Alle trenere burde ha en mentor

Even Pellerud (71) bruker sin unike trenererfaring som mentor for kvinnelige topptrenere på vei opp og fram, på oppdrag fra FIFA og UEFA. I tillegg er han en del av det erfarne teamet som holder tak i den norske UEFA PRO-lisens utdanningen i NFF-regi. Pellerud mener alle fotballtrenere – spesielt på toppnivå – burde ha en mentor, som kan støtte, inspirere og utfordre i hverdagen.

DELER ERFARINGER: Som mentor for unge kvinnelige trenere, deler Even Pellerud erfaringer han sjøl skulle ønsket han hadde da han var fersk trener for mer enn 30 år siden. Foto: Ivar Thoresen
  • Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 3/2024

– Det er i dag jeg skulle vært trener, sier Even Pellerud.
  – Etter 30 år sammenhengende trenererfaring ser jeg at jeg har opparbeidet meg kompetanse jeg ikke var klar over da jeg startet – med fokus på spillet, trening og kampene. Nå dreier det seg mer om metodikk og om ledelse. Man får bryne seg på ny lærdom. 

Even Pellerud ser som mange andre at trenerrollen har endret seg voldsomt. Nå handler det mye mer om ledelse – fortsatt nedover mot spillerne, men enda mer bortover gjennom stadig større trenerteam, og oppover mot ledersjiktet. 
  Det er nettopp derfor mentorrollen også blir viktigere og mer betydningsfull i dagens toppfotball. 
  – Min jobb som mentor handler mye om å snakke med trenerne om hvordan de skal overleve i jobben, hvordan snakke med lederne og hvordan løse konflikter.

Ensomt

– Utviklingen har gjort det enda mer ensomt å være trener. Følelsen av å være alene blir aldri borte. Ofte er det da lettere å snakke med en mentor enn for eksempel en assistenttrener. Som mentor har jeg ingen agenda. Min jobb er å bygge tillit og skape trygghet og være en stimulerende samtalepartner. 
  – Det er viktig i en trenerhverdag der presset fra alle kanter er større enn noensinne, sier Pellerud og påpeker at dette også må være et viktig tema i utdanningen av topptrenere, fordi det er så mange ulike interesser i dagens toppfotball. 

Lang erfaring

Da Even Pellerud gikk av som fagsjef i NFF i 2018 fikk han sin første mulighet som mentor – da Fotballforbundet startet et fem-årig prosjekt for å løfte fram flere kvinnelige norske topptrenere. 
  Omtrent samtidig ble han spurt om lignende oppdrag for både Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) og Det europeiske fotballforbundet (UEFA), også det med en ambisjon om å løfte unge, kvinnelige topptrenere opp og fram.
  – Det handler om å bidra til å gjøre disse trenerne tryggere og gi dem sjøltillit ved å sparre med dem over tid, sier Pellerud.

NFF-prosjektet er avsluttet, men Pellerud jobber nå for NFF sammen med Dag Opjordsmoen, Bård Flovik, Hans Knutsen og Nils Johan Semb tett på oppfølging av deltakerne på UEFA PRO-lisens utdanningen.
  Samtidig er det nye runder med mentoroppdrag for FIFA og UEFA, sammen med en rekke andre internasjonale trenerprofiler, noe som i seg sjøl er inspirerende. 
  Varigheten av prosjektene varierer og hvordan mentortida disponeres er mye opp til den aktuelle treneren og Pellerud som mentor. Det kan være knyttet til en treningsleir, en turnering, ei trenersamling som Cupfinaleseminaret eller online møter, foredrag eller diskusjoner og samtaler ellers. 
  Alt dette mellom felles samlinger ved oppstart, midtveis og som avslutning.

– En anerkjennelse

– Det ligner mye på hvordan UEFA PRO-lisens utdanningen er bygget opp, rundt de tre søylene – spillet, metodikk (trening) og ledelse, forklarer Even Pellerud. 
  For ham er det anerkjennelse og hyggelig å bli spurt om å delta i mentorprogrammet.
  – Jeg lærer mye av det sjøl også, gjennom kreative og åpne prosesser, sier han. 
  – Det er anerkjennelse å få ta det i dette som i seg sjøl er motiverende. I tillegg får jeg muligheten til å ha, ikke bare foten – men hele kroppen, i fotballeiren på høyt nivå. Verdien av å være en del av dette nettverket er enorm og noe jeg er stolt over. Her blir gamle «fiender» til nye venner, og det gir meg masse energi. Jeg får jobbe med hobbyen min, men på et annet nivå. Nå må jeg ikke lenger vinne kamper, men i stedet være til hjelp og bidra med mine erfaringer for at andre skal lykkes.
Det åpner også for litt refleksjon.
  – Jeg får brukt andre sider av meg sjøl nå. Sider som jeg sikkert også burde brukt som trener sjøl – ved å være mer ydmyk, spørrende og undrende, og få satt ord på ting gjennom samtaler og diskusjon.

Går for sakte

Som landslagstrener for Norge A kvinner i to perioder, Canada og Trinidad og Tobagos kvinnelandslag har Even Pellerud et spesielt hjerte for kvinnefotballen generelt og for arbeidet med å få fram kvinnelige trenere spesielt.
  – Alle er bekymret fordi det går litt for langsomt i framveksten av kvinnelige topptrenere. Mange forskjellige virkemidler har vært prøvd, men vi har ikke helt fått tak i det, sier han.
  – Oppdraget som hovedtrener i toppfotballen er krevende og tradisjonelt altomfattende og tilsvarende lite familievennlig. Med andre ord: tøffe sosiale valg forventes i kulturen.

Det er ingen kultur for at kvinner tar slike valg, så jeg tror det ville vært bra om trenerrollen hadde blitt litt «normalisert», at det er naturlig og mulig med fødsler, permisjon, henting av barn i barnehage og alt annet som hører til et vanlig liv, mener Even Pellerud. 

Trenger et gjennombrudd

Han tror vi trenger et «gjennombrudd» – en kvinnelig trener som går foran og slår gjennom på høyeste nivå på herresida – som hovedtrener eller assistenttrener i Eliteserien. 
   – Vi har noen kandidater, og det er synd ingen tør foreløpig, for jeg vet det ville blitt veldig bra. Det er mer bekymringsfullt at vi for øyeblikket ikke har en eneste kvinnelig hovedtrener i Toppserien og heller ikke på nivå to. Samtidig ser det ut til å være et langt større volum av kvinner som trener lag «nede» i systemet enn det har vært før. Det er noe nytt i seg sjøl. Kanskje det rett og slett er slik at dette faktum over tid vil være rekrutteringsgrunnlag nummer én for å få til den utviklinga som vi alle ønsker – sett i lys av alle andre program og initiativ som ikke har ført oss noe særlig videre, reflekterer den tidligere landslagstreneren.
  Samtidig minner han om at dette ikke er unikt for Norge. Bildet er tilsvarende i mange andre land.