Organiseringsform i den norske barne- og ungdomsfotballen

Organiseringsform i den norske barne- og ungdomsfotballen. Homogenitet eller heterogenitet, selektering eller differensiering, fag-/forskningsbasert eller erfaringsbasert….? Det drøfter Lasse Møller i denne artikkelen.

RIVE MURER: Helhetsperspektivet og kunnskapsaspektet må løftes tydeligere fram. Det betyr også at det blir uhensiktsmessig å skille mellom breddetreneren og elitetreneren i barne- og ungdomsfotballen. Vi er alle utviklingstrenere, som bør ha det samme målet for øyet alle sammen: Gi spillerne maks utvikling i et pedagogisk riktig tilrettelagt miljø, skriver Lasse Møller. Foto: Ivar Thoresen
  • Av Lasse Møller

Lasse Møller

Innledning

Hvordan vi bør/best kan organisere og drive barne- og ungdomsfotballen vår er en aktuell og høyst levende debatt som går nærmest kontinuerlig innad i den norske fotballfamilien. Dette (er mest av alt/først og fremst positivt fordi det) viser et sterkt ønske om å finne en modell og organiseringsform som evner å oppfylle (, og helst optimalisere,) alle ønskene vi har for, og kravene vi stiller til, fotballaktivitet for barn og unge. Ambisjoner som kort kan oppsummeres i følgende to hoved(for)mål: (1) Heve kvaliteten på toppfotballen vår slik at vi kan ta opp kampen og nærme oss de beste internasjonale fotballnasjonene, samtidig som vi (2) evner å ivareta idrettens utvidete samfunnsmandat/ansvar som, uansett hvor opptatt vi er av norsk toppfotball og dens framtid, alltid må banke fremst i pannelappen og utgjøre kjernen i alle diskusjoner omkring barne- og ungdomsidretten. Og som omfatter alt fra å bidra til å opprettholde et høyt aktivitetsnivå blant barn og unge (og unge voksne/voksne), tilrettelegge en sosial møteplass og ikke minst skape gode og sunne oppvekstmiljø og – vilkår som gjør at utøverne, og for såvidt også ledere, gis muligheten til å utvikle og tilegne seg sentrale menneskelige kvaliteter og verdier, som blant annet (honnørord som) lojalitet, pliktfølelse/forpliktelse, empati, solidaritet, likverdig forståelse, respekt, samarbeidsevne og lagspiller-evner osv. Egenskaper og kvaliteter som en vil kunne få stor nytte av senere i livet både på og utenfor idrettsarenaen, og som slik illustrerer idrettens enorme potensiale som sosialiserings – og identitetsutviklingsarena for barn og unge. Dette ønskelige forholdet mellom organisering og drift av barne- og ungdomsidretten/-fotballen vår, idrettens samfunnsoppdrag og toppspillerutvikling kan konkretiseres på følgende måte:

Dette er ambisjoner og målsettinger som det jobbes iherdig med hver eneste dag ute i den norske fotballhverdagen, der man tester ut ulike klubbmodeller og forskjellige måter å drive aktiviteten på, samtidig som en reflekterer over egne erfaringer og diskuterer kontinuerlig med kolleger i forsøket på å finne løsninger som gjør at man nærmer seg disse. I tillegg har vi (representanter fra norsk toppfotball) de senere årene også drevet systematisk erfaringinnhenting fra en rekke utenlandske toppfotballmiljøer som resultatmessig ligger noen hakk foran oss i arbeidet med å utforme og forbedre egen trener- og treningspraksis. Deriblant hvordan en bør organisere og drifte de forskjellige års-kullene i klubben som jo er hovedtematikken i denne artikkelen. Dette er utvilsomt riktige og viktige tiltak/prosesser, men samtidig er det også et faktum at barn og unges lærings – og utviklingsprosesser og de psykologiske mekanismene er så sammensatte og faglige komplekse at vi samtidig, og i kombinasjon, med denne fartingen rundt i Europa (og evnt Sør Amerika) på jakt etter disse miljøenes erfaringer, også må (sørge for å) ta reisen innover i det faglige landskapet og den omfattende fagpedagogiske litteraturen som belyser disse tematikkene. For slik å tilegne oss kunnskap vi trenger både til å henge de nevnte erfaringene (våre) og impulsene (fra andre miljø) på slik at en kan vurdere disse med det kritiske blikket som er nødvendig. Men også for å finne svaret (oppskriften) på en fag-/kunnskapsbasert og moderne idretts – og utviklingskultur som sørger for å optimalisere/optimaliserer utviklingen av alle de kvalitetene en er avhengige av (for å lykkes) på fotballbanen, som eksempelvis perseptuelle og motoriske ferdigheter, den relasjonelle ferdigheten og samhandlingen, lederegenskaper, en sterk og stabil selvoppfatning, en mestringsorientert personlighet, en indre motivert adferd og gode menneskelige verdier. Og slik bidra til å maksimere potensialet til hver enkelt spiller.

Alt 1

I del av artikkelen vil den faglige reisen bli brukt til å belyse (med et kritisk blikk) de to hovedmodellene vi finner ute i den norske klubbhverdagen i dag for organisering av barne- og ungdomsaktiviteten og års-kullene spesifikt (se side 6 – 8 for gjennomgang av disse). Det vil si både den utenlands-inspirerte topputviklingsmodellen som i korte trekk baserer seg på tidlig selektering/spissing og relativt klart skille mellom topp/bredde og det vi kjenner som den “norske modellen” slik den hovedsakelig/vanligvis utøves ute i fotball Norge i dag. For å sjekke ut om noen av disse lever opp til de nevnte faglige kravene og utviklingsprosessene, og fullt ut oppfyller målet om å maksimere individets potensiale. I del 2 blir denne faglige gjennomgangen og disses konklusjoner benyttet til å presentere en alternativ modell, en felles og enhetlig 3. vei som alle klubber, uavhengig av ambisjon og posisjon i fotball – Norge kan adoptere og tilpasse til sin klubb. Der det argumenteres for at løsningen og bildet på den optimale framtidige topputviklingskulturen, og svaret på norsk fotballs hovedutfordringer, som kort kan oppsummeres til et for stort frafall og det blant alle kategorier spillere (også “talentene”/“satsningsspillerne”) og manglende resultater i og kvalitet på toppfotballen vår, i stedet ligger i å videreutvikle, faglig forsterke og utvide det vi kjenner som den norske modellen. Og det ved å gjøre denne enda mer helhetlig, inkluderende og kvalitativt sterkere/faglig forankret enn slik den framstår og generelt sett utøves i praksis i dag.

Alt 2a

Og selv om både den utenlands-inspirerte topputviklingsmodellen som i korte trekk baserer seg på tidlig selektering/spissing og relativt klart skille mellom topp/bredde og det vi kjenner som den “norske modellen” slik den hovedsakelig/vanligvis utøves ute i fotball Norge i dag begge har sine positive sider og virker å gi gode resultater ut ifra målsettinger og intensjon med de, så er konklusjonen etter fagreisen i denne artikkelen at ingen av de likevel ser ut til å leve fullt ut opp til disse kravene og målet om å maksimere den enkeltes potensiale. Og at løsningen og bildet på den optimale framtidige topputviklingskulturen ligger i å videreutvikle, faglig forsterke og utvide det vi kjenner som den norske modellen, ved å gjøre denne enda mer helhetlig, inkluderende og kvalitativt sterkere/faglig forankret enn slik den framstår og generelt sett utøves i praksis i dag, i stedet for å eventuelt følge en ny, for oss ukjent vei sprunget ut ifra de internasjonale toppklubbene.  

Alt 2b

Konklusjonen etter fagreisen i denne artikkelen er at verken det vi kjenner som den “norske modellen” slik den hovedsakelig/vanligvis utøves ute i fotball Norge i dag, ei heller/eller den utenlands-inspirerte topputviklingsmodellen som i korte trekk baserer seg på tidlig selektering/spissing og relativt klart skille mellom topp/bredde, ser ut til å leve opp til disse kravene og målet om å maksimere den enkeltes potensiale. Og at løsningen og bildet på den optimale framtidige topputviklingskulturen ligger i å videreutvikle, faglig forsterke og utvide det vi kjenner som den norske modellen, ved å gjøre denne enda mer helhetlig, inkluderende og kvalitativt sterkere/faglig forankret enn slik den framstår og generelt sett utøves i praksis i dag, i stedet for å eventuelt følge en ny, for oss ukjent vei sprunget ut ifra de internasjonale toppklubbene.  

Alt 2c

… Konklusjonen i etterkant av fagreisen i denne artikkelen er at i stedet for å (kaste vrak på det vi kjenner som den norske modellen og) litt enkelt følge en ny vei sprunget ut ifra de internasjonale toppklubbene, så ligger løsningen og bildet på den optimale framtidige topputviklingskulturen i å videreutvikle, faglig forsterke og utvide det vi kjenner som den norske modellen, ved å gjøre denne enda mer helhetlig, inkluderende og kvalitativt sterkere/faglig forankret enn slik den framstår og generelt sett utøves i praksis i dag. Og det fordi den faglige gjennomgangen antyder/trekker i retning at verken det vi kjenner som den “norske modellen” slik den hovedsakelig/vanligvis utøves ute i fotball Norge i dag, ei heller/eller den utenlands-inspirerte topputviklingsmodellen som i korte trekk baserer seg på tidlig selektering/spissing og relativt klart skille mellom topp/bredde, ser ut til å leve opp til disse kravene og målet om å maksimere den enkeltes potensiale. 

…. Som helt konkret betyr å (1) øke antall «satsningsspillere» til å innbefatte nær sagt «alle» spillerne (som betyr ca 70 – 90 % av spillerne våre, dette diskuteres i artikkelen) i 11 – 18 årsalderen, og det gjennom å utvide vår forståelse av hvem og hvor mange av de unge spillerne våre som har potensial i seg til å bidra til å utvikle norsk (topp-)fotball; (2) sørge for å styrke den didaktiske (undervisningslære) og pedagogiske (inkluderer bl.a. læringsprosesser, psykiske/mentale mekanismer, ledelse osv) kompetansen i praksismiljøene ytterligere; og der (3) en faglig forankret differensieringsbasert praksis med bruk av ikke-faste (tidsbegrensede) grupper fra tidlig alder (7 – 8 årsalderen) skal utgjøre kjernen og essensen i utviklingsarbeidet, og det innenfor en kultur som bygger på og framhever betydningen av forskjellighet og heterogenitet (helhetlige og heterogene kullgrupper) også i et (topp-)utviklingsperspektiv. En slik tilnærming vil både ta konsekvensen av at ungene/spillerne er i en fase hvor det er store ulikheter dem imellom hva gjelder utviklingsnivå på en rekke områder, samtidig som at de endrer seg raskt og vil kunne gjøre store byks på utviklingsstigen og “over natta” være klar for større utfordringer og krav. I tillegg er det også grunn til å tro at en slik modell vil ha bedre muligheter i seg til å bygge opp en framtidig bærekraftig og sterkt verdiforankret toppidrettskultur, som blant annet innbefatter å utvikle utøvere som evner å sette seg selv og toppidrettsaktiviteten og – karrieren i et riktig perspektiv.

Denne fagreisen er interessant og nødvendig også fordi det ikke er noen grunn til å tro at en begynner å nærme seg «taket» for hvor god internasjonal toppfotball og fotballspilleren kan bli. For også de spillerne som vi i dag vurderer som de fremste i verden og som vi ukentlig har latt oss imponere over, som Messi, Iniesta, Ramos, De Bruyne, Zidane osv, har jo sine klare mangler på enkelte områder (ferdighetsmessig, taktisk/fysisk, mentalt, personlighet/verdier). Og selv innenfor de kvalitetene der disse (spillerne) anses å ligge helt i front er det sannsynligvis fortsatt noen trinn opp til grensen for den menneskelige organismens peak performance/utviklingsmuligheter. I det perspektivet blir det derfor helt legitimt, ja nærmest nødvendig å fremme fagrelevante og kritiske spørsmål også til det lærings – og utviklingsklimaet som disse nevnte spillerne har vokst opp og fått utfolde seg i, og problematisere om (ikke) også disse spillerne kunne utviklet seg enda mer og prestert enda bedre dersom de hadde fått trent og utfoldet seg innenfor et annet lærings- og utviklingsklima og med en annen form for kull – og gruppeinndeling i barne- og ungdomsårene enn den tidlig-selekterte toppsastningskulturen de sannsynligvis har vært en del av./… og problematisere om det kan være at de topp-akademiene som faktisk ville/kunne utviklet enda flere og bedre spillere, og med andre framtredende egenskaper, dersom de la til rette et annet lærings – og utviklingsklima og kjørte en annen form for kull – og gruppeinndeling i barne- og ungdomsårene enn den tidlig-selekterte toppsastningskulturen de sannsynligvis har praktisert etter. For Barcelona akademiet kan selvsagt smykke seg med å ha utviklet svært gode spillere, men det er jo ikke umulig å tenke seg at de i framtiden hvert år kan utvikle 20 eller 30 spillere av samme kaliber som Iniesta og Xavi i samme kull. Og ikke bare to.

Dette er tematikk og problemstillinger som har fått ytterligere relevans i takt med Braut Haalands enorme suksess de siste årene, en spiller som jo nettopp har vokst opp i en utviklingskultur som var vesentlig annerledes enn begge disse modellene (den utenlands inspirerte og den norske modellen slik den vanligvis/i all hovedsak praktiseres) på flere vesentlige områder. Og der flere sentrale personer i kretsen rundt ham i dag (hans nåværende og tidligere trenere og medspiller) i vel så stor grad trekker fram hans menneskelige og psykiske egenskaper, som hans ferdigheter, når de skal beskrive han som spiller og forsøke å forklare årsaken til hvorfor han lykkes i den grad han gjør på en svært krevende og konkurransebasert internasjonal arena. 

Bakgrunn for debatten

Noe av det som gjør denne barnefotballdebatten spesielt utfordrende, og sannsynligvis hovedårsaken til at den viser seg så vanskelig å lande, er at den er så sammensatt og involverer og engasjerer flere grupper av aktører (i hvert fall minst tre), med ulike utgangspunkt og agendaer for debatten. Og i tillegg utspiller den seg på flere nivåer (i hvert fall minst to) og innbefatter dermed flere og gjerne litt motstridende problemstillinger. Et lite utklipp fra diskusjonene som har gått i media det siste halvannet året knyttet til denne problemstillingen illustrerer noe av spennvidden i debatten. I fjor sommer (2021) ga tidligere fotballagent Terje Liverød tydelig uttrykk for sine tanker omkring ulike sider ved norsk fotball, der han basert på sin lange erfaring fra og kjennskap til internasjonal fotball forsøkte å peke på problemene med og i norsk fotball og spillerutviklingen spesielt og hva vi må gjøre for å tette igjen noe av hullet til de beste nasjonene. En utblåsing som fikk sine tilsvar fra ulike hold i fotball Norge og representanter fra NFF. Nå i vår ble søkelyset rettet mot de private og kommersielle spillerutviklingsfirmaene som har vokst fram på siden av de NFF organiserte klubbene de siste 10 – 15 årene, der både de positive og mer utfordrende/uheldige sidene ved disse tilbudene ble trukket fram og debattert. Og i sommer fikk vi nok en opphetet diskusjon, også i sosiale medier, omkring formålet med barne- og ungdomsidretten og – fotballen etter en kronikk på NRK.no hvor en onkel uttrykte sin frustrasjon over at nevøen kun hadde fått 13 minutters spilletid totalt i årets Norway cup. Utover dette vet vi av erfaring at det heller ikke pleier å gå mange dagene før diskusjonen er i gang igjen etter noen dårlige landskamper og/eller klubbkamper ute i Europa på slutten av sesongen. 

 Det ene nivået har et mer samfunnsrelatert utgangspunkt der diskusjonene går på hva som er, eller bør være, hovedmålet med barne- og ungdomsidretten og – fotballen i Norge og hvilke verdier den bør styres etter. Der vi har de som med stor overbevisning argumenterer for at barne- og ungdomsidretten i første rekke handler (skal handle!) om lek, glede, kameratskap, utvikling av «gode» verdier og fysisk aktivitet i et helseperspektiv. Men også har de som i større grad vektlegger utviklingsfokuset/målet om å utvikle Norge som toppfotballnasjon, og vårt ansvar for å gi barn og unge muligheter til å leve ut sine drømmer om å prestere på høyt nivå på idrettsbanen. Det andre nivået av debatten utspiller seg hovedsakelig innenfor dette sistnevnte perspektivet og spørsmålet om hva som er den riktige og beste veien fram mot toppspillerutvikling der skillet går mellom de som tydelig gir uttrykk for at det er nødvendig, og på tide, at også vi (“i det sosialdemokratiske Norge”) nå må ta et valg og forstå at vi må adoptere opplegget til de utenlandske toppakademiene dersom vi ønsker, og skal ha noen mulighet til, å ta igjen forspranget til de beste internasjonale miljøene og klubbene. Som i praksis betyr at vi må (tørre å) spisse enda mer og satse på enerne (de som tidlig utmerker seg) enda tidligere, og stille betydelig hardere krav til spillerne (ungene) enn det gjøres i dag. I den andre enden finner vi de som argumenter for en tilnærming som ligger nærmere opp til den såkalte/tradisjonelle «norske modellen» og bygger på fotballforbundets slagord om at flest mulig – lengst mulig – gir best mulig. Og som altså kjennetegnes av en mer helhetlig og inkluderende tilnærming hvor mangfold og fellesskap løftes fram som sentrale elementer også i en toppspillerutviklings-filosofi.Interessant nok er dette et skille som til en viss grad også ser ut til å leve på organisasjonsnivå, der sistnevnte tilnærming kan virke å stå sterkest i NFF kontorene på Ullevål, kanskje spesielt hos de som der representerer breddefotballen. Mens den utenlands-inspirerte modellen har større oppslutning hos de som representerer Norsk Toppfotball (NTF). Og der vi ender opp med at representantene for toppfotballen i NFF blir stående i en nærmest umulig spagat med en fot i hver av disse ulike leirene der de gjør sitt beste for å tilfredsstille «kravene» fra alle parter.

Utover dette kan det være at debatten også forsterkes, og forstyrres ytterligere, ved at der de utenlands-inspirerte har en relativt opplyst vei å følge som beviselig også gir resultater, så sliter forkjemperne for den norske modellen mer med å presentere tydelig sin retning, hva den består av, og hvordan den faglig kan begrunnes. Og ikke minst kunne dokumentere at deres vei fører til utvikling av topp internasjonale spillere. Og siden den norske modellen og dens tilnærming for toppspillerutvikling både har visse likhetstrekk og deler noen sentrale verdier med de utpregede breddemiljøene, og sågar forsøker å innlemme disse i sin modell, så er det også en tendens til at disse sistnevnte, det vil si de toppspillerfokusert i den norske modellen, lett har blitt plassert i breddeleiren (fortrinnsvis av de som framhever og representerer den utenlandsk-inspirerte modellen), og der endt opp med merkelappen «bredde-folk» og/eller «velmenende pedagoger», uten fokus på toppspillerutvikling.

Klubbmodeller og organiseringsformer ute i fotballhverdagen

Også ute i klubbene og i mange styrerom er dette diskusjoner og problemstillinger som til stadighet er oppe til debatt, der noen velger å definere seg som en breddeklubb der målet først og fremst er å gi ungene en god oppvekst og et positivt sted å være, mens fokuset på toppspillerutvikling kommer i andre eller sågar tredje rekke. Andre, fortrinnsvis noen av toppklubbene våre og diverse topputviklingsmiljøer, har valgt/endt på en modell der de gir tilbud kun til de spillerne som vurderes som de «beste» i sitt nærområde. Og hvor dette i dag stort sett skjer gjennom opprettelsen av type akademier, som gjerne har til målsetting å etterleve og oppfylle NTF sine akademiklassifiseringskrav og – kriterier, som består av/innbefatter en rekke kriterier (143) innenfor 10 hovedområder, og der et av aspektene ved denne klassifiseringen (kanskje det mest vesentlige i denne sammenheng) er at klubbene premieres (også økonomisk) etter hvor tidlig de starter selekteringen og utvelgelsen.

Et tredje alternativ, og vel det som er det mest utbredte, er at klubber søker å oppfylle begge disse ambisjonene. Det vil si å både gi tilbud til alle interesserte barn og unge i klubbens nærmiljø (i et miljø preget av mangfold, inkludering), samtidig som en også forsøker å tilrettelegge for, og gi de som ønsker det, et toppspillerutviklingstilbud. Og selv om også disse klubbene kan ha ganske så ulike profiler og driftes på forskjellig måter så virker de fleste av dem, i hvert fall de som har nok spillere i hvert kull til å kunne stille flere lag i seriesystemet, likevel å ha det til felles at de deler spillerne inn i faste ferdighetsnivådelte lag ved overgangen til ungdomsfotballen (11-12 årsalderen). Utover at dette vel er en «gammel» og innarbeidet praksis som er blitt kjørt nærmest på autopilot i barne- og ungdomsidretten de siste 40 – 50 årene, både her i Norge og de nevnte utenlandske toppklubbmiljøene, blir den også gitt andre og noe mer faglige begrunnelser. Der betydningen av, og ønske om homogenitet og likhet innad i gruppene når det gjelder ferdigheter, mål og ambisjoner nok utgjør kjernen i argumentasjonen. Dette basert på en like-barn-leker-best-sammen ide som antas å være av avgjørende betydning både for lagets funksjon, men ikke minst for den enkelte spillers ferdighetsutvikling (individuell spillforståelse, lagtaktisk forståelse, motorikk) og deres motivasjon og opplevelse av mestring og tilfredstillelse (like mål, ambisjoner og mental tåleevne innad i laget – flytsonen). Og det for spillere i alle nivå-kategorier. I tillegg blir denne inndelingen i faste, relativt stabile lag tidvis/gjerne også begrunnet med at dette vil kunne virke positivt inn på spillernes relasjonelle ferdighetsutvikling siden dette gjør at spillerne da vil forholde seg til og trene med kun et begrenset antall andre spillere i løpet av ungdomsårene (ca 20 – 30 stk) 

Men som nevnt drives disse kombi-klubbene også etter ulike modeller. Noen velger å legge seg relativt tett opp imot de forannevnte toppklubbene/-miljøene og deres internasjonalt inspirerte tilnærming, hvor de gir et betraktelig bedre kvalitativt tilbud i typen satsningslag til de (rundt 20 – 30 % av) spillerne i klubben (og eventuelt omegn) som utmerker seg tidlig når det gjelder trenerkompetanse, treningstid, treningsinnhold, treningsbane/-areal, kvalitativ oppfølging, kamp- og turneringstilbud ol. I enkelte klubber kan det sågar virke som om dette skillet blir forsøkt forsterket så mye som mulig, og slik brukt som et bevis på at klubben driver seriøs toppspillerutvikling. Ved siden av at denne tilnærmingen gjerne begrunnes med at det er denne modellen som i all hovedsak praktiseres av de store og anerkjente utviklingsmiljøene i europeisk toppfotball, så blir den ofte også forsvart med at (3) vi i norsk fotball har et begrenset antall trenere i barne- og ungdomsfotballen med god nok kompetanse. Og at vi derfor er nødt til å prioritere og samle de «beste» spillerne slik at vi sørger for at disse får tilgang på de beste trenerne. Og for så vidt på andre ressurser som treningsareal og kamparenaer ol som det også er knapphet på enkelte steder/i enkelte klubber. Utover det antas det også at denne formen for belønning som ligger i å bli tatt ut på et satsningslag eller 1.laget vil kunne ha positiv innvirkning på (4) motivasjonen og (5) selvoppfatningen til de som går seirende ut av denne seleksjonskonkurransen, i tillegg til å kunne fungere som en gulrot (motivasjon) for alle i perioden forut for selekteringen og i etterkant for de som blir plassert i gruppene under og har et ønske om å komme opp. Noen vil muligens også vise til at dette er den naturlige og riktige toppspillerutviklingsmodellen basert på ens erfaringer om at det nesten uten unntak er spillere som tidlig utmerker seg og blir plukket ut til disse satsningsgruppene som senere også har tatt steget opp på toppnivå. 

Ved siden av disse mer eksplisitte begrunnelsene blir denne topp/brede modellen sannsynligvis også opprettholdt (og forsterket?) ved at toppsatsningsmiljøene presser hverandre i den retning i et stadig råere kappløp om å framstå som det mest seriøse og beste utviklingsmiljøet for slik tilrive seg de «beste talentene» i så tidlig alder som mulig. Og ved at de forannevnte “toppspillerutviklerne/-trenerne” (de som har fått denne merkelappen) nok opplever det som betraktelig mer interessant, og derfor nærmest krever og tar det som en selvfølge, å få muligheten til å trene lag bestående av kun spillere på et relativt høyt nivå, “de beste”, og som utviser de rette holdningene der og da. Og muligens er det også et mindretall av disse trenerne (gjerne tidligere toppspillere) som er i besittelse av den pedagogiske kompetansen en er avhengige av i det mer langsiktige og omfattende utviklingsarbeidet med mindre modne spillere. Til slutt kan en slik utpreget topp/bredde modell med utstrakt grad av forskjellsbehandling allerede i 10 – 15 årsalderen også vitne om/tyde på av en overveiende statisk/modningsbasert forståelse av organismens utviklingsprosesser. Det betyr at egenskaper og ferdigheter anses som relativt stabile og i stor grad iboende og genetisk bestemt, og dermed i mindre grad påvirkelige og foranderlige. Eller at denne i hvert fall antas å være såpass ferdigutviklet allerede i 11-12 årsalderen at en ser det somriktig og formålstjenlig, og/eller uproblematisk, å selektere, forskjellsbehandle og spisse tilbudet relativt tidlig.

Men samtidig er det også en god del av disse kombi-klubbene, som søker å dekke både inkluderingsperspektivet og toppspillerutviklingen, som tilstreber en mer helhetlig tilnærming og vektlegger større grad av likeverdighet spillerne mellom ved å gi et tilbud som er best mulig tilpasset hver enkelt spillers forutsetninger, ønsker og behov på det gjeldende tidspunkt. Av den grunn er det derfor heller ikke uvanlig at mange av disse klubbene bruker betegnelsen differensiering om sin praksis med faste nivå-inndelte lag (et begrep som er hentet fra skoleverket hvor individualisering og differensiering står helt sentralt i forbindelse med skolens overordnede formål og plikt om tilpasset undervisning) og omtaler gjerne de ulike lagene som treningsgruppe a, b og c, eventuelt 1. lag, 2. lag 3. lag osv, istedet for satsningslag og breddelag. Men selv om disse klubbene gjerne har som uttalt mål at alle spillerne i alle lagene skal tas på samme alvor og gis et likeverdig tilbud (som ikke betyr likt!), så blir det heller ikke helt riktig å kategorisere disse klubbene som en ensartet gruppe. Dette mangfoldet av modeller blir forsøkt illustrert i figuren under, hvor ulike klubber (bokstavene) har blitt plassert langs et kontinuum med større eller mindre grad av disse kjennetegnene (eksempelvis grad av likeverdighet hva gjelder trenerkompetanse og tilbud ellers). 

Sannsynligvis er det også noen klubbmiljøer der ute som ikke kjenner seg igjen i noen av disse boksene og sliter med å finne sin plass i dette kontinuumet. Det kan for så vidt bero på flere ting, men større grad av heterogenitet på gruppenivå (driften av kullet) kan være en av disse, og gjøre at de ligger nærmere opp til den modellen som blir presentert som alternativ i siste del av artikkelen.

Artikkelens innhold og oppbygging – reisen i det fag-teoretiske landskapet

Rent umiddelbart virker jo dette å være gode og tilforlatelige begrunnelser, og modeller som vil kunne fungere godt på hver sin måte ut i fra ulike målsetninger. I tillegg vil dette mangfoldet av organiseringsformer og klubbmodeller også kunne sees på som en styrke og et positivt aspekt ved barne- og ungdomsidretten/-fotballen vår siden hver enkelt spiller (og/eller hans/hennes foreldre) på denne måten vil bli gitt flere alternativer å velge blant for sin idrettsdeltakelse, og der de ulike miljøene og lagene med sine forskjellige målsettinger og verdisett kan «leve fredfullt» side om side. Men som nevnt innledningsvis er arbeid med barn og unge, uavhengig om det handler om å utvikle og styrke deres personlighet/personlige egenskaper, deres kognitive kunnskaper, deres mentale robusthet eller motoriske og idrettslige ferdigheter, såpass komplekst og befengt med så mange paradokser at det som basert på enkel observasjon og erfaring kan synes å ha (hatt) positiv effekt, ikke nødvendigvis har en heldig innvirkning på individets helhetlige utvikling som menneske og idrettsutøver (på lang sikt?). Av den grunn vil vil hele del 1 i artikkelen gå med til å sjekke ut om disse argumentene og hovedmodellene faktisk står seg i det vi beveger oss inn i dybden på den relativt omfattende fagpedagogiske litteraturen som omhandler barn og unges lærings- og utviklingsprosesser. Det være seg både om denutenlands-inspirerte topp/bredde modellen med sin tidlige selektering (og ofte eksterne rekruttering) og tydelige spissing lever opp til den kunnskapen vi i dag besitter omkring organismens modnings – og utviklingsprosesser i og rundt pubertetsalderen. Men også mer spesifikt om vår tradisjonelle praksis med tidlig inndeling i faste ferdighetsnivå-delte og homogene lag, som de aller fleste klubbene i Norge benytter seg av i dag uavhengig av hvilken hovedmodell de plasserer seg selv under, er det som best bidrar til å optimalisere spillernes læringsprosesser og utvikling. Og det både som menneske, men også alle de underliggende ferdighetskomponentene de trenger for å hevde seg på topp internasjonalt nivå på fotballbanen, eksempelvis deres perseptuelle og motoriske ferdigheter, psykologiske/mentale kvaliteter og den relasjonelle ferdigheten og samhandlingen.

I tillegg til disse mer fagrelaterte innspillene er et også god grunn til å diskutere om det er denne tidlige spissingen, der en velger å satse på og gi et optimalt tilbud til kun 20 – 30 % av spillerne allerede fra de er 11 – 12 år (etter mønster fra blant annet svenske Brommapojkarna, som var en av de klubbene som ble løftet fram etter NTF`s rundreise på midten av 2010 – tallet), som er den mest formålstjenlige tilnærmingen for norsk idrett/fotball generelt og toppfotballen spesielt og gi oss den bredden og kvaliteten i toppen (mange nok gode spillere) vi er avhengige av for å utvikle norsk (topp-)fotball i årene framover, gitt våre begrensende rammevilkår hva gjelder blant annet innbyggertall, klimatiske utfordringer og relativt høye levestandard,

Summa sumarum koker spørsmålene ned til om dagens oppbygging med flere ulike klubbmodeller, som vist til på side 7 og 8, er best egnet til å skape den enheten og det felles trykket som trengs for å bringe norsk fotball opp på det nivået vi ønsker å være. Og om noen av disse 2 hovedmodellene er bildet på det optimale topputviklingsmiljøet og tilfredsstiller de faglige kravene som må stilles til en moderne, framtidsrettet og fag-/kunnskapsbasert idretts – og utviklingskultur, som også innbefatter å ivareta idrettens samfunnsmandat/ansvar som, uansett hvor opptatt vi er av norsk toppfotball og dens framtid, alltid må banke fremst i pannelappen og utgjøre kjernen i alle diskusjoner omkring barne- og ungdomsidretten. Og dermed svaret/løsningen på de 2 – 3 store utfordringene i norsk fotball i dag, hvor den ene av disse opererer på det mer overordnede samfunnsnivå og belyser det store frafallet fra idretten generelt og fotball spesielt i aldersgruppen 11 – 17 år. Mens de to andre problemstillingene begge er mer spesifikt rettet mot toppspillerutvikling. Der den ene tar utgangspunkt i det faktum at norsk fotball ikke utvikler/sliter med å utvikle mange nok og gode nok spillere, og med ulik spisskompetanse i dag. Mens den andre sammenfaller med den nevnte frafallsproblematikken og viser til det faktum at overraskende mange av de tidlige talentene («beste» spillerne), som ofte har blitt selektert inn på typen satsningslag, enten velger å gi seg tidlig, ofte allerede i 15 – 18 årsalderen, eller i hvert fall ikke når så langt som potensialet deres skulle tilsi. En problemrekke som sannsynligvis også kan utvides med at for mange unge sitter igjen med blandede (og dårlige) opplevelser fra sine år i idretten, og nok dessverre heller ikke har fått (muligheten til å) utvikle til fulle alle de egenskapene og personlighetstrekkene (solidaritet, likeverdighet, empati, samarbeidsevne) som idretten har en sånn unik mulighet til å påvirke i positiv retning.

Basert på disse innspillene og diskusjonene blir det i del 2 presentert en alternativ modell som baserer seg på heterogenitet og en pedagogisk forankret differensieringsmetodikk med ikke-faste og tidsbegrensede nivå-inndelte grupper, og som vektlegger forskjellighet og likeverdighet som helt sentrale elementer i en utviklingskultur. En fellesmodell og enhetlig vei, som dermed utfordrer dagens modell med flere ulike klubbmodeller (toppklubb, breddeklubb eller kombiklubb), og som alle klubber, uavhengig av ambisjon og posisjon i fotball – Norge kan adoptere og tilpasse til sin klubb.  

Kort oppsummert vil fagreisen i artikkelen belyse følgende hovedtemaer i sin søken etter den ideelleorganiseringsformen som er best egnet til å bringe norsk fotball opp på topp internasjonalt nivå:

  • Barn og unges (organismens) modnings – og utviklingsprosesser og variasjoner i biologisk alder
  • Fotballspillets sammensatte natur og enorme mangfoldighet
  • Idrettslige læringsprosesser og hva som optimalisere læringen og utviklingen av alle de ferdighetene og egenskapene spillerne trenger for å utøve spillet på øverste nivå
  • Idrettens samfunnsansvar og hvor godt passer denne modellen innenfor en samfunnsutvikling som beveger seg i en stadig mer liberalistisk retning med vekt på individets selvstendighet og frihet
  • Hvor fornuftig og hensiktsmessig er det for norsk fotball og vår toppspillerutvikling å
    • følge en smal toppsatsningsmodell der vi staser på kun 20 – 30 % av spillerne gitt våre rammevilkår?
    • fortsette og operere med flere klubbmodeller?

Faktisk kun en vei til Rom!

Denne fagreisen vil dermed/forhåpentligvis også kunne utfordre den velbrukte frasen om «at det er nå mange veier til Rom». Et utsagn som lett kan bli tolket dithen at nærmest «alt» antas som like rett eller fornuftig såfremt noen har hatt tilsynelatende «gode» erfaringer med å gjøre det på den eller den måten. Men til tross for at en naturlig nok skal åpne for, og dyrke, en viss individualitet innad i fotball – og klubbmiljøene og blant trenere, så er poenget at med fagkunnskapen i lomma vil det etter hvert åpne seg kun en «vei til Rom» – den fagbaserte veien. Og der diskusjonen i stedet vil måtte handle om hvor bred denne veien kan og bør være, for slik å ivareta det individuelle handlingsrommet som tross alt ligger også innenfor en fagforankret praksis. 

Finne balansen mellom den erfaringsbasert og fagbaserte kunnskapen og praksisen

Ellers er noe av intensjonen med den faglige innfallsvinkelen er å forsøke å finne den ideelle balansen mellom den erfaringsbaserte og den teori – og forskningsbaserte kunnskapen slik at de utfyller og bygger på hverandre på best mulig måte. Der vi får dratt med oss det beste og mest vesentlige fra begge kunnskapsbasene, for slik å motvirke enten for enkle (erfaringsbaserte) eller for teoretiske og virkelighetsfjerne (rene teori-/forskningsbaserte) forklaringer eller løsninger/tilnærminger.

Før vi kjører i gang kulepunktene over kan nettopp søken etter denne balansen og målet om et økt fagtrykk også bidra til å forklare og kaste nytt lys over et par av de erfaringsbaserte argumentene som vanligvis benyttes/framsettes for en utpreget topp/bredde modell. Det ene er de ofte uttrykte erfaringene om at det er et sterkt samsvar mellom de i kullet som selekteres inn på satsningslaget (1.laget) i tidlig alder og hvem som tar steget opp til slutt/i stor grad er noen av de i kullet som selekteres inn på satsningslaget (1.laget) i tidlig alder som tar steget opp til slutt. Og at det hører til sjeldenheten at noen av spillerne fra de andre lagene evner å ta dette steget. Og da brukt som argument for topp/breddemodellen og tegn på at det er denne modellen som fungerer best og er den mest hensiktsmessige. Men i denne sammenhengen er det høyst relevant også å vise til mekanismene ved den såkalte Pygmalion-effekten, som innenfor fagfeltet også er kjent som selvoppfyllende profetier. Disse profetiene, som forøvrig antas å være en av de sterkeste sammenhengene innenfor lærings – motivasjonspsykologien, fungerer i korte trekk slik at en med stor sannsynlighet vil utvikle seg i takt med de forventningene en opplever blir stilt til en fra sine omgivelser, og da spesielt fra de som oppfattes som viktige personer. Høye forventninger og optimalt tilbud (i satsningslag) vil dermed gi tilnærmet optimale forhold for utvikling, mens lave forventninger og dårligere tilbud (i «breddelag») gir desto mindre muligheter.

En tydeligere faglig tilnærming vil også bidra til å problematisere om vi har grunnlag for å konkludere med at det er (de utenlandske) topputviklingsmiljøenes topp/bredde tilnærming med tilhørende tidlig selektering, tydelige spissing, og ofte utbredte eksterne rekrutteringen, som er det keypoint og en avgjørende forutsetning for disse miljøenes suksess på spillerutviklingsfronten, når de alle organiserer seg på denne samme måten. For å kunne foreta slik bastante slutninger er det krav om at dette må basere seg på undersøkelser som lever opp til forskningsmessige krav, der en i denne sammenheng enten må (ha muligheten til å) sammenligne denne praksisen opp imot utviklingsmiljøer som benytter en annen tilnærming (eksempelvis en mer helhetlig og enhetlig tilnærming – se nærmere om denne modellen senere), og gjennom det sitte igjen med data som kan antyde noe om hvilken som kan se ut til å fungere best. Eller (siden dette nok er litt utfordrende i dagens toppfotballverden) så burde man sørget for å «blinde» ut alle andre variabler og mulige (sannsynlige?) forklaringsmuligheter på topputviklingsmiljøenes tilsynelatende suksess. Og deretter analysert og diskutert disse funnene opp imot anerkjente teorier og forklaringsmodeller på barns vekst, utvikling og læring. (To krav som begge må være oppfylt dersom disse funnene/undersøkelsene skal kunne anses som forskningsbasert holdbare.) For til tross for at samstemtheten mellom disse miljøene er stor så kan det være helt andre årsaker til at de tilsynelatende lykkes med å utvikle topp spillere. Blant annet det faktum at tilsiget av spillere vanligvis er svært høyt, eller at de på (alle?) andre områder driver en meget god og pedagogisk oppdatert idretts-undervisning, med særs høy kvalitet på det som skjer på treningsfeltet. Og at den tidlige selekteringen og rekrutteringen i virkeligheten bare er en hemsko og noe klubbene egentlig bare føler seg tvunget til i et evig kappløp om de beste talentene, og i konkurransen om å framstå som den tilsynelatende mest profesjonelle aktøren. 

Barn og unges utviklingsprosesser og variasjoner i biologisk alder  –  og topp/bredde modellen  

Neste stopp på denne fag-reisen er organismens (barn og unges) naturlige modnings- og utviklingsprosesser i og rundt puberteten, det vil si fra rundt 10 – årsalderen og fram til de er rundt 17-18 år. Der det i dag er godt kjent, og dokumentert, at barn og unge utvikler seg i svært så ulikt tempo og har sine vekstspurter til ulike tider. Og at det kan være så mye som opptil 4 års forskjell i biologisk alder mellom barn og unge på samme alderstrinn i årene før og under puberteten (9 – 16/18 års alderen) når det gjelder både fysiologiske, motoriske, kognitive (perseptuelle), psykologiske/mentale og sosiale egenskaper. Det betyr at noen av 11 – 12 åringene (det tidspunktet hvor selekteringen vanligvis foretas) kan ha en modenhetsalder som tilsvarer 9 – 10 år, mens andre kan ligge så høyt som 13 – 14 år. Dette er kunnskap av en slik art at den i seg selv bidrar til å problematisere seleksjon og inndeling i statiske/faste nivå-grupper i tidlig alder, det vil si før 16 – 17 årsalderen. Dette aspektet blir ytterligere forsterket når en vet hvilke enorme utviklingsprosesser ungdom gjennomgår på de forannevnte områdene gjennom pubertetsalderen. Det vil si i fra 10 – 12 årsalderen og fram til de er 17 – 18 år, der en da ser at det meste av disse forskjellene har flatet ut. Det ene er jo den fysiologiske utviklingen som vi både ser og kan dokumentere er i rivende utvikling i pubertetsårene, og som innbefatter både relativt synlige komponenter som høyde – og muskelvekst med betydning for eksplosivitet og duellspill, men også mindre synlige som vårt kardiovaskulære system og dets innvirkning på utholdenhet og løpskraft.  

Men utover det er det spesielt interessant at forskning og ny oppdatert kunnskap innenfor nevro-biologi (hjernens/nervesystemets utvikling og funksjon) og motorisk utvikling reiser tvil om det er riktig å fortsette å benevne 6 – 11 årsalderen som «den motoriske gullalder», slik det er tradisjon for å gjøre. Det vil si som en periode med spesielt gunstige betingelser og gode muligheter for motorisk (teknisk) læring og utvikling. For de nevnte studiene tyder på at potensialet for synaptisk vekst, som altså er den nevrobiologiske definisjonen på all form for læring, (både den perseptuelle, kognitive og motoriske), faktisk er enda større i pubertetsårene mellom 12 – 17 år. Og det enkelt forklart på grunn av den enorme hormonproduksjonen som kjennetegner disse årene og som blant mye annet bidrar til økt utslipp og opptak av nevrotransmittere i nervesystemet, dette som altså er en betingelse for at synapsene kan utvikle seg. (Birch, 2016). Selvsagt er det gode betingelser for motorisk læring også i pre-pubertal alder fram til 11-12 årsalderen (og naturligvis aller best de 3 – 4 første leveårene hvor individets utvikling er eksepsjonell), men disse funnene tyder likevel på at det blir riktig å forskyve, og for så vidt utvide, betegnelsen «den perseptuelle, kognitive og motoriske gullalderen»til pubertetsårene. Og med det forsvinner dermed et av de sentrale argumentene en vanligvis har lent seg på/benyttet for å starte utvelgelsen allerede i 11 – årsalderen, og at denne istedet utsette til 16 – 17 årsalderen. Den samme forskningen viser forøvrig at myeliniseringsprosessene også fortsatt har svært så gunstige vilkår gjennom puberteten og fram til starten/midten av 20 årene, det vil si de nevrobiologiske prosessene med å styrke de nervetrådene og – forbindelsene (aksoner og synapser) som allerede er utviklet, der gjentatte repetisjoner gjør at det utvikles en stadig tykkere myelinisert hinne rundt disse forbindelsene som gjør at disse signalene går hurtigere og med økt kvalitet (Birch, 2016). Med det positive innvirkning på ferdighetsrelaterte prosesser.

Kunnskap (viten) innenfor kognitiv psykologi og nevrobiologi forteller også at det ustabile fokuset som vanligvis kjennetegner barn i 10 – 14 årsalderen, som gjør at de sliter med å konsentrere seg om en oppgave over lengre tid og dermed lett blir tolket (og misforstått) som tegn på manglende interesse og dedikasjon (med de uheldige konsekvensene det ofte gir i forbindelse med selekteringsprosesser i denne alderen), er biologisk betinget og naturlig, siden de hjernestrukturene som styrer oppmerksomheten og konsentrasjonen fortsatt er mangelfullt utviklet hos den gjennomsnittlige 12-13 åringen. Dette er en egenskap som i dag regnes inn under såkalte eksekutive funksjoner, som er en menneskelig kvalitet som har fått økt oppmerksomhet i læringslandskapet de senere årene, og kan sees på som en samlebetegnelse for individets evne til å organisere og koordinere målrettede handlinger og komplekse mentale operasjoner. Dette innbefatter blant annet evnen til selvregulering og til å fokusere oppmerksomheten, til å planlegge og endre planer (ombestemme seg), kunne styre impulser og forstå og ta konsekvensene av egne valg/hva egne valg vil kunne gi av konsekvenser. Dette er funksjoner som for en stor del er lokalisert til pre-frontal cortex, som for øvrig er spesielt godt utviklet (og stor) hos oss mennesker og det som først og fremt skiller oss fra andre dyr. Men denne hjerne-delen/dette hjerne-området/dette området av hjernen kjennetegnes også ved at det bruker lang tid på å utvikle seg og anses ikke å være ferdig utviklet før i begynnelsen av 20 årene, men der mye endrer seg utover i pubertetsårene. Rent praktisk betyr det at de ufokuserte og uselvstendige11-12 åringene vil kunne framstå på en helt annen måte allerede i 14 – 15 årsalderen, og ikke minst i 18 – 19 årsalderen når det endelige valget står for døren.

Videre er det også godt dokumentert at inngangen til puberteten representerer også en overgang når det gjelder de unges selvvurdering. Fra en situasjon der de aller fleste normalfungerende barn i pre-pubertal alder ser på seg selv som tilværelsens midtpunkt, og opptrer som små «verdensmestere» som tror at de fikser det meste og som ikke er redd for å vise seg fram, beveger de seg over i en pubertetsperiode preget av stor ustabilitet knyttet til eget selvbilde. Og det fordi de unge nettopp ved inngangen til puberteten begynner å søke utover seg selv og blir betraktelig mer opptatt av å sammenligne seg opp imot andre, som venner, søsken, forbilder og lagkamerater. Og der disse sammenligningsprosessene og utfallet av disse gis stor verdi og utgjør den viktigste kilden til den enkeltes selvvurdering, det vil si hvordan en vurderer og tenker om seg selv (Skaalvik og Skaalvik, 2013). Og siden evnen til å foreta realistiske vurderinger heller ikke er særlig godt utviklet og perioden generelt sett er preget av stor grad av selfcritism, ender det som oftest med at de unge kommer forholdsvis dårlig ut i sammenligningsprosessene og sine egne selv-vurderinger i denne alderen. Dette gjør at mange utvikler stor usikkerhet rundt seg selv som person og sine evner og ferdigheter, med det resultat at de undervurderer sin egen kompetanse. Også på idretts – og fotballbanen. Og selv om disse sammenligningsprosessene er noe som følger oss gjennom hele livsløpet begynner både forekomsten og betydningen av disse å avta gradvis mot slutten av puberteten, og etter hvert stabilisere seg. Og der vurderingene en gjør av seg selv, også som fotballspiller, på generell basis vil bli mer realistiske, som for de fleste (velfungerende) vil bety mer positive.

Når det gjelder motivasjonsaspektet og hvor mye tid den enkelte velger å bruke på aktiviteten, dette som gjerne er bestemmende/helt avgjørende for hvor langt en vil nå og derfor er en egenskap som vanligvis tillegges stor verdi i forbindelse med diverse selekteringsprosesser, så er det bred enighet innenfor fagmiljøet i dag om at denne «ivrighetsvariabelen» ikke er så iboende og statisk av natur som den ofte kan framstilles å være. Det vil si i form av enten så har du det (dedikasjonen/interessen), eller så har du det ikke. Men tvert imot er svært så dynamisk og påvirkelig, og dermed mulig for trenere til å påvirke og forsterke (og i motsatt fall også redusere) gjennom det miljøet vi legger til rette for rundt spillerne. Denne dynamiske naturen betyr også at denne egenskapen utvikles og styrkes i ulik takt/tempo hos barn og unge, og derfor helt naturlig vil kunne komme til syne i ulike aldre. Og at det store kikket derfor kan slå inn på ulike tidspunkt; hvor noen unger er så “heldig” å bli bitt av fotballbasillen allerede i 5 – 8 årsalderen (som kan henge sammen med rene “tilfeldigheter” som nærhet til løkka, gode venner som drar en med eller en forelder med stort engasjement) og utvikler seg derfor relativt raskt og tidlig. Mens andre kan oppleve å bli truffet først i 11 -, 13 – eller kanskje så sent som i 16 årsalderen, vel og merke under forutsetning om at de hele tiden opplever å bli tatt på alvor, føle seg verdifull og gitt de samme mulighetene. Det vil helt konkret si bli (1) tilrettelagt et optimalt utviklingsmiljø som blant annet kjennetegnes av et mestringsorientert klima og stor grad av med – og selvbestemmelse, og (2) gitt oppgaver og utfordringer som er tilpasset deres behov, forutsetninger og modningsnivå; dette som antas å være de store driverne for å styrke og opprettholde individets motivasjon. Som likevel ikke trenger å være for sent (16-19 årsalderen), såfremt de selvsagt har spilt en del fotball i barneårene. For de vil fortsatt ha 10 år på seg og flere tusen treningstimer fram mot slutten av 20 årene som er den perioden hvor idrettsutøvere flest er forventet å være kvalitetsmessig på topp.

Til sist er det også et faktum at venner overtar rollen (fra familie, foreldre) som signifikante andre og klart viktigste påvirkeren til barn og unge nettopp ved inngangen til puberteten, og øver etter hvert stor innvirkning/inflytelse på den enkeltes valg. Dette er sterke og svært sentrale menneskelige disposisjoner som den enkelte kun i begrenset grad kan styre. De unge er derfor helt avhengige av å få leve ut disse sterke sosiale båndene og sitt behov for gruppetilhørighet som vokser fram i puberteten, dersom disse mekanismene/disposisjonene skal kunne utvikle seg i naturlig og positiv retning. 

Basert på denne kunnskapen er det relativt enkelt å hente fram konkrete eksempler som problematiserer en praksis med selektering og inndeling i faste ferdighetsnivå-delte grupper i tidlig alder der en velger å gi et bedre utviklingstilbud til noen, som vanligvis er de som har kommet lengst i sin biologiske modenhetsutvikling, på bekostning av andre der disse prosessene ikke har kommet like langt enda. Som den lange, litt hengslete og dermed ofte litt ukoordinerte 12 – 13 åringene som på grunn av biologiske årsaker ikke har det samme «lave tyngdepunktet», og derfor enda ikke har fått muligheten til å utvikle den samme bevegelseshurtigheten (hurtige fotarbeidet) eller de tekniske finessene enda. Egenskaper som i stor grad (kan) utlignes gjennom pubertetsperioden ved at deres egen muskelvekst og motoriske utvikling (synaptiske vekst) skyter fart kanskje så sent som i 16 – 17 årsalderen. Eller de litt usikre (med lav selvtillit og svakt selvbilde) og ukonsentrerte 12 – åringene som lett kan bli selektert bort og plassert i breddegruppen fordi de enten er veldig forsiktige og lite synlige, eller ikke virker interessert nok. 

Utover det har vi også de spillerne med et sterkt sosialt behov som velger, eller nærmest føler seg «tvunget» til å måtte gå ned ett trinn (lag) eller to for å spille sammen med bestevennen/-inna. Motivasjonsaspektets dynamiske dimensjon viser også det problematiske med at spillerne allerede i 11 – 12 årsalderen også blir «tvunget» til å reflektere over og tydelig definere sitt forhold til fotball (eller sin idrett). Og foreta et bevisst og utvetydig valg mellom «at jeg spiller nå fotball bare for å ha det artig» (de som blir plassert i breddelagene), eller at «jeg spiller fordi jeg ønsker å bli best mulig og vil satse på fotball» (de som er blitt tatt ut til satsningslaget).

Det er forøvrig også dette dynamiske aspektet ved individets utvikling og variasjonen i modningstempo som er årsaken til artikkelen i all hovedsak benytter betegnelsen de(n) som har kommet langt/lengst i omtalen av de spillerne som utmerker seg positivt, siden denne benevnelsen utviser en mer dynamisk forståelse av utviklingsprosessene; det vil si noe som er i kontinuerlig endring og at ulikhetene i hovedsak dreier seg om at spillerne befinner seg i forskjellige faser i sitt utviklingsløp. Mens benevnelsen «de beste», de få gangen dette benyttes for å synliggjøre situasjoner hvor dette (mis-)brukes og de uheldige sidene ved denne bruken/anvendelsen, konsekvent blir befengt med hermetegn siden dette kan sies å uttrykke en forenkling og en mer statiske forståelse av utviklingsprosessene. 

Tidlig selektering og fotballspillets sammensatte natur og mangfoldighet

Videre kan fotballspillets sammensatte natur og mangfoldighet også bidra til å problematisere en praksis basert på tidlig seleksjon og utvelgelse, konkretisert ved at aktiviteten stiller relativt store krav til stort sett alle de fysiskepsykiske/mentalekoordinative (innbefattet et stort antall teknikker) og sosiale ressursene en opererer med innenfor treningslæren, i tillegg til sentrale kvaliteter som relasjonelle ferdigheter, individuell spillforståelse og lagtaktiske evner. Utover dette spennet i ferdigheter og ressurser kan vel fotballfamilien også sies å være åpen for/gi plass til/innlemme et svært så bredt spekter av personlighetstrekk og – typer, der det vel er nok å nevne spillere som Zlatan, Ronaldo, Iniesta, Ramos, Bratseth, Varane, Pogba, Eriksen Balotelli og Ødegaard i samme setning for å understreke nettopp det poenget.

En av konsekvensene av denne enorme mangfoldigheten er at spillerne ikke må score (like) høyt på alle disse kravene for å oppleve mestring og/eller nå helt til topps på fotballbanen. Dette til forskjell fra mer lukkede idretter som eksempelvis stup, langrenn, roing, badminton ol der antall ressurser som kreves er mer begrenset, men hvor kravene er relativt høye innenfor alle disse for å kunne operere på toppnivå. I fotball er det ofte nok å inneha noen ferdigheter og egenskaper (kvaliteter) på det høyeste nivå, mens andre kan ligge på hakket under og andre igjen helt på middels nivå. Dette betyr dermed at det vi kan se for oss et nærmest uendelig antall sammensettinger av disse ferdighetsnivåene. Sammensettinger, det vil si spillertyper, som det kan være svært så krevende å observere og holde oversikt over i en seleksjonsprosess med 40 – 70 barn involvert i 11- årsalderen

Denne problematikken forsterkes ytterligere i og med at en rekke av de mest sentrale ferdighetene er av typen som er ganske så utfordrende å observere og dermed vurdere; som å

  • plassere seg riktig i forhold til med- og motspillere ved å dekke de riktige rommene defensivt og være spillbar offensivt; 
  • skape rom ikke bare for seg selv men også for medspillere i avgjørende situasjoner;
  • spille medspillere gode med enkle og fornuftige pasninger til «riktig» medspiller i rett tid; 
  • lede laget på en god og ofte «usynlig» måte; spre trygghet innad i laget og hos medspillere ol. 

Av den grunn vil det også være en overhengende fare for at disse ikke blir prioritert og vurdert i samme grad i forbindelse med tidlige seleksjonsprosesser som de lettere synlige/observerbare ferdighetene/egenskapene, som den gode nærteknikken og de kraftfulle duellene, løpene og skuddene. Kvaliteter som gjerne også kommer enda tydeligere til syne i barne- og ungdomsfotballen enn i seniorfotball, i betydning kamp- og resultat avgjørende, og dermed også  å bli verdsatt høyere i en stadig mer resultatorientert barne- og ungdomsidrett, og gjør at utvelgelsen lett styres av hva det enkelte satsningslaget/1.laget trenger av spillertyper i den spesifikke årsklassen for å hevde seg i konkurranse med de beste lagene fra andre klubber. Noe som ikke sjeldent vil kunne gå på bekostning av hvilke kvaliteter og spillertyper seniorlaget i klubben, eller for så vidt norsk fotball, har behovet for et visst antall år fram i tid.

Den tidlige seleksjonspraksisen gjør også at en står i fare for å selekter bort de unge som virkelig går med hodet og beina inn i puberteten i 11 – 13 årsalderen (når selekteringen starter) og lar sine hormoner og «ungdommelige villskap» få fullt utløp, med de konsekvensene det gir både for deres adferd og utviste interesse/dedikasjon for en periode. Men der disse gjerne kommer ut igjen på andre siden (av puberteten) med erfaringer og en mental robusthet som vil kunne kommer virkelig til nytte for å lykkes i det svært så krevende internasjonale fotballmiljøet. Og det til forskjell fra de typiske fotball – «nerdene» som vanligvis selekteres opp, disse som kommer inn i ungdomsfotballen utrustet med de tilsynelatende «rette» holdningene og «tenker og lever for fotballen 24 timer i døgnet», og gjør sitt beste for å kontrollere og holde sine hormoner «i sjakk». Med de uheldige konsekvensene det vil kunne få for deres utvikling på lengre sikt både som individ og fotballspiller. 

Problemet er at dersom en ikke er seg dette mangfoldet av kvaliteter bevisst nok, og ikke evner å stå imot dette resultatfokuset og utelukkende tenke langsiktig utvikling, så er det en overhengende fare for at vi går i samme fella som norsk (og muligens også internasjonal) fotball kan sies å ha gått i siden den seriøse spillerutviklingen virkelig startet for rundt 40 – 45 år siden, der spekteret av satsningsspillere (hvem en har selektert ut) har blitt for smalt og gjort at en har kommet i manko på spesifikke spillertyper (i seniorfotballen) til ulike tider. Der en kort og enkel historieskrivning viser atulike tidsepoker har vektlagt og løftet fram spesifikke ferdigheter, egenskaper og kvaliteter. Der at 80 – og 90-tallet fremhevet spillernes fysikk og lagtaktiske klokskap (god organisering), mens 2000-tallet vektla individuelle basisferdigheter og en på 2010-tallet har sett økt fokus på hurtighet og løpskapasitet, og etterhvert perseptuelle ferdigheter. Dette er alle sentrale ferdigheter, men utfordringen og det uheldige med dette er at ferdighets – og kvalitetsfokuset med stor sannsynlighet har blitt for smalt i hver av disse tidsepokene. Og der det er tegn som tyder på, og stemmer som forfekter, at det i mange satsningslag og – miljø de siste 10 – 15 årene har vært en klar overvekt av de ballsikre guttene og jentene med de vi betegner som gode individuelle ferdigheter (midtbanespillere og offensive backer). Et ikke overraskende bilde siden dette er en av kvalitetene som har vært løftet fram som norsk fotballs største mangelvare og akilleshæl i samme periode, og som nettopp lett kan bli konsekvensen innenfor en smal og tidlig selekteringskultur. Men der dette med stor sannsynlighet har gått på bekostning av framveksten av typiske midtstoppertyper (ofte lange, hengslete og ukoordinerte ved inngangen til puberteten), av løpssterke og bevegelsesintelligente midtbanespillere og angrepsspillere (som ofte ikke er like synlige i tidlige barne- og ungdomsår). Spillertyper som stadig flere etterlyser og mener vi er i manko av i norsk fotball i dag av de som kan hevde seg på topp internasjonalt nivå. 

Oppsummering individets utviklingsprosesser og fotballens mangfoldighet/e natur

Basert på den faglige gjennomgangen så langt er det (minst) to hoved-spørsmålsstillinger som presser seg fram når det gjelder vår tradisjonelle praksis med tidlig utsiling av spillere og uttak til faste ferdighetsnivå-inndelte lag:

  • Hvor stor er nå forskjellen reelt sett mellom spillere i 11 – 13 årsalderen? Eller mer konkret hvor stor er forskjellen i potensialet til spilleren som blir “tatt ut som nr 3, 10 eller nr 15” på satsningslaget og de spillerne som akkurat ikke kom med på 2. laget og dermed blir plassert på 3. laget, når vi tar høyde for spillets enorme mangfoldighet og den store modenhetsforskjellen vi vet finnes blant unge i denne alderen?
  • Innehar de ansvarlige for alle de ulike uttakene rundt omkring i fotball-Norge den kompetansen som kreves og er nødvendig for å kunne utføre disse på en faglig forsvarlig måte, uten at dette blir en type idrettens tilfeldige lotto-spill der barns muligheter på idrettsbanen blir styrt av den enkeltes treners eller trenerteams (manglende kompetanse), subjektive og ofte erfaringsbaserte preferanser for hvilke kriterier hun eller han mener kjennetegner framtidige toppspillere

I utfordringene rundt sistnevnte problemstilling finner vi forøvrig også årsaken til at godt anerkjente internasjonale idretts – og forskningsmiljøer nå legger ned betydelige ressurser i forsøket på å identifisere allerede i 8 – 12 årsalderen noen universelle, allmenngyldige ferdighetskriterier som kjennetegner framtidige toppspillere. Dette kan jo på den ene siden sees på som et positivt arbeid siden intensjonen med og resultatet av dette arbeidet er at det skal bidra til å gjøre de identifiserings – og utvelgingsprosessene en vet finner sted i barneidretten i dag mer objektive og profesjonaliserte. Og slik redusere faren for at disse uttaksprosessene blir idrettens tilfeldige lotto-spill der barns muligheter på idrettsbanen blir styrt av den enkeltes treners eller trenerteams egne subjektive og ofte erfaringsbaserte preferanser for hvilke kriterier hun eller han mener kjennetegner framtidige toppspillere. Men det til tross er det likevel/samtidig reelt å diskutere om idretten som samfunnsaktør bør gå videre på denne veien og på den måten bidra til å dra utviklingen i retning et seleksjonssamfunn som undergraver likeverdigheten (like muligheter for alle) og skygger for kunnskapen om organismens nærmest uendelige utviklingsmuligheter. I tillegg vil det alltid også være et åpent spørsmål, og det uavhengig av hvor nøyaktig dette identifiseringsarbeidet etterhvert vil kunne bli, om det i det hele tatt er mulig å identifisere og se allerede i 11-årsalderen, eller enda tidligere som enkelte tar til orde for, hvilke sammensettinger av egenskaper hos enkeltindividet som er den ideelle. Og la disse få fungere som hovedkriteriene i forbindelse med selekteringen.  

Idrettslige læringsprosesser og psykiske/mentale mekanismer  – og tidlig selektering med faste, nivå-inndelte homogene lag

Det er all grunn til å tro at mye av denne kunnskapen om barn og unges modnings- og utviklingsprosesser er godt kjent ute i de fleste klubb- og utviklingsmiljøene i dag. Årsaken til at dette likevel ikke ser ut til å ha vært nok til å ta livet av en praksis med tidlig utsiling og faste nivå-delte homogene lag fra 11 – 13 årsalderen (med variert grad av topp/bredde skille) er derfor høyst sannsynlig å finne i de argumentene som ble presentert innledningsvis til fordel for denne modellen, og at disse fortsatt står så sterkt ute i fotballmiljøene og anses som helt avgjørende for optimal toppspillerutvikling. Det vil i første rekke si antagelsen om at homogenitet har en helt sentral betydning for spillernes ferdighetsutvikling, deriblant relasjonelle ferdigheter, men også positiv for de selekterte satsningsspillernes selvoppfatning og motivasjon. Neste stopp på fag-reisen vil derfor være å gå nærmere inn på disse argumentene og sjekke om de står seg i det vi beveger oss i dybden på nevnte fagområdene, før vi til slutt beveger vi oss videre over i beslektede fagfelt og undersøker om det er denne organiserings- og spillerutviklingsmodellen som best bidrar til å optimalisere utviklingen av alle de kvalitetene som det kreves at spillerne tilegner seg og er i besittelse av dersom de skal kunne hevde seg på topp internasjonalt nivå.

Homogenitet, spesifisitetsprinsippet og utvikling av perseptuelle og motoriske ferdigheter 

En av hovedbegrunnelsene for å operere med og sette sammen faste nivå-inndelte lag er altså at homogenitet antas å være av avgjørende/stor betydning for utvikling innenfor et lagperspektiv, og det for utviklingen til spillerne i alle kategorier. Det vil si både for de nest (og tredje) «beste» som en da tenker vil slippe å bli overkjørt av de «beste» spillerne ved en slik organisering, og heller få muligheten til å utfolde seg og mestre i større grad sammen med spillere som har kommet omtrent like langt i utviklingen. Men også for de presumtivt «beste» spillerne der denne like-barn-leker-best ideen sees som et helt nødvendig premiss for toppspillerutvikling, det vil si at det er helt avgjørende at de «beste» spillerne får spille så mye som mulig sammen med flest mulig andre spillere på tilnærmet samme nivå for at de skal kunne utvikle seg maksimalt som fotballspiller og tilegne seg de ferdighetene de trenger for å bli topp internasjonale spillere på champions league nivå 8 – 10 år fram i tid.

Denne argumentasjonen baserer seg i all hovedsak på spesifisitetsprinsippet som i all enkelhet går ut på at en må trene spesifikt på det en skal bli god på, i denne sammenheng det som møter en/en blir utfordret på i kampsituasjon i spill motspill. For slik å styrke de nevrobiologiske bindingene man trenger for å utøve dette spillet på best mulig måte, i form av synaptisk vekst (læring, av noe nytt) og myelinisering (forbedring av det allerede lærte). Og der dette prinsippet tolkes videre til at denne øvingen også må foregå/utøves i en setting som ligger tettest mulig opp til den konteksten en øver fram mot hva gjelder kvalitet, tempo og presisjon i ballbehandling, pasningsspill, bevegelser med og uten ball, press på ballfører osv. Som for topputviklingsmiljøene da vil handle om internasjonal toppfotball. Og det fra så tidlig alder som mulig.

Synapser er kontaktområdet mellom nervecellene, og deres oppgave er å sørge for at signaloverføringen mellom cellene blir så god og hurtig som mulig. Og synapser utvikles (det vil si synaptisk vekst forekommer) når vi opptrer i nye situasjoner og når signalene som sendes er sterke nok til at de gir et varig «avtrykk» i organismen vår. Kort oppsummert kan man si at jo flere synapser den enkelte utvikler i det perseptuelle systemet, jo mer informasjon evner man å ta inn (persipere) og bedre blir en til å antesipere (kvalifisert «gjetning») hva som vil skje. Myelinisering derimot kan sees på som styrking av de nervetrådene og- forbindelsene som allerede er utviklet, der gjentatte repetisjoner gjør at det utvikles en stadig tykkere myelinisert hinne rundt disse forbindelsene som gjør at disse signalene går hurtigere (Birch, 2016). Overført til fotballspråket vil det si at evnen til å foreta hurtige handlingsvalg øker, uten at disse nødvendigvis blir kvalitativt bedre i betydningen mer kreativ. Og utviklingen av de motoriske og kroppslige bevegelsene, det vi gjerne betegner som spillernes teknikk, blir framstilt og forklart på samme måte gjennom lignende prosesser. Dette prinsippet har (heldigvis) opparbeidet seg en stadig sterkere posisjon innenfor læringsfeltet i dag, og er nok en av de (den?) viktigste fagspesifikke begrunnelsene for at det i dag blant annet sterkt anbefales å minimere, eventuelt kutte ut all, bruk av isolerte teknikk øvelser i treningsarbeidet (eks enkle føre-øvelser mellom kjegler og pasninger 2 og 2 uten motstand). Og det fordi en her øver i settinger som, til tross for likhetene, ligger for langt unna de utfordringene en møter i spillsituasjon med en mengde mot – og medspillere involvert som en hele tiden må persipere og ta hensyn til. Som betyr at en (spillerne) i disse øvelsene vil utvikle synapser og styrke (myelinisere) nerveforbindelser som en vil få ingen eller minimal nytte av i spill-/kampsituasjonen. 

Men til tross for prinsippets (spesifikk trening) udiskutable betydning er det likevel faglig relevant å problematisere/diskutere om det ikke her trekkes for langt eller blir brukt/tolket for snevert når konteksten en øver i, det vil si sammensetting av treningsgruppen og kvaliteten på de andre spillerne en trener sammen med, blir gjort til et så sterkt premiss for å oppnå spesifisitet/får et så sterkt i åpne, kompleks aktiviteter som lagballspill, og ikke minst i en så mangfoldig og sammensatt idrett som fotball. Det er rimelig å anta at spillere som skal nå langt på fotballbanen vil ha stor nytte (/være avhengig?) av å trene en god del i settinger og sammen med spillere som innehar kvaliteter som bidrar til å skape den konteksten en trener fram mot. Men spørsmålet er om det er gunstigst for spillernes helhetlige og langsiktige utvikling at en gjør dette hele tiden eller så mye som mulig, og det fra tidlig alder (10 – 12 år og utover) i en aktivitet derdet kontinuerlig oppstår helt nye (selv om noen ligner) og ofte helt uforutsigbare situasjoner med et nærmest uendelig antall løsningsmulighetene (både valgene og den motoriske utførelsen). Og hvor topp internasjonale spillere må regne med å spille relativt fast sammen med minst et hundretalls spillere i sin aktive seniorkarriere, både på klubb – og landslagsnivå. For/Eller om denne beskrivelsen av det komplekse fotballspillet i stedet argumenterer for at en i de sentrale utviklings-vinduene (som puberteten er en av) bør søke å organisere aktiviteten (kullgruppen) og tilrettelegge undervisningen på en måte som gir spillerne og deres organisme muligheten til å bygge opp et så bredt synaptisk nettverk som mulig, som gjør dem i stand til å kunne utøve valg og handlinger i svært så forskjellige miljø og mot svært så ulike spillertyper. Dette i motsetning til innenfor mer lukkede og motorisk og perseptuelt enklere individuelle idretter som stup, turn og for så vidt langrenn, hvor det i større grad er krav om å gjenta nærmest identiske bevegelser og valg, og derfor er betraktelig mer avhengige av myeliniseringsprosesser (gjentakelser) i innlæringen for å operere på høyt nivå. Og at en derfor bør tilstrebe/legge til rette for at spillerne får muligheten til å trene og spille sammen med, og dermed bli utfordret på å persipere og lese, så mange andre spillere som mulig på regelmessig basis gjennom barne- og ungdomsfotballen (det vil kunne si så mange som 60, 70 eller 80 – 100 spillere), og ikke bare de samme 20 – 25 spillerne som en gjerne ender opp å trene relativt fast sammen med ved bruk av faste og homogene lag. Og det nettopp fordi dette vil bidra til å optimalisere utviklingen av synapser (synaptisk vekst) og dermed gunstig for ferdighetsutvikling deres. En utvikling som kan tenkes å forsterkes ytterligere dersom en får muligheten til å trene med spillere som befinner seg på ulike steder i utviklingsprosessen (på ulike nivå), også spillere som på vesentlige områder, både perseptuelt (fotballforståelse) og motorisk ikke har kommet like langt som en selv siden disse spillerne ofte vil være enda vanskeligere å «lese», forstå og forutsi, og gjøre at de synaptiske læringsprosessene dermed vil trigges i enda sterkere grad.

Den samme effekten vil også spillere på lavere nivå kunne oppleve ved å spille sammen med spillere på et presumtivt høyere nivå. For basert på de samme forklaringsmekanismene, og i kombinasjon med å framheve/løfte fram persepsjon, antesipasjon og relasjonell ferdighet som vel så viktige komponenter ved fotballferdigheten som den motoriske teknikkutførelse (som i første rekke styrkes gjennom ballinvolveringer), så vil dette derfor trumfe de sedvanlige innvendingene om at de uerfarne (som ikke har kommet like langt enda) vil risikere å få noe mindre ballinvolvering i spill sammen med erfarne spillerne i kullet. For de perseptuelle komponentene (fotballforståelsen) utvikler seg i (minst) samme grad uavhengig av hvor mange balltouch de får og hvem de spiller sammen med. 

Homogenitet og styrking av ideal-bildet

Sammensetting av homogene grupper, og da spesielt for de som har kommet lengst i utviklingen, blir av enkelte også begrunnet med at dette vil gi de muligheten til å se på og lære (både valg og utførelser) av de andre på kullet som har kommet omtrent like langt i sin utvikling. Der dette vil bidra til å forsterke det «rette» mentale bildet, og samtidig gjøre at en slipper å bli utsatt for altfor mange «feil-bilder» fra de som eventuelt ikke har kommet like langt. Feil-bilder som vil kunne tenkes å forstyrre og virke negativt inn på disse læringsprosessene. Dette kan sies å basere seg på en tradisjonell kognitiv forståelse av hvordan disse mekanismene virker/fungerer (informasjonsbehandlingsteorier), der de framstilles på lik linje med det vi finner i en datamaskin, som betyr at ferdighetene antas å ligge lagret som programmer eller skjema i hjernen. Det vil si som «mentale bilder» som organismen henter fram fortløpende i forhold til hva som kreves/den trenger i den enkelte situasjonen (Haga og Sigmundsson, 2005?). Og der lærings – og utviklings prosessene blir forklart ved at disse mentale programmene/bildene (skjemaene) forbedrer seg gjennom øving og gjentatte repetisjoner, og da gjerne fram mot et «idealbilde» eller en form for fasit både for utførelsen av de ulike teknikkene og for hvilke valg som er «korrekte». Men denne praksisen, forståelsen og læringsteoretiske begrunnelsen utfordres i dag av nye og moderne teorier som de senere årene har vokst fram innenfor nevro-vitenskap og bidratt med ny innsikt når det gjelder å forstå hvordan disse perseptuelle ferdighetskomponentene og de motoriske bevegelsene (teknikken) med stor sannsynlighet utvikles og forbedres. Og dermed også til å redusere, eventuelt minimere, styrken på dette ideal-bildet argumentet

Homogenitet og flytsonen

Bruk av faste nivå-delte lag der en opererer med ulike krav, forventninger og utfordringer (eks vanskelighetsgrad på aktiviteten) de ulike gruppene imellom blir også begrunnet med at dette gjør det enklere både for klubben og for spillerne selv å finne den gruppa en tenker/mener er best tilpasset den enkeltes mål, ambisjoner og forutsetninger. En tilpasning som ifølge flytsonemodellen (Csikszentmihalyi, 1990, se under) er avgjørende for at individet (spilleren) både skal kunne oppleve riktig grad (ikke for liten og ikke for stor) av mestring, og bevege seg inn i flytsonen med de positive konsekvensene det vil ha for deres indre (autoteliske) motivasjon og evne til å være fokusert i treningsarbeidet. Men til tross for de gode intensjonene så kan dette likevel beskyldes/kritiseres både for å være en for enkel tilnærming og forståelse av barn og unges emosjoner og deres forhold til idretten, det vil si at vi forventer at de alle sammen allerede som 10 – 12 åringer skal ha funnet ut hva de ønsker med aktiviteten, «jeg ønsker å satse for fullt» eller «bare spille for å ha det artig». I tillegg er det også en overhengende fare for at en mister enkeltindividet og hens behov av syne ved at klubben og trenerne på denne måten stort sett alene setter premissene for hvilket klima som skal regjere i de ulike gruppene (i hvert fall for de høyest satsende lagene). Og der den enkelte spiller så skal ledes inn og forsøke å tilpasse seg/bli forsøkt tilpasset dette ovenfra-styrte klimaet. Dette vil kunne gjøre at en relativt stor andel spillere vil kunne føle seg presset, både bevisst og mer intuitivt, inn i et system/miljø (en gruppe) med utfordringer, krav og forventninger som er ment å være felles for alle spillerne i gruppa, men som da er lite tilpasset det enkelte unike individ med sine behov og ønsker. Resultatet vil lett kunne bli at spillerne vil dermed slite med å føle seg hjemme i dette miljøet og derfor ha vanskelig for å gli inn i det flytsone-området som er satt for gruppa, med de uheldige konsekvensene det vil kunne gi for deres opplevelse av mestring og dets innvirkning på selvbilde, selvtillit og motivasjon. Denne problematikken forsterkes ytterlige ut ifra det faktum at spillernes behov, modenhets – og utviklingsnivå og dermed forutsetninger varierer i så sterk grad, og også kan endre seg radikalt i løpet av kort tid som vist til tidligere i artikkelen. 

For spillerne i «bredde-lagene» vil mange av disse relativt raskt kunne bli liggende i underkant av flytsone – området siden de opplever at deres utvikling som fotballspillere ikke tas ordentlig på alvor, og der nær sagt det eneste som vektlegges er kameratskap, det sosiale og at det skal være artig. Og da fortrinnsvis en form for «ytre» artighet eller glede, mens den indre gleden deres som styrkes når det blir stilt tilpassede og høye nok krav, forventninger og utfordringer ikke får den oppmerksomheten den fortjener. De får rett og slett ikke oppfylt sitt behov for mestring og demonstrere sin kompetanse (et av tre elementer i selvbestemmelsesteorien). Konsekvensen er at de raskt vil begynne å kjede seg, virke uinteressert og til slutt gi seg. Og da, for mange av dem, ikke fordi de er/var generelt 
umotiverte eller ikke hadde det som skulle til, men på grunn av at de ikke ble tatt ordentlig på alvor av trenere eller klubbmiljø. 

Når det gjelder spillerne i satsningsgruppen(e) er det en reell fare for at situasjonen blir helt motsatt, der både klubben, trenere (og sågar endel foreldre) kan bevege seg over i motsatt ende av kravs – og utfordringsskalaen ved at de i sin, i utgangspunktet positive streben etter å utvikle toppfotballspillere, kan bli for utålmodige og kortsiktige i forhold til hva som kjennetegner en moderne toppidrettskultur. Og dermed ender opp med å stille for mange og for strenge krav til spillerne i forhold til deres modnings- og utviklingsnivå, både når det gjelder treningsmengde (fortrinnsvis klubborganisert trening, indre-drevet egenaktivitet kan det nesten ikke bli for mye av), holdninger og livsstil (kosthold, 24-timers fokus ol), intensitet (den må balanseres), kvalitet (de må føle at det er greit å gjøre feil). Krav som kan være faglig uforsvarlig i forhold til deres alder og utviklingsnivå, og som over tid vil kunne gjøre dem både fysisk og ikke minst mentalt utslitte, heller enn å bygge dem opp som jo er intensjonen med de kravene og utfordringene en skal stille til spillerne. Resultatet er at også disse står i fare for å gi seg med fotball i tidligere enn nødvendig

Faste nivå-delte lag og utvikling av relasjonelle ferdigheter

Det er heller ikke uvanlig at sammensettingen av faste nivå-delte lag blir brukt som argument for å styrke spillernes relasjonelle ferdigheter. Denne ferdighetskomponenten blir vanligvis definert som ferdigheter som to eller flere personer besitter sammen (Schou Andreassen & Wadel, 1990), og blir dermed sett på som en type ferdighet som kun framtrer i de(n) konkrete relasjonen(e), og at den derfor kun kan utvikles når en spiller og samhandler mye sammen med akkurat denne/disse spilleren(ne) som en skal utvikle denne relasjonen med. Basert på en slik forståelse er det da også nærliggende å konkludere med at det vil være mest hensiktsmessig å trene og spille mye sammen med noen relativt få og faste spillere (treningsgrupper/lag) som en så kan utvikle disse relasjonene til, siden det vil gjøre at disse (to eller flere) vil lære hverandre å kjenne meget godt og dermed gjøre samspillet (de felles valgene) til akkurat disse spillerne enda bedre. 

Men dette kan for det første beskyldes/kritiseres for å være en for enkel forestilling av denne ferdighetskomponentens innhold, og dermed også hvordan den utvikler seg. For i det en beveger seg mer i dybden på dette aspektet trer det i større grad fram det en kan kalle en individuell dimensjon av denne relasjonelle ferdigheten, som da utgjør grunnlaget for samhandlingen en utvikler med spesifikke spillere. Det vil si en ferdighetsdimensjon som i større grad vil vise seg gjennom deres evne til både selv å lese medspillere og deres signaler (også de man ikke har spilt noe særlig sammen med tidligere), og samtidig til å opptre på en sånn måte at det blir enkelt for medspillerne å lese hva en selv har til hensikt å gjøre (men samtidig uten at motspillerne leser det samme). Denne ferdigheten vil dermed ligge nært opp til spillernes perseptuelle (lese situasjonen) og antesipatoriske (forutsi framtidige handlinger gjennom å lese signaler hos med – og motspillere) evner, det vi ofte betegner som fotballforståelse. Det betyr dermed at også denne kvaliteten gis best betingelser for utvikling i settinger hvor spillerne får muligheten til å (konsentrere seg om å) lese signaler fra så mange og så forskjellige spillere som mulig i barne- og ungdomsårene. Og dermed legge grunnlaget for at de relativt kjapt utvikler god relasjonell samhandling med nye spillere som de vil møte og spille sammen med senere i sin toppspillerkarriere. 

Dette bidrar for øvrig også til å aktualisere debatten rundt utvikling av lag versus enkeltspilleren på barne- og ungdomsnivå, og tendensen til at aktiviteten blir liggende for nært opp til seniorfotballens ambisjoner hvor samhandling og gode relasjoner er av helt avgjørende betydning for å kunne prestere godt sammen som lag og oppnå gode resultater der og da. Men poenget er at det er individ og hens utvikling som skal dominere i barne- og ungdomsfotballen, mens fokus på lagsutvikling og resultat skal vente til de siste års juniorfotball og senere.

Homogenitet versus heterogenitet og bruk av differensiering i skolen

En kjapp svipptur innom skolen, hvor tilpasset undervisning i form av individualisering og differensiering er en av de sentrale bærebjelkene, viser ellers at det i opplæringsloven §8-2 understrekes at det ikke er anledning til å benytte fastenivå-delte grupper/klasser i norsk skole (eller for så vidt i andre land vi liker å sammenligne oss med), slik vi altså benytter oss av ute i fotballhverdagen. Og det enkelt og greit fordi forskning har vist svært begrenset, om noe, positiv effekt på læringsutbyttet ved bruk av faste inndelte klasser basert på kompetanse i undervisningen i skolen (Udir). Dette gjelder også prestasjonene til de høyest-presterte elevene, disse som en gjerne tenker vil kunne ha mest nytte av en slik organisering/inndeling. Og siden en slik inndeling antas å ha noen/andre uheldige aspekter ved seg når det gjelder elevenes sosiale utvikling og tilegnelse av sentrale personlige kvaliteter (verdier, likeverdighet, solidaritet osv), så har en landet på at dette er en uønsket tilnærming og praksis. Og det sannsynligvis også fordi funn fra de samme undersøkelsene har vist at det også i skolen endte med en viss grad av forskjellsbehandling i det kvalitative opplegget til de ulike nivå-klassene i undersøkelser der en testet ut bruk av faste nivå-delte klasser, og der de høyest rangerte da var de som fikk det beste opplegget. Og det til tross for at den samme opplæringsloven like sterkt understreker at alle elever i skolen skal behandles likeverdig og har krav på et optimalt opplæringstilbud tilpasset deres kompetansenivå, interesser og behov. Som betyr at disse rettighetene skal stå, og burde stått, like sterkt uavhengige av om en var elev i en heterogen sammensatt klasse (som i dag), eller om en eksempelvis var plassert i C-klassen (den lavest rangerte) i et system med faste kompetansenivå-inndelte klasser. 

Men, og dette er viktig, den samme opplæringsloven åpner samtidig for bruk av nevnte ikke-faste, tidsbegrensedenivå-differensierte grupper, som er en form for gruppe-differensiering som kan organiseres/praktiseres på flere måter. En kan enten benytte disse gruppene i eksempelvis alle matematikk timer over en viss periode (4 – 8 uker) eller i mindre deler av undervisningen som et fast og systematisert innslag over eksempelvis et skoleår. Det vil si kun i en matematikkøkt (av flere) i uka, eventuelt slik det er anbefalt å gjøre i kroppsøving å kjøre differensierte grupper i enkelte øvelser i en time. Dette er altså typiske dynamiske grupper med en viss rullering i forhold til hvilke elever som er i de ulike, og det er ofte ulike grupper i ulike fag. Det selvsagte formålet med en slik organisering er at en ønsker en optimal tilpasning av undervisningen til hver enkelt elev ut ifra den enkeltes evner, forutsetninger og behov på det gjeldende tidspunkt, det vil altså si en metodikk som søker å få fram det beste i hver enkelt. Som figuren under viser opererer en altså med to former for differensiering på overordnet nivå i skolen, pedagogisk og organisatorisk, og der den organisatoriske igjen kan utøves på (minst) to forskjellige måter, ved bruk av faste nivå-delte homogene klasser og ikke-faste, tidsbegrensede nivå-delte grupper.

Pedagogisk differensiering viser altså til den type tilpasset og individualisert opplæring/undervisning (individualisering) alle lærere har plikt til, og trenere blir sterkt oppfordret til, å tilrettelegge for hver enkelt elev/spiller ut ifra hens behov, forutsetninger og ønsker, og det innenfor den ordinære felles undervisningen og den klassen (eventuelt laget da i idrettssammenheng) en er en del av.  

Dette kan utvilsomt være nyttig kunnskap og interessante perspektiver å ha med seg over i diskusjonen omkring homogenitet versus heterogenitet og lag/gruppe sammensetting ute i idretts- og fotballmiljøene. Og det blant annet fordi idretten som frivillig arena og dens didaktikere (trenere) ikke er underlagt et tilsvarende lovverk og de samme kravene som stilles til lærerne i skolen som tydelig og sterkt understreker betydningen av og individets rettigheter for likeverdighet i opplærings-/utviklingstilbud. I idrettsbevegelsen ligger dette bare inne som retningslinjer og statutter, som kun blir trukket fram i «festtaler» og ved passende anledninger), og som betyr at spillerne (og dere foreldre) dermed heller ikke kan gjøre seg krav på, eller har rett til å bli gitt optimale muligheter til å utvikle sitt individuelle potensial. Resultatet er at alle, men selvsagt i varierende grad, de klubbmiljøene som praktiserer faste nivå-delte lag vil slite enda mer (enn skolen) med å oppfylle kravene til en pedagogisk og faglig forankret form for differensiering. Der det er en overhengende fare for at/dette i stedet tar form av og blir liggende nærmere opp til det vi kan betegne en seleksjonstilnærming, og det selv hvor sterkt en prøver å skape likeverdighet lagene imellom, hvor spillerne da ikke i sterk nok grad opplever å bli sett på og behandlet som fullt ut likeverdige og gitt like muligheter til å utvikle sine ferdigheter og kvaliteter som framtidige toppspillere. 

Tidlig selektering og faste homogene lag sin påvirkning på spillernes psykologiske og personlige egenskaper

Siste stopp på fagreisen er å rette søkelyset mot hvordan seleksjonsprosessen i seg selv og praksisen med faste, homogene nivå-delte lag vil påvirke/virke inn på spillernes psykologiske/mentale og personlige egenskaper. Som utviklingen av et stabilt selvbilde og tro på seg selv (selvtillit), evne til å holde opprettholde fokus og en indre glød og motivasjon med et autonomt (selvdrevet) ønske om å utvikle seg. Og videre sentrale karaktertrekk som lederegenskaper, en mestringsorientert tilnærming, selvstendighet og evne til selvregulering og ikke minst hvordan en skal kunne balansere egen individualitet i kombinasjon med solidaritet og forståelse av sin rolle i et lagfellesskap. 

Dette er kvaliteter som en må tilegne seg og være i besittelse av for å ha håp om å kunne hevde seg på topp internasjonalt nivå. Men i tillegg er dette også helt sentrale egenskaper og ressurser som de unge vil kunne ha nytte av senere og på andre områder i livet, og viser/illustrerer slik det enorme potensialet idrettsaktiviteten har i seg og kan gi i et sosialiserings – og selvutviklingsperspektiv, dersom den er tilrettelegges og driftes på en faglig forankret måte. Derfor vil denne gjennomgangen i vel så stor grad vektlegge betydningen av de gode idrettslige opplevelsene og utfordringene knyttet til det/målsettingen om å redusere det store frafallet i norsk fotball. Det vil både si det store generelle frafallet i 11 – 17 årsalderen, men også det faktum at et relativt stort antall av satsningsspillerne (de som tidlig utmerker seg) også gir seg i relativt tidlig alder, det vil si i 16 – 18 årsalderen når det begynner å «dra seg til». Og slik forsøke å besvare spørsmålet om dette er så «naturlig» som mange skal ha det til, eller om noe av årsaken er å finne i det miljøet og de mentale utfordringene de blir utsatt for. Og at de derfor kunne vært «reddet», det vil si beholdt i idrettsmiljøet, dersom de ble møtt med/fikk oppleve et annet psykologisk klima. 

Seleksjonsprosessens og satsningsgruppenes innvirkning på spillernes selvoppfatning

Innenfor selvoppfatningsfeltet er det godt dokumentert at andres vurderinger av oss, spesielt fra de som betyr noe for oss (signifikante andre), og hvordan vi oppfatter og tolker disse vurderingene gjennom de signalene de «sender ut», er en av de sterkeste, om ikke den sterkeste, kildene som bygger selvbildet og selvverdet vårt. Og dermed hvordan vi generelt oppfatter oss selv. Derfor er det vel liten grunn til å betvile at det å tape selekteringskonkurransen og bli vurdert å være for dårlig til 1. laget eller satsningslaget og dermed blir plassert på et av «bredde-lagene» (2. eller 3. laget), vil ha negativ innvirkning på selvvurderingen (selvbildet) til de spillerne som opplever dette. Og derigjennom også deres motivasjon siden det som kjent er nær sammenheng mellom ens selvoppfatning og styrken på motivasjon. Og det uansett hvor skånsomt man forsøker å overbringe denne beskjeden eller hvilke tiltak som settes inn i etterkant, selv om det selvsagt vil kunne hjelpe noe. For selv om de utvilsomt har rett de som hevder at ungene jo selv tidlig er klar over hvem som er «best», «gode» og «dårligst», og hvor de selv ligger i løypa, så er det jo først i forbindelse med denne selekteringen at de får det svart på hvitt fra treneren eller klubben sin at de nå faktisk også er for «dårlige»/ikke lenger er gode nok til å spille sammen med de «beste». 

Basert på det samme teorigrunnlaget ville/burde en kunne anta at det svært sterke signalet som uttaket tilsatsningslaget i klubben/kullet representerer fra ofte svært så betydningsfulle personer i de unges livsverden, og med hva det vanligvis innebærer i form av økt status og en sterkere posisjon i miljøet, vil ha en like utelukkende positiv innvirkning på selvbildet og selvoppfatningen, og da også motivasjonen til disse spillerne. Men det er flere aspekter ved denne utvelgelsen som gjør at det kreves varsomhet med å trekke for enkle slutninger når det gjelder utviklingen av den tidvis svært så komplekse selvoppfatningen vår. Det ene er, som vist til tidligere, at inngangen til puberteten og de første årene av denne en periode er preget av et svært så ustabilt selvbilde for de aller fleste (etter å ha vært små «verdensmestere» i årene før). Og det først og fremst fordi barn og unge i denne perioden begynner å søke seg mer utover, og nå starter en «knallhard» og nærmest kontinuerlig sammenligningsprosess med andre rundt seg. En prosess som vedvarer med stor styrke gjennom hele puberteten, og som begynner å avta først i slutten av denne perioden der selvbildet igjen begynner å stabilisere seg, selv om det også da vil være i «flyt» for mange i en del år framover. 

Men uansett betyr det at individets identitet og selvoppfatning er i en svært sårbar fase spesielt i 11 – 15 årsalderen, der de enda ikke har bygd opp noen form for beredskap eller er i besittelse av redskaper til å kunne takle og bearbeide disse svært så sterke og ofte urealistiske (for forskjellene er jo som tidligere vist ikke særlig store eller varige i 11 – 16 årsalderen) (vurderings-)signalene og tilbakemeldingene som et slikt uttak til satsningslaget representerer på en formålstjenlig måte. Og gjøre at dette faktisk vil kunne virke forstyrrende og negativt inn på de naturlige selv-utviklingsprosessene de unge går og skal gå gjennom i denne perioden (som kan reduseres noe dersom de får hjelp til å håndtere dette, fra eksempelvis fornuftige foreldre). Der de fratas muligheten til selv å gjøre seg sine (realistiske) vurderinger om egne egenskaper og ferdigheter, hvor de til enhver tid befinner seg i utviklingsprosessen og hvor langt fram det fortsatt er. Og der dette for enkelte kan ende opp med det vi oppfatter som et «oppblåst» selvbilde og en overdreven selvtillit/selvsikkerhet som det egentlig ikke er grunnlag for, med tilhørende manglende rolleforståelse og ydmykhet. Konsekvens vil gjerne bli at den totale selvoppfatningen til disse spillerne ikke blir så solid/robust og dypt forplantet i spillernes indre selv som vi ønsker, og som de er avhengige av for å lykkes på topp internasjonalt nivå. 

Disse uheldige utviklingsmekanismene vil sannsynligvis forsterkes ytterligere i og med at dette uttaket vanligvis baserer seg på hvor «god en er» og hva de til enhver tid presterer, og i mindre grad på hvem de er som personer, hvilke verdier, ambisjoner og/eller personlige egenskaper de besitter, og hva de bidrar med av positivitet i gruppa. Det betyr at de i realiteten også gis begrenset mulighet til å utvikle det selvverdet og den indre tryggheten (selvbildet) som vokser fram i miljøer der en blir sett og mottar anerkjennelse for hvem man er og ikke utelukkende for hva man presterer. For paradoksalt nok kan det være at det robuste og stabile selvverdet og selvbildet som de er avhengige av for å lykkes på toppnivå styrkes nettopp gjennom at ungene opplever den samme uforbeholdende anerkjennelsen som menneske og FOTBALLSPILLER selv når de ikke lykkes, er «flinke» nok eller blant de «beste». Et annet vesentlig aspekt er at disse uttaks-situasjonene (vanligvis i form av uttakstreninger eller uttaksperiode) i seg selv også vil kunne oppleves som svært sårbare, i den forstand at dette er noe de unge føler de har liten mulighet til å kontrollere. Der framtiden og muligheten deres (på fotballbanen) i overveiende grad blir overlatt til enkeltpersoner som de har liten kjennskap til eller har fått muligheten til å føle seg trygg på. De vet at de vil fortsette å måles hovedsakelig på bakgrunn av ferdighetene i mange år framover, en sammenligningsprosess som de også har begrensede muligheter til å kontrollere/ha tilfredsstillende kontroll på siden denne i så stor grad vil basere seg på progresjonen i utviklingen til de andre spillerne de konkurrerer imot.

Til slutt er det også interessant å vise til undersøkelser innenfor fagfeltet sosial sammenligningsteori som forteller at det å spille på et veldig godt/velrennomert lag (selektert satsningslag), sammen med mange andre like gode spillere hvor en lett reduseres til kun å være en i mengden og kan bli noe mer «usynlige», viser seg å gi en svakere positiv effektpå selvoppfatningen, enn det å være en dominerende spiller i et heterogent sammensatt og gjerne gjennomsnittlig lag («a-big-fish-in-a-little-pound» – effekten). Og det nærmest like sterkt uavhengig av om lagene vinner eller taper mye. 

Utvikling av lederegenskaper
Dette sistnevnte aspektet vil ikke minst også ha stor betydning for utvikling av lederegenskaper. For det er vel ikke særlig kontroversielt å påpeke at det er mindre rom og muligheter for, ja rett og slett vanskeligere å fremheve og utmerke seg, og stå litt fram innenfor selekterte miljø og i homogene lag hvor spillerne er tilnærmet helt like og på samme nivå. Og gjøre det vanskeligere å utvikle en positiv og ønsket lederadferd hos disse spillerne med ledelsespotensiale som vil komme både dem selv og medspillerne til gode. Dette siste er ikke minst viktig i en diskusjon om norsk (topp-)fotballs framtid og utvikling, der stadig flere nå uttrykker bekymring for at det i skogen av de etterhvert mange pliktoppfyllende (gjør som de får beskjed om) A4-spillerne som i  utviklingsmiljøene, så blir det bare vanskeligere og vanskeligere å få øye på de klassiske ledertypene. Det vil si spillere som stikker seg ut som typer, og som har evnen og egenskapen (det sterke selvbildet) til å stå fram på en positiv måte og lede laget og lagkameratene i riktig retning på alle områder. Og som evner å stå imot de utfordringene og det ekstreme ytre presset som møter en i spill på topp internasjonalt nivå. Det er ellers viktig å påpeke/understreke at denne utnyttelsen av forskjellighet/ulikhet ikke står i noen motsetningsforhold til påstanden om at en sterk, stabil og indre forankret selvoppfatning skapes i et miljø som kjennetegnes av likeverdighet og ydmykhet. For dette må ikke misforstås dithen at målet er at alle skal være like, og at ingen skal kunne fremheve seg. For ledelsesaspektets er i sin natur basert på at ikke alle kan være ledere i alle settinger, og at noen har bedre forutsetninger enn andre for å ta denne rollen på idretts – og fotballbanen, mens andre vil kunne ha lettere for å ta den i klasserommet eller i venneflokken (og andre igjen ikke ønsker denne rollen i det hele tatt).

Seleksjonsprosessen og sammensetting av satsningsgrupper         motivasjon

Når det gjelder seleksjonsprosessens og sammensettingen av klubbstyrte homogene grupper vil kunne påvirke utøvernes motivasjon kan dette belyses ut ifra ulike teoritradisjoner, det vil si (1) forsterkningstradisjon med fokus på belønningsaspektet, (2) behovstradisjon med vekt på utøvernes behov for selv-/medbestemmelse, tilhørighet og opplevelse av mestring/kompetanse og et (3) målorienteringsperspektiv med fokus på hva spillerne egentlig ønsker å få ut av idrettsaktiviteten. De to sistnevnte blir presentert i tabellen lengre bak. 

Belønning og motivasjon 

Selv om det kanskje ikke benyttes som en eksplisitt begrunnelse er det likevel vanlig å anta at den belønningen som ligger i det å få plass i klubbens/kullets satsningsgruppe med hva det gjerne innebærer i form av økt status, proft opplegg, deltakelse i store turneringer, anskaffelse av felles treningstøy osv) vil ha en utelukkende positiv innvirkning på spillernes motivasjon. En oppfatning som nok i all hovedsak baserer seg på hovedprinsippene innenfor den behavioristiske forsterkningstradisjonen, som var den rådende teorien innenfor fagfeltet fram til ca 1970 – tallet, og som i all enkelhet framstiller motivasjons – (og lærings-) prosessene som enkle stimulus – respons mekanismer, og med bruk av straff og belønning som sentrale komponenter. Teorien kan derfor også brukes til å forsvare/argumentere for praksisen med å degradere spillere ned til breddelaget siden dette, innenfor denne teoritradisjonen, kan antas å ha positiv effekt/innvirkning på den aktuelle spillerens motivasjon, ved at det tenner en ekstra gnist og gjør at de vil ønske å legge ned mer innsats for å få belønningen, det vil si komme seg inn på satsningslaget. Og selv om denne teoritradisjonen og dens framstilling av motivasjonsprosessene for lengst har blitt utfordret av den sosial-kognitive teoritradisjonen («den kognitive revolusjon»som vokste fram på slutten på 1900-tallet) og ikke har samme posisjon innenfor fagmiljøet nå som på midten 1900 – tallet og utover, er det nok likevel en kjensgjerning at bruken av belønning og straff fortsatt er ganske så utbredt i forbindelse med lærings- og motivasjonsprosesser; både ute i skolen og i idrettsmiljøet og i oppdragelsesprosesser ellers. Men de nevnte sosial-kognitive teoriene forteller oss altså at de motivasjonelle prosessene er betraktelig mer sammensatt og omfattende enn det de behavioristiske motivasjons – og læringsteoriene (forsterkningsteoriene) legger til grunn. Det vektigste/mest betydningsfulle bidraget fra denne kognitive revolusjonen er at den så sterkt vektlegger at individet har evnen til å reflektere rundt den forsterkningen, det vil si straffen og belønningen, herunder også ros, vi får/opplever. Vi tolker og analyserer denne kontinuerlig i større eller mindre grad, både bevisst og i mer ubevisste former. Og tillegger den ulik mening og responderer forskjellig på denne på bakgrunn av hvordan en vurderer og oppfatter seg selv, som slik også bidrar til å understreke den nære koblingen mellom en persons selvoppfatning og motivasjon. En kobling som betyr at det å gå tapende ut av selekteringskonkurransen og bli plassert i et av breddelagene i klubben vil heller redusere vedkommendes indre drive og motivasjons enn å styrke denne slik forsterkningstradisjonen framstiller det. Og det nettopp fordi denne degraderingen, det vil si fraværet av belønning, eller «straffen» som mange vil oppleve det som, vil ha så pass negativ sterk innvirkning på deres selvvurdering (selvbilde) og mestringsforventninger (selvtillit – troen på en vil lykkes med aktiviteten), og dermed ønske om å gå videre med aktiviteten.

Utover dette vil flertallet av barn og unge i denne alderen også oppleve denne degraderingen og forskjellsbehandlingen som dypt urettferdig og meningsløs, i betydningen at den for dem ikke gir mening, med dertil uheldig innvirkning på glede og motivasjon. For selv om de unge i denne alderen ikke har noen problem med å se at noen på det gitte tidspunkt er «bedre» enn dem, det vil si kommet lenger enn dem selv, vil de likevel ha problemer med/vanskelig for å se og forstå at disse forskjellene skal bety at de ikke lenger skal få spille sammen med de som de fram til da alltid har spilt sammen. Og det blant annet fordi studier viser at barn og unge i denne alderen (opptil 11- 13 års alderen) fortsatt har en relativt dynamisk forståelse av læringsprosessene, som betyr at de antar at ferdigheter og kunnskaper i stor grad er et resultat av og derfor kan forbedres gjennom økt innsats. En forståelse (som de samme studiene viser) som begynner å avta (dessverre?) utover i puberteten og blir erstattet av en mer statisk forståelse av læringsprosessene i retning medfødte og mindre påvirkelige. En oppfatning som for de fleste vokser seg bare sterkere og sterkere jo eldre man bli, og som mange nok da dessverre også tar med seg inn i idrettslivet og i rollen som idrettsleder – og trener!!

       Men interessant nok viser studier at også belønning, som også representerer et ytre kontrollerende tiltak, lett vil bli oppfattet nettopp slik hos den som utsettes for denne belønningen. Det vil si som et forsøk fra utenforstående (trenere/lærere/foreldre) på å kontrollere og styre adferden deres. Som dermed vil kunne gjøre at individet enser eller opplever at det bak den konkrete belønningen ligger noen forventninger om at de «må» opptre og respondere tilbake på en bestemt måte, slik den som står for belønningen ønsker. En form for kontroll som vil kunne få negativ innvirkning på deres opplevelse/følelse av selvstendighet, selvbestemmelse og det å selv ha kontroll over situasjon. Aspekter som antas å være svært viktige for å opprettholde og styrke den indre motiverte adferden deres (se nærmere om selvbestemmelsesteorien senere). Heri finner vi sannsynligvis noe av årsakene til at nyere forskning også viser at dersom innslaget av belønning, ros og andre ytre kontrollerende virkemidler blir for sterkt, så vil dette kunne bidra til å svekke den indre (og autonome ytre) motiverte adferden hos spilleren (Skaalvik og Skaalvik, 2013). 

I en nyere metaundersøkelse gjennomgikk Deci, Koestner og Ryan 128 undersøkelser som demonstrerer at belønning ofte medfører at indre motivasjon blir svekket (Skaalvik, 2005, side 142)

Disse funnene kan forklares ved at mottakerne av belønningen kan bli gjort nærmest avhengige av denne dersom den blir for fremtredende og for sterk. Som betyr at det er en reell fare for at uttaket til 1.laget (som på sett og vis anses som den ultimate belønningen i fotballsammenheng) og alle de andre påskjønnelsene (belønningene) som gjerne følger med dette blir/oppleves så viktig for spillerne i seg selv, at det gradvis og uten at de eller andre rundt legger særlig merke til det, vil begynne å stjele posisjonen til den indre gleden og gløden deres. Det vil si den drivkraften som gjorde at de engang begynte å spille fotball, og brukte hver en ledig time borte på løkka.

Utover det er det også interessant at Carol Dweck og hennes kolleger (2006) gjennom en rekke undersøkelser har vist at belønning som gis på bakgrunn av prestasjoner og flinkhet, som disse uttakene nok fortsatt i stor grad baserer seg på, gir dårligere utbytte på spillernes indre motivasjon enn tilbakemeldinger som rettes mot og bygger på mer grunnleggende egenskaper som innsats, utholdenhet i læringsprosessen og evnen til å stå på og ikke gi opp. Dette begrunnes med at fokus på disse egenskapene vil styrke spillernes mestringsorientering i større grad, og der igjennom deres motivasjon og ønske om å gå i gang med mer utfordrende oppgaver. 

Andre mulige uheldige aspekter ved en seleksjonspraksis og faste, homogene nivå-inndelte lag

Utover disse er det enda flere aspekter ved seleksjonspraksisen og klubbstyrt inndeling i faste nivå-delte (homogene) lag som kan tenkes å ha uheldig innvirkning på psykologiske/mentale og personlige egenskaper hos spillerne. Noen av disse aspektene er å regne som direkte, nærmest uunngåelig konsekvenser av denne tilnærmingen, mens andre er forhold som erfaringsmessig har lett for å vokse fram i de miljøene som 

Sammenligning, rangering, utvelgelse               psykologisk læringsklima

Sammenligning, rangering og utvelgelse følger naturlig nok med som helt nødvendige forutsetninger for en organiseringsmodell med faste nivå-inndelte lag, og det uavhengig av hvor sterkt topp/bredde vs likeverdighetsfokuset står innad i klubben (det vil si hvor stor avstanden er mellom lagene, se figur 1). Vanligvis baserer denne rangeringsprosessen seg også utelukkende på spillernes ferdigheter, og der de som mestrer best (der og da) gis mest anerkjennelse og oppmerksomhet, noe som også eksponeres offentlig ved selve uttaket. Som figuren viser er dette elementer som utgjør noen av de sentrale kjennetegnene på (det som 

Et bilde som inneholder tekst

Automatisk generert beskrivelse

innenfor det sosial-kognitive fagfeltet betegnes) et typisk prestasjons-/resultatklima. Og siden de aller fleste spillerne også vil ha et sterkt ønske om å beholde denne plassen, all den tid uttak på satsningslagene vanligvis gir store utviklingsmessige fordeler, økt status og andre goder, så vil dette sammenlignings – og prestasjonsklimaet lett forplante seg og vokse videre og bli et kjennetegn ved miljøet og/eller kulturen i gruppa/klubben, blant annet med et overdrevet stort fokus på resultat og det å vinne. Dette vil da samtidig virke negativ inn på framveksten av dets motsats; det vil si mestrings – og oppgaveklimaet, som i tillegg til å svare motsatt på punktene over, det vil si lite/begrenset fokus på sammenligning, rangering og resultat, og forsøk på likeverdig anerkjennelse, mindre fokus på resultat) også kjennetegnes av et klubbmiljø og trenere som betoner innsats og framgang som tegn på mestring, og tilrettelegger for relativt stor grad av medbestemmelse (fra spillerne) og samarbeidsaktiviteter i læringsprosessen. Dette er kunnskap av stor betydning for trenere i og med at forskning har påvist at det psykologiske læringsklimaet (fagfeltets benevnelse på læringsmiljøet) som utfolder seg i gruppa og omslutter spillerne vil kunne ha direkte innvirkning på spillerne og deres utvikling, og spesifikt bidra til å endre den type personlighetstrekk/egenskaper som på fagspråket kaller målperspektiv eller – orientering 

Elevenes og utøvernes motivasjonelle målperspektiv og deres subjektive teorier om ferdighet er relativt stabile psykologiske disposisjoner. Men slike målperspektiv og subjektive ferdighetsoppfatninger er allikevel formbare og påvirkes av det psykologiske læringsklimaet som læreren i kroppsøvingstimene eller treneren i idrettsgruppa skaper.          (Ommundsen, 2005??)

Når det gjelder disse individuelle målperspektivene opererer forskningsfeltet (ved bl.a Nicholls et al) med to (delvis 3, se senere) ulike orienteringer på individnivå. Og der disse er gitt benevnelser som, nok ikke tilfeldig, sammenfaller med de to læringsklimaene; det vil si mestrings-/oppgaveorientert og ego-/prestasjons-/resultatorientert. Disse målperspektivene forsøker å fortelle/si noe om/konkretisere den enkelte spillers motiv for idrettsaktiviteten, det vil si hva som driver en og hvordan hun/han forholder seg til denne, og må derfor ikke forveksles med den type konkrete, langsiktige/kortsiktige utviklings – og resultatmål som utøvere gjerne blir oppfordret til å utarbeide og sette seg (styrke den ytre autonome(motiverte) adferden). 

Figuren under forsøker å illustrere sammenhengen og påvirkningsmekanismene mellom disse læringsklimaene og målperspektivene, hvor kort fortalt et miljø/klima preget av sammenligning, prestasjons og resultat fokus, offentlig evaluering, ferdighetsbasert gruppering og liten medbestemmelse vil bidra til å styrke en ego-/prestasjonsorientering hos spillerne og gi de en mer statisk ferdighetsforståelse (anser ferdigheter i større grad som medfødt, iboende, liten mulighet for påvirkning). Mens et mestrings- og oppgaveklima vil bidra til å forsterke mestringsorienteringen deres og gi de en mer dynamisk læringsforståelse (større muligheter for framgang gjennom innsats).

Grunnen til at kontinuumet er benyttet også i denne figuren for å framstille disse også sammenhengene er fordi det er sjelden å finne både klubbmiljøer og utøvere som er rent mestrings – eller rent prestasjons-/resultat orientert, men at de (både klubbmiljøene og spillerne) befinner seg et sted mellom disse to ytterpunktene med tendenser i den ene eller annen retning (det vil si grad av mestringsorientering eller resultat-/prestasjonsorientering). 

Basert på dette bildet/disse sammenhengene og i og med at all organisert idrett, og ikke minst toppidrett-/fotball, innbefatter et tydelig konkurranse-, prestasjons- og resultatelement, vil en enkel analyse lett kunne falle ned på at det vil være fornuftig og formålstjenlig å bygge et klima rundt spillerne som vektlegger og framhever disse aspektene, det vil si et resultat-/prestasjonsklima, i nærmest så tidlig alder som mulig. Og det da begrunnet med/ut ifra en tankegang om at de trenger å møte og herdes for dette klimaet som de etter hvert uansett vil møte både på idrettsbanen og i livet ellers, for å bygge en personlighet og orientering  og at dette vil bidra til å gjøre de mer mentalt robuste at fokus på resultat og det å vinne mest mulig vil være essensielt viktig for utvikling/en optimalisering av spillernes vinnermentalitet. 

Å tilegne seg en hensiktsmessig toppidrettsmentalitet i løpet av ungdomsårene, som  er selvsagt påkrevd for de spillerne som skal ta steget opp på topp nasjonalt og internasjonalt nivå. Men det er likevel faglig relevant å problematisere, og diskutere, om dette utvikles best gjennom å tilrettelegge en type herdekultur hvor dette mer eller mindre presses på spillerne.

Mestrings – vs prestasjonsorientert miljø og utøvere            motivasjon, læringsstrategier og mental robusthet

Men til tross for at dette kan virke som en type logisk argumentasjon viser Ommundsen likevel til forskning som trekker i motsatt retning og løfter fram en mestrings – og oppgaveorientert tilnærming 

…. Oppgaveorienterte elever og utøvere ser derfor vanligvis mer optimistisk på ulike      læringssituasjoner. Av den grunn er de også i større grad enn prestasjonsorienterte           elever og utøvere glade og fornøyde under læring, de sliter med mindre nervøsitet og     spenning, de har mer hensiktsmessige læringsstrategier, og de utviser mer utholdende motivasjon når de skal lære noe nytt (Ommundsen, 2008, side….)

Dette forteller at de utpreget oppgave-/mestringsorienterte har tatt opp i seg at det er grad av innsats som leder til mestring og suksess, og gjør at de også har en tendens til å velge mer utfordrende oppgaver enn sine ego-/prestasjonsorienterte lagkompiser. Videre tyder funn også på at de mestrings-/oppgaveorienterte kjennetegnes av større fokus på langsiktig ferdighetsutvikling, samarbeid, likeverdig forståelse og selvstendighet, og også innehar en større grad av selvregulering (tar ansvar for egen utvikling) enn de som tenderer til å være prestasjonsorientert. I tillegg tyder det også på at en viss andel av de sterkt prestasjonsorienterte utøvere, som i fagmiljøet gjerne omtales som «defensivt» prestasjonsorienterte, kjennetegnes ved at de bruker mye energi for å skjule sine utfordringer og det de ikke får til og unngår derfor å be om hjelp når de trenger det; de opplever mindre tilhørighet i gruppa; og har også en større tendens til å redusere innsatsen når de møter (settes i) nye og for dem utfordrende situasjoner der de er redd for å mislykkes eller tape. Dette sannsynligvis fordi/forklares ved at et eventuelt nederlag (å gjøre feil, tape ol) vil oppleves som et mindre angrep på selvverdet deres (som spesielt disse utøverne/individene er opptatt av å beskytte siden det allerede er på et lavt nivå) dersom dette kan forklares gjennom redusert innsats (Skaalvik og Skaalvik, 2013). 

Utviklingsfokuset

I og med at utviklings aspektet, som i figur 4 er plassert langt inne på mestringsklimaets banehalvdel, jo selvsagt er et sentralt element også innenfor de aller fleste av de resultat – og prestasjonsbaserte topputviklingsmiljøene hvor nettopp «produksjon og foredling» av framtidige toppidrettsutøvere ofte er det/et av de uttalte mål, så kan det være nødvendig med en . For noe av det som kan skape utfordringer med utviklingsfokuset i sistnevnte konkurranse – og resultatbaserte miljø er at oppmerksomheten i for stor grad rettes/lett/kan blir for sterk rettet mot (å framskynde den) kortsiktig(e) utvikling(en) av spesifikke ferdigheter, utover hva som er faglig riktig og anbefalt på det enkelte årstrinn, fortrinnsvis med det mål for øye å øke sjansen til å vinne neste kamp, serien i J/G 15 klassen eller elite-turneringen til høsten. Der en lar det kortsiktige resultatorienteringen ta overhånd og få en for sentral plass innenfor utviklingsfokuset. Dette gjør da at det i utgangspunktet positive utviklingsfokuset kan begynne å bevege seg for langt inn på prestasjons – og resultatklimaets banehalvdel, og blir et type kortsiktig resultatorientert utviklingsfokus. Dette da i kontrast til det kortsiktige mestringsbaserte/-orienterte utviklingsfokuset hvor en er opptatt av å følge en faglig forankret, det vil blant annet si modningsbasert, utviklingstrapp med mål/ønske om å legge til rette for at spillerne får utvikle og styrke alle de underliggende ferdighetskomponentene de trenger for å hevde seg som seniorspiller et bestemt antall år fram i tid (og til å fungere som samfunnsaktør).

Dette illustrerer/viser for det første at utviklingsbegrepet rommer flere fasetter/dimensjoner som opererer på ulike nivå (bredde – hva , som i praksis betyr at det ikke er nok for klubbmiljøer og trenere å proklamere litt enkelt at de tviklingsorienterte; de må også avkreves en dypere refleksjon og forklaring hva deres utviklingsfokus innebærer. Men det viktigste er nok at dette bidrar til å løfte fram utfordringene/problematikken rundt resultat – og utviklingsfokus i barne- og ungdomsfotballen. Både spørsmålet om det er mulig å kombinere et sterkt fokus på resultat og samtidig ivareta en god nok oppmerksomhet på spillernes langsiktige utvikling/det langsiktige fokuset på utviklingen av/å utvikle gagns mennesker og topp seniorspillere 5 – 10 år fram i tid. Eller om det blir nødvendig å hente fram kontinuumet nok en gang hvor resultatfokus og utviklingsfokus må plasseres i hver sin ende, og slik illustrerer at de påvirker hverandre og er gjensidig utelukkende/bremsende. At mer av det ene gir (resultatfokus), eller betinger, (utviklingsfokus) mindre av det andre.


Det vil si om det kan tenkes å/at det vil kunne gi negative konsekvenser på det langsiktige, tålmodige arbeidet med å utvikle framtidige toppspillere og individer dersom resultatfokuset blir for sterkt.

Videre/I tillegg kan denne figuren uansett/også bidra til å illustrere (den kanskje aller største) utfordringen i barne- og ungdomsidretten/-fotballen i dag, det vil si evne å kombinere og balansere den rette formen og styrken på resultatfokuset i miljøet og hos spillerne opp imot det utviklingsfokuset, (slik at det ikke går utover den) og den mestringsorienteringen vi så gjerne ønsker at spillerne skal utvikle og være i besittelse av. Utover at det sannsynligvis også ligger en viss egeninteresse blant både klubbledere og trenere om (å skape konkurransedyktige lag med større muligheter til) å vinne kamper og større turneringer for slik å høste heder og ære og bygge klubb og eventuell egen trenerkarriere, så  denne utfordringen trer nok først og fremst fram på grunn av at sammenligning og konkurranse jo er sentrale aspekter ved, og sågar et av premissene for stort sett all form for idrettsaktivitet som drives i organiserte former. For en fotballkamp er jo nettopp en kamp mellom to lag, der formålet er å utfordre motstanderen, og der gleden over og ønsket om å score mål og slik sett forsøke å overvinne/overmanne/utspille motstanderlaget, er en del, ja tidvis også en ganske så stor del, av drivkraften hos utøverne/spillerne. Trenere og klubbmiljøers oppgaver blir i så henseende å forsøke å ivareta og kanalisere denne sterke driven til noe positivt, siden den høyst sannsynlig også er en forutsetning for å utvikle utøvere som vil kunne operere og hevde seg på topp internasjonalt nivå. Og slik da sørge for at disse to interessene eller orienteringene, altså fokus på utvikling og fokus på resultat (å vinne) skal kunne leve side ved side innad i alle typer idrettsmiljøer og utfylle hverandre til det beste for spillerne. Og overkomme tendensen vi ser i dag der at resultatfokuset uomtvistelig/på generelt grunnlag framstår altfor sterkt/opptar en altfor sterk plass i barne- og ungdomsidretten. 

Og muligens kan følgende premiepall være en god rettesnor i dette arbeidet, der treneres og klubbmiljøers resultatfokus altså må ta seg til takke med den sure 4. plassen som ingen verken husker eller vektlegger i det store bildet/som er like fort glemt som den er skjedd. 

Vinnermentalitet

Det er nærliggende å tenke seg at utvikling av vinnermentalitet betinger et miljø med sterkt fokus på resultat og mål om og tilrettelegging for å vinne flest mulig kamper. Der spillerne nærmest venner seg til og ser på det mer som en selvfølge at de vinner, og utviser enda sterkere glede når de samtidig får dekt sitt ofte «iboende» (?, obs! gjelder sannsynligvis ikke alle) behov for å konkurrere. Men dette til tross er det mye som tyder på at også dette aspektet kommer i kategorien komplekse, og for så vidt paradoksale, mekanismer, og har flere og mer betydningsfulle dimensjoner i seg enn å vinne så mye som mulig. For dersom seieren framstår som for viktig og elementene for å oppnå dette blir framtredende i miljøet, som eks skeivfordeling av spilletid, at spillerne stort sett må spille i den posisjonen de «gjør mest nytte for laget» (gir best resultat), at spill i «farlig sone» nærmest forbys (minske faren for å slippe inn mål) ol, så vil dette kunne gjøre at spillerne vil oppleve uforholdsmessig stor negativitet rundt det å tape, i tillegg til at disse virkemidlene naturligvis også vil virke negativt inn i et langsiktig utviklingsperspektiv. Der det å tape kan framstå som farlig og føre til at spillerne utvikler et anstrengt forhold til og en «ubevisst» frykt for å tape. En frykt som, paradoksalt nok altså, vil kunne virke negativt inn på den mentaliteten, det vil si ureddheten og det motet, spillerne trenger å tilegne seg for å styrke det vi gjerne forbinder med egenskapen vinnermentalitet. 

Dette betyr at det viktigste man som klubb og trener kan gjøre for å utvikle spilleres vinnermentalitet, er å lære ungene/spillerne til å kunne forholde seg til seier og tap på en naturlig måte. Det må ikke (miss-)forstås dithen at det dreier seg om en tap-og-vinn-med-samme-sinn-tilnærming. For ungene skal selvsagt få bli glad når de lykkes og eventuelt vinner, og bli uggen og litt gretten når de taper (begynner de å gråte er det likevel grunn til å være på vakt!). Men likevel betyr det paradoksalt nok at tapene må sees på som positive, ja faktisk ønskes velkommen av trenere og klubbledelse. Dette inntil en visse grense selvsagt, men der 50/50 er helt uproblematisk og der 60 – 70 % tap heller ikke trenger å være noen fare. Og det enkelt og greit fordi det er i forbindelse med og etter et tap at klubben og trenere (og foreldre) virkelig har muligheten til å utvikle og styrke spillernes vinnermentalitet. Og det ved så enkelt som å gi spillerne den samme uforbeholdne respekten og anerkjennelsen fra oss voksne også de gangene de taper, som når de vinner. For det er kun på den måten at vi har muligheten til å til å redusere spillernes frykt for å tape og bidra til at tryggheten, motet og ureddheten får vokse. Dette balanserte og bevisste forholdet til seieren og tapet må for øvrig gjennomsyre alle aspekter ved trenerens framferd og handling, og jobbes inn så det blir en del av hennes/hans personlighet. Slik at en er helt sikker på at spillerne virkelig opplever denne uforbeholdne anerkjennelsen fra oss. For spillerne vil raskt gjennomskue det dersom det bare er ord, og hun/han står og vrir seg på linja med et kroppsspråk eller tonefall som det ikke er til å ta feil av. Eller at rosen, belønningen og humøret stiger i takt med at målene renner inn rette veien, og synker når de kommer «feil» vei. 

I dette fagperspektivet vil det dermed også være betimelig å diskutere hvorvidt det er formålstjenlig å fortsette å benytte oss av begrepet vinnermentalitet, siden det er såpass «farget» som det er, og der faren for mistolkninger altså er overhengende («styrkes gjennom å vinne mest mulig»). Så kanskje mot-mentalitet, fryktløsmentalitet eller ureddmentalitet vil kunne fungere bedre somvnelser på dette aspektet. Eller så kan man konkludere slik Dan Eggen gjorde i en meget interessant artikkel omkring vinnermentalitet for noen år siden, med at det sannsynligvis ville være mer riktig å anse og benevne denne noe diffuse, men utvilsomt svært så sentrale, mentale egenskapen mer i form av mestringsorientering. Som i seg selv da blir nok et argument for å tilrettelegge et mestringsklima.

Rangering og utvelgelse (i tidlig alder) anerkjennelse av forskjellighet og utvikling av likeverdighet og andre sentrale verdier

Innad i utpregede miljøer og klubber som praktiserer tidlig selektering/utvelgelse og inndeling i faste ferdighetsnivå-delte lag er det også en reell fare for at likeverdighetsaspektet vil bli kraftig utfordret siden det kommer såpass tydelig fram, og offentliggjøres, allerede i 11-årsalderen at noen barn og unge anses som «bedre» og «viktigere» enn andre, og at disse (spillerne og gruppene) derfor fortjener et kvalitativt bedre opplegg/fotballtilbud. Og siden denne utvelgelsen får en så framtredende plass i miljøet vil det ofte være krevende for trenere og klubbmiljøet å få likeverdighetsforståelsen som verdi til å vokse seg så sterk som den bør være i lagfellesskap. Med de uheldige konsekvensene det vil kunne få for spillernes utvikling av sentrale egenskaper og verdier som solidaritet, empati, anerkjennelse av forskjellighet, selvinnsikt og forståelse av sin egen rolle i et fellesskap. Og det gjeldende for alle spillerne i klubben. Det vil si ikke bare for de som opplever mindre grad av verdsetting og anerkjennelse ved å bli plassert i mindre attraktive grupper, men også for de spillerne som opplever verdsettes høyest, eksempelvis gjennom uttak til de mest attraktive gruppene. Og det fordi denne tilsynelatende positive opplevelsen (av å bli høyere verdsatt) vil kunne virke forstyrrende inn på ens egen selvforståelse og ens intuitive forståelse av seg selv og sin verdsetting i forhold til de menneskene en omgås med. Og selv om toppidretten og – fotballen tidvis kan framstå som bare mer og mer individualisert bestående av en rekke egosentriske individer, så er det samtidig flere tegn som trekker i motsatt retning der disse verdiene utgjør essensen av kvaliteter hos moderne toppspillere. Det vil si lagspillere som nettopp kjennetegnes ved at de har utviklet en dyp respekt for sine medspillere, som evner å glede seg på lagkameraters vegne når disse lykkes og mestrer, og som en evner å balansere sin individualitet og sitt behov for individuell utfoldelse til det beste for det fellesskapet og laget en er en del av (den individuelle lagspilleren

Klubbstyrt lagsammensetting og spillernes motivasjon

Deci og Ryans (1984, 2000) selvbestemmelsesteori (SDT) er i dag en anerkjent teori innenfor motivasjonsfeltet, og bygger på at den indre motivert atferden ikke er avhengig av ytre belønning, men springer ut ifra den enkeltes glede over aktiviteten. Videre har den identifisert og fremhever tre behov som må oppfylles for at denne indre motivasjon skal vedvare og helst styrkes; dette er behovet for (med- og) selvbestemmelse som antas å ha størst betydning, i tillegg til behovet for tilhørighet og behovet for kompetanse/mestring (føle at en mestrer aktiviteten) (Skaalvik og Skaalvik, 2018). I praksis betyr det/Teorien (og forskningen) forteller dermed at dersom sammensettingen av lagene nærmest utelukkende baserer seg på ferdigheter og ikke tar hensyn til det sosiale aspekt (tilhørighet), og videre kun foretas av klubben og dens trenere mens spillerne opplever at det blir lagt begrenset/liten vekt på deres ønsker, behov, ambisjoner osv i forhold til konkrete elementer som treningsmengde (fellestreninger med laget), krav og innhold, kamp -, cup – og turneringsaktivitet osv, så vil dette ha negativ innvirkning på deres opplevelse av tilhørighet og med-/selvbestemmelse, og dermed den enkeltes indre motiverte adferd (indre motivasjon). Dette betyr også at selv om spillerne skulle være fornøyd med den gruppen de blir tilbudt innenfor en klubbstyrt topp/bredde organisering (med faste ferdighetsnivå-delte lag) og dermed vil kunne oppleves glede og motivasjon der og da, så er det likevel en fare for at de i et sånt system vil kunne begynne å oppleve seg selv som brikker i et system som de har liten mulighet til å påvirke. Og slik frarøves muligheten til å ta kontroll over egen idrettsdeltagelse og – karriere og styrke ens evne til selvregulering, det vil si ansvar for egen utvikling.

Det er heller ikke uvanlig at seleksjonsprosessen ender med at bestevenner og – inner blir skilt og delt i ulike lag, og det selv om disse altså kan inneha den samme ivrigheten og de samme ønskene på gjeldende tidspunkt. Og selv om spillerne selvsagt har mulighet til å bygge opp nye relasjoner i de nye lagene de blir plassert i, vil denne adskillelsen likevel kunne oppleves dramatisk og svært negativ for mange. Og det både fordi venner, sosiale bånd og gruppetilhørighet oppleves så enormt viktig for unge i denne perioden, og er dessuten sterke og svært sentrale menneskelige disposisjoner som de trenger å få leve ut for å kunne utvikle sin sosiale og relasjonelle kompetanse på en optimal måte. Men også fordi den samme teorien (SDT) forteller at dette også vil kunne virke negativt inn på spillernes indre motivert adferd siden denne adskillelsen vil kunne bidra til å forringe deres opplevelse av tilhørighet i idretten og klubben. 

Antall fellestreninger i uka og utvikling av selvstendighet og selvregulering

Innad i utpregede toppsatsningsmiljø er det heller ikke uvanlig at det fra tidlig alder, det vil si allerede i 11 – 12 årsalderen kjøres i gang med et relativt stort antall fellesøkter i uka, et sted mellom 4 – 6 økter. Ved siden av at dette antyder at utviklingsmiljøene mener det er påkrevd med mye organisert aktivitet i fra tidlig alder, vitner vel denne praksisen og utviklingen også om at relativt stort kontrollbehov og ønske om og tro på at spillerne må følges svært tett med nærmest full kontroll på deres trenings-/aktivitetshverdag og (karriere-)utvikling. Men også denne tilnærmingen utfordres i dag, og det både med utgangspunkt i den «nye» kunnskapen vi i dag besitter omkring læringsmekanismene, og disses betydning for og innvirkning på trenerrollens funksjon og utøvelse, som bli kort belyst lengre bak i artikkelen. I tillegg til at individets (behov for) selvregulering i dag gis en svært sentral rolle i forbindelse med alle læring – og utviklingsprosesser, det være seg både på skolebenken og idrettsbanen. Kort fortalt understreker dette elementet betydningen av å gi spillerne muligheter til, og slik styrke deres evne til, å ta ansvar for egen utvikling og bli aktør (og ikke en brikke) i sin egen utviklingsprosess og videre karriere på idrettsbanen. Begge disse fagfeltene løfter dermed på hver sin måte fram betydningen av å utvise tillit til individets, og organismen, indre-drevne drive og læringsprosesser, og dermed gi dem tid (i løpet av treningsuka) til å dyrke disse prosessene. Og heller sørge for at de 2 – 4 øktene (2 økter for 9 – 11/12 år, 3 økter for 11/12 – 14 år, og 4 for 15 – 17 år) en møtes er knallgodt organisert og gir knallbra utbytte. 

Oppsummering barn og unges læringsprosesser og mentale mekanismer

Formålet med denne faglige gjennomgangen har vært å rette et kritisk blikk på de organiseringsmodellene som råder i barne- og ungdomsfotballen vår i dag, og løfte fram de uheldige konsekvensene disse kan spille for barn og unges ulike utviklingsprosesser. Tabellen under forsøker å sammenfatte disse analysene.

Hvor tydelige og samstemte er nå erfaringene fra praksismiljøene?

Selv om artikkelen har som et av sine formål å underbygge at all praksis, inkludert valg av organiseringsform, må være faglig forankret og i mindre grad basert på egne erfaringer eller enkelttilfeller, så kan det likevel være fristende (og interessant) å hente fram et par – tre eksempler fra praksismiljøet som viser en annen vei fram mot toppspillerutvikling enn en utpreget topp/bredde tilnærming med tidlig selektering som alle anerkjente utenlandske toppklubber virker å praktisere etter. Vårt mest brennhete eksempel i så måte er naturligvis Erling Braut Haalands oppvekst og det klubbmiljøet han var en del av i Bryne, der det i hans årgang ble utviklet fem landslagsspillere, ti kretslagsspillere og hvor ikke en eneste av de 40 spillerne som startet i lag som 6-åringer falt fra i løpet av 12 år. Dette er det jo både forsket på og omtalt tidligere i ulike fora, så under er bare gjengitt noen av de sentrale aspektene og utsagnene fra et VG-intervju med Alf-Ingve Berntsen, som var en av flere trenere som var rundt denne treningsgruppen i baren- og ungdomsårene.

  • Vi selekterte ikke 13-åringene…. Det gjør mange. Jeg er UEFA trener og bakgrunn fra fysiologi, men jeg greier ikke å se hvem som blir best. Hvordan skal da mindre kvalifiserte trenere ta slike valg.
  • Hvis du har 40 stykker og tar ut 14 på enerlag, 13 på toerlag og 13 på treerlag. Da får førstelaget de gode trenerne, trenere som er middels på lag to, og trenerne som egentlig ikke liker fotball på lag tre. Før sommeren smuldrer treerlaget opp, i løpet av ett eller to år skjer det samme med toerlaget. Da står du igjen med 14 av 40 spillere – og av dem er det gjerne 5 – 6 som mister gnisten. Plutselig har du for lite spillere når de skal opp i junior. Dette skjer så ofte.
  • Vi differensierte på to av tre økter, men passet på ikke å gjøre dette fast. For da ville vi fått separate grupper og stigmatisering mellom gode og dårlige. Den tredje økten gjorde vi det annerledes, og den var egentlig den viktigste. 
  • Hadde det vært et annet kull i en annen klubb med tilfeldige foreldre som trenere (eller for så vidt betalte klubb trenere, undertegnedes anmerkning), ville de blitt selektert når de er 13 år. De ville ikke ha trent sammen en gang, og slik smuldret kompisgjengen opp. Men vi holdt dem samlet. Fotball er en viktig sosial arena
  • Da spillerne var 15 fikk de valget mellom elite (trening fire ganger i uke + kamp) og bredde (to treninger + kamp). Trenerne lot ingen spørre om råd hjemme. 20 valgte elite. 20 ble med på bredde. Spillerne valgte bredde. Hverken vi eller foreldrene tok det for dem, sier Berntsen. 

Han sier videre han ikke har noe imot toppklubbenes akademier, men tviler litt på effekten av dem.

  • Martin Ødegaard kommer ikke fra noe akademi. Det er selvgjort. Så har du Erling som har spilt med ei jente og 38 gutter her. Sander Berge spilte i Asker til han var 17 år gammel. 

Berntsen trekker her inn to av de andre mest fremtredende spillerne på dagens norske landslag, og kommer med noen antydninger om hva som også preget deler av deres oppvekstmiljø på fotballbanen. I det perspektivet er det også fristende å trekke fram vårt suksessrike landslag på 90 – tallet, som kanskje mest av alt kjennetegnes av at storparten av spillerne framstod som sterke personligheter som evnet å ta ansvar og opptre som ledertyper både på og utenfor banen (Drillo har flere ganger påpekt at han stort sett altid hadde 7 – 8 kapteins – alternativer å velge mellom i disse årene). Noe som blant annet viste seg ved at nær sagt alle også opparbeidet seg relativt sentrale posisjoner i store utenlandske klubber. Det var nok flere grunner til dette, men det er nærliggende å peke på det faktum at stort sett alle disse spillerne var vokst opp på mindre steder og spilte stort sett hele barne- og ungdomstiden sin, fram til 15 – 16 årsalderen, i mindre klubber i sitt nærmiljø. I miljøer hvor spillerne med stor sannsynlighet fikk muligheten til å trene og spille både sammen med sine jevnaldrende kompiser som ofte ikke var kommet like langt i sin fotballmessige utvikling som dem selv, og gjorde at de blant annet ble «tvunget» til å ta ekstra ansvar, ta kommandoen og utvikle sjefsrollen sin og «spille for 2» for å rette opp feilene til bestekompisene. I tillegg fikk sannsynligvis flere av dem også tilbud om å hospitere opp ett alderstrinn eller to, der de spilte sammen med spillere på samme nivå eller sågar spillere som var kommet lengre enn dem selv. Slik utviklet de evnen til å innta ulike roller, og gjennom det styrket den mentale robustheten sin. I tillegg bidro denne organiseringen også til at de hele tiden ble gitt et realistisk (selv-)bilde på hvor de befant seg i utviklingen, og at det fortsatt var langt igjen. Den indre sulten og flammen ble hele tiden holdt ved like. De beholdt «beina godt planta i bakken», som gjorde at de utviklet et sterkt og stabilt selvbilde som de fikk stor nytte av når de kom til store og anerkjent toppklubber

Med utgangspunkt i disse betraktningene kunne det derfor også vært interessant og fremskaffet en oversikt hva som på generell basis har kjennetegnet det klubbmiljøet som alle norske toppfotballspillere (utenlandsproffer, eliteserie-/toppserie spillere + 1. divisjon) de siste 10 – 15 årene, eventuelt helt tilbake til 1980 – tallet har vokst opp i og var en del av fram til 15 – 16 årsalderen. Og tall på hvor mange av disse som eventuelt har vært en del av et akademi og/eller toppsatsningsmiljø basert på rendyrket selektering fra de var 10 – 11 år gammel. En nærliggende hypotese, med utgangspunkt i de faglige innspillene og betraktningene som er presentert i artikkelen, er at dette tallet vil være overraskende høyt. Og at det store flertallet av de spillerne som ender i toppfotballen har ankommet disse selekterte miljøene først i 15 – 19 årsalderen, mens barnefotballårene og de første ungdomsårene er blitt tilbrakt i trygge hjemlige omgivelser og mer utpregede bredde-miljøer med en annen klubbkultur enn de rendyrkete elitemiljøene. 

En annen interessant hypotese (og observasjon?) er at av de som når toppen i norsk fotball i dag så virker den prosentvise andelen som er sønner og døtre av tidligere toppspillere å være stadig stigende og i dag må sies å være relativt høy. Det er mer nærliggende, og sannsynligvis mer faglig holdbart, å forklare dette ut ifra miljø og oppvekst enn av genetikk. Og at disse barna med stor sannsynlighet har blitt møtt av et pedagogisk og psykologisk fornuftig miljø på hjemmebane som har holdt dem godt nede på jorda, og det av fedre og mødre som vet hva som skal til og hva som er viktig (av egenskaper og mentalitet), hvor langt det er igjen og hvor sentralt det er å jobbe langsiktig og ta steg for steg. Elementer som ofte er tvert imot de signalene de mottar ved å bli tatt ut til satsningslagene, og som da vil bety at langt de fleste av våre toppspillere i dag har tatt steget opp mer på tross av enn på grunn av den økende akademiseringen og fokus på tidlig seleksjon og homogenitet.

Samfunnsoppdraget/-mandatet

Det er sjeldent at uttrykket sist, men ikke minst, passer bedre. For uansett hvor opptatt vi er av toppspillerutvikling og norsk toppfotball og dens framtid, så kommer vi likevel ikke utenom at/må samfunnsmandatet likevel alltid banke fremst i pannelappen og utgjøre kjernen/ligge som det grunnleggende premiss i alle diskusjoner omkring/som vedrører barne- og ungdomsidretten. Og denne faglige reisen har utvilsomt bidratt til å stille i tvil om en praksis med tidlig seleksjon, faste nivå-delte lag med varierende grad av to-delt topp/bredde tilnærming evner å oppfylle idrettens grunnleggende formål og overordnede samfunnsansvar som en samlende folkebevegelse basert på inkludering, likeverdighet og fellesskap. Og dermed det mandatet vi er pålagt å ivareta gjennom NIFs formålsparagraf og de statlige overføringene idretten og klubbene mottar. Som tydelig understreker idrettens og klubbenes vidtrekkende ansvar, som favner alt ifra å være en pådriver for å opprettholde et så høyt fysisk aktivitetsnivå blant barn og unge (og voksne) som mulig; en sosial arena hvor deltakerne får muligheten til å føle seg inkludert og knytte vennskap og oppleve seg verdifull, være en utviklingsarena hvor de unge blir utfordret innenfor sitt potensial og kjenne på mestring, til å være en bidragsfaktor på lik linje med skolen i barn og unges dannelses – og sosialiseringsprosesser som innbefatter å utvikle gagns mennesker og styrke personlige egenskaper og verdier som solidaritet, empati, likeverdig forståelse, respekt for hverandre osv. Kvaliteter en vil kunne få stor nytte av også på andre områder i livet og som slik sett bidrar til å understreke den enorme betydningen som idrettsaktiviteten kan spille i et samfunnsmessig (og oppdragelse) perspektiv. 

Det ene er det faktum at sammenligning og rangering er et nødvendig premiss innenfor en selekteringsprosess, som betyr at de unges opplevelse av likeverd kommer skjevt ut/blir satt under alvorlig press allerede ved inngangen til en slik organiseringsform. Videre vil det sterke sammenlignings – og konkurransefokuset som ofte forsterkes og blir et kjennetegn i disse miljøene også kunne virke negativt inn på utvikling av andre sentrale verdier som solidaritet og empati. 

I den sammenheng kunne det vært trukket fram sitater fra både Ståle Solbakken, Ole Gunnar Solskjær og så vel Zlatan som alle på ulike måter/hver sin måte har understreket verdien av inkludering, tålmodighet og vennskap innenfor barne- og ungdomsidretten. Men også Brede Hangeland, vår tidligere landslagskaptein, utenlandsproff, ekspertkommentator og nå assistenttrener på landslaget, og som vi derfor må anta er svært så opptatt av toppfotballutvikling, har også ytret seg omkring dette aspektet i forbindelse med seminar hos Rogaland fotballkrets.

Vi må ta med alle, det vil også de beste spillerne tjene på. 
I diskusjonene om hvordan vi skal skape gode, norske spillere, mener jeg egenskapen å være en lagspiller og en ordentlig fyr som bryr seg om laget sitt (og kullet sitt) er underkommunisert. 

Og videre kommuniserte han at dersom vi på veien fram mot toppspiller utvikling mister så mye som en -1- spiller på veien, eller at noen sitter igjen med dårlige opplevelser på grunn av den veien, så er det definitivt IKKE verdt det. Dette kan ikke tolkes annerledes enn at både han og de andre nevnte fotballpersonlighetene løfter disse elementene opp som de aller viktigste ved idrettsaktiviteten, og som rettesnor for klubber og deres trenere og utviklingsansvarlige for å unngå de dårlige opplevelsene og/eller unaturlig frafall. 

… og tilpasning til framtidens samfunnssystem og menneskesyn

Dette samfunnsperspektivet kan også dras et steg videre der en problematiserer/reflekterer om denne instrumentelle måten å behandle barn på som topp/bredde modellen representerer hvor klubb og trenere tillegges en så sterk innflytelse og makt over individets (og for så vidt hens foreldre) selvstendighet/selvråderett og der spillerne fremstilles og betraktes nærmest som brikker i et spill der vi voksne så sterkt ønsker å styrke nasjonens/byens/klubbens stolthet og ære», er tilpasset og hører hjemme i et samfunn som beveger seg i en stadig mer liberalistisk og positivt-individualistisk retning. Der individet (barn og unges) selvregulering, frihet og individualitet med stor sannsynlighet (og forhåpentligvis!) vil bli tillagt en stadig sterkere plass. Og der ungdommene selv også blir bare mer og mer bevisst sin selvstendighet hva angår egen situasjon, utvikling og framtid. Dette er et vesentlig perspektiv å med seg inn i debatten om framtidens organisering av vår fotballaktivitet siden en realistisk antagelse er at norsk fotball vil trenge minst 10 – 15 – 20 år for å ta igjen forspranget til de beste nasjonene og utviklingsmiljøene, og hevde seg på topp internasjonalt nivå. I hvert fall hva gjelder klubbfotballen. Spørsmålet vil da være hvor fornuftig det vil være å forsøke å kopiere praksisen til dagens internasjonale toppfotball elite, når dette baserer seg på et samfunnssystem og menneskesyn som kan være på vei bort i løpet av de to neste ti – årene. Det betyr at vi også må evne å lese denne samfunnsutviklingen og forsøke å se inn i framtiden når vi nå bør (skal!) starte planleggingen av våre framtidige idretts – og fotballmodell. 

Fagreisens oppsummering

Denne gjennomgangen (faglige reisen) viser altså at det er flere aspekter ved en organiseringsform/modell/tilnærming med tidlige, og utelukkende klubbstyrte, seleksjonsprosesser (10 – 16/17 årsalderen), inndeling i faste nivå-delte homogene lag, dog med ulik grad av forskjellsbehandling mellom lagene/spillerne (topp/bredde tilnærming) som vil kunne virke negativt inn på eller eventuelt bidra til å bremse utviklingen av en rekke egenskaper og ferdigheter (kognitive/spillforståelse, psykologiske/mentale, motoriske, personlige og sosiale) hos spillerne. Det betyr selvsagt ikke at alle elementene som følger med denne tilnærmingen vil ha (like stor) negativ innvirkning på spillernes utvikling. Sannsynligvis vil sågar noe av det som følger med også kunne tenkes å ha en viss positiv innvirkning på noen egenskaper og ferdigheter. Men poenget er at dersom denne tilnærmingen likevel ikke leverer/lever opp til en optimal utviklingskultur, som jo selvsagt er det vi alltid må etterstrebe, så kommer vi likevel ut i minus. Og må se etter forbedringspunkter og en annen praksis som maksimerer disse prosessene for alle spillerne.

Kort oppsummert er det altså den pedagogiske (innbefattet den psykologiske) og didaktiske (undervisningslære) kompetansen til treneren og klubblederne som er nøkkelen til toppspillerutvikling og der en skal sette inn støtet, og IKKE gjennom enkle «snarveier», som altså fort kan vise seg å være en blindvei, med å identifisere og sette sammen homogene grupper som en tenker skal «gjøre jobben for en». Og der denne seleksjonsprosessen og jobben med å vurdere spillere og plukke ut de som framhever seg også lett kan føre/bidra til at spiller-identifiseringsrollen blir for framtredende i trenergjerningen. Og slik bidra til å skygge for og stjele plass fra spillerutvikler – rollen. Med det resultat at treneren i for stor grad blir en identifiserer og i for liten grad en utvikler. Det betyr også at selv om det kanskje er slik (heller ikke helt åpenbart) at like-barn-leker-best, det vil si at det kan virke som om noen barn og unge liker best å spille sammen med andre spillere på samme nivå, så betyr ikke det nødvendigvis at like-barn-utvikler-seg-mest/best-ved-å-bare-trene-sammen. Men at de tvert imot trenger å leke og spille sammen med ulike barn nettopp for at de skal utvikle og optimalisere alle de ferdighetene og egenskapene vi ønsker at de skal tilegne seg gjennom idrettsbanen, både som framtidig (topp-)fotballspiller og ikke minst som aktør i samfunnet ellers (utdanningsliv, yrkesliv, familieliv, sosiale liv).Følgende figur med stiplede, uklare piler og flere spørsmålstegn er et forsøk på å illustrere sammenhengen mellom dagens (topp-)utviklingsmodeller, samfunnsmandatet og kjennetegnene på en optimal og moderne (framtidsrettet?) toppspillerutvikling/-kultur.

Dagens toppspillerutviklings modell(er)

Som i all hovedsak bygger på tidlig utvelgelse (selektering), faste nivå-inndelte homogene lag og tidvis stort, men dog varierende skille mellom topp/bredde innad i klubben/nærmiljøet


Figur: Skjematisk framstilling av hvordan dagens topputviklingsmodeller (både den utenlandsk inspirerte og den norske) basert på tidlig utvelgelse, faste nivå-inndelte homogene lag og grad av topp/bredde tilnærming lever opp til kravet om optimal toppspillerutvikling og idrettens samfunnsansvar.
            At pilen mellom samfunnsansvaret og den optimale toppspillerutviklingen framstår som sterke og tydelige og uten spørsmålstegn peker dessuten framover mot den alternative utgaven av denne modellen som blir presentert helt avslutningsvis i artikkelen, og utfordrer dermedforestillingen som virker å råde «der ute» om at det ikke er mulig å optimalisere toppspillerutviklingen og samtidig oppfylle samfunnsoppdraget til det fulle innad i samme miljø. Dette fortrinnsvis basert på en (mis-)forståelse om at et miljø som søker å optimalisere spillerutviklingen er helt avhengig av å driftes på en måte som på en del områder går på tvers av, eller i hvert fall ikke i sterk nok grad/fullt ut evner å oppfylle de samfunnsbaserte verdiene.
 

Denne figuren antyder dermed også at vi bør slutte å lete etter årsakene til norsk fotballs hovedutfordringer, det vil si et generelt høyt frafall i 11-16 årsalderen, at det utvikles for få og gode nok spillere, og høyt frafall av «talenter» i 16 – 19 årsalderen, blant de enkle (bort-?)forklaringene som vanligvis løftes fram, som eksempelvis innbyggertall og klimatiske forhold; at norske barn og unge har det for godt (ikke sulten nok) og har for mange andre tilbud og muligheter i dag; at «talentene» (de som utmerker seg tidlig) gir seg for tidlig ofte fordi de likevel ikke hadde det (dvs dedikasjon, holdninger og/eller mental robusthet) i seg som skulle til for å takle de kravene og utfordringene vi mener det er nødvendig at de må stilles overfor i et topputviklingsmiljø; og at vi «i det sosialdemokratiske Norge» altså er for redd for å stille krav til de unge og satse på enere i fra tidlig alder. Men at svarene på disse faktisk kan være å finne i de modellene vi i dag praktiserer og etterstreber (den «utenlands»-inspirerte» og utøvelsen av «den norske» modellen), og i det miljøet og treneridealet som har vokst fram innenfor disse kulturene, siden disse kan virke å ha en såpass uheldig innvirkning på utviklingen av sentrale ferdighetskomponenter og psykologiske/mentale egenskaper hos de unge. Som da både har bidratt til at et stort antall av dem slutter i 12 – 15 årsalderen (gjerne de som blir plassert i breddelagene), og til å forsterke uheldige personlighets – og karaktertrekk hos et stort flertall av de som også har vært så heldig å vinne selekteringskampen, og som kan ha virket imot dem på veien mot den internasjonale toppspillerarenaen. Og med stor sannsynlighet også har vært en medvirkende årsak til at uforholdsmessig mange av disse har valgt å gi seg allerede i 16 -, 17 – 18 årsalderen. 

Denne frafallsproblematikken har utvilsomt også resultert i at de nest øverste nivåene har gått glipp av mye talent og potensiale; et nivå som norsk fotball nok er helt avhengige av å styrke for å kunne ta steget opp blant de beste. Og det fordi den store majoriteten av disse tidlige «talentene» ofte finner det like aktuelt å spille i 2. eller 3. divisjon, ja sågar 1. divisjon. Og det sannsynligvis fordi de har vokst opp i sterkt prestasjons- og resultatorienterte miljøer der de «eneste» signalene de har mottatt opp igjennom hele ungdomstiden, både direkte og indirekte, har vært at det eneste som teller er eliteseriespill og/eller profftilværelse. Det vil si at enten er man «satsningsspiller» som satser 110%, eller så er man bare «breddespiller» som ikke satser i det hele tatt. For mange av disse finnes det etterhvert ikke en mellomting, der den indre gleden og gløden (motivasjonen) også har begynt å forvitre til fordel for et stadig sterke prestasjonsfokus, som gjør at de ser det som enklere å gi seg når de i 16 – 17 årsalderen oppdager at veien fram mot toppidrettslivet likevel er betraktelig lengre enn de hadde forestilt seg, og vi trenere har «lurt» dem til å tro gjennom de, for så vidt godt mente, signalene og «belønningene» (diverse uttak og profesjonalisering) vi har gitt dem.

Mot en mer helhetlig, inkluderende og faglig forankret 

(topp-)utviklingskultur

Den faglige reisen i barn og unges fysiske, motoriske, psykiske/kognitive og sosiale utviklings – og læringsprosesser trekker dermed i retning en (mer helhetlig) organiseringsform og (topp-)spillerutviklingsmodell som bygger på likeverdighet, heterogenitet og tålmodighet/langsiktighet framfor tidlig utvelgelse, spissing og homogenitet (og forskjellsbehandling). Og at dette vil være gunstig både for utvikling av spillernes motoriske og perseptuelle ferdigheter, men også deres personlige og psykologiske kvaliteter som solidaritet, likeverdig forståelse, samarbeid/lagspillerevner, indre glød/ønske (motivasjon), selvoppfatning og lederskap. Det betyr at i stedet for å hoppe over på en ny, og sannsynligvis lite framtidsrettet og bærekraftig, vei sprunget ut ifra de internasjonale toppklubbene i vår streben etter å utvikle toppfotballen vår, så ligger løsningen heller i å utvikle, forsterke og på sett og vis utvide den norske modellen, ved å gjøre denne enda mer inkluderende, helhetlig, tålmodighetsbasert og likeverdig enn slik den framstår og generelt sett utøves i praksis i dag. En overhaling og styrking som forøvrig er helt nødvendig siden utøvelsen av dagens norske modell også er et godt stykke unna å oppfylle de kravene vi bør stille. Og som helt konkret betyr å (1) øke antall «satsningsspillere» til å innbefatte nær sagt «alle» spillerne (se fotnote under med klargjøring av “alle”) i 11 – 18 årsalderen, og det gjennom å utvide vår forståelse av hvem og hvor mange av de unge spillerne våre som har potensial i seg til å bidra til å utvikle norsk (topp-)fotball; (2) sørge for å styrke den didaktiske (undervisningslære) og pedagogiske (inkluderer bl.a. læringsprosesser, psykiske/mentale mekanismer, ledelse osv) kompetansen i praksismiljøene ytterligere; og der (3) en faglig forankret differensieringsbasert praksis med bruk av ikke-faste (tidsbegrensede) grupper fra tidlig alder (7 – 8 årsalderen) skal utgjøre kjernen og essensen i utviklingsarbeidet, og det innenfor en kultur som bygger på og framhever betydningen av forskjellighet og heterogenitet (helhetlige og heterogene kullgrupper) også i et (topp-)utviklingsperspektiv. En slik tilnærming vil både ta konsekvensen av at ungene/spillerne er i en fase hvor det er store ulikheter dem imellom hva gjelder utviklingsnivå på en rekke områder, samtidig som at de endrer seg raskt og vil kunne gjøre store byks på utviklingsstigen og “over natta” være klar for større utfordringer og krav. Det er forøvrig også grunn til å tro at en slik modell vil ha bedre muligheter i seg til å bringe fram en framtidig bærekraftig og global toppidrettskultur, som også innbefatter å utvikle utøvere som er sterkt verdiforankret og evner å sette seg selv og toppidrettsaktiviteten og – karrieren i et riktig perspektiv. 

Det betyr da at det vi som en svært så ressurssterk fotball – og idrettsnasjon skal/bør tørre å gjøre, er sette oss det virkelige hårete målet som er å

gi «alle» spillerne i klubben (og i fotball – Norge) et inkluderendeoptimalt tilpasset og fagbaserttoppfotballtilbud, som betyr at de alle skal oppleve å bli gitt muligheten til å utvikle seg til framtidige toppfotballspillere/optimalt på fotballbanen. 

NB!! Her må det påpekes at utsagnet alle bør tolkes til å gjelde et sted mellom 70 – 80 % av de aktive spillerne, siden det mye som tyder på, og grunn til å diskutere, om det ikke er slik at 10 – 30 % av våre unge fotballspillende deltar på «feil» grunnlag. Det vil si på grunn av utilbørlig og uheldig press fra foreldre, venner, miljøet – «alle spiller jo fotball». Og at deltagelsen i det store og hele gir negative konsekvenser for deres utvikling som menneske, og at de burde «få slippe» og heller bruke tiden sin på noe som de synes er mer interessant. På den måten unngår vi også at denne viktige debatten sporer av i en diskusjon og frustrasjon rundt «blomsterbarna» (som viser liten interesse og er mest opptatt av å plukke blomster og gjøre helt andre ting på treningene) som av mange oppleves å «ødelegge» øktene og bremse de andres utviklingsmuligheter. 

Det er altså ikke trenerens eller klubblederens jobb å avgjøre og fortelle ungene om de er breddespillere eller elitespillere i tidlig alder. Det er det opp til ungene selv å bestemme, og hvilket tilbud de vil ta og når det eventuelt passer for dem å ta avgjørelsen om hvor mye de skal satse, og når de ønsker å gi seg. Og det er først med dette målet og gjennom denne praksisen at vi utfordrer oss selv som pedagoger, toppspillerutviklere og toppidrettsnasjon, og kan skryte av å være vågale og offensive («tørre»). Avskriver vi derimot enkelt og greit 70 – 80 % av de som ikke presterer like bra i 11 – årsalderen (ved å satse maks på kun 20 – 30 % som i dag) under påskriften at nå må også vi i Norge tørre å bryte med vår sosialdemokratiske samfunnstradisjon der likhet og solidaritet står så sterkt, og slik overvinne «frykten» som er forbundet med å satse på enere enda tidligere, så kan vi tvert imot beskyldes for å være kunnskapsløse, lite ambisiøse og feige. Og gjøre at vi i beste fall blir stående på samme sted som i dag. Og ved å understreke at denne helhetlige satsningen (på “alle”) skal skje innenfor sterkt fagpedagogiske og kunnskapsbaserte rammer så vil vi også kunne komme i møte de miljøene (og foreldrene) som rent umiddelbart vil være skeptiske til dette målet om at «alle» nå skal bli satsningsspillere og dermed bli utsatt for den «rovdriften på barn og unge» som mange opplever at de typiske satsingsmiljøene står for i dag. Og berolige disse med å garantere et utviklingstilbud som ikke blir over-seriøst og gravalvorlig på tvers av faglige anbefalinger, men hvor den enkelte blir tatt på alvor og stilt krav til som er i overensstemmelse med den hens behov og ønsker og de faglige anbefalingene for det enkelte alderstrinn, 

Dette målet om at alle spillere skal gis et optimalt utviklingstilbud og sees på som satsningsspillere er nok langt på vei også den direkte årsaken til at heller ikke breddeklubbmodellen, som var den siste av klubbmodellene som ble presentert i figur 1 på side …, ble anbefalt som den framtidige optimale utviklingsmodellen og organiseringsformen vi skal etterstrebe for barn og unge. For ved siden av at utviklingsfokuset kan bli noe utydelig så er det gjerne også en utfordring at artighets-begrepet og ideen om at fotball skal være gøy, som naturligvis skal gjennomsyre all form for idrettsaktivitet, likevel har en tendens til å bli litt for snevert i disse klubbene og miljøene. Og redusert til et enkelt en-dimensjonalt aspekt, og da kun i form av en type “ytre artighet” , der oppmerksomheten i overhengende grad rettes mot å tilrettelegge et godt sosialt miljø med fokus på vennskap og ispedd mye humor, latter og uhøytidelighet. Med den konsekvens at spesielt den indre dimensjonen ikke får den plassen den fortjener og trenger, det vil si den indre gleden (artigheten) som krever at, og oppstår når, spillerne møter et miljø som stiller store nok krav, forventninger og utfordringer til dem. Og som sørger for at spillerne hele tiden trigges av aktiviteten, uten at denne oppleves for mentalt eller fysisk krevende. 

…Men bidrar nå egentlig bredde til å skape topp…?

Alt 1

Denne synliggøringen og gjennomgangen av de ulike klubb – og utviklingsmodellene, og ikke minst fremhevingen av denne helhetlig, inkludernede og fagbaserte alternative modellen, vil forhåpentligvis også bidra til å legge død den gryende debatten ute i ute i den norske fotballhverdagen om det nå egentlig er slik at bredde skaper topp. Og for øvrig til å forstå hvorfor stadig flere har begynt å stille i tvil/reise spørsmål om verdien av bredden og massene i et topputviklingsperspktiv, og om flest mulig, lengst mulig – faktisk gir best mulig som er fotballforbundet versjon av det samme prinsippet. Dette som jo regnes som en av norsk idretts grunnpilarer og det vi «alltid» har bygd aktiviteten rundt.

Alt 2

Denne synliggøringen og gjennomgangen av de ulike klubb – og utviklingsmodellene vil for øvrig også kunne være til hjelp i å svare ut om det nå egentlig er slik at bredde skaper topp, og til å forstå hvorfor stadig flere ute i den norske fotballhverdagen nå begynner å stille i tvil/reiser spørsmål om verdien av bredden og massene i et topputviklingsperspktiv, og om flest mulig, lengst mulig – faktisk gir best mulig som er fotballforbundet versjon av det samme prinsippet. Dette som jo regnes som en av norsk idretts grunnpilarer og det vi «alltid» har bygd aktiviteten rundt.

Alt 3

Men i dette bildet hører det også med at det nå er stadig flere ute i den norske fotballhverdagen som faktisk begynner å stille i tvil/reiser spørsmål om verdien av bredden og massene i et topputviklingsperspktiv. Det vil si om det nå egentlig er slik at bredde skaper topp, dette som jo regnes som en av norsk idretts grunnpilarer og det vi «alltid» har bygd aktiviteten rundt. Men med framveksten av stadig flere akademier etter utenlandsk modell og en utvikling de siste årene med økt avstand mellom topp og bredde i barne- og ungdomsfotballen, er det likevel ikke overraskende eller merkverdig at det nå diskuteres om flest mulig, lengst mulig – faktisk gir best mulig. 

…. For i en utvikling med stadig større avstand mellom topp og bredde i barne- og ungdomsfotballen der  2. og 3. lagsspillerne behandles som annenrangs «bredde» – spillere borte på det ene hjørnet av treningsfeltet og med et opplegg som nærmest utelukkende kun handler om å ha det artig (“ytre” artighet) og holde aktiviteten i gang uten særlig fokus på utvikling, så vil det lille som eventuelt skjer av utvikling i disse breddelagene naturligvis ha minimalt, om noe, innvirkning på toppspillerutviklingen. Og det verken i klubben og det som skjer i satsningslagene/1. lagene der, eller i norsk fotball generelt sett. Det trenger en verken være pedagog, psykolog eller rakettforsker for å forstå/se. 

Men ved å snu bildet og praksisen og sørge for en helhetlig tilnærming som gir et kvalitativt faglig opplegg til “alle” spillerne i klubben som mulige framtidige toppspillere etter en faglig forankret differensieringsmodell, så vil den samme logikken fortelle at dette med stor sannsynlighet vil bidra til å skape en større bredde i toppen og sikre detmangfoldet i toppen som vi er avhengige av for å utvikle mange og forskjellige nok internasjonale toppspillere. Og slik bidra til at utsagnet bredde skaper topp igjen gi mening og stå seg. Dette baserer seg på en forståelse om at all utvikling må bygges fra bunnen og at norsk (topp-)fotball derfor må løftes under ifra og opp, ved at vi utvikler stadig flere og bedre spillere med ulike kvaliteter på alle nivå og i alle aldersgrupper som alle banker knallhardt på (toppfotball-) døra. Det betyr at toppfotballen ikke kan utvikles i et vakuum med stadig større avstand mellom de 20 – 25 prosentene en satser på og de andre (breddespillere), slik topp/bredde modellen legger opp til. Men at det tvert imot er en forutsetning at også 1., 2. og 3. divisjonen (og for så vidt videre nedover) må bli tilsvarende bedre for at norsk toppfotball, det vil si eliteserien, toppserien og den norske landslagsfotballen, skal utvikle seg videre og nok til å begynne å nærme seg topp internasjonalt nivå.

Den helhetlige, inkluderende og heterogenbaserte modellen i praksis

Hovedessensen i denne modellen er å operere med helhetlige og heterogene kullgrupper som innbefatter alle spillerne i det enkelte kullet som alltid trener sammen, og dermed få muligheten til å oppleve seg som en likeverdig og stor samlet gruppe. Og det fra de starter i 6 – 8 årsalderen og i hvert fall fram til 17 – 18 årsalderen, og gjerne til de er 19 (Eventuelt kan det være hensiktsmessig med noe mindre kull grupper på rundt 30 – 35 stk i de første barnefotballårene, der det vil være naturlig at gruppene knyttes til skolegrensene). Mens den helt nødvendige og fagbaserte differensieringsmetodikken gjennomføres ved en aktiv og systematisk bruk av ikke-faste (dynamiske), tidsbegrensede og delvis ferdighetsnivå-delte (homogene) utviklingsgrupper i deler av treningstiden (se konkretisert under), etter mønster fra skoleverket. Dette er grupper som bør være relativt stabile over et visst tidsrom, det vil si alt i fra 1 – 6 måneder, men hvor det samtidig bør være (åpning for) en viss rullering mellom gruppene også innad i perioden. Det kreves ellers at denne gruppesammensettingen og rulleringen mellom gruppene må gjennomføres på en svært systematisk og faglig forankret måte. Der kriteriene skal være en kombinasjon av ferdighetsnivå, for å skape en viss nivå-homogenitet, og andre faglige vurderinger om hva den enkelt spiller trenger akkurat nå for å optimalisere utviklingsprosessen, der trenerens rolle, oppgave og evne som pedagog, spillerutvikler og hverdagspsykolog virkelig vil komme til syne. Helt kokret vil det basere seg på vurderinger om hvilke(n) spiller(e) som eksempelvis trenger å “gå ned” ett nivå en periode for enten å få tilbake tro og mestringsfølelse (styrke selvtilliten); få en realitetssjekk og signal om at forskjellene er små og at det fortsatt er langt igjen til toppen; få muligheten til å utvikle lederegenskaper og solidaritetsevnen ved å ha fokus på å støtte spillere som ikke har kommet like langt i utviklinga enda, eller rett og slett har behov for å spille mer sammen med bestekompisene sine en periode. Og hvem som har behov for å løftes «opp» fordi en enten trenger en gulrot pga litt sviktende motivasjon eller for å styrke selvbildet; eller fordi en har behov for større utfordringer i en kortere eller lengre periode, og bør få muligheten til å trene sammen med spillere på et noe høyere nivå der de blir pushet litt og får noen å strekke seg etter, slik at de får muligheten til å ta noen ekstra steg og det innenfor flytsonen sin. 

En ikke uvanlig innvending imot en slik organisering og/blant annet med stor grad av flyt av spillere både mellom ulike ikke-faste differensierte grupper i 6 – 15/16 årsalderen og mellom mer faste differensierte grupper i 16/17 – 19 årsalderen, er at det lett kan skapes utrygghet hos spillerne dersom de ikke har en fast gruppe å forholde seg til. Innspillet er selvsagt interessant og må tas på alvor siden trygghetsaspektet er helt sentralt i barne- og ungdomsidretten. Men denne bekymringen springer nok likevel ut ifra erfaringer fra gruppe-overganger innenfor en seleksjonskultur med stor avstand og relativt tette skott lagene imellom. For innad i slike kulturer vil det naturlig følge med en viss (ofte ganske så stor) utrygghet når/dersom en eksempelvis får muligheten til å prøve seg på et lag «høyere opp» og da spesielt på 1.laget. Eller oppleve det som et nederlag og en trussel mot selvbildet sitt dersom de må ned og spille og trene med et lag under. Men idet en river ned disse skottene mellom treningsgruppene med en mer helhetlig tilnærming og sørger for at alle spillerne og gruppene tas på alvor og gis den samme anerkjennelsen som mulige framtidige toppspillere, så vil denne systematiske og åpne rulleringen av spillere og disse turene opp og ned ikke bare oppleves som helt ufarlig for dem, men faktisk bidra til å styrke den mentale robustheten deres. Samtidig må man selvsagt være åpen for at det kan være noen spillere som vil ha best av å holde seg stort sett i ro i en gruppe i en lengre periode, men det vil være unntakene.

Anvendelsen av disse tidsbegrensende utviklingsgruppene vil variere ut ifra alderstrinn/alder på spillerne og delvis også klubbens ambisjon og politikk, men under er det likevel presentert noen generelle retningslinjer som kan fungere som en rettesnor og påse/sørge for/sikre at praksisen oppfyller de fagpedagogiske kravene og gir de resultatene en ønsker for alle spillernes langsiktige utvikling.

Retningslinjer for bruk av differensierte, ikke-faste grupper i barnefotballen

 For spillerne i barnefotballen og første års ungdomsspillere anbefales det at disse ikke-faste differensierte gruppene kun benyttes i de isolerte, lavfunksjonelle teknikk – øvelsene uten motstand (som ikke bør overstige 10 – 15 % av treningstiden) og i småspillaktiviteten (som bør utgjøre mellom 40 – 50 % av treningstiden), det vil si når vi spiller 1 – 1, 2 – 1, 2 – 2, 3 – 3, med eller uten mål, posession-spill/5-trekkslek osv. Men der en ufravikelig regel er at dette ikke skal forekomme på hver økt eller i hver øvelse på økten for denne aldersgruppen, der 30 – 50 % av tiden er et greit estimat, og i hvert fall ikke over halve treningstiden. Det betyr også at disse gruppene ikke skal benyttes overhodet i fullskalaspill (lignende) øvelser (som for øvrig bør utgjøre ca 50 % av treningstiden) hvor en alltid skal operere med heterogent sammensatte lag, for slik å tilrettelegge utvikling av andre egenskaper hos spillerne som solidaritet/empati, respekt, samarbeid osv. Utover dette er det naturligvis åpning for/mulig, og sågar å anbefale at en differensierer ytterligere ved å tilrettelegge en (maks 2) ekstra økt i uka (eks i helga) for de ivrigste spillerne som ønsker det. Denne muligheten og åpningen for å kjøre igang en (faglig forankret) differensieringsbasert praksis (med bruk av ikke-faste grupper) allerede fra 7-årsalderen er forøvrig et annet aspekt som bidrar til å fremheve det fordelaktige og formålstjenlige ved denne modellen sammenlignet/i forhold til dagens seleksjonsdrevne modeller der det ikke er akseptert å starte opp en slik praksis før enn i 11-12 årsalderen (selv om enkelte prøver seg tidligere, men da vanligvis innenfor ikke-faglige rammer).  

Retningslinjer for bruk av differensierte, ikke-faste grupper i ungdomsfotballen

Fra 13 – 16/17 årsalderen kan denne bruken av ikke-faste og tidsbegrensende nivå-inndelte grupper økes gradvis i treningsarbeidet. Med tre fellestreninger i uken så kan en eksempelvis kjøre samme opplegg som for 8 – 13 åringene i den ene økten, dvs med nivåinndelte, ikke-faste homogene grupper kun i de lavfunksjonelle teknikkøvelsene (i den grad de hører hjemme i ugdomsfotballen…?) og småspillaktiviteten, og med heterogene blandede lag i den tilnærmede fullskalaspill aktiviteten. Mens en i økt to kan kjøre med de (samme) differensierte grupperne gjennom hele økten. I den tredje økten vil det være å anbefale å løse disse helt opp og sette sammen treningsgruppene helt tilfeldig eller basert på andre kriterier (sosiale). Det vil selvsagt kunne være aktuelt å legge opp til en frivillig (4.) økt også for disse aldersgruppene, men det er å bemerke at det er mange gode faglige argumenter for at en ikke bør overstige 3 fellestreninger i uka i denne alderen, nettopp for å gi de tid til å trene på egenhånd og sammen med kompiser for slik å styrke selvreguleringen og gi de muligheten til å ta ansvar og eierskap for egen utvikling 

Dermed vil det først være ved overgangen til juniorfotballen, eventuelt etter første års junior, at en form for selektering og inndeling i faste nivå-delte lag gjennomføres, og da i all hovedsak basert på spillernes egne ønsker og valg, selv om klubben selvsagt kan ha en rolle som positiv veileder i denne prosessen. For det er først nå de unge er klar til å ta valget om de ønsker å satse på fotballen og sjekke ut hvor langt de kan nå (og bruke så mye tid som er påkrevd), eller om de vil trappe noe ned eller gjøre noe helt annet. Samtidig som at det også er først nå klubben og trenerne er i stand til å gjøre noenlunde faglig vurderinger og eventuelle forsvarlige utvelgelser. Men også i disse årene er det helt avgjørende at det er helt åpne skott mellom lagene, og muligheter for spillerne å “gå opp” (om motivasjonen skulle øke og situasjonen ellers ligger til rette for det) og fullt akseptert å gå ned i en periode dersom det er mye annen aktivitet, skole ol med behov for å roe noe ned). 

I tabellen under presenteres en mulig organisering av kampaktiviteten for de ulike periodene ut ifra samme modell og tilnærming.

 AldersgruppeDifferensieringsbasert praksis i kampaktiviteteni barne- og ungdomsfotballen
 7 – 13 årSelvfølgelig ingen grad av differensiering i kamper på kull-nivå, men gjerne stor grad av variasjon i sammensetting av lag, som eks kan gjennomføres slik:·       Melde på 3 – 6 lag i serien for treningsgruppen på 25 – 35 spillere (ca 6 – 7 spillere på hvert 5`er lag, 8 – 9 spillere på hvert 7`er lag, 10 – 12 spillere på hvert 9“er lag).·       Dele spillerne inn i små-grupper på 3 – 6 (3-4 spillere i hver gruppe i 5`er fotballen og 4 – 5 spillere i 7`er fotballen og 5 – 6 spillere i 9`er fotballen. Settes sammen først og fremst ut ifra sosiale relasjoner og geografi, men kan også se noe an i forhold til nivå, slik de blir noenlunde jevne. Gruppene kan gjerne endres ved halvspilt serie·       Til hver kamp setter en så sammen 2 nye grupper. På den måten sørger man for at spillerne får spille sammen med noen kjente (i sin gruppe), og samtidig får muligheten til å spille sammen med alle, eller tilnærmet alle spillerne i treningsgruppene i løpet av året.  
 14 – 15/16 årDersom det er nok spillere i kullet til å stille 2 – 3 lag i serien, er det å anbefale å dele stor-gruppa inn i 2 – 3 jevngode lag, og der det sosiale aspekt og fokus på å utvikle mer personlige egenskaper utgjør hovedkriteriene for inndelingen. Dersom en tilhører en krets som opererer med flere divisjoner i aldersgruppen så er det å anbefale å melde de på i samme divisjon. Dersom en velger å melde på i ulike divisjoner er det viktig å opprettholde en utstrakt rullering mellom lagene, slik at de “alle” får muligheten til å spille på begge nivå, men i noe ulik grad ut ifra nivå og ferdigheter Turneringer:  Åpne for å melde på ferdighets-selekterte lag i ulike typer turneringer, dvset sammensatt av de som har kommet lengst på type «elite»-turnering, Sammensatt lag for de som ikke har kommet så langt i sin utvikling i type bredde turneringMen NB!! Fortsatt alltid nivå-blandede lag i turneringer der man åpner for alle spillerne i kullet. Helst 1 – 2 turneringer i året som fungerer slik 
  

En slik utstrakt og systematisk bruk av en fagbasert differensieringspraksis har dermed også i seg muligheter til å oppfylle en av fotballforbundets sterke anbefalinger i dag, som går ut på å gi spillerne muligheten til å trene og spille 1/3 av tiden med spillerne som pr tiden har kommet litt lengre i sin utvikling, 1/3 av tiden sammen med spillere på noenlunde samme nivå og 1/3 av tiden sammen med spillere som på det aktuelle tidspunkt ikke har kommet like langt i sin utvikling. Det er selvsagt viktig å understreke at denne mengdeangivelsen (1/3) ikke må tas bokstavelig og eventuelt etterleves slavisk. Blant annet fordi vurderingene om hvem som har kommet lengst og eventuelt lengre eller kortere enn andre i sin utvikling er, som vist til tidligere i artikkelen, en vanskelig øvelse. Der det nok mer handler om lengre eller kortere innenfor ulike aspekter av spillet (ball-teknisk, spillforståelse, plasserings – og bevegelsesevne, 1.forsvarsjobb, fysisk osv). Disse retningslinjene må derfor kun tolkes som et prinsipp som påpeker at det er svært viktig for spillernes utvikling å spille og trene sammen med en mengde ulike spillere med ulike ferdigheter og kvaliteter.

… Men har vi mange nok kvalifiserte trenere i norsk barne- og ungdomsfotball til å kunne satse på alle?

Innledningsvis ble mangel på godt nok kvalifiserte trenere i den norske barne- og ungdomsfotballen også trukket fram som et av argumentene for (at vi derfor ikke har noe annet valg enn) å selektere og samle de «beste» spillerne så tidlig som mulig, og slik sørge for at disse får tilgang på det fåtallet av trenere som oppfyller kriteriene vi tradisjonelt har satt for gode (nok) utviklingstrenere for barn og unge. Som betyr at vi ikke har muligheten til å «satse» på, og gi et godt nok tilbud til, alle. Men til tross for at problemstillingen naturligvis er av vesentlig betydning, og det nok også er et faktum at kvaliteten/kompetansen i trenerkorpsene våre på generell basis fortsatt ikke er så høy som nødvendig og som vi skulle ønske, så er dette et argument som likevel er i ferd med å miste noe av styrken og relevansen i seg i takt med (at) ny kunnskap og nye teoretiske strømninger (som) har vokst fram innenfor idrettspedagogikken og – didaktikken (undervisningslære) de senere årene med relativ stor innvirkning på utøvelsen av trenerrollen. En utvikling som har bidratt til en dreining i synet på og forståelsen av hva som kjennetegner moderne og pedagogisk oppdatert idrettsundervisning, og hvilke kompetansekrav som må stilles til trenere for barn og unge. Det er ikke plass til å gå i dybden på dette aspektet i denne omgang (viser til fag-pedagogisk bok omkring trenerrollen som kommer i løpet av 2023), men Ronglans (2008) understreking om at «Den endrede rollen tar utgangspunkt i at tilrettelegging av gode læringssituasjoner og et konstruktivt læringsmiljø utgjør den sentrale oppgaven» (for treneren) oppsummerer hovedlinjene i denne dreiningen. Og der framveksten av konstruktivistiske læringsteorier (individet konstruerer og skaper selv sin forståelse og kompetanse), betydning av selvstendighet og selvregulering (i læringsprosessen), situativ læring i og gjennom praksisfellesskap, implisitte læringsprosesser og den kroppsliggjorte kunnskapens egenart er eksempel på nye, moderne strømninger innenfor idrettslæring som blant annet bidrar til å tone ned (forståelsen av/ideen om treneren (instruktøren) som den viktigste kilden til læring og) den tradisjonelle undervisningspraksisen hvor forsøk på overføring av kunnskap gjennom verbale tilbakemeldinger, direktiver og forklaringer har utgjort essensen. Og i større grad åpne opp for å la spillet (og aktiviteten) være lærermester gjennom «tilrettelegging av gode læringssituasjoner» i form av læringsfremmende og kamplike treningsøvelser. 

I kombinasjon med at pedagogisk kompetanse (som inkluderer kunnskap om læringsprosesser, undervisningslære, ledelse og psykologiske/mentale prosesser) har fått gradvis økt verdi innenfor trenervirket de senere årene og nå langt på vei virker å ha utlignet betydningen av fotballfaglig erfaring og innsikt, bidrar denne dreiningen dermed/interessant nok til å utvide rommet for hvem og hvor mange som nå har muligheten til å komme inn under kategorien god nok trener, også i et toppspillerutviklingsperspektiv. Og blant annet åpne døren for en del av, de ofte nedvurderte og utskjelte, foreldretrenerne som jo er en gruppe som vanligvis og på generell basis (ikke alltid, dessverre!) har opparbeidet seg og er i besittelse av en god porsjon mellommenneskelig og allmennpedagogisk kompetanse. Der de i rollen som foreldre gjerne også har tilegnet seg svært verdifull innsikt i barn og ungdoms psykologiske univers, og hvordan de påvirkes av og responderer på voksnes, deriblant trenere, sin måte å opptre på. En kompetanse som vil kunne oppveie for deler av denne gruppens noe varierende fotballfaglige erfaring og innsikt, og gjøre disse til verdifulle medlemmer i et bredt sammensatt trenerkorps for kullet. Og der denne rollen kan bli enda vektigere/mer framtredende dersom de også får tilbud om mer formell kunnskap innenfor idrettspedagogikk og – didaktikk, og spesielt treningsplanlegging.

Bildet som trer fram er derfor et bredt sammensatt trenerkorps i ungdomsavdelingen med ulik alder, bakgrunn og kompetanse, men der de alle besitter den pedagogiske innsikten som trengs for å holde blikket på spillernes psykologiske prosesser og velvære. Og der hovedjobben faktisk er gjort unna før en møter på treningsfeltet, og det gjennom utarbeidelsen av de optimalt tilrettelagte øvelsene som altså er hovedredskapet i arbeidet med spillernes utvikling. Og der disse samme øvelsene som hovedregel skal benyttes for alle kullets spillere i alle gruppene på den gjeldende treningsøkten, selvsagt med den individualiseringen og differensieringen som er nødvendig og en naturlig del av godt tilpassede utviklingskulturer. Vi ender opp med et treningsprogram for hvert årskull gjennom hele året som skal ligge nedfelt i klubbens sportsplan og altså gjelde for alle klubbens spillere, uten noen form for undervurdering av noen spilleres muligheter, ønsker og behov, og/eller overvurdering av andres. Og på selve økta vil disse 3 – 6 trenerne bevege seg blant sine 25 – 60 spillere, i et på forhånd bestemt system som kan endres fra trening til trening eller uke til uke. Der de med sine små klapp på skuldra og oppmuntring når det trengs, og med små innspill og råd (veiledning) for å hjelpe spillerne videre i sine implisitte og indre læringsprosesser vil kunne framstå som moderne og faglig forankrete trenere, veiledere og utviklere.

I praksis betyr det også at vi må slutte å skille mellom breddetreneren og elitetreneren i barne- og ungdomsfotballen. Vi er alle utviklingstrenere, som bør ha det samme målet for øyet alle sammen: Gi spillerne maks utvikling i et fagpedagogisk tilrettelagt miljø.

Konsekvenser av en heterogen og faglig forankret differensieringsmodell

Denne helhetlige tilnærmingen som baserer seg på heterogenitet, likeverdighet og en faglig forankret differensieringspraksis fungerer altså ganske så annerledes, og på enkelte områder helt motsatt, enn topp/bredde modellen med tidlig selektering og faste ferdighetsnivå-inndelte (selekterte) lag. Og det på en måte som gjør at den på noen områder høyst sannsynlig også vil ha en motsatt, og generelt sett mer positiv, innvirkning (på utviklingen av) på en rekke menneskelige/personlige, psykologiske og fotballmessige utviklingsprosesser/kvaliteter. Av den grunn kan mange av de samme årsaksforklaringene og faglige begrunnelsene som tidligere i artikkelen har blitt brukt til å argumentere imot den modellen, på grunn av dens antatte negative konsekvenser for utvikling av disse egenskapene og kvalitetene, derfor også benyttes som argumenter for denne alternative modellen, slik tabellen på neste side forsøker å konkretisere. 

For det første kan det faglig argumenteres for at denne modellen der spillerne blir gitt muligheten til å trene og spille sammen med et stort antall spillere, med stort sprik/mangfold i spiller – og mennesketyper, i løpet av den aldersbestemte perioden, i større klubber kanskje så mange som 60 – 80 (som man også kan nærme seg i mindre klubber ved å la to kull trene sammen), vil kunne ha positiv innvirkning på organismens synaptiske vekst og deres perseptuelle og motoriskferdighetsutvikling, og dermed generelle evne til samhandling og utvikling av relasjoner. I tillegg vil dette naturlig nok også bidra til å styrke spillernes sosiale kompetanse, samtidig som at en tettere tilknytning til det helhetlige kullet også bidra til å styrke spillernes tilhørighet til klubben, og dermed deres indre motiverte adferd (SDT).Men videre vil dette, i kombinasjon med fraværet av klubbstyrte sammenligningsprosesser (ved uttak) og tydelig forskjellsbehandling mellom spillere, også bidra til å styrke de unges solidaritetsevneselvforståelse (av seg selv, sin rolle og betydning i et (lagspill-)fellesskap), anerkjennelse av forskjellighet og likeverdige forståelse; egenskaper som er av så stor verdi både som framtidig toppfotballspiller, yrkesutøver og medmenneske. På den måten legger denne modellen også til rette for å løfte fram idrettens unike rolle og muligheter i et oppdragelses – og sosialiseringsperspektiv i arbeidet med å utvikle gagns mennesker. 

Videre vil den begrensede sammenlignings – og rangeringspraksisen og fraværet av ferdighetsbasert inndeling som følger med modellen (og der det som forekommer gjøres faglig forsvarlig og blir forsøkt ufarliggjort) med stor sannsynlighet også bidra til å redusere prestasjons-/resultatorienteringen (hos spillerne) og – fokuset (i miljøet). Og i stedet styrke mestrings -, oppgave – og utviklingsorienteringen både i klubb og hos spillere, med de positive konsekvensene det vil gi for spillernes motivasjongrad av nervøsitet og tilnærming til læringssituasjoner (glade og fornøyde under læring, hensiktsmessige læringsstrategier). Funn innenfor samme forskningstradisjon viser videre til at de med en utpreget oppgave-/mestringsorientering, som altså får muligheten til å styrkes i dette miljøet, har tatt opp i seg at det er grad av innsats som leder til mestring og suksess, som også gjør at de også har en tendens til å velge mer utfordrende oppgaver enn sine utpregede resultat-/prestasjonsorienterte lagkompiser. I tillegg til at det innenfor dette klimaet vil bli lagt større vekt på utviklingsamarbeidlikeverdig forståelse og selvstendighet.

Men kanskje vel så viktig så vil denne modellen med økt fokus på likeverdighet, inkludering og langsiktig utvikling, og det mestringsklimaet som da vokser fram og gradvis stjeler plassen til resultat – og prestasjonsklimaet, med stor sannsynlighet også bidra til å gradvis redusere det generelt sterke resultatklimaet og fokuset på seier som ser ut til å regjere fortsatt der ute i (selv) den norske, idretts- og fotballhverdagen. Dette som, når alt kommer til alt, nok må sees på som det aller største problemet i barne- og ungdomsidretten, med alle dets negative konsekvenser for både individets utvikling og for toppspillerutviklingen (paradoksalt nok også vinnermentaliteten, som kort oppsummert virker slik at høyt fokus på seier lett fører til økt frykt for å tape, en frykt som nærmest selvsagt vil være vinnerskallens verste fiende). 

            Ved å avvente med utvelgelse basert på ferdigheter og forskjellsbehandling av spillere til de er 17 – 18 år vil en også legge til rette et miljø som vil ha en (mer) positiv innvirkning på de mer stabile dimensjonene ved selvoppfatningen deres som selvverd og selvbilde (selvvurdering). Og det fordi de der i større grad blir verdsatt som menneske og hvem de er, og i mindre grad basert på hva de presterer, og i tillegg mottar/blir gitt/presentert et mer realistisk bilde av egne kvaliteter og hvor de befinner seg i utviklingsprosessen. Videre vil disse heterogent sammensatte gruppene (miljøene) også ha stort (større) potensial i seg til å forsterke en positiv og ønsket lederadferd hos spillere med ledelsespotensiale i seg. Og det fordi det vil være/falle seg helt naturlig, ja være nærmest en forutsetning og et (positivt) «krav» om, at de som har kommet litt lenger enn de andre tar et større ansvar for laget. Og der de litt forsiktige spillerne vil kunne oppleve det som en trygghet og som positivt at noen av lagkompisene, gjerne bestevennene, bidrar ekstra («spiller for 2») for å «dekke over» manglene til de som ikke har kommet like langt. En dynamikk som vil kunne komme alle spillernes og deres selvoppfatning til gode, dersom trenere unngår å falle for fristelsen til å forsterke disse prosessene på en uheldig måte (blant annet ved å forfordele spillere med sikte på å vinne kamper), men lar de naturlig utvikle seg i gruppa og blant spillerne under kyndig veiledning. Som betyr å rettlede disse spillerne som har kommet noe lengre enn sine medspillere slik at de ikke får muligheten til å misbruke denne rollen sin ved å bli små-konger som spiller for seg selv og gir blaffen i medspillerne. 

Utover det åpner modellen også for større grad av med – og selvbestemmelse hos spillerne, ved at de blant annet gis større muligheter til å velge grupper (eks ut ifra ønsket tidsbruk på aktiviteten og ønske om å være på samme gruppe som bestekompisene), et element vi vet har positiv effekt på deres indre motivasjon (jmfr Deci og Ryans Selvbestemmelsesteori), utvikling av selvstendighet og evne til selvregulering. Samtidig vil dette også øke mulighetene til å gi spillerne en treningshverdag som balanserer det miljøet de møter og de utfordringene de gis (både hva gjelder vanskelighetsgrad, krav og forventninger) med de forutsetningene og ønskene de har, som dermed vil gjøre at de lettere vil tre inn i flytsonen , med de positive virkningene det vil være på deres konsentrasjon, oppmerksomhetsevne og autoteliske motivasjon (der en «forsvinner inn i aktiviteten»). På den måten vil de få muligheten til å kunne delta i den aktiviteten som er best tilpasset deres mentale, kognitive, emosjonelle og sosiale tilstand og behov på ethvert tidspunkt. Egenskaper og ressurser som en vet, basert på kunnskapsgjennomgangen i del 1, svinger og varierer i stort monn hos hver enkelt både i forkant og gjennom hele puberteten. 

Kort oppsummert vil en slik tilnærming og modell dermed også bidra til å tydeliggjøre og forsterke trenerens enorme betydning som hverdags – og idrettspsykolog, der det å styrke spillernes indre glød og glede for aktiviteten nok må, når alt kommer til alt, sees på som den aller viktigste oppgaven til idrettstrenere. Og det både i et toppidretts – (til å øve nok på egenhånd) og i et samfunnsperspektiv (sørge for at så mange som mulig holder på så lenge som mulig). 

Avsluttende oppsummering

Siden denne helhetlige modellen nettopp altså så sterkt vektlegger inkluderings – og likeverds perspektivet, og bidrar til å utvikle toleranse (for forskjellighet), gir mulighet for å utvikle sosial kompetanse og knytte mange, nye vennskapsbånd, og dermed også legger til rette for å beholde så mange som mulig i idretten så lenge som mulig (og slik bidra til å opprettholde et høyt fysisk aktivitetsnivå i et helseperspektiv), så er det rimelig å konkludere med at den dermed har et stort (større) potensial i seg til å oppfylle også samfunnsoppdraget som jo nettopp baserer seg på mange av disse aspektene. 

I sum gjør dette at pilene fra tidligere presentert figur omkring utviklingsmodell/organiseringsform, samfunnsmandatet og (framtidsrettet?) toppspillerutvikling/-kultur blir tydelige og uten spørsmålstegn heftet ved seg. 

Det må understrekes at det selvsagt ikke er noen automatikk i at denne helhetlige tilnærmingen/modellen vil løse alle utfordringene når det gjelder å styrke likeverdigheten, respekten, solidariteten, empatien osv innenfor idretten, det vil si de elementene som hører inn under idrettens samfunnsoppdrag. Dette må det jobbes bevisst med hver dag på treningsfeltet og i garderoben. Men det er likevel all grunn til å tro at denne modellen i større grad vil kunne legge grunnlaget for og forenkle dette arbeidet, og bidra til å redusere de utfordringene en møter, forutsatt at denne praktiseres på riktig måte. Blant annet ved å skape bevisstgjøring omkring de naturlige ulikhetene spillerne imellom og ufarliggjøre disse.

En enhetlig, felles vei for norsk fotball og (topp-)spillerutvikling

Vi ender altså opp med en felles og enhetlig vei (som utfordrer dagens modell med flere ulike klubbmodeller (toppklubb, breddeklubb eller kombiklubb og) som alle klubber, uavhengig av ambisjon og posisjon i fotball – Norge kan adoptere og tilpasse til sin klubb. Hvor vi alle sammen jobber mot de samme målene, og med de samme virkemidlene etter den samme pedagogiske og psykologiske forståelsen og kunnskapen. Og som også fullt ut forholder seg til vår kunnskap omkring organismens utviklingsprosesser i barne- og ungdomsårene, og fotballspillets kompleksitet og sammensatte natur. En modell som det også er all grunn til å tro vil svare ut de tre – fire hovedutfordringene i norsk fotball i dag (for stort frafall i alle aldre og blant alle typer spillere, at mange sitter igjen med dårlige opplevelser og erfaringer fra fotball – karrieren, og at vi ikke utvikler mange og gode nok internasjonale spillere). Og som vi på sikt dermed også vil kunne komme til å erobre hele fotball-verden med! Og også hjelpe de som sitter med hovedansvaret for den organiserte fotballaktiviteten (fotballbundet) til å stake ut en felles kurs og utforme en organisering- og spillerutviklingsmodell som evner å samle den norske fotballfamilien og optimalisere klubb – og spillerutviklingen. Slik at de kommer seg ut av den spagaten de befinner seg i dag med en fot i hver av de ulike (tre) leirene hvor de gjør sitt beste for å tilfredsstille «kravene» fra alle parter.  

I arbeidet med å rive ned disse murene mellom bredde og topp kan det avslutningsvis også være betimelig å problematisere om ikke NFF faktisk bør bytte ut begrepet «breddefotball», som i utgangspunktet er en positiv samlebetegnelse for all fotballaktivitet for barn og unge, og med mål om å fremheve mangfoldet. Problemet er at begrepet i dag også ser ut til å ha fått et annet innhold, og det med mer negativt fortegn. Der “breddespiller” og “breddelag” nå tidvis også brukes som en benevnelse på de spillerne (og gruppene) som pr tiden ikke har kommet like langt eller satser like mye. Og hvor det samtidig også har blitt vanlig praksis å trekke “toppfotball”-begrepet ned i ungdomsfotballen, ved da altså å skille mellom ( topp-)satsningslag og breddelag. Sannsynligvis vil Utviklingsfotball eller rett og slett bare Barne – og ungdomsfotball være et uttrykk som bedre rommer den aktivitetsformen som (bør) utøves. Eventuelt noe mer faglig som Den helhetlige, kunnskapsbasert utviklingsfotballen. Poenget er uansett at helhetsperspektivet og kunnskapsaspektet må løftes tydeligere fram. Det betyr også at det blir uhensiktsmessig å skille mellom breddetreneren og elitetreneren i barne- og ungdomsfotballen. Vi er alle utviklingstrenere, som bør ha det samme målet for øyet alle sammen: Gi spillerne maks utvikling i et pedagogisk riktig tilrettelagt miljø.

FAKTA
LASSE MØLLER
Underviser i pedagogikk/didaktikk, pedagogisk psykologi, motorikk, ballspill ved OsloMet, Institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, ved seksjon for kroppsøving, siden 2011.

  • Spillererfaring fra 1. og 2. divisjon med FK Gevir Bodø, Bodø/Glimt, Ørn Horten og Molde FK.
  • Trenererfaring:

Assistenttrener FK Gevir Bodø 1998-199 (2. div.)
Trener barne- og ungdomsavdelingen Lyn FK 2008-2015
Trener toppidrett fotball videregående skole

  • Trenerutdanning:

UEFA B-lisens
Diplomtrener Olympiatoppen