Høye topper og dype daler

• Av Per Joar Hansen

Det er dette som du må leve med om du velger ett liv i fotballen som topptrener. Seieren har 100 fedre, mens nederlaget er foreldreløst sa greve Ciano da han ble ført til galgen som utenriksminister i Mussolinis fascistregjering i 1944. Det skal også nevnes at han i tillegg var Mussolinis svigersønn.

Dette innlegget er ingen forsvarstale til fordel for treneren. Treneren blir ikke valgt til å ta et lag. Man blir spurt først, og kan faktisk velge om man vil svare ja eller nei.

Men, jeg gjør et forsøk på å forklare mekanismene bak, når klubber havner i såkalte «kriser». Foreløpig har jeg ikke hørt noen av norske fotballeksperter evne til å gjøre det samme. Det er kanskje heller ikke særlig overraskende, ettersom stort sett ingen av dem noen gang, har trent et lag selv, eller hatt rollen som sportssjef, klubbsjef eller annen lederfunksjon i toppklubb. Det blir som salige Nils Arne Eggen sa: – Du kan ikke lære bort noe du ikke kan.

Samtidig er det den medieverden vi lever i. Svart eller hvitt. Raske konklusjoner.

Spesielt når lokale medier sparker trenere på førstesiden og det i ettertid viser seg å være usant. Bruk av ord som fjerning av treneren, mentometerknapper om tillit, skal personlig kjøre han til flyet etc , er også noe som gjør at det skapes et ordskifte som igjen fører til polarisering og populisme.

Videre ser man også eksempler på ansatte og sågar spillere i norske eliteklubber som mener noe om andre klubbers trenere. Det siste ville aldri ha skjedd i f.eks i Sverige, der jeg har vært trener og spiller i 5 år.  For meg oppleves dette som meget spesielt og uprofesjonelt.

Hva så med den norske seriestarten. Etter 6-7 kamper er det slik at noen må lede serien, andre er nummer 5 og sågar er det noen som ligger på de 3-4 siste plassene også. Det er dette som heter tabell. I løpet av en sesong svinger det som oftest, hvor ditt favorittlag til enhver tid plasserer seg.

Alle som kan fotball, vet at i alle ligaer i verden er det en klar korrelasjon mellom økonomi og plassering i serien. Noen hevder at det sågar handler om 70%  økonomi, 20% kompetanse og 10% flaks og tilfeldigheter. Det samme forholdet har vi selvsagt i norsk toppfotball.

Samtidig skjer det fra tid til annen at en «underdog» kan overraske i positiv retning, mens en av storklubbene kan havne langt nede på tabellen. Det er jo dette som gjør at fotballen fasinerer så mange. Leicester kan faktisk vinne Premier League, og Bodø/Glimt kan gå fra OBOS- ligaen til å dominere norsk fotball på 3 sesonger. 

Hva er det da som skjer? Litt fakta.
  Fotball er en lavt scorende sport. Det vanligste resultatet i en fotballkamp er 1-0, 2-0, 1-1. Deretter følger 0-0 og 0-1. Når en favoritt møter en underdog, så vinner favoritten kun 6 kamper statistisk sett. 2 ender uavgjort, og underdog laget vinner 2 kamper. 

Fra Premier League i sesongen 2006/2007 laget man loven om 48/26/26. Det betyr at 48% av kampene ender med hjemmeseier. 26% av kampene ender med uavgjort og 26% ender med borteseier.

Dette ble igjen grunnlaget for Performance League som handler om statistisk, for å finne ut av hvor mange poeng man fortjener utfra prestasjon på kort og lang sikt. Antall skudd, hvor de kommer fra, prosentvis possession, antall cornere osv osv. Alt spiller inn.
  Men også her spiller flaksen inn. Det laget som skyter mest vinner kampen mindre enn halvparten av gangene. (Dette etter en undersøkelse av 8322 kamper i big-5 ligaer). Med flere presise skudd/treff på mål, øker sjansen for å vinne til 50-58%.

Derfor kan du som trener ikke gjøre annet enn å gi skjebnen så liten rolle som overhodet mulig. Det betyr å få så mye som mulig ut av budsjett, spillerne du har til rådighet, utvikle en identitet og spillestil og være godt forberedt på motstandernes styrker og svakheter. Man kan ikke kontrollere tilfeldighetene som trener. Vi må bare godta at halvparten av situasjonene på banen ligger utenfor vår kontroll. Vi må bare være så godt forberedt at vi kan prøve å vri en seier ut av en uavgjortkamp, og karre til oss så mange poeng som mulig, gjennom å være så godt forberedt som mulig på det vi kan ha kontroll på.

For å få til dette handler det ofte om kontekst og at trenerens filosofi og klubbens filosofi matcher 100%. Det viser seg ofte at en trener som «mislykkes» i en klubb, blir genierklært i en annen klubb noen måneder etterpå. For meg handler dette først og fremst om klubbstyre, klubbledelse og trenernes treenighet. Alle sammen må vite hva man ønsker å oppnå og hva konsekvensene vil bli for alle sammen som er med på reisen.

Er du trener i en resultatklubb, en utviklingsklubb eller en hybridklubb? Dette får selvsagt konsekvenser med hensyn til visjon-misjon og strategier. Spiller klubben for å oppnå noe eller å unngå noe, vil også være parametere man som trener må ta hensyn til.
  Treneren får hovedtrenerjobben gjennom å forklare for klubbens ledelse hvorfor og hvordan man vinner fotballkamper. Når klubben har samme syn som treneren med hensyn til fotballfilosofi, er jobben til dem å legge til rette for at filosofien kan føres ut i enkeltspillere og lag. Dette gjennom spillerlogistikk, treningsfasiliteter, infrastruktur, mandat og myndighet, ansvarsfordeling og bygging av en prestasjonskultur.

Problemet i de fleste klubbene er at man ikke tenker på denne måten. Man jobber etter tro, håp og kjærlighet istedenfor en klar strategi. Istedenfor for at alle i klubben vet hvorfor man gjør som man gjør, blir ofte forklaringene hva man gjør. Forskjellen i dette, ligger i at man ikke har fått inn det samme bildet i både styrerom, administrasjon og trener/spillergarderobe. Det gjør at man ikke er på det samme kartet, og energien i det man gjør ikke blir samlet. Treneren/trenerteam får beskjed om å skaffe resultater uten at resten av klubben er med på reisen.

Styrerommet er ofte overbefolket av folk som ikke vet noe om toppfotballens mekanismer og ikke minst fotballens tilfeldigheter i form av flaks og uflaks. De blir ofte overrasket over at fotballbransjen er 100% synlig hele tiden. Det ytre trykket fra «aksjeeiere» som fans, sponsorer, gamle spillere, sosiale medier og lokale og nasjonale medier, gjør dem overrasket. I disse kanalene føres det ofte debatter av mennesker som ikke har noe ansvar. Dermed skapes det forventninger hele tiden, som igjen fører til sterke følelser, som til slutt når styret og klubbledelsen. Disse føler seg ofte presset til å vise handlekraft til å ta avgjørelser som ofte blir tatt uten faktagrunnlag. Uten at de er bevisst på det selv, blir de fanget i et nett av egen forfengelighet og andres forventninger. Dette presset fører til populisme. Det er derfor en topptrener i dag i snitt har jobben i 14-17 måneder, samtidig som vi vet at en suksesskriteria i fotball er kontinuitet. Det rare er jo at de samme styrefolkene ikke driver sin egen bedrift på samme måte.

Dette medfører at valgkomiteens rolle i toppfotballen blir ekstremt viktig. Hvilke egenskaper og kompetanser skal et styre i vår klubb inneha. Tåler de ytre trykk og press? Kan de fotball? Kan de styre og skape ro i en bransje med konstant uro? Klarer valgkomiteen å skille ut kandidatene som kan gjøre en forskjell kontra styremedlemmer som er i klubben for å bygge CV og tenke på sin eget «brand», som det så fint heter i dag. Har man for mange av sistnevnte kategori, får man dessverre et styre full av populister som igjen fører til vaklende styring og rare avgjørelser, som ofte går i alle retninger.

Sportsdirektørene og daglige lederne er også med i dette relasjonsregnestykket. Mange av norske sportsjefer har manglende erfaring fra treningsbanen og garderoben som leder. Metodikk, ledelse, evaluering av prestasjoner, lagbygging, kunne sette korte og langsiktige mål gjennom involvering, er ofte mangelvare. Begge rollene har en tendens til å peke på trenerne når saker og ting ikke fungerer rundt det sportslige. De mangler kunnskap om hvilke KPIér som er viktige, for å jobbe mot langsiktig framgang og suksess. Når det brenner for trener/trenerteam, er det ikke ofte at de går i krigen for dem i frykt for å måtte forlate sin egen post.

Unntaket i norsk fotball over en lang periode er selvsagt Molde og Bodø/Glimt. Der har man filosofien på plass med hensyn til spillestil, kultur, infrastruktur og spillerlogistikk. Selger de toppscoreren og andre gode spillere, har de erstatteren på plass veldig fort. Denne spilleren har de selvsagt fulgt lenge både på og utenfor banen. Begge klubbene har fotballfolk fra styrerommet ned til banen, og det synes i både medgang og motgang. Når de vinner er de påpasselig på å si at de ikke er så gode som folk skal ha det til. Når de taper, er utsagnet at vi ikke er så dårlige som folk skal ha det til. De passer alltid på å ikke ta av i medgang og ikke grave seg ned i motgang. Begge saker er veldig lurt når man driver med toppfotball.

Jeg vil også ta med Sarpsborg 08. Deres mantra med at klubbens skal bygges på 3 grunnsteiner har båret frukter. De skal ha som nummer 1, et godt omdømme. Som nummer 2, skal de ha orden i sysakene og økonomien. Først på 3.plass kommer sport. I tillegg har de hatt kontinuitet på ledersiden gjennom den dyktige sportsjefen Thomas Berntzen som dessverre for Sarpsborg sin del, har dratt til samme rolle i AIK, Stockholm.
  Brann har også gjort en fin snuoperasjon etter nedrykket, og ser ut til å ha funnet en vei de kan bygge videre på i mange år.

Igjen viser det seg at det å ha en klar filosofi og strategi om hvem man er og hva man vil være er superviktig. Og, ikke minst følge den uansett medgang og motgang over en lengre periode. Det å jobbe systematisk på denne måten vil til slutt lønne seg.

På en av mine mange klubbesøk i Europa besøkte jeg Red Bull Salzburg, da Erling Braut Haaland nettopp hadde ankommet. Visjonen var: – Vi spiller framtidens fotball, som etter min mening er en fantastisk visjon. Visjonen fikk konsekvenser for alle i klubben. Jeg opplevde at alt hang sammen med alt under mitt besøk. Moralen er: – Du må ha en visjon med hva du vil med klubben din, og alle som er der må spørre seg hver eneste dag:- Hvorfor går jeg på jobb? Vet man ikke det uansett rolle i klubben, er sjansen for å tape på søndag for A-laget, større enn man er klar over.

Snart er det en ny serieomgang der noen lag kommer til å vinne og noen til å tape. Det skal bli spennende å følge eliteseriens styrerom/sportsjefer/klubbsjefer i tiden som kommer. Hvem har en strategi og er tro mot den til Dovre faller? Hvem blir populister og hører på «aksjeeiere» eller andre uten ansvar?
  Snart vet vi svaret. Jeg ville i alle fall aldri ha stolt på styreledere som sier: ­– Treneren har vår fulle tillit. Det er ofte et dårlig tegn.

God uke til alle trenere i Norge.

• Les også: Perry i ny bok: – Trenerutdanningen stemoderlig behandlet