg er det forsvarende lag nesten alltid i liketall eller i overtall i egen boks. I snitt var det 4,1 forsvarsspillere mot 2,6 angrepsspillere i 16m ved innlegg i ¼-finalene i Champions League 2022/2023. Imidlertid var det i tråd med resultatene fra VM 2022 ingen markering ved 80 % av målene etter innlegg. Videre utgjør innlegg og 45° (cutbacks) ca. 50 % av alle mål i åpent spill, og en enda større andel i sluttspillkamper i store turneringer. Dette til tross for at lag i større grad forsøker å score etter gjennombrudd sentralt. Samtidig slo nesten alle lag flere innlegg når de lå under eller tapte den første av to kamper. Øver lag nok på å score og å forsvare seg etter innlegg? Hvor konkrete arbeidsoppgaver har de ulike rollene ved de ulike formene for innlegg? Er det mulig å øke mengden med spesifikk øving uten å øke belastningen? Om vi forsøker å løse slike problemstillinger er jeg i sterk tro på at Norge kan bli ledende på innlegg for og i mot. Det finnes allerede masse kunnskaper om dette.

Ferdighet 5: Rolleferdigheter, det vil si ferdigheter for de ulike posisjonene på banen

Den norske tilnærmingen med rolleferdigheter, rolleforståelse og rolleaspekt i tråd med lagets spillestil er muligens unik. Det virker i alle fall som om mange trenere og lag internasjonalt fokuserer mer på formasjon og ulike tallkombinasjoner. I relasjon til dette har jeg samlet og videreutviklet konkrete ferdigheter for hver rolle. Dette baserer seg på «best practice» fra ulike spillere i de ulike posisjonene i kamp, samt kunnskapene til Nils Arne Eggen, Egil Olsen, Stig Mathisen og andre norske fotballtrenere. Trenere kan ha ulike måter å systematisere dette på, og ulike roller passer best i ulike system. Min systematisering inneholder 10 ulike roller og syv spillfaser. For eksempel har sidebacken 77 ulike rolleferdigheter, eller forslag på riktig valg og teknisk utførelse generelt og i spesielle situasjoner. Noen eksempler er:

• Offensiv overgang: Når en av midtbackene/midtstopperne bryter og blir med opp i angrep må sidebackene bli stående og konsentrere sentralt med mindre en av de sentrale midtbanespillerne faller ned. 
• Angrep mot etablert forsvar: Sideback på ballsiden flytter alltid opp for støtte, gjenvinning, eller 2 mot 1 på overlapp eller gjennomløp på innsiden av ballfører (1A).
• Offensive innlegg: Når kantspiller på samme side utfordrer mot kortlinja og har rom for å slå innlegg kan sideback komme inn i boksen for 45° (cutbacks) eller avslutning fra mellomrom/16m. 
• Gjenvinning og defensiv overgang: De sprinter hjem umiddelbart, og helt ned i ledd, idet det ikke er klima for å gjenvinne ballen.
• Etablert forsvar: Sidebackene må huske å dekke rom og ikke bli lurt for høyt i banen, eller trukket ut eller inn for markering. De bør heller skyve litt ned og stå i rommet.
• Defensive innlegg: De må stå med riktig kroppsstilling og dekke riktig rom eller spiller, samt unngå å bli dratt mot ballen.
• Dødballer: Ved innkast mot på vår banehalvdel skal begge sprinte hjem umiddelbart.

Pedagogikk og mestringsklima

«Det er utrolig enkelt. Jeg er rett og slett overrasket over at ikke flere gjør det. Jeg forstår det ikke, men det er fint for oss det (…) Jeg hører alle snakke om prestasjoner, men det kobles alltid mot et resultat.»

(Bjørn Mannsverk om fokus på mestring; I Thoresen 2022).

Læring av ferdigheter handler om å øve effektivt på feltet. En pedagogisk tilnærming som kan bidra til at spillerne lærer raskere, og blir mer mestringsorientert, er selvregulering. Både selvregulering og mestring har hatt økt fokus i Norge siste 15 år. Det sto seneste en artikkel om dette i siste utgave av Fotballtreneren (se Hamoud et al. 2025). De som ønsker mer generell informasjon om selvregulering henvises til Toering med flere (2009 & 2011) og Bråten (2002). Her kommer bare et lite eksempel på hvordan vi kan tilrettelegge for selvregulert læring. I spill 8-11 mot 8-11 kan de i bakre ledd for eksempel øve på ferdigheten «å falle av tidsnok». Spillperiodene gjennomføres ved at spillerne evaluerer seg selv ved å «observere» antall riktig/ feil, eller ved å benytte ulike kvantitative kategorier. Når de har opparbeidet en god evne til selvobservasjon utfordres de på hva de må gjøre for å lære enda raskere, og hvor godt fokus og innsats de hadde under øvingen. Uavhengig av resultatet i kamper blir spillerne dyktigere til å øve og å fokusere på framgang. Sistnevnte er i tråd med en mestringsorientert læringsklima (Ommundsen 2006). Denne type øving kan suppleres med terpetrening og detaljoppgaver som kroppsstilling, fotbladstilling og bruk av kryssteget (se Giske 1997 & 2012).

I spill 5-6 mot 5-6 med keeper kan spillerne for eksempel øve på ferdigheten «slå og gå i sprint». Kravet er alltid (95-100 %) «slå og gå i sprint», eller aldri å stå stille etter pasning. På samme måte som ved andre individuelle ferdigheter, rolleferdigheter, relasjonelle ferdigheter og kollektive ferdigheter kan vi benytte pedagogisk periodisering, variasjon og progresjon, samt ulike evalueringskategorier, ordlyd og spørsmål eller utfordring. Som John Dewey påpekte; «vi tenker bare når vi blir konfrontert med problemer.» 

Ved siden av å være i tråd med anbefalt pedagogikk og læringsklima, bygger en slik tilnærming på klassisk treningslærelitteratur (Gjerset et al. 2006; Hallén & Ronglan 2011; Wisløff et al. 1998). Imidlertid er den tilpasset fotball, og det å benytte en direkte analyse av valg og teknisk utførelse i kamp (Carlsen 2016 & 2020). 

Oppsummering

Denne artikkelen tok utgangspunkt i spørsmålet «Hva hindrer Norge i å bli en like god fotballnasjon som Portugal på herresiden». Ved hjelp av fakta og refleksjoner har jeg argumentert for at det fortsatt foreligger klare marginer i henhold til fotballferdigheter og læringsprosessen. Basert på innholdet her skisseres fem forslag på hvordan vi kan nå visjonen med å bli en topp 10-nasjon på herresiden og topp 5-nasjon på kvinnesiden innen 2030: 1) Vi må tro at vi kan klare det, og historien og nåtid har vist at det er realistisk. 2) Vi må klare å samarbeide på tvers av ulike fagmiljøer selv om vi er faglig uenige. 3) Vi må stole på vår tradisjonelle faglige tilnærming, og tørre å stå for noe annerledes enn internasjonale trender. 4) Vi må være åpne for nye forslag og ny kunnskap, men kritisk følge dem opp. 5) Vi må benytte eksisterende og ny fotballkunnskap, og jobbe mot å bli best på konkretisering av fotballferdigheter, trening (øving) og didaktikk (pedagogikk). I forlengelsen av sistnevnte har jeg i artikkelen forsøkt å vise at mye av denne kunnskapen eksisterer, og venter på å bli implementert i norsk fotball. Med en kunnskapsbasert tilnærming kan vi ikke bare slå de beste om og om igjen. Alle lag som henter en norsk spiller vet også at de får en spiller som er taktisk dyktig. I tillegg bør norske spillere ha et godt utviklet teknisk repertoar, både generelt og i sin rolle (posisjon), være godt trent, og best på disiplin og innsats. Uansett! «The important thing is not to stop questioning.» (Albert Einstein). 

• Litteraturliste

Bråten, I. (2002). Selvregulert læring i sosialt kognitivt perspektiv. I: I. Bråten (red.), Læring i sosialt, kognitivt og sosialt-kognitivt perspektiv. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag, 164-194 

Carlsen, K.H. (2016). Valg og handlinger med ball. UEFA A-lisensoppgave. Oslo: NFF 2015/2016

Carlsen, K.H. (2020). Min fotballfilosofi – Kunnskapsboka om fotball som kan gi en klubb eller nasjon en bedre utviklingsprosess. Oslo: Betterfootballskills 

Carlsen, K.H. (2024). Min fotballfilosofi – Kunnskapsboka om fotball del 2 – Artikkelsamling og forskning. Oslo: Betterfootballskills

Carlsen, K.H. (2025). Fagrapport: Spillet og taktiske trender – nå og i framtida. FOTBALLtreneren, nr. 1 – 2025, s. 38-45

Elvebakken, K. (1998). Olsen på tomannshand. FOTBALLtreneren, nr. 2 – 1998, s. 6-9 

Gjerset, A., Haugen, K. & Holmstad, P. (2006). Treningslære. Oslo: Gyldendal Undervisning 

Giske, A. (1997). 1.forsvarer – Individuell taktikk. Ben- og kroppsstillinger. Fordeler og ulemper. Trener III-oppgave. Oslo: NFF 1996/97

Giske, A. (2012). Jakten på oppdagelser og myter. Fotballtreneren Spesial, nr. 1 – 2012, s. 11-20

Giske, A. (2014). Lean fotball: Seks angrepsstrategier mot etablert forsvar. FOTBALLtreneren, nr. 3 – 2014, s. 14-16

Hallén, J. & Ronglan, L.T. (2011). Treningslære for idrettene. Oslo: Akilles 

Hamoud, M., Sæther, S.A. & Bjørnebekk, G. (2025). Talentfulle fotballspilleres motivasjon og selvregulering – betydningen av motivasjonsprosessene. FOTBALLtreneren, nr. 1 – 2025, s. 60-65

Holm, J., Drillo, Larsen, Ø., Natvik, S. & Sigmundstad, E. (1998). Eventyret Drillos. Oslo: Schibsted Forlag

Hughes, C. (1990). The Winning Formula. London: William Collins Sons & Co Ltd

Giske, A. (1997). 1.forsvarer – Individuell taktikk. Ben- og kroppsstillinger. Fordeler og ulemper. Trener-III 1996-97

Giske, A. (2012). Jakten på oppdagelser og myter. FOTBALLtreneren, nr. 1 – 2012, s. 11-20

Johansson, A.R. (2025). En realitetssjekk med kunstig intelligens. FOTBALLtreneren, nr. 1 – 2025, s. 26-29

Larsen, Ø. (1997). ”The Norwegian Soccer Fairytale”. Oslo: NIH, NFF

Larsen, Ø. (2024). Langpasningen – den stygge andungen. FOTBALLtreneren, nr. 4 – 2024, s. 31-38

Møller, A. (2022). Storyball. Bergen: FairGates Productions

Olsen, E. (2011). Spill effektiv fotball. Drillos fotballfilosofi. Oslo: Kagge Forlag AS

Olsen, E. (2019). Drillo om Drillo-fotball. FOTBALLtreneren, nr. 4 – 2019, s. 75. 

Olsen, E., Semb, N. & Larsen, Ø. (1994). Effektiv fotball. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Ommundsen, Y. (2006). Psykologisk læringsklima i kroppsøving og idrett – betydning for barns og unges læring, trivsel og motivasjon. I: Idrettspedagogikk (red. H. Sigmundsson & J.I. Ingebrigtsen). Universitetsforlaget, kapittel 4

Selwyn, N. (2017). Education and Technology: Key Issues and Debates. Continuum International, London United Kingdom

Tank, M.L. (2013). Ta ordet på jobben. Praktisk retorikk i arbeidslivet. Oslo: Spartacus.

Thoresen, I. (2022). Bodø/Glimts viktigste hodespiller. Fotballtreneren nr. 3 – 2022, s. 14-24 

Toering, T.T., Elferink-Gemser, M.T., Jordet, G. & Visscher, C. (2009). Self-regulation and performance level of elite and non-elite youth soccer players. Journal of Sports Science, 27, 1509-1517

Toering, T.T., Elferink-Gemser, M.T., Jordet, G., Jorna, C., Pepping, G.-J. & Visscher, C. (2011). Self-regulation of Practice Behavior Among Elite Youth Soccer Players: An Exploratory Observation Study. Journal of Applied Sport Psychology, 23, 110-128 

Wisløff, U., Salveson, R. & Sigmundstad, E. (1998). Prestasjonsutvikling i fotball. Oslo: Universitetsforlaget