Hvorfor må trenere gå?

• Av Andreas Morisbak
  Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 3/2022.

Det ser nesten ut til å være en slags standardløsning når et lags resultater ikke er i samsvar med forventningene eller laget kommer på gal side av nedrykksstreken: Treneren må gå – eller går!
  Fordi spillerne ikke har tillit til ham?  Fordi «næringslivstenkende» ledere vil vise sin «handlekraft» og gjør som man ofte gjør i næringslivet og i utenlandsk fotball: Man avsetter den «ansvarlige» for «elendigheten».

Hvorfor er det slik?  Må det være slik?  Blir et lag umiddelbart bedre ved å avsette treneren?  Gagner dette fotballen at det er slik?
  Jeg vil innledningsvis presisere at dette ikke er en spesiell vurdering i forhold til treneravgangene så langt i årets sesong, men en generell problematisering rundt et både vanskelig og ømtålig temaområde, som aktualiseres hvert eneste år først og fremst i de tre øverste divisjonene.   

Trykket fra omverdenen

Mønsteret i forkant av en treneravgang er stort sett det samme hver gang. Dårlige resultater skaper raskt et spesielt fokus på treneren og «standardløsningen» i form av «sparking» kommer ganske fort på banen.
  Når et lag taper noen kamper på rad eller nærmer seg bunnen av tabellen, begynner den skrivende presse, og spesielt enkelte ekspertsynsere i etermedia, å fabulere om at treneren må sparkes eller om når han bør sparkes.
  Dette skaper selvfølgelig ekstra trykk på både spillere, trenere og ledere, og gjør det vanskeligere å bevare roen, den nøkterne og løsningsorienterte tenkningen – og samholdet innad og rundt prestasjonsgruppen.
  Når så tilhengere og fansen, samt forstå-seg-påere og synsere i og utenfor klubben, uttrykker frustrasjon og harme i utvetydig klartekst, er det ikke vanskelig å skjønne hvor ubehagelig situasjonen er for de sentralt involverte.

Ansvaret?

Ansvar er et meget sentralt begrep her – ikke bare i forhold til den «krisesituasjonen» som oppleves og omtales – men totalt sett i en fotballklubb-/lagsammenheng.
  I kraft av den enormt store betydningen svært mange tillegger trenerfunksjonen for et lags resultater, blir det ofte tolket som at treneren har et slags totalt ene-og-alene-ansvar for lagets sportslige resultater.
  Og når resultatene ikke blir som ønsket – dessverre ofte ut fra en manglende realistisk grunnlagsvurdering – blir resultatet gjerne at lederne eller spillerne, eller begge parter forsterker trenerens resultatansvar.
  Kanskje ikke bevisst, men trolig ubevisst.
  Samtidig som de på en måte da også begår en form for ansvarsfraskrivelse.

Syndebukken blir fokusert og isolert.

Løsningen er like enkel som den er kynisk primitiv. Syndebukken er ansvarlig for blant annet stolpe ut i stedet for stolpe inn, for resultatet selv om to-tre nøkkelspillere ble langtidsskadet og klubben ikke hadde råd til å hente inn erstattere, for at høye forventninger skal innfris selv om spillermateriellet egentlig tilsier noe annet – osv.
  Ut fra denne altfor endimensjonale ansvarlighetsoppfatningen må enten treneren gå eller han føler trykket så sterkt og ubehagelig at valget ikke er noe annet enn at han må gå.

Hva med lederne som ansatte treneren, forhåpentligvis etter en grundig vurdering av både hans fotballfaglige og pedagogiske kompetanse og personlighetsegenskaper, og ansvaret 
  Feilet de i vurderingen eller var den ikke grundig nok? Lederne har selvfølgelig totalansvaret for at virksomheten i en klubb/laget fungerer tilfredsstillende – også i forhold til lagets resultater.
  Det vil si ansvar for å legge forholdene best mulig til rette på mange forskjellige områder for en best mulig sportslig utøvelse og utvikling.

Et ledelsesansvar bør også inneholde et ansvar for en personalledelse som består av evne og vilje til felles å ta ansvaret for en inkluderende problemløsningsaktivitet – der både mindre og større problemer løftes opp i dagen og forsøkes løst i fellesskap mellom ledere, trenere og spillerne.
  Ja, spillerne har selvfølgelig også et soleklart ansvar i denne sammenhengen. I norsk toppfotball ønsker vi selvstendige spillere som tar et selvstendig egenansvar både for innsats, ferdighetsutvikling samt sin rolle individuelt og i samhandlingen i laget.
  På samme måte som de selvstendig må løse alle valgene som oppstår i de utallige situasjonene på banen, bør de i selvstendighetens og samhandlingens ånd også ta opp fotballfaglige og eventuelle andre problemer for derigjennom bidra til og etablere et eierforhold til felles løsninger sammen med trenere og ledere. Det er noe helt annet enn parvis og klikkvis snakke om at det og det er galt – systemet, retningslinjene, treningsinnholdet osv. – kanskje også bak trenerens rygg.

I denne sammenhengen ligger det selvfølgelig også et like viktig ansvar på treneren.

At han står oppreist i stormen og står på videre så godt han kan, er selvfølgelig på en måte beundringsverdig, men blir han ensom og uten reell og tydelig støtte fra de to øvrige grupperingene, er han i realiteten sjanseløs.
  Derfor må treneren innby til samarbeid, prøve å legge mindre vekt på eventuell egen prestisje, være åpen for å få opp kritikk, også av seg selv og måter ting er gjort på – som et grunnlag for å finne løsninger i et fellesskap.

Kan vi i fotballfamilien virkelig være bekjent av, og tjent med, at ansvarsfraskrivelsen, fluktholdningen, ensomheten, isoleringen blir selve «verkebyllen» som blir personifisert ved treneren – og som må bort for at tingene skal fungere igjen?

Løsningen?

Det er så absolutt ingen enkle løsninger for den svært så komplekse problematikken som oppstår i slike situasjoner.
  For den skaper ubehag, usikkerhet, tvil og redsel for konsekvenser. Negative følelser som fort baller på seg. 
  Spillere mister selvtillit og blir tafatte og avventende framfor å yte ønsket (og kanskje forventet) topp innsats.
  Treneren blir kanskje usikker på retningslinjene det er jobbet etter, hvilke og hvordan spillerne skal brukes og prøver nye ting framfor å fokusere på noen få enkle grunnleggende føringer for gjennomføringen av kampene.
  Lederne blir redde for konsekvensene av tapene, tabellposisjonen og negativt fokus – og tyr til forhastede og drastiske løsninger.

Er dette et tegn på manglende forståelse for en mer helhetlig vurdering av sammenhenger i forhold til årsak og virkning?
  Eller manglende mot, vilje eller evne til å ta medansvar og medmenneskelig ansvar for å løse det som i aller høyeste grad er felles problemer og utfordringer?

De menneskelige mekanismene og problemene som oppstår når resultater uteblir over en viss tid, er ikke så vanskelige å forstå – men de er da også ganske så naturlige! 
  Jeg tror faktisk det dreier seg om å erkjenne at de er nettopp det!
  Mitt hovedpoeng blir da å ufarliggjøre dette faktum at også fellesskapet – ledere, trenere og spillere – erkjenner at de eier og har ansvar for problemene i fellesskap, og dermed har et soleklart felles ansvar også for å løse dem! 

Vi som er opptatt av fotballfaget er svært opptatt av hva fotballferdigheter, rolleferdigheter og komplementære ferdigheter samt retningslinjer for samhandling betyr for at et lag skal fungere godt på banen.
  Hvorfor kan vi ikke i fotballfamilien i større grad bruke samme tenkning og prinsipper også utenfor banen?
  Hvorfor kan ikke alle parter i et klubblag erkjenne et mer likeverdig ansvar for å bidra konstruktivt og aktivt når problemer oppstår?

• Fordi det er enklere å isolere en «syndebukk», som deretter sparkes?
• Fordi det er tegn på handlekraft?
• Fordi det gir en effektiv nå-begynner-vi-på-nytt-effekt?
• Fordi det er OK at vi andre skal meske oss i enkelte klubbers og treneres problemer, vanskeligheter og konflikter?
• Fordi det er greit å få krydret hverdagen med helter den ene dagen – og gjerne syndebukker den neste?
• For ikke å snakke om helten i fjor som av en eller annen merkelig grunn er blitt ubrukelig i år.

Dermed har jeg ikke sagt at det ikke kan være tilfeller der det til syvende og sist er en fornuftig løsning at treneren løses fra kontrakten, men «samarbeidsveien» bør altså gås grundig opp før det skjer.