Teddy er borte

• Av Øyvind Larsen

Traff den staute, sindige Lillesandgutten på NIH høsten 1986. Jeg begynte på min andre studieperiode der. Han starta i grunnfagklassen sammen med blant andre – etterhvert – min livsledsager Mette. 

Alle tre – og flere NIH’ere med – havna på samme gang. I blokk 1 – 11. etasje på Kringsjå. Gangen blei «Studio 11». Der og på NIH fant vi pinadø «meninga med livet» på ny. Vi gleda oss til å stå opp. Vi grua oss til å legge oss. 

Teddy hadde spilt for Lillesand. Teddy var stopper. Stor, sterk og klok. Litt treig. Duellsterk. Ikke en uvanlig kombinasjon for stoppere. Teddy kunne ha spilt i League Two. Husker godt han på «fredagstreninga» på NIH – nær sagt – splintra hue til en medstudent. I en hueduell. Blodet fløyt. Motspiller i tåka. Laget til han med splintra hue fikk frispark. Jeg mente det holdt. Ikke for Teddy. Han fulgte duellanten hjem. Sikkert sendt julekort med julehilsen til han – siden. Det er Teddy: omsorg langt utover det vanlige.      

Theodore Curtis Moen var litt av et navn. Et svært amerikansk flagg hang på veggen på hybelen til Teddy. Med Vietnamkrig, antiimperialisme og Flowerpower under huden – steila jeg.  Nysgjerrigheten min ga dog innsikt. Teddy fortalte ei stolt historie. Om sørlendingenes 2. utvandring til USA. Om håndverkere som var med å bygge etterkrigstias Brooklyn. Om foreldras pågangsmot, slit og framgang. Teddy og søstera Dinah er født i USA. Teddy var stolt av sin bakgrunn. Den gav han trygghet og identitet. Min antiamerikanimse fikk jeg – rett som det var, indirekte – rett i fleisen. Da jeg syntes Teddy var slurvete med bruk av blinklys i Oslo sentrum: «Slapp av Larsen, jeg har kjørt på Manhattan».   

Med Egil Olsen som lærer og fotballideolog blei det fotball og studentliv 24/7++. Sammen med Kjetil Elvebakken, Nils Johan Semb med flere var Teddy med på preludiumet til den største æraen i norsk fotballs historie. Teddy sto midt i det. Teddy var våken, nysgjerrig og vitebegjærlig. Teddy så også fotballen i et breiere perspektiv.  Han gløda for fotballhistorie. Han så sammenhengen fotball og samfunn. Han forsto at idrettens verdisyn måtte inkludere alle. Han forsto at trenerrollen var mye mer enn 4-5-1. 

Etter studier blei naturlig nok Teddy fotballtrener. Jeg husker i Start, i Skeid, i Odd, i Våg. 

Teddy var en fantastisk pedagog. En fantastisk spillerutvikler. Spør spillere som har hatt Teddy. Teddy definerte hva det å «se spilleren» faktisk er. 

Teddy mista foreldra sine tidlig. Da merka jeg toa til Teddy: ta ansvar når det butter – samtidig – se framover. Sammen med søsknene Dinah og Andrew førte de Moen-slekta videre med en stø og sindig Sørlandskurs. 

Teddy fant sin kjærlighet. Livsfriske Marianne storma inn i Teddys lange, varme armer. For oss utaforre: to diametrale forskjeller som blei til dynamitt sammen. Markus og Martine kom. De har hatt en trygg og artig oppvekst. 

Teddy blei tidlig engasjert i Trenerforeninga. Var på stiftelsesmøtet. Vi leste «Fotballtreneren» som andre leser Bibelen. Etter hvert blei vi ivrige bidragsytere sjøl. Teddy blei etter hvert daglig leder i Foreninga. Dette blei hans prosjekt. Han bygde foreninga til Europas største. Han bygde Cupfinaleseminaret til Trenernes Julaften. Også uttaforre landegrensene.  

Han ivra for at Trenerforeninga skulle bli noe mer enn en fagforening. Han nedprioriterte det ikke. Slettes ikke. Han sto i mang en storm sammen med sparka trenere. Han fronta rettighetene til trenerne i et tidvis villvest-landskap.

Samtidig bygde han faget inn i Trenerforeninga. Det har vært en tøff reise. Også for oss andre. Som satt på andre sia. Som hadde ansvaret for faget. Teddy sto på. Irriterende pågående. For videreutvikling og etterutdanning. Mange trur Teddy kun var en lun Teddy. Teddy var en sta jævel. Da han måtte være sta. I et brokete organisasjonslandskap. Ikke minst med Norsk Toppfotball som en ny fagleverandør til deler av trenerstanden. Teddy sto stødig som en påle for Trenerforeninga.  

Og har gitt Trenerforeninga sin rettmessige fagplass i fotballfamilien.        

Teddy var levende opptatt av fotballhistoria. For han var fotballhistoria menneske bak historia. Derfor slapp han aldri nestorene i trenerforeninga. Derfor slapp han aldri ildsjelene i klubba. Han trakk dem fram. Det er en arv vi må føre videre. Dette brukte han mye tid på. Vi så det mest på seminarer. Seminarer han ledet som en statsmann. Her slo han Stortingspresidenter, presidenter og statsministere ned i støvla. Teddy var en mester i seremonier. Teddy var en seremonimester. Han hedra og han hedra. Noe pompøst – syntes jeg. Men da tradisjon, historie og fortjent heder trumfa det pompøse – da er der det innaforre. Da blir det pompøse kun ramma. Den balansen klarte Teddy.      

Jeg tar farvel med Teddy. Men aldri farvel. For du er der. Åkke som.  

Evig Kjærlighet
Døden kommer i ulik drakt
Naturlig, stille, brå eller brutal
Døden kommer i ulik takt
Til ung og gammel

Døden kom alt for fort på Teddy
Noen dør to ganger: 
Når man dør og 
når man blir glemt
Teddy blir aldri glemt

Så må jeg minne meg sjøl om 
Døden er like naturlig som livet
En tid for å fødes
En tid for å vokse
En tid for å eldes 
En tid for å dø 

En tid for å le
En tid for å gråte 
En tid for lykke

En tid for å elske 
En tid for å hate 
En tid for kjærlighet

En tid for å dø
En tid for sorg

Døden er til for vi som lever videre. 
For fornektelse, smerte, 
fortvilelse og sorg. 
Styrken av sorgen viser styrken av kjærlighet. Da tåler vi sorgen 

Sorgen som sakte og sikkert snur til 
savn, minner og vemodig humring 
Det er evig kjærlighet

Jeg legger sorgen vekk 
Jeg vil minnes Teddy 
med hvitveisen 
i solhellinga 
Hver vår på ny 
og på ny

Da kan jeg minnes det lune 
smilet og latter’n i det fri 

Jeg vil minnes Teddys 
omsorgsfulle arm
Da føler jeg Teddys livsvisdom

Teddy levde et helt liv. Selv om det blei kort.

• Les også Per Joar Hansens Ord til Teddy