Tilbake til løkka

Har Andreas blitt så gammel nå at han har begynt å lulle seg inn i barndommen, er det kanskje noen som tenker når de ser denne overskriften. Ta det med ro. Dette dreier seg om fotballfaget og hva løkka betydde for fotballutviklingen i «gamle» dager, og da tar jeg meg den frihet å gå inn i egen fotballbarndom i unge år.

SMÅLAGSSPILLET: – Dette er skrevet for å understreke betydningen av smålagsspill i unge år, samt mengden av det for å bli en god fotballspiller etter hvert, skriver Andreas Morisbak i denne artikkelen. Foto: Ivar Thoresen
  • Av Andreas Morisbak
    Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 2/2022

Fra jeg var 8 til jeg var 14 år bodde jeg i fjellbygda Ålen, 3 ½ mil nord for Røros. Fotball var det mest populære vi dreiv med og mengden aktivitet var anselig. Vi organiserte alt selv. Vi gikk annen hver dag på skolen og de dagene det ikke var skole møttes vi på en steinete løkke om formiddagen – og spilte. Det gjorde vi om ettermiddagen også etter å ha vært hjemom og fått oss litt mat. De kveldene det var voksentrening og det manglet enkelte spillere for å få like lag og noen av oss ble kalt inn for å bistå, var dagen på en måte fullbrakt for oss. I skoledagene delte vi lag og spilte i hvert eneste friminutt. Det var ikke ringeklokke på skolen og det hendte faktisk at friminuttene ble ganske lange. Jeg tror læreren likte å se engasjementet i spillet vårt og dermed lot vente litt med neste time.

Alle peker på smålagsspillet

Jeg tør påstå at det var i denne perioden med denne aktiviteten at grunnlaget for å bli en bra fotballspiller ble lagt. Jeg hadde ikke en trener før jeg var 19 år. Og jeg påstår også at løkkeaktiviteten skapte de gode fotballspillerne. Egenerfaringen gjennom å spille smålagssill på løkka var en meget sentral aktivitet som gikk for seg hver eneste dag og gjerne lang tid hver dag. De spilte og spilte med glede og entusiasme og hadde det moro. Og de tilegnet seg fotballferdigheter som ble hovedgrunnen til at de ble gode når de ble seniorspillere. Det gjaldt alle som ble det. Jeg har stilt spørsmålet til både norske og internasjonale gode spillere hvor mye de spilte smålagsspill på eget initiativ i unge år. Svaret er unisont fra alle. Den riktige og viktige aktiviteten var i sentrum, smålagsspill der angreps- og forsvarsferdigheter ble utfordret hele tiden i reelle og stadig skiftende situasjoner – selve virkeligheten i fotballspillet!

Og da er det igjen grunn til å gjenta det teoretiske grunnlaget for at dette er så viktig: 
  Fotballferdigheten består av en valgdel som må tre i kraft når situasjonene skifter for alle spillere etter hvor ballen befinner seg, og om man er i en angreps- eller forsvarssituasjon. Når den enkelte spiller tar sitt valg f. eks i en angrepssituasjon, under mer eller mindre press fra motstander, skal han utføre sitt valg i situasjonen.

Og nettopp dette er fotballspillets egenart som fordrer størst mulig fokus i praktisk øving. Og det skjedde altså i stor grad i «gamle» dager. Vi leser om Haaland og Ødegaard som gode eksempler i nyere tid, men hvordan kan vi få gjenskapt «løkkeaktiviteten» i større grad når den er så viktig? 

Spesifisitetsprinsippet – igjen

Så må jeg igjen gjenta dette uungåelige spesifisitetsprinsippet som understreker betydningen: Du lærer gjennom å praktisere situasjoner i fotballspillet og jo mer du øver på akkurat det, så blir du en bedre fotballspiller. Øv mest mulig på sammenhengen å velge og utføre i situasjoner i spillet. Mengden spill i unge år må økes!

Gjennom spillet på løkka den gangen var den mest sentrale og viktigste fotballaktiviteten for å utvikle forståelse for og læring av fotballutøvelse. Derav overskriften til denne artikkelen, «Tilbake til løkka».

Jeg er selvfølgelig klar over at tiden er annerledes nå enn den gang da. Det har skjedd forandringer i samfunnet generelt og innen fotballutøvelsen spesielt. I de fleste steder i by og land er det dukket opp baner i et anselig antall som blir brukt til obligatoriske treninger for barn og unge i klubb og lag tre, fire ganger i uka, men utenom denne obligatoriske og styrte aktiviteten, enten en kaller det lagstrening eller akademi, så utnyttes ikke banene til å få ekstra situasjonstrening gjennom spill fordi at de unge i for liten grad tar initiativ til det på egen hånd.

Jeg slår fast at det er viktig å få til fotballaktivitet med en større grad av smålagsspill og reelle fotballsituasjoner i fotbalpraktiseringen!

Glede og engasjement – læring gjennom erfaring

Det store spørsmålet blir da: Kan vi, og hvordan kan vi, eventuelt få opp mengden på spillaktivitet?

Siden barn og unge i stor grad er vant til å bli administrert og instruert i gjennomføringen av dagens idrettsaktiviteter, er det nok ikke bare å fortelle dem hvor lurt det ville være å drive med egenorganisert spill i tillegg til klubbtreningene. Derfor må vi nok bidra litt administrativt for å få dem inn i en slags «løkkemodus». 

Et hovedpoeng er at klubben inviterer barnefotballen, respektive ungdomsfotballen, til å møte til bestemte tidspunkter (Tror det kan bli flere og flere når dette blir kjent og omtalt). En administrator ordner med oppsett av baner, vester, baller, deler inn lag og setter i gang spillet. Bruk ordentlige mål, 5-er mål eller håndballmål. Fordi å score mål er det det jobbes for, og hindre at det scores, en meget sentral del av fotballferdigheten. Brukes kjegler, gjør målet bredt nok (minst 3 meter). Kutt ut mini-mål! Er det aktivitet på flere baner er det et poeng å spille f.eks. 20 minutter for så å bytte motstander fra en annen bane.

Her skal spillet være fritt (slik som på løkka). Ingen instruksjon eller rettledning (Det er det nok av på de obligatoriske treningene). Det behøver derfor ikke å være en fotballkyndig person som administrerer aktiviteten. Et par spesielle regler gir en nyttig læringseffekt: Innspill i stedet for innkast fra sidene og målspark når ballen går i mål eller over dødlinja. Det «tvinger» medspillere til å gjøre seg spillbare. Spillerne er egne dommere som også gir læring.

Dermed har vi nærmet oss løkkas fordeler: Spillet er glede og engasjement, og man lærer gjennom å erfare.

Dersom en velger et slikt opplegg er det viktig at det bekjentgjøres skikkelig og reklameres for. Vil man bli god er det bare å henvise til gode eksempler «løkkeaktivitet» i både for- og nå-tid.
Jeg synes også minst en eller to av de obligatoriske treningene med trener gjerne kan benyttes til beskrevet «løkkeaktivitet» Begrunnelsen er enkel: Spillerne synes det morsomste er å spille spillet og de erfarer mest av å spille. Kanskje synes noen dette er så moro at de tar initiativet til eget løkkespill – og da er det satt i gang et pluss til læringsprosessen!

Litt om fotballaktivitet for øvrig

NFF har jo understreket betydningen av å trene i reelle situasjoner fra spillet – og da blir «løkkefotball» en viktig del av det. Det sentrale i slik aktivitet er spill mot ett eller to mål, men med forskjellige antall spillere i forhold til alder og hva som skal vektlegges i spillet. Sammenhengen mellom valg og utførelse er alltid med.

• Sentrale momenter i mot-ett-mål-spill: 2 mot 1, 3 mot 1, 4 mot 2, 5 mot 3, 6 mot 4. I 2 mot 1 er aktiviteten oversiktlig og avgrenset i valgmuligheter slik at ballføreren kan velge å drible forsvareren og avslutte eller benytte medspilleren ved å spille pasning. En slik avgrensing vil passe for de yngste. Ved flere spillere involvert blir det flere valgmuligheter. Spillsekvensene settes i gang ved et oppspill fra en spiller på det angripende laget.

• Sentrale momenter i mot-to-mål-spill: 1 mot 1, 2 mot 2, 3 mot 3, 4 mot 4, 5 mot 5, 7 mot 7, 9 mot 9. Her blir det også stigende antall valgmuligheter med stigende antall spillere på hvert lag.

Å ha fotballaktiviteter i stor grad mot mål er meget viktig. Aktivitet med avslutnings- og forsvarssituasjoner er jo den mest sentrale delen av fotballspillet. Derfor gjentar jeg at små mini-mål bør unngås. Bruk ordentlige mål slik at hovedhensikten med spillet også læres i ung alder.

Oppsummering

Dette er skrevet for å understreke betydningen av smålagsspill i unge år, samt mengden av det for å bli en god fotballspiller etter hvert. Med henvisning til stor grad av «løkkeaktivitet» i «gamle» dager,  der mengden aktivitet i å boltre seg i angreps- og forsvarssituasjoner med iver og entusiasme var det som skapte ferdighetsframgangen. Derfor er det ønskelig å få fart på en slik aktivitet igjen. Men er det mulig å gjenskape en slik aktivitet i dagens fotballsammenheng?

Jeg vil si det så sterkt at det faktisk ikke er noen annen utvei dersom vi skal få fram noen gode fotballspillere. Teorien i forhold til hva fotballferdighet innebærer (velge og utføre i situasjoner) og hva spesifisitetsprinsippet betyr for læringen, er det mengde aktivitet ut fra dette som fører til fotballmessig framgang.

Det som da må skje er at teorien forståes og aksepteres – for så å følges opp i praksis!

Jeg har foreslått noen muligheter for å tilnærme seg dette, men det kan selvfølgelig være andre måter.

Jeg har også antydet forskjellige situasjonsøvelser som bør være sentrale i all fotballtrening. Jeg ser for ofte øvelser uten valg i fotballtreninger.
  Husk: Uten valgelementet i fotball lærer du ikke fotball!

PS! Nylig leste jeg Anders Jacobsens bok, Hjelp, jeg har blitt fotballtrener! Det gleder meg at han gir til kjenne flere av de samme synspunktene som jeg er opptatt av, og kommer med mange gode tips for øvrig til de som vil prøve seg som trenere for unge spillere.