Utfordringen med å komme til mesterskap: Et blikk på mental og taktisk utvikling fra 90-tallet til i dag

• Av Henrik Herrebrøden,
Idrettspsykolog og Førsteamanuensis i psykologi ved Høyskolen Kristiania

Dialogen og narrativet, hos fans og media, tilsier at dette nå nærmest er blitt et «norsk fenomen»: å feile når det gjelder som mest i de største kvalikturneringene. Diskusjonen har stormet blant mediefolk og eksperter. Det er gjerne det taktiske og, ikke minst, det mentale som blir diskutert. Yaw Amankwah, fotballekspert i TV2, etterlyser «vinnermentalitet». Åge Hareide mener at danskene viser større selvtillit enn oss.

Samtidig lever minnet om det glade nittitall og tidlig 2000-tall. Det er jo ikke så lenge siden vi greide det. Hva har skjedd? 

Jeg har ingen intensjon om å gi noen fasit eller drøfte alle relevante faktorer i dette spørsmålet. Jeg mener imidlertid at det finnes en verdi i å gå forbi isolerte diskusjoner – om enten det taktiske eller det mentale – og se nærmere på forholdet mellom disse. I det følgende vil jeg trekke frem noen trender som tilsier at det å kvalifisere seg i dag krever mer av de norske spillerne enn på tidlig 90-tall. 

Mentalitet fra 90-tallet til i dag

Forventningspress er en av de sterkeste kreftene innen prestasjonspsykologi. Dette var noe det norske herrelandslaget merket relativt lite til, da Drillo tok over på 90-tallet. Dette blir fint beskrevet i dokumentarfilmen Alt for Norge og i serien Våre beste menn på TV2. Norske seire hørte med til sjeldenhetene, og en skåring var mer enn man kunne forvente. Det var på denne tiden Drillo, samt mange gode spillere, kom inn i landslaget og satte fart på ting. Det mentale utgangspunktet kunne knapt vært bedre: masse kvalitet, svært lite forventning. Legg til en tøff kvaliktrekning før VM i USA, og du har et norsk lag i utfordrerposisjon (som er den enkleste mentale posisjon å være i). Det samme var trolig tilfellet for Rosenborg midt på nittitallet – å få med et norsk lag i Champions League, måtte regnes som en bonus.

Som vi alle vet: suksessen kom, både på landslaget og i Champions League. Med suksess kommer forventninger. Plutselig blir kvalifikasjon et folkekrav, og ikke en bonus. Dermed kommer skuffelsene snikende når de norske lagene ikke innfrir. Gradvis har forventningspresset vokst, nå med negativt fortegn. Å kvalifisere er plutselig ikke lenger en bragd, men noe vi «får se til h… å klare». Plutselig er det mye å tape, mindre å vinne.

Uten sammenligning for øvrig, finnes det paralleller mellom Norge og England. Siden VM-seier i 1966 har engelskmennene lengtet etter en reprise av suksessen, til tross for at de har hatt noen fantastiske spillergrupper og utgangspunkt. På balløya har skuffelsene blitt så mange, at media og fans har snudd seg mot laget, og det forventes nærmest at engelskmennene skal snuble på målstreken og drite seg ut. En lignende stemning har blitt observert i Norge, der skuffelse periodevis har snudd seg til skadefryd og harselering. 

Geir Jordet med kolleger har forsket på internasjonale straffesparkkonkurranser. Et av funnene er at spillerne oftere treffer når de skyter for seier enn når de skyter for å unngå tap. Videre viser det seg at England ofte har tapt da det gjaldt som mest. En sannsynlig forklaring er at få nasjoner skytter straffer med tilsvarende forventningspress. Store forventninger, mye å tape – en krevende mental situasjon som Norge etter hvert kan kjenne seg igjen i, om enn noe lenger ned på rangstigen.

Et unntak kom høsten 2020, med nødlandslaget mot Østerrike der Norge ikke kunne stille med sine beste menn. Plutselig var det landskamp med alt å vinne. Atmosfæren ble en helt annen, prestasjonen var positiv og det samme var stemningen i etterkant (til tross for at vi spilte 1-1 og kunne vunnet). Et blaff av atmosfæren fra det glade 90-tall…

Taktikk fra 90-tallet til i dag

Detaljerte skildringer av spillestil de siste 40 årene har jeg ingen planer om å gå til verks med. Ei heller vil jeg innlede debatt om hvilken stil som er «best». Min hensikt er kun å betrakte en overordnet trend, og hvilke mentale krav de stiller til spillerne.

I grove trekk kan 90-tallets norske spillestil omtales som direkte. Drillos er mest kjent for dette. Selv om spillet var mer variert enn enkelte vil ha det til (for det var tross alt ikke bare lange Flo-pasninger det gikk i), var det liten tvil om hvor ballen skulle: fremover. Semb tok over med lignende stil på landslaget etter Drillo. Fremoverrettet fotball kjennetegnet også Eggens stil i Rosenborg. Eggen hadde til og med dette nedfelt i spillpostulater, som f.eks. «Spill i støtte bare når du må, og da så tidlig som mulig». Noen vil hevde at 90-tallets norske fotball, sammenlignet med dagens, var noe enklere. De norske spillerne kunne også fortelle om god rolleklarhet – de visste gjerne hva som var påkrevd i deres posisjon.

Siden Semb ga seg i 2003 har Norge hatt ulike sjefer, og det er urettferdig å anse deres respektive stiler som like. Likevel kan stilene, og fotballens utvikling generelt, anses som mer spillende (med lengre, mer sammensatte angrep, gjerne bygd opp fra egen forsvarssone) og mer kompleks (med åpnere rammer) enn det som var tilfellet under Drillos og Semb. Claus Lundekvam beskrev dette som en befrielse, ved at spillerne fikk et større handlingsrom.

Fra et mentalt perspektiv, virker det rettferdig å anse den moderne fotball som mer krevende når det gjelder persepsjon og kognisjon (bruk av informasjon) ute på banen. Det mentale blir også stilt på prøve ved at spillerne har ballen i områder med mye å tape, dersom det skal spilles ut bakfra. Det stiller store krav til finmotorikk, overblikk samt raske (og kalde) hoder. 

Dette, kombinert med de økte forventningene, stiller andre krav til norske lag i dag kontra 90-tallet.

Mental og taktisk utvikling sett i sammenheng

Hvis vi aksepterer premissene om at dagens norske topplag og landslag spiller kamper preget av større forventningspress og kompleksitet, sammenlignet med gjengen på 90-tallet, kan vi komme med noen prediksjoner basert på grunnleggende psykologisk teori. Det virker sannsynlig at dagens spillere kan oppleve høy grad av aktivering (ofte kalt nerver eller spenning) underveis i viktige kamper. Blir spenningsnivået tilstrekkelig høyt, kan det gå ut over både kognisjon og motorikk. Eksempelvis kan spillere få en grad av «tunnelsyn», som igjen går ut over orienteringsevne, og muskelspenninger som går ut over ballbehandling. Høyt spenningsnivå går nemlig ut over finmotorikk (presisjonsarbeid) i større grad enn grovmotorikk (kraftanstrengelser) – se Figur 1. Dessuten kan stress – særlig i kombinasjon med frykt for å feile – gi såkalt ironisk prosessering der oppmerksomhet og handlinger vendes mot det man helst vil unngå (f.eks. ved å treffe motstander med pasning).

Figur 1: Omvendte U’er, basert på Yerkes-Dodsons lov. Det er verdt å poengtere at modellen er enkel, og det finnes mange faktorer som påvirker forholdet mellom spenning og prestasjon. Likevel har modellen støtte i forskning (se kilder nederst i denne artikkelen).

Det virker rimelig å påstå at disse normale psykologiske og motoriske fallgruvene utgjør en større trussel med den «moderne» fotball som norske lag spiller, sammenlignet med en mer direkte 90-tallsstil. Vi kan for eksempel sammenligne rollekravene til Kjetil Rekdal og Patrik Berg. Der Rekdal «følte seg som et tennisnett» i store perioder av kampene (ved at ballen stadig ble spilt over hodet hans), blir Berg involvert i det oppbyggende spillet på en helt annen måte. For å sette det på spissen: tap av overblikk, oppmerksomhet og finmotorikk kan få større konsekvenser i den moderne fotballen, sammenlignet med en mer direkte, lavrisiko spillestil der ballen skal frem og det skal løpes etter. 

Hva kan vi gjøre?

Basert på premisser og argumentasjon i denne artikkelen, kan endring skje på tre måter for å øke sannsynlighet for kvalifisering. Den ene muligheten vil være å endre taktisk tilnærming (som er en diskusjon som overgår mitt kompetanseområde). Den andre muligheten vil være å arbeide med lagenes og spillernes mentalitet, for å sette dem i en mental utfordrerposisjon (som tilsynelatende kjennetegnet 90-tallets glade dager). Den tredje muligheten vil være ta begge faktorer i betraktning. Dette kan innebære taktisk endringer på bakgrunn av mentale faktorer, eksempelvis ved å innta en mer direkte spillestil i utfordrende eller kritiske faser – f.eks. på bortebane, og/eller i starten av kamper – der sannsynligheten for press og spenning er størst. Det kan også innebære å arbeide mentalt basert på taktiske faktorer, eksempelvis ved å ha egne økter (f.eks. via samtaler, video og ute på feltet) med spillerne, der risikohåndtering i ulike posisjoner og kampscenarioer er tema.

Uansett fremstår det å kvalle til mesterskap som en større (taktisk-mental) utfordring enn det tilfellet var på 90-tallet.

KILDER:

• Om Norges mentalitet:

Fra Yaw Amankwah: https://www.tv2.no/mening_og_analyse/fyrer-los-etter-norsk-fiasko-nasjon-uten-vinnermentalitet/16957189/

Fra Åge Håreide: https://www.vg.no/sport/i/4BzjGg/hareide-og-solbakken-om-det-norske-mesterskapsmysteriet-for-danskene-er-det-en-selvfoelge-aa-kvalifisere-seg

• Om skadefryd rundt det norske herrelandslaget:

Fra undertegnede: https://www.dagbladet.no/meninger/hva-var-det-jeg-sa/72974686

• Om straffespark:

Jordet, G., & Hartman, E. (2008). Avoidance motivation and choking under pressure in soccer penalty shootouts. Journal of sport and exercise psychology, 30(4), 450-457. https://journals.humankinetics.com/view/journals/jsep/30/4/article-p450.xml

Jordet, G. (2009). Why do English players fail in soccer penalty shootouts? A study of team status, self-regulation, and choking under pressure. Journal of Sports Sciences, 27(2), 97-106. https://doi.org/10.1080/02640410802509144

• Om Eggens spillestil:

Fra Norsk Fotballtrenerforening: https://fotballtreneren.no/2022/08/10/nils-arne-eggen-og-fokus-pa-fotballferdigheter/

• Om spenning og tunnelsyn:

Easterbrook, J. A. (1959). The effect of emotion on cue utilization and the organization of behavior. Psychological review, 66(3), 183-201. https://psycnet.apa.org/record/1961-03074-001

Vater, C., Wolfe, B., & Rosenholtz, R. (2022). Peripheral vision in real-world tasks: A systematic review. Psychonomic bulletin & review, 29(5), 1531-1557. https://link.springer.com/article/10.3758/s13423-022-02117-w

• Om forholdet mellom spenning og prestasjon (omvendte U’er): 

Arent, S. M., & Landers, D. M. (2003). Arousal, anxiety, and performance: A reexamination of the inverted-U hypothesis. Research quarterly for exercise and sport, 74(4), 436-444. https://doi.org/10.1080/02701367.2003.10609113

Hong, X., Xu, A., Shi, Y., Geng, L., Zou, R., & Guo, Y. (2022). The effect of red and blue on gross and fine motor tasks: confirming the inverted-u hypothesis. Frontiers in psychology, 12, 744913. https://www.frontiersin.org/journals/psychology/articles/10.3389/fpsyg.2021.744913/full

• Om ironisk prosessering:

Bartura, K., Gorgulu, R., Abrahamsen, F., & Gustafsson, H. (2023). A systematic review of ironic effects of motor task performance under pressure: The past 25 years. International Review of Sport and Exercise Psychology, 1-40.https://doi.org/10.1080/1750984X.2023.2193966

• Om Drillos-stilen, sett fra spillernes perspektiv:

Fra Rekdal: https://www.aftenposten.no/sport/meninger/i/3Jq6kX/rekdal-skulle-spilt-paa-kjelsaas

Fra ulike spillere:  https://play.tv2.no/programmer/fakta/vaare-beste-menn

Fra Claus Lundekvam: https://cappelendamm.no/_en-kamp-til-thomas-karlsen-claus-lundekvam-9788202470531