Aldersbestemte landslag – prikken over i´en i spillernes utviklingsløp
Den 12. juni møtte Norges A-landslag Sverige. Et fullsatt Ullevaal. Seier. Gryende fotballfeber og optimisme i befolkningen. En følelse av at noe er på gang og at vi endelig har et lag som kan gi oss mange stolte øyeblikk i fremtiden.
- Av Håkon Grøttland
Leder Spillerutvikling, NFF
Av de 11 som startet den kampen, så hadde ni av dem sitt første møte med aldersbestemte landslag på 15- eller 16 års-nivå (Fredrik Bjørkan og Julian Ryerson debuterte på G18). Disse ni spillerne hadde i snitt spilt mellom 15 og 20 timer landslagsfotball fra G15-G17. De fleste hadde altså gått en landslagsutdanning over flere år før de entret Ullevaal-matta.
Dette er fakta, uten at jeg vil dra det så langt som å konkludere med at aldersbestemte landslag har vært avgjørende. Det har vel heller vært prikken over i´en. Det er hverdagen som har telt mest. Egentrening og klubbtreninger med dedikert veiledning dag ut og dag inn over flere år. Min erfaring tilsier imidlertid, at de ni spillene ville sagt noe som dette, om de hadde blitt spurt om aldersbestemte landslag og betydningen for deres utvikling:
- Den ga ekstra energi i treningshverdagen. Målet om å representere Norge med jevnaldrende gjorde at jeg trente mer og bedre.
- Hverdagen ble bedre fordi jeg fikk referanser på hvor lista ligger internasjonalt. Den ga meg selvtillit på noen områder. Jeg merka at det var ting jeg var god på også der ute, og som jeg burde dyrke videre. Men også en vekker på andre områder. Ting jeg slapp unna med hjemme, men som jeg opplagt måtte ta tak i hvis jeg ønsket fortsatt fremgang.
- Aldersbestemte landslag ga meg uvurderlig øving i å møte og håndtere det ukjente. Som for eksempel nye lagkamerater. Nye trenere. En annen måte å spille på enn i klubb. Forskjellige typer land, kulturer og motstandere.
Videre ville nok de tidligere norske klubbene til de samme spillerne, påpekt viktigheten av aldersbestemte landslag som utstillingsvindu. En helt avgjørende arena for at en av de viktigste målsettingene for norsk fotball blir oppfylt i årene som kommer; nemlig økt spillersalg og mer penger inn som klubbene kan bruke på utviklingsarbeid.
Mer enn å utvikle toppspillere
Så er det også et faktum at de fleste av spillerne som våre beste menn og kvinner gikk sin «landslagsutdanning» sammen med, i 15- og 16-årsalderen, ikke ble toppspillere. Dette trenger man ikke å forske seg frem til. Det er enkel matematikk. Antall plasser i toppen er noenlunde det samme, uavhengig av hvor godt man treffer på seleksjon av 15-16-åringer.
Så blir spørsmålet: Handler aldersbestemte landslag utelukkende om å utvikle toppspillere? Etter vår mening nei! Det kan ikke være slik at de som jobber med talenter og utvikling kun skal styres og måles etter noe som kanskje kan skje med et fåtall om x antall år. Det ville vært en svært fattig og demotiverende tilnærming. Det være seg i idretten eller andre arenaer hvor man jobber med unge mennesker, læring og utvikling.
Det er en opplagt verdi i seg selv hvis de som fikk aldersbestemte landskamper, men ikke endte opp som toppspillere opplevde gode, spennende, utfordrende og tidvis lykkelige «her og nå-øyeblikk». Og gjerne noen nedturer også. De færreste blir toppspillere, men de fleste som fikk spille med flagget på brystet i ung alder ville ikke vært opplevelsen foruten. De ville ikke vært foruten erfaringene og læringa, som de garantert drar nytte av på andre arenaer. Og de ville ikke vært foruten samholdet og ikke minst stoltheten som det å spille med flagget på brystet utløser.
Verdiene, systematikken og miljøet man er en del av i landslagsskolen og på aldersbestemte landslag er noe vi håper og tror spillerne nyter godt av enten man ender opp som A-landslagsspiller eller ikke. Vårt mål er at vi i samarbeid med spillernes klubber skal se mennesket, gi drømmen en sjanse og utvikle bra folk som påvirker samfunnet vårt i riktig retning.
Skille ved 12-årsalderen
I februar i fjor rullet NFF ut et ny helhetlig plan for barne- og ungdomsfotball som tar utgangspunkt i NFFs visjon: «Fotball for alle – glede, drømmer, felleskap». https://www.fotball.no/barn-og-ungdom/
Deler av planen handler om tydeligere retningslinjer knyttet til seleksjon, differensiering, topping osv. Vi har rett og slett forsøkt å rydde opp litt. For mye tid og energi har de siste årene, av for mange, blitt brukt til å diskutere og tidvis krangle om hva som er lov og ikke lov. Hva som er lurt – ikke lurt. Videre har det utviklet seg fronter. Den ene siden mener at idretten nærmest skal være kjemisk fri for forskjellsbehandling. Andre siden mener det stikk motsatte. Argumentene og forslagene fra de ulike sidene tar sjelden innover seg nyansene og kompleksiteten knyttet til at vi skal treffe flest mulig barn og unge med ulike drømmer, følelser, ferdigheter og behov.
I de nye retningslinjene markerer 12-årsalderen et skille. Før dette skal det ikke være seleksjon i norsk fotball. Dette er en innstramming da det er flere miljøer som de siste årene har drevet med seleksjon litt i det stille. Fra 12-årsalderen åpner vi opp for at klubbene kan melde på lag i nivåinndelt seriespill. Samtidig oppfordres det til at årskullene fortsatt trener sammen. Hensikten er at flest mulig skal få gode kampopplevelser tilpasset sitt nivå. I et år hvor man går over fra syverfotball til nierfotball. Ordningen er grundig utprøvd over år i flere kretser, og klubbundersøkelsene i etterkant har vært positive.
Samme år starter «Landslagsskolen» opp. https://www.fotball.no/barn-og-ungdom/landslagsskolen/. Vår spillerutviklingsmodell som styres etter et tydelig planverk. Ca. 1 000 spillere pr alderskull tas ut. Gjennom at Fotballforbundet kommer på banen dette året, sikrer man en nasjonal modell som ikke forskjellsbehandler på kjønn, postadresse eller økonomi for den saks skyld. Alle har like muligheter. Hensikten er å inspirere de ivrigste. De som elsker fotball mest. De færreste her blir proffer. Det er heller ikke det primære målet. Målet også her er gode stimulerende øyeblikk for de med de største drømmene. De det gnistrer litt ekstra i øynene på. Så ligger det i sakens natur at de fleste vil oppleve å ikke bli tatt ut på ett eller annet nivå. Det blir smalere og smalere jo høyere opp man kommer i pyramiden. Dette bør vi ufarliggjøre. På ett eller annet tidspunkt må man også i fotballen introduseres for det man vil oppleve mer og mer av jo eldre man blir. Det er ikke farlig å ikke bli tatt ut på ting. Ikke har man spesielt vondt av det heller. Snarere tvert imot. Det å håndtere, og stå i motgang og nedturer er en vesentlig del av utdanninga man må igjennom. Enten man skal prestere på fotballbanen eller andre arenaer i livet.
De siste årene har vi tatt steg på å definere og videre få en felles forståelse av hva vi «ser etter». https://www.fotball.no/barn-og-ungdom/landslagsskolen/utvikling-og-kartlegging/#Toppen.
Dette utgjør en sentral del av Landslagskolens planverk, som ble revidert i 2021. Det er primært fotballfaglige variabler som er operasjonalisert og som danner utgangspunktet for de vurderinger vi gjør av spillere på kretslags- og landslagsnivå. Arbeidet som er lagt ned her vil bidra til at vi fremover får mer dybde, men samtidig skarphet i identifiseringsarbeidet.
- Les også: Uttak til tidenes yngste landslag: – Gulrot for de største talentene, på fotball.no.
Forbedringspotensial
Vi har allikevel forbedringspotensial på området. Rett før som sommeren satte vi i gang et prosjekt som går på «vekst og utvikling». Målet er å få mer kompetanse som skal ende opp i konkrete grep i modellen vår. For å mene noe om potensialet til en spiller, samt legge til rette for en optimal treningshverdag, må vi vite mer om hvor spilleren står i utviklingsfasen. Dette området blir pt. behandlet for tilfeldig i vår modell. Vi har lite kompetanse, og synser i beste fall på hvor spilleren står rent utviklingsmessig. De negative konsekvensene er flere, men først og fremst at vi står i fare for å basere for mye på «her og nå»-prestasjon, og at seint utviklede spillere i verste fall ikke får de mulighetene de fortjener og trenger. Tilsvarende vil vi med bedre kunnskap og oversikt over hvem som er tidlig fysisk utviklet være i bedre stand til å gi også dem best mulig forutsetninger for å være klare den dagen deres midlertidige fysiske fordel flater mer ut.
Avslutningsvis vil jeg berømme Herrebrøden og Bjørndal for at de forsker og videre utfordrer etablerte strukturer og sannheter. Vi trenger mer av dette. Det bidrar til refleksjon, diskusjon og forhåpentligvis videre utvikling av norsk fotball. Heia Norge!