Fotballspråk og forståelse

Av Sverre Dreier

• Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 3/2023

Nils Arne Eggen og hans postulater er det stor grunn til å ta på alvor, og gledes over, fordi hans kunnskaper og spissformuleringer var bygd på praktisk utprøving på treningsfeltet. Som gammel Rosenborg-spiller og fortsatt medlem, tillater jeg meg å sitere noen av hans ytringer. Mer om sitatene seinere.

Jeg er såpass årvåken at jeg reagerer når ordet «ballinnehav» fremdeles inkluderes i min liste. Ordet som langt fra tilskrives Eggen, kan «inneha» eller gi assosiasjoner.  Visstnok skal ordet vise oss seere en statistikk med oversikt over hvor mange prosent av spillet hvert av kampens lag har hatt ballen. Med egne øyne har jeg dessverre observert at ballen på det meste av tida har befunnet seg helt bakerst på den banehalvdelen hvor lagets stoppere fordriver tida med å sparke ballen til hverandre, fram og tilbake og på tvers flere ganger.

Er det denne form for spill vi som TV-seere har betalt dyrt for å oppleve?

Før i tida ble Rosenborgs spillere truet med den strengeste straff hvis de slo en unødvendig støttepasning.

«Spill framover hvis du kan, spille støtte når du må», sa Eggen en gang i tida.

Det er fortsatt tale om å «true rom». Ja, til og med flere rom. Hva denne trusselen kan føre til, er en ren gjetning. Det er grunn til å spørre hvorfor ballen må «spilles» mer bakover enn framover når den truer både ditt eget bakrom og mål.

Jeg har også merket meg ballen som er på vei fra oven og inn i straffefeltet, i dag også kalt «boksen». Der står flere spillere og venter på at ballen skal dale ned fra himmelen, slik at de har noe å slåss om på bakrommet. Hvorfor velger folk å stille seg i kø for å få tak i denne stakkars ballen? 

I et TV-pauseintervju nylig uttalte spilleren som hadde fått beskjed om å «true bakrommet», at det ikke fantes noe bakrom, fordi det var så fullt av folk der fra før.
«Vi er i underholdningsbransjen», sa også Eggen, og han sørget for å holde ord!

Jeg kan dele gleden med reporterne når de svinger seg opp til de store stilistiske, språklige høyder. Heldigvis evner noen av ekspertene å formidle det som ellers foregår på banen med enkle ord. Naturligvis gjelder det begrepet «ballinnehav», arvtakeren til ordet «ballbesittelse», som sto på lista for mer enn 50 år siden. Dette gamle ordet lyser heller ikke av elegant språkførsel eller folkelig talemål, men var likevel lenge et overordnet prinsipp i de engelsk-norske spilleprinsipper som går ut på å oppnå gjennombrudd. Som retningslinje for vår forståelse av spillet, sier det ikke noe om spillemåten.

I min spilletid for «tusen» år siden besto oppgaven i å være «først på ballen», deretter spille til nærmeste mann, så fra mann til mann i spill mann mot mann. Dette kaltes «markeringsspill», der man tar mer hensyn til motstanders spill enn til sitt eget. Angrepsspillet avhenger ikke av mannens eller kvinnens «frigjøring», men spillerens friløping fra markeringen.

Mange fotballklubber hadde den gang en driblekonge på laget som underholdt og satte «farge» på spillet. Samtidig bidro artisten til å forårsake ubalanse og kaos i markeringsspillet. Vålerengas vittige spillere fleipet med at den pasningen de sendte til deres driblefantom ikke kom i retur før tidligst neste kamp.          Det kunne bety at unødvendige pasninger og driblinger forsinket framdriften i angrepet. Ordet «ballbesittelse» ble tatt vekk fra prinsippmodellen, men kom likevel ikke til å bli fjernet fra dagligtalen. Det ble benyttet andre ord hver gang en spiller bel fratatt ballen. 

Hissig, aggressivt press over hele banebredden, gjør det mulig å erobre ballen allerede på midtbanen, og derfra sette i gang et hurtig motangrep. Det som en gang ble kalt kontringer var type angrep som ble mer og mer aktuelle.

Med det velvalgte og Drillos selvvalgte ord «gjennombruddshissighet» måtte det føre til ubalanse både her og der i det balltapende laget. Begrepet «gjennombrudd» ble det førende prinsipp.                                         

Samtidig postulerte Eggen følgende setning: «Spillet i lengderetningen avgjør kampen». Selvsagt viste han hvordan vi kan plage motstanderen med aggressivt angrepsspill mot et «etablert forsvar». «Relasjonelle ferdigheter» og «samhandling» med nye uttrykk som «gjennombruddspasning», «medtak», «medløp» og hurtige vendinger kom inn i bildet. Det gjelder også samtidige bevegelser for å unngå press og dueller.

Etter å ha erobret eller mottatt ballen, har ballfører rett til å avslutte angrepet, eller føre ballen videre med egen «go´fot». Enkelte ganger kan ballfører få tid til å vurdere hvem ballen kan spilles til. I noen situasjoner må avgjørelsen tas på sparket.

Her melder Eggen seg på igjen: «Du blir aldri god alene i fotball, dine medspillere er dine beste trenere.»

Spillet avhenger av medspillernes bevegelser og handlinger foran og bak ballføreren, selv om vi vanligvis tror at spillets kvaliteter alene beror på ballførerens kreativitet og ferdighet. Det meste av spilletida gjelder bevegelse uten ball, mens ballfører berører ballen i korte øyeblikk under kampen. 

«En bevegelse skal utløse nye bevegelser», skyter en «beveget» Eggen inn. «Den første bevegelsen» utløser «den andre», når tre personer spiller til hverandre. Det gjelder ballføreren kalt 1A og medspillerne tidligere omtalt som 2A og 3A. Nettopp denne samhandlingen var Eggen svært opptatt av å øve på, gjennom situasjonen 3 v 3. Ballføreren kan da velge å spille på møtende spiller eller i rommet foran «gjennombruddsspilleren».  Samtidige og motsatte bevegelser truer her både ett og to rom. Den «andre bevegelsen» kan være den gode da, men hvor er den i dag blitt av?

Eggens spissformuleringer og uttrykk, hans postulater uten bevis, er så nær virkeligheten som det går an. Resultatene er bevis nok!

Likevel mente mange nye eksperter at tida var inne for å snu utviklingen mot en mer pasningsorientert spillestil. Siden århundreskiftet har denne stilen blitt mer og mer synlig og enerådende. Mens antall pasninger går opp, går ballen mer bakover enn framover. Er ballen på vei framover, kommer den hurtig tilbake igjen. Blr det for mye revers, spilles det på tvers. Det avfyres sjelden skudd når pasningen fører til brudd.

Bruddet gir mange overganger i spillet. I dag beskrives dette overgangsspillet med mer eller mindre opplysende uttrykk for «spill»: «presspill», «duellspill», «omstillingsspill», og til og med «korridorspill». Jeg trodde det var andre steder man drev med den form for spill

Spillemåten minner meg om mine egne ungdomsdager på elendige baner. Det ble mange avbrudd. Vi tok etter hvert lærdom uten trener, men fikk gode råd fra med- og motspillere.

Jeg minnes det første møtet med landslagslegenden Thorbjørn Svendsen, da jeg i spissposisjon og i feilvendt kroppsstilling, skulle ta imot ballen og fikk føling med kjempens spisse knær i ryggen. Jeg falt og ble fratatt ballen. Selvfølgelig lirte jeg av meg noen stygge gloser. Om jeg fikk frispark eller ei, husker jeg ikke. Men jeg har aldri glemt hans «kloke» og belærende replikk:
  «Når du er så dum og vender meg ryggen, kan du ha det så godt».                      
  Selvsagt skulle jeg ha foretatt minst halve vendinga før mottaket for å se motstanderen komme og deretter følge Eggens postulat: «Vende hvis du kan, spille støtte hvis du må.»

I dagens fotball kommer de fleste balltap nettopp av en lignende situasjon. Stopperen ønsker å holde motstanderen feilvendt for å unngå å holde i armen eller i trøya for å ha ballen og æren i behold. Det ser ut til å være en kunst å beholde ballen i laget når den egentlig burde spilles framover. 
Jeg har merket meg at det til tider, i tale og handling, legges større vekt på hva spillerne utretter i presset eller som ballfører, enn hva de som medspillere gjør sammen for å beholde ballen i laget. Hvorfor er betegnelsene 2A og 3A, eller 2F og 3F for den saks skyld, og dermed samhandlingene tatt bort i undervisningen? Dyrker vi fram den individuelle ferdigheten til enkeltspilleren på bekostning av den «relasjonelle» og «komplementære» samhandlingen?

Språkkunstnere blant oss måtte ty til det engelske fagspråket, der de fant det engelske ordet «possession», uten at det hjalp så mye. Derfor ble nok et engelsk begrep fraktet hit. Uttrykket «break down» skulle beskrive det som skjer når det ene laget tar ballen fra motstanderen. Hvorfor et så misvisende og negativt ladet ord skulle importeres til landet ble ikke diskutert nok før det ble erstattet med «overgang». Om «overgang» førte til bedre fotballforståelse kan en diskutere. Det ble i alle fall satt i gang og kjørt flere overganger i tide og utide, selv uten ballerobringer. Dette overgangsspillet førte til nye overganger med overgangsmuligheter, for å unngå ordet kontring.

Det er på tide å kjøle ned temperaturen og kanskje holde litt på ballen. Men før vi vet ordet av det, dukker det opp fra vannet som kjerringa mot strømmen, det foran nevnte ordet «ballinnehav». I kjølvannet fra båten i dette havet ble det personifisert til «ballinnehaver», tidligere kalt ballfører.                               

Utøveren bærer også på titler som beskriver handlingen:
  Ballerobrer, ballvinner, ballmottaker, ballholder, ballbesitter, balleier, eller rett og slett at  utøveren «er på ball», som mange sier om mer festlige anledninger.

Dreier det seg om eierskap til ballen, går mine tanker tilbake til barneåra på løkka under krigen. Jeg minnes kjøpmannssønnen, gutten som eide den eneste ballen vi hadde til rådighet, når det nådeløst skulle velges lag, eller da blæra på ballen sprakk på grunn av omgang med spiker fra nedslitte sko. Vi snakker i dag om «andreballen». Her gjaldt det å ta vare på «filleballen».

Med hensyn til ordet omstillingsspill, finnes det fortsatt håp i hengende snøre for balltaperen. Taperen kan trøste seg med håpet om «gjenvinning». Det gjelder ikke gjenvinningsanlegg, men at hevnen gjør at taperen ikke behøver å løpe livet av seg for å komme «på rett side». Det gis lov til å rive drakta av balltyven, ofte uten nevneverdige konsekvenser.Du skal «gå på løp» så fort du kan! Men går det an å gå og løpe på en gang?   
  Tenk å gå når ballen går, når helst du sprang.                                                               
  Det som mest må gjelde, er det visuelle bilde som gir varige spor, flere enn det som mange tror. Hvert et bilde kan fortelle mer enn tusen velvalgte ord.

FAKTA

Sverre Dreier (92) var en del av NFFs veilederkorps i trenerutdanningen i nesten 25 år (1982-2006). Han var styremedlem i Norsk Fotballtrenerforeningen fra 1992 til 1996. I 2013 ble han tildelt NFTs hederstegn med diplom, og han har gjennom en årrekke vært en trofast leverandør av fagartikler til Fotballtreneren.
  92 år gammel er han fortsatt like vital, og levende opptatt av fotballen og spillets utvikling. Her kommer et nytt faglig bidrag fra Sverre, denne gang om fotballspråket.