Målspilleren er på vei til Norge

• Av Kurt Hegre, Viking FK
  Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 2/2024

«Fortellingen om det absurde oppdraget han forstod og skjønte han ikke kunne fullføre. Slik føler keeperen det også, han starter på null, deretter går det bare nedover.»

Myten om Sisyfos

Keeperen er alltid i søkelyset og kritikerne er mange. Alle vil ha Alisson, Ederson og Neuer, helst i samme kropp. Men den norske keeperen er annerledes. Han er bare en mann. 

Situasjon 1:

En situasjon som er mer og mer vanlig: «Keeperen mottar en pasning, står så stille med ballen foran seg, deretter plasserer han skosålen på ballen». Er dette kjedelig eller taktisk interessant? Det vil være delte meninger om det, mellom både fagfolk og publikum. Dette ser vi oftere og oftere i 2024. Keeperen mottar en pasning fra en medspiller, kontrollerer ballen – og stopper den. Så venter han på at en motspiller skal sette inn press, hvis ikke presset kommer med en gang, så venter keeperen enda litt lenger. Gjerne med et overlegent kroppsspråk som sier at jeg venter på neste trekk. Som i sjakk. Bare test meg, jeg fikser det! 

Dette skjer for eksempel i en kamp etter 55 minutter. Et lag leder 2-1. Motstanderlaget forsvarer seg i 1-4-4-2 og ingen av spissene forsøker å presse keeperen. Med ledelse så velger keeperen å vente med å spille pasningen, før han så endelig spiller en enkel og kort pasning til en medspiller. Så skjer det samme igjen etter 61 minutter, så etter 65 minutter, så etter 72 minutter, 81 minutter, 88 minutter og etter 91 minutter. Et mer og mer vanlig scenario.

Laget leder og har ikke hast med å spille ballen framover i banen, med risiko for å miste kontrollen. De vil unngå å gi motstanderen en mulighet til å vinne ballen for å angripe. Vi vet at de aller fleste lagene ønsker å dominere kampene med å eie ballen mer enn motstanderlaget, og den moderne keeperen har en stor rolle i dette. Han spiller sitt spill. Men gjør dette fotballen kjedeligere? Den lengste tiden brukt av en keeper etter et tilbakespill er 27 sekunder. Keeperen var David Raya og kampen var mellom Arsenal og Manchester City. Det ble selvfølgelig gjort etter instruks fra manageren. Som en del av en taktisk plan. Det kan virke ubetydelig, men det er en trend som viser at keeperen har ballen lenger nå enn tidligere. Ikke bare den ene keeperen, men begge keeperne. 

Bidrar denne måten å spille på at fotballen blir kjedeligere for et vanlig publikum?

Keeperen har blitt pålagt en stor oppgave når lagene gjenvinner ballen og overtar ballkontroll. Keeperen hjelper laget som har ballen, de er viktige når laget vinner ballen og må finne gode, hensiktsmessige og kreative løsninger. Derfor har keeperen et stort ansvar i lagets offensive systemer og han må forstå lagets taktikk bedre enn noen andre spillere på banen. Han må oppfatte alt, hvor det er overtall, hva motstanderen tenker å gjøre, han må finne lagets frie mann og avgjøre om det er gunstig å spille kort eller lang pasning i bakrom. Dermed er den mentale og taktiske belastningen for keeperen enorm. Keeperen føler på et stort press, han må være modig og robust, feil valg kan få katastrofale følger. Vi som trenere kan, lette litt på presset ved å definere keeperens ansvarsområde for spilleren. Hans arbeid må beskrives, forstås, aksepteres og trenes på både individuelt og sammen med laget.

Den moderne keeperens oppgaver og utfordringer i frispilling:

• Være i støtte for korte og lange pasninger
• Alltid være spillbar, alltid være et alternativ for pasninger
• Tidlig pasning fra fot/hånd for å straffe motstander i ubalanse
• Gjøre kloke valg for å spille på 1., 2. eller 3. bevegelse
• Hele tiden være orientert i forhold til åpne pasningslinjer
• Klar til å spille kort og langt
• Repertoar, spille kort pasning, langpasning, chip, hardt og flatt
• Klarering, høyt og langt, null risiko
• Ha kontroll på kampen, ta opp tempo eller roe ned
• Spille på fot med oversikt over hvor presset kommer fra
• Proaktiv, være i forkant av situasjonen
• Høy treffprosent!
• Etc. … 

Det er stort fokus på hvordan de forskjellige lagene presser. Flere og flere lag ønsker å presse høyt. Spørsmålet er omkring motspillet, hvordan lagene klarer å spille forbi et aggressivt press. En mulighet er å spille en lang ball opp til spissene for en duell, eller enda lenger fram i bakrommet. Den løsningen som de fleste ønsker, er at keeperen skal ta på press før han spiller en kort pasning til en ledig spiller.

Når eget lag leder er det veldig tilfredsstillende å se at vi har full kontroll og at keeperen får bruke den tiden han trenger. Får vi diktere tempoet i spillet, har vi god tid til å sette i gang angrep fra de posisjonene vi ønsker. Men når eget lag ligger under og er i ferd med å tape blir det annerledes og vanskeligere. Hvis vi begynner å presse tidlig må motstanderens keeper ta et tidlig valg, spille en tidlig pasning og dermed risikere at laget mister sin defensive struktur. Velger vi å stå i vår struktur og gi motstanderens keeper kontroll over ballen, gir vi dem mulighet til å beholde ballen og spille tiden ut. Egne supportere vil ofte pipe og rope om et mer aggressivt press. Spillerne vil føle de må vise publikum vinnervilje, noe som igjen påvirker spillerne til å ta egne valg, i stedet for å være lojale til lagets spillkonsept.

Keeperen blir fotballspiller

For de som husker tilbake til juni 1992. Peter Schmeichel og Danmark har nettopp sjokkert fotball-Europa med å vinne EM for landslag etter å ha slått Tyskland 2-0 i finalen i Göteborg. Kampen i seg selv var ikke noe for minnebøkene med tanke på kvaliteten, men den har allikevel en plass i historiebøkene, fordi det var det siste mesterskapet før tilbakespillregelen ble innført.

Meningen med regelen var å få slutt på uthaling av tiden fra keeperen og få større fart i spillet. En aktuell problemstilling selv i dag. Det er tillatt for hvert lag å gjøre hva de mener er nødvendig for å vinne, men i et underholdningsperspektiv og med tanke på den nøytrale tilskuer kan fotballen og keeperen bli taperen til slutt.

Vi må vel ha løst problemet med drøying av tid nå? Selvfølgelig har vi ikke det. Fotballen har funnet nye løsninger, og en løsning er keeperen. Taktisk så er det fantastisk og positivt at keeperen nå er så komfortabel med ballen i bena, at han blir sett på som en av elleve. En ekstra spiller for å ha kontroll på ballen, men det har sin pris. Keeperen må ta større risiko, oppgavene har blitt flere og større. Det øker muligheten for å gjøre feil valg, både fra keeperen selv og andre spillere i frispillingsfasen. Det er press på tid- og romforhold, og det er forventning om høy kvalitet. Den moderne fotballen spilles med små marginer! Og særlig frispilling fra keeper. Er det verd risikoen? 

Situasjon 2:

Laget har målspark, keeperen triller ballen til en midtstopper på et av hjørnene av 5-meter området. Han spiller ballen tilbake til sin keeper, som stopper ballen med sålen og venter på presset fra motstanderen. Dette er den vanligste måten å starte frispillingen på etter målspark. For noen lag er dette bevisst, både taktisk og statistisk. Det er en måte å starte på som gir høy verdi av suksess i forhold til det å vinne kampen. For andre lag medfører det en stor grad av risiko med mulighet for balltap på egen banehalvdel, og dermed risiko for baklengsmål og tap. Det er kvalitetsforskjell på topp 3-5 lagene i de fleste ligaene, og de øvrige lagene. Det er ikke så stor forskjell på måten manager/trener ser på, og ønsker å spille fotball. De beste lagene er trendsettere på grunn av gode resultater og suksess. I et scenario med kontinuerlig krav om resultat, er ballbesittelse en suksessfaktor. Hva er årsaken til en så stor endring i måten å spille fotball på?

Taktisk innovasjon:

• Endringer i regelverket. Tilbakespillregelen fra 1992 førte til at keeperen måtte bli komfortabel med ballen i bena. I 2019 ble målsparkregelen endret, da kunne målsparket tas kort til egen spiller innenfor 16-meteren. Det gir laget noen ekstra sekunder før motstanderens press kommer.
• Individuelle spillere kom med egne innovative løsninger. Noe som har vist at det er mulig med et spill basert på ballkontroll, helt fra egen målgård. Keeperen har selv endret sin rolle i retning målspilleren. En spiller som en kan stole på, en av elleve spillere når en angriper.
• Det har kommet nye managere og trenere som ser andre muligheter innenfor dagens regelverk. De er dristige, tør å satse og er besatt av å vinne.
• Standarden på banedekket er i dag av så høyt at det inspirerer til et kort pasningsspill. Spillerne stoler både på underlaget og seg selv.
• Fotballen i dag er påvirket av media, business og underholdningsindustrien. Fotballsupporteren av 2024 betaler mye penger for sine billetter og ønsker ikke å se «Route One Football»! Ytre krefter påvirker klubbene.

Det som vi en gang kun så hos Barcelona, Tiki-Taka fotball, er nå den nye normen. Den har også inntatt norsk fotball. Keeperen spiller korte pasninger til spillere i og rundt 16-meteren. Det påvirker også trenere og spillere i barne- og ungdomsfotballen, og går videre til våre akademier. Alle ønsker å spille fotball slik de ser fotball på TV, men alle har ikke nødvendigvis ferdighetene som skal til. Vi ser merkelige situasjoner og scoringer på alle nivåer som kommer fra feil i frispillingsfasen. Så selv om fornuften sier til spilleren; «spill langt», så blir løsningen kort.

Det har ført til økning i antall feilpasninger fra keeperen, vi ser også at de beste spillerne gjør feil. Det er interessant å vite hvorfor.

• Den enkleste forklaringen er at korte pasninger (fra 1 til 40 m) fra keeper har nesten doblet seg de siste årene. Fra litt over 11 til litt under 21 pasninger.
• Pasningene fra keeper er ikke lenger bare enkle og korte, de er også mer ambisiøse.
• Pasningene fra keeper er ikke lenger bare til høyre eller venstre kant, men flere pasninger spilles inn i sentrum.
• Fra å spille over presset, rundt presset, til foran presset er kravet nå også at keeper skal spille gjennom et pressledd.

Som en konsekvens av at spillet har endret seg er keepertreneren nødt til å tenke nytt og keeperen nødt til å endre sitt spill. Keeperen er ikke lenger bare keeper, men er i ferd med å bli keeperspiller. Framtiden er målspiller, keeperen anno 2024 er fotballspiller.

Rollen til målspilleren er endret fra keeperens rolle i 1992. Da fikk keeperen ikke lov til å ta imot et tilbakespill med hendene, og ble nødt til å bli god med ballen i bena. Oppgaven ble mer enn bare å hindre mål. Keeperen fikk en viktig oppgave offensivt. Målspilleren er nå mer enn tidligere en del av laget. Da er det logisk at trening og coaching av keeperen er oftere sammen med laget, og at det avsettes kortere til isolert trening. Men, det er viktig at dette ikke gjelder i spillerutviklingen! Der må det trenes teknikk med flere repetisjoner. 

Hva betyr MÅLSPILLEREN for framtiden?

Det er allerede mye god coaching på både akademinivå og på toppfotballnivå. Det har uten tvil blitt større fokus på keeperens valg og pasningsspill de siste 10 årene, kanskje enda mer de siste 5. Utfordringen blir å utvikle en målspiller som er god i både distribusjon og frispillingsfasen, samtidig som han innehar alle de andre nødvendige ferdighetene en toppkeeper må ha. Det fundamentale vil fremdeles være det viktigste. 

«The Art of Goalkeeping is still the Save»

«The Art of Goalkeeping is still the Save» men evnen til å konstant spille riktig og ha gode pasninger kommer på toppen av det. Å trene kamplikt med stor integrering av keeperen i lagstrening, vil bli mer vanlig og utfordrende! Keeperen har fremdeles behov for spesialisert trening og tid sammen med keeperteamet, med fokus på egen rolle.

Utfordringer

Slik fotballen utvikler seg vil keeperrollen bli større og mer viktig. Derfor blir ekstra coaching og bedre fasiliteter for trening nødvendig i fremtiden. Det må investeres mer i keepertreneren, både på det menneskelige og økonomiske plan. Dette gjelder ikke bare toppfotball, men like mye på akademinivå. Keeperrollen har alltid vært krevende psykisk, og med dagens forventning om suksess i alle offensive faser av spillet, er presset løftet til et helt nytt nivå. Utvikling av målspillere som innehar alle egenskaper til å spille på lag som ønsker å frispille helt fra keeperen, er den største utfordring for norsk fotball de neste 5 årene. 

Nødvendige endringer

De klubbene som klarer det, vil ha en verdifull ressurs i sine hender, både sportslig og økonomisk. Det krever endringer og investeringer. Dagens keepertrener er spesialist på å trene keeperen. Morgendagens keepertrener blir en spesialist på å trene målspilleren. Det krever ny kunnskap om keeperen som den ellevte spiller. Først nå, 32 år etter 1992, spiller vi fotball elleve mot elleve, keeperen er endelig en del av laget. Nå må keepertreneren få den posisjon og verdi han trenger og fortjener, bak keeperens suksess står det alltid en god keepertrener. Uten en god keeper stopper resultatene opp. Alle vil ha gode resultater, alle vil være vinnere, målspilleren utgjør forskjellen!