Frykter fotballen går i fella til skoleverket

Lærer og fotballtrener Jan-Eirik «Jansen» Thorberg frykter fotballen er i ferd med å gå i samme fella som skoleverket. Analyser, dokumentasjon og «akademisering» kan gå på bekostning av det viktigste: Møtet mellom trener og spiller på feltet i praktisk trening.

BEKYMRET: Jan-Eirik «Jansen» Thorberg frykter fotballen er i ferd med å gå i samme fella som skoleverket. Analyser, dokumentasjon og «akademisering» kan gå på bekostning av det viktigste: Møtet mellom trener og spiller på feltet i praktisk trening. Foto: Ivar Thoresen
  • Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 1/2025

«Jansen» vet godt hva han snakker om. Med en fot stødig plantet i skoleverket, og en like støtt i fotballen gjennom veldig mange år, har hallingdølen god kunnskap hva som rører seg i begge leirer.

Refleksjon etter Cupfinaleseminaret

Han har gjort seg noen refleksjoner etter Cupfinaleseminaret, og spesielt praksis-seansen der Vålerenga presenterte sin modell, «Fra planverk til treningsøkt», knyttet til klubbens akademi.
  – Jeg frykter vi er i ferd med å flytte fokuset vekk fra det som er viktig, sier Jan-Eirik «Jansen» Thorberg, som også er sportslig leder i Hallingdal fotballklubb.
  Det blir mer «papirarbeid» og mindre tid på feltet.
  – Jeg tenkte litt ekstra på dette etter den seansen og det minner meg litt om utviklinga i skoleverket. For 20 år siden brukte vi fort 80% av tida med undervisning i klasserommet. Nå er det kanskje bare 60%, fordi alt skal dokumenteres og registreres. Samtidig blir ikke skoleresultatene noe bedre av det. Det er i hvert fall ingenting som tyder på det, når vi ser på resultatene fra de nasjonale testene og sammenligner dem med det internasjonale nivået.
  – Jeg sitter med følelsen av at fotballen er litt på vei ned den samme veien. Det kan være en fare.

Ikke for alle

«Jansen» er nøye med å påpeke at hans betraktninger ikke må oppfattes som en kritikk av hvordan Vålerenga bygger opp sin akademimodell. Det er ikke hva det handler om, og VIF har tross alt fått toppscore i Akademiklassifiseringen for sitt utviklingsarbeid.
  – Vålerenga gjør det som passer best for dem. De er en fullprofesjonell klubb med både økonomiske og menneskelige ressurser til å gjøre dette grundig og godt, på en måte som fungerer veldig bra for dem. 
  – Poenget mitt er at dette er ikke for alle. Det er få forunt å ha så store ressurser tilgjengelig, og vi som ikke har det, må ikke gå i fella og ta en blåkopi av det klubber som Vålerenga gjør, sier han.
  – For mange breddetrenere og breddeklubber kan det være lett å tenke at en slik modell er kjempesmart å implementere. Men med færre folk, mindre ressurser og ikke minst langt færre treningsøkter, vil det bli en tidstjuv i forhold til antall minutter på feltet.

Jungel av muligheter

Samtidig holder han døra på gløtt for at han sjøl kan være en «analfabet på det tekniske» – på alle de teknologiske mulighetene som er kommet rundt fotball og spillerutvikling de siste åra – og at den oppvoksende trenergenerasjonen sikkert har bedre oversikt på det. Samtidig mener han det er verdt å komme med et lite varsko.
  – Det er en jungel av tilbud der ute. Apper, ulike leverandører, gps-trackere og alt mulig av dokumentasjonsmuligheter. I sum kan det bli mange plattformer å forholde seg til, for både trenere, spillere og ledere. Det blir fort ganske uoversiktlig.
  – Det finnes omtrent ikke grenser for hvor mye informasjon du kan få. Spørsmålet for meg blir da hva som er relevant? Hvordan sile ut det som er viktig for dine spillere og din klubb?
  – Og ikke minst, hvordan overføre det til trening og gi det en praktisk verdi? Jeg frykter at det er en utfordring. Hvis fotballen blir et akademisk løp, kan det bli vanskelig for spillerne, mener «Jansen».

Langt fra Bielsa til Hallingdal

Han husker også godt Marcelo Bielsas presentasjoner på Cupfinaleseminaret i 2022, om hvor gjennomanalysert alt han gjør er, ned til minste detalj på hver enkelt treningsøkt.
  – Det var ekstremt imponerende.
  – Men hvis jeg skulle begynt med det i Hallingdal, ville jeg ikke fått gjort annet enn å organisere og legge til rette – jeg ville ikke fått gjennomført noe som helst. 

Det du lærer aller mest av er i trening på feltet med høyest mulig funksjonalitet, i spill så nær kampen som mulig.

Jan-Eirik «Jansen» Thorberg

Bunnlinja fra «Jansen» blir derfor at det er viktig å være nysgjerrig på mulighetene, følge med på utviklingen og ta lærdom av det, men: 
  – Det du lærer aller mest av er i trening på feltet med høyest mulig funksjonalitet, i spill så nær kampen som mulig. Og da tenker jeg ikke på god, gammeldags «shadowtrening», men kamplikt. I det bildet er det fascinerende å lese at Bodø/Glimt ofte trener roller og spillestil med høyere intensitet i kamp.
  – Jeg tror vi deler opp for mye og forsømmer spillet. Og vi må heller ikke glemme de sosiale relasjonene og møtene mellom folk på feltet. Du får ikke det på samme måten gjennom en skjerm. 

Viktig å kjenne spillerne

– For deg som trener er det viktig at du kjenner spillerne dine som folk, ikke bare som fotballspillere, påpeker «Jansen».
  Han trekker i den forbindelse fram seansen med Skeid-trener Vilde Mollestad Rislaa under Cupfinaleseminaret, og hennes fokus på «man-management», som forbilledlig.
  – Mange trenere kommer i trøbbel fordi de ikke involverer seg nok med spillerne sine. Du må kjenne dine spillere for å dyrke fram styrkene deres.
  «Jansen» mener dette var en modell Norge var tidlig ute med, og som mange andre land har tatt etter.

Sjøl har han reist mye og hentet nye impulser i ulike miljøer – både i Norge og utlandet, og besøkt både de beste og de nest beste for å finne relevant inspirasjon. Det har vært – og er – viktig. Men hovedpoenget er ikke å kopiere, men å «stjele» det som er relevant for deg der du er.
  – Ta med deg det som er relevant. Hva kan du bruke i bredden? I Hallingdal har vi laget et opplegg som passer bra der vi bor og lever, i stedet for å implementere en blåkopi av en Ajax-modell. Det ville vært sjanseløst, sier «Jansen».
 Og tillater seg å påpeke at det er blitt noen toppspillere av det også, som Espen Garnås og Jesper Taaje – bare som to ferske eksempler.