Fotball og jus: Spiller utestengt i ti måneder for å ha skallet motspiller

En spiller ble utestengt i ti måneder etter å ha skallet til en motspiller. En annen spiller, som taklet en lagkamerat, ble frifunnet etter først å ha blitt utestengt i to kamper. Det er to av de aktuelle sakene fra NFFs ankeutvalg som advokat Torbjørn Evjenth presenterer når han kommer med flere eksempler på saker fra den norske fotballhverdagen i denne artikkelen.

Skrevet av Ivar Thoresen
8. oktober 2024
OMGJORT: En trener som ble utvist i dommergarderoben etter kampen, fikk avgjørelsen omgjort. Illustrasjonsfoto – bildet har ingenting med de omtalte sakene å gjøre. Foto: NTB
  • Av Torbjørn Evjenth, Advokat MNA|Partner, advokatfirmaet Dehn DA

Spiller utestengt i ti måneder for å ha skallet motspiller

Saken gjelder:  En spiller ble utestengt i ti måneder for utøvelse av rettsstridig vold etter å ha skallet til en motspiller. NFFs doms- og sanksjonsutvalg (utvalget) kom til at spilleren skulle straffes med tap av rett til å delta i konkurranser innenfor NFF for en periode på ti måneder.

Hvilke vurderinger gjorde utvalget for å komme frem til denne utestengelsen:

Etter en gjennomgang av sakens dokumenter fant utvalget det bevist med klar sannsynlighetsovervekt at den aktuelle spilleren hadde skallet en motspiller i ansiktet med stor kraft, og at skallingen førte til kroppsskade i form av nesebrudd. 

Utvalget fant at spilleren sin adferd var brudd på bestemmelsen i NFFs lov § 11-3 (1) b, hvor det er bestemt at en spiller kan ilegges straff dersom vedkommende utøver «rettsstridig vold». 

I tillegg er det et vilkår for å straffe, at det er blitt utvist skyld[1] fra spillerens side. Utvalget konstaterte at spilleren hadde handlet med forsett da han skallet motspilleren. 

Å skalle motspiller i ansiktet under kamp er en alvorlig handling. Derfor tilsier såkalte allmennpreventive og individualpreventive hensyn at det reageres strengt. Det ble i den forbindelse vist til hensynet til Fair Play, og til fotballens renommé. 

I anmeldelsen fra NFFs påtalenemnd ble det vist til tre lignende saker, og som indikerer at straffenivået for denne typen overtredelser kan variere mellom utestengelse i fra sju til ti måneder, avhengig av alvorligheten i voldsutøvelsen og skadefølgene. 

Ved utmålingen av straff ble det tatt utgangspunkt i en sak fra 2022[2]. Der ble den anmeldte dømt til sju måneder utestengelse etter å ha skallet ned en motspiller. Handlingen resulterte i et kutt på nesen til fornærmet motspiller. Utvalget mente at en sak fra 2023[3] ga et bedre sammenligningsgrunnlag. Der ble en 45 år gammel spiller utestengt fra konkurranser i ni måneder etter å ha skallet en motspiller i ansiktet slik at det førte til nesebrudd. Det ble i formildende retning lagt noe vekt på at anmeldte ble fysisk provosert i forkant.

I den nærværende saken vektla utvalget – i skjerpende retning – at spilleren skallet motstanderen med stor kraft i ansiktet, og at det førte til brudd i nesen. Både den store skaderisikoen ved å bli skallet i ansiktet, og den konkrete skaden som oppstod, ble vektlagt.

Utvalget fant det ikke tilstrekkelig dokumentert at anmeldte ble provosert i forkant av voldshandlingen. 

Etter en samlet vurdering kom utvalget til at tap av rett til å delta i konkurranser innenfor NFF for en periode på ti måneder var passende.

Utvalget fant det riktig å ikke idømme anmeldte utelukkelse fra deltakelse i organisert trening, og viste til forbundsstyrets retningslinjer for justering av straffe- og sanksjonsnivåer, hvor det fremgår at «[u]telukkelse også fra organisert trening som følge av vold eller trusler bør begrenses til tilfeller der vold eller trusler er utøvd mot personer med tilknytning til den anmeldtes egen klubb».

Beslutning fra NFFs ankeutvalg datert 06.08.2024, med referanse: NFFA-2024-5D

[1] Jf. NFFs reaksjonsreglement § 2-2 (1), både forsett og uaktsomhet omfattes. 

[2] Straffesak 5/2022.

[3] Straffesak 5/2023.

Klubb hevdet at henvendelse var ment som en protest

Saken gjelder:  I en kamp i august ble en spiller benyttet, selv om an skulle sonet karantene. Motstanderlaget henvendte seg til kretsen, og informerte om dette. Dette resulterte i en mindre bot, men kampens resultat ble stående. 

Hvorfor anken ikke ble tatt til følge:  

Ankende klubb anførte at deres henvendelse til fotballkretsen var ment som en protest, og at saken skulle vært behandlet som en protestsak – med det utfall at ankende klubb ble tilkjent 3-0 seier i kampen.

Reaksjonsreglementet kapittel 5 forutsetter at hvis en protest innleveres, skal kretsen ta saken til behandling som en protestsak. Det følger direkte av reaksjonsreglementet[1] at hvis en spiller deltar i kamp uten å være berettiget til det og «protest innleveres», så «skal» kampen – med mindre særlige forhold tilsier noe annet – regnes som tapt for den klubb som benyttet vedkommende.

I den aktuelle saken var det rent faktisk ikke innlevert noen protest. Ankeutvalget uttalte at det ikke trengte å være avgjørende i seg selv at klubben ikke brukte ordet «protest» i sin henvendelse til kretsen. Men det ble heller ikke betalt noe protestgebyr[2], og det ble ikke nevnt noe direkte om hvilket utfall klubben ønsket med henvendelsen. Formelt sett var det derfor ikke feil av kretsen kun ta saken til behandling som en sanksjonssak mot klubben som benyttet den ikke spilleberettigede spilleren. 

Selv om kretsen med fordel kunne ha veiledet klubben mer, for eksempel ved å besvare henvendelsen og opplyse om formkravene til en protest, uttalte ankeutvalget at det til syvende og sist var klubben selv som måtte bære risikoen for at protest ikke ble inngitt i henhold til regelverket.

Beslutning fra NFFs ankeutvalg datert 26.08.2024, med referanse: NFFA-2024-23

[1] § 5-10 (1).

[2] Protestgebyr er et formelt krav etter § 5-6 andre ledd.

Spiller som taklet lagkamerat ble frifunnet etter først å ha blitt utestengt i to kamper

Saken gjelder:  En spiller anket fotballkretsens avgjørelse om å ilegge to kampers karantene etter en utvisning. Ankeutvalget var enig i at det ikke var grunnlag for utestengelse. 

Hvorfor spilleren ble frifunnet:  

Før hver sesongstart fastsetter NFFs forbundsstyre retningslinjer for disiplinærsaker. Disse retningslinjene inneholder blant annet retningslinjer for karanteneutmåling[1]. Retningslinjene skal sikre lik behandling av utvisningssituasjoner på tvers av kretsgrenser, alder og divisjonsnivå. Retningslinjene er imidlertid kun veiledende, og innebærer ikke noe påbud.

Den klare hovedregelen er at en utvisning medfører minst én kamps karantene. Generelt er ankeutvalget, disiplinærutvalget og kretser varsomme med å overprøve dommeres avgjørelse om å utvise. En spiller kan imidlertid slippe karantene hvis utvisningen ikke er hjemlet i spillereglene[2].

I den aktuelle saken ble det i dommerrapporten lagt til grunn at utvisningsårsaken var «voldsom opptreden» [3]. Ankeutvalget fant det imidlertid klart at handlingen – slik den var beskrevet – ikke var å regne som voldsom opptreden. Utvalget vise til at det var kamp om ballen, og at det derfor var «alvorlig brudd på spillereglene»[4] som kunne være aktuelt.

Basert på dommerens beskrivelse av situasjonen anså utvalget det som klart at As takling isolert sett var å regne som «alvorlig brudd på spillereglene» – det ble vist til at foten var løftet fra bakken, med voldsom fart og kraft. Det spesielle i saken var imidlertid at det var en medspiller/lagkamerat som ble rammet av taklingen – dommer beskrev det slik at «vurderingen er at forseelsen skjer mot medspiller og at medspiller utsettes for fare pga taklingens fart og kraft».

Det sentrale spørsmålet var altså om det finnes hjemmel for å utvise en spiller for «alvorlig brudd på spillereglene» når det er en medspiller/lagkamerat som blir rammet av handlingen.

Ankeutvalget fant saken noe tvilsom, men kom til at det ikke fantes hjemmel for dette, og at utvisningen derfor var uberettiget. 

Utvalget kom til at en dommer kan utvise en spiller hvis han viser en «voldsom opptreden» (ikke kamp om ballen) mot en medspiller. Men en dommer kan imidlertid ikke utvise en spiller hvis det er «alvorlig brudd på spillereglene» (kamp om ballen) mot en medspiller. Når det er kamp om ballen er det altså kun motspillere som kan vises ut, ikke medspillere. Ankeutvalget kom dermed til at det ikke var hjemmel for å utvise A for «voldsom opptreden», fordi det var kamp om ballen. Det var ikke hjemmel for å utvise han for «alvorlig brudd på spillereglene», fordi det ikke var en motspiller som ble rammet av handlingen. For øvrig var det heller ikke andre hjemler i spillereglene som kunne passe for situasjonen.

Utvisningen av spilleren hadde med andre ord ikke hjemmel i spillereglene, og spilleren måtte derfor frifinnes. 

Beslutning fra NFFs ankeutvalg datert 18.07.2024, med referanse: NFFA-2024-18

[1] Jf. reaksjonsreglementet § 4-14.

[2] Jf. blant annet NFFA-2022-25.

[3] Jf. NFFs retningslinjer for disiplinærsaker pkt. 3 bokstav g.

[4] Jf. NFFs retningslinjer for disiplinærsaker pkt. 2 bokstav c.

Karantene i en kamp for å ha fratatt åpenbar scoringsmulighet var ikke usaklig forskjellsbehandling

Saken gjelder: En spiller ble utvist for å ha fratatt motstanderen en åpenbar scoringsmulighet. I anken ble det hevdet at utestengelse ville innebære en usaklig forskjellsbehandling. NFFs ankeutvalg (Ankeutvalget) stadfestet utestengelsen på en kamp. 

Hvorfor anken ikke ble tatt til følge:  

Dommeren beskrev den aktuelle situasjonen slik i utvisningsrapporten: Angriper spiller ballen forbi keeper og blir så taklet. Alle kriterier for åpenbar scoringsmulighet er på plass; kontroll på ball, retning, avstand og motspillers posisjon». Ifølge utvisningsrapporten var det kamp om ballen da forseelsen skjedde. Det er videre krysset av for at spilleren ikke ble provosert, og at han forlot kampområdet uten protester.

NFFs disiplinærutvalg (Disiplinærutvalget) ila karantene i én kamp[1].

Ankeutvalget sin adgang til å gjøre endringer i avgjørelser fra Disiplinærutvalget er begrenset til tolkningen av reaksjonsreglementet, saksbehandlingen og om avgjørelsen er vilkårlig eller utslag av usaklig forskjellsbehandling[2]. Formålet med denne begrensningen er at Disiplinærutvalgets avgjørelser i mindre sanksjonssaker normalt skal være endelige. 

I anken ble det hevdet at Disiplinærutvalgets avgjørelse innebar en usaklig forskjellsbehandling. 

Ankeutvalget konstaterte at Disiplinærutvalgets avgjørelse var fattet i tråd med retningslinjene[3] punkt 1 d, og at det normalt skal medføre en kamps karantene når en spiller blir utvist for «å frata motparten, som beveger seg mot spillerens mål, en klar scoringssjanse ved å begå en forseelse som skal straffes med frispark eller straffespark». Det at Disiplinærutvalget ikke hadde funnet grunn til å fravike hovedregelen om en kamps karantene, var ikke en vurdering Ankeutvalget kan overprøve – med mindre det kunne dokumenteres at avgjørelsen innebar usaklig forskjellsbehandling.

I anken var det vist til en avgjørelse fra Disiplinærutvalget fra 2011. I den saken hadde en målvakt blitt utvist for å ha fratatt motparten en åpenbar målsjanse, men videobilder i etterkant viste at utvisningen var feil. Målvakten ble derfor ikke ilagt karantene.

Ankeutvalget kunne ikke se at det forelå relevant praksis etter NFFs reglement knyttet til spørsmålet om opphevelse av en avgjørelse som følge av usaklig forskjellsbehandling. I den alminnelige forvaltningsretten er det lagt til grunn at en avgjørelse må bryte med en «fast eller entydig praksis» for at det skal være snakk om usaklig forskjellsbehandling[4].

Ankeutvalget fant at dette måtte legges til grunn også ved forståelsen av «usaklig forskjellsbehandling» etter NFFs reglement[5]. 

Det måtte altså fremlegges bevis for at avgjørelsen bryter med en fast eller entydig praksis, for at avgjørelsen skulle innebære usaklig forskjellsbehandling i lovens forstand. Det var med andre ord ikke tilstrekkelig å påvise at disiplinærutvalget i ett enkelttilfelle hadde avgjort en lignende sak på en annen måte – det ville fort kunne båret galt av sted dersom løsningen i én enkeltsak for 13 år siden kunne sette slik presedens at Disiplinærutvalget måtte komme til samme resultat her.

Dermed fant Ankeutvalget det klart at den dokumentasjonen som var vist til, ikke innebar at Disiplinærutvalgets avgjørelse i saken var utslag av usaklig forskjellsbehandling

Beslutning fra NFFs ankeutvalg datert 08.09.2024, med referanse: NFFA-2024-25

[1] Med henvisning til reaksjonsreglementet § 4-25 og forbundsstyrets retningslinjer for sanksjoner, pkt. 1 d). 

[2] Jf. reaksjonsreglementet § 4-29 (1). 

[3] Fastsettes av NFFs forbundsstyre før hver sesong.

[4] jf. Rt-2011-111 avsnitt 68.

[5] Dette ble for så vidt også slått fast i NFFA-2023-10, som gjaldt det samme begrepet i breddereglementet § 10-1.