Begravd i egen bakgård

Av Vegard Hansen, trener Mjøndalen

Jeg skulle gifte meg.

Vi skulle komme på topp ti.

2021 ble ikke akkurat som planlagt.

Nedrykk. Selve ordet er dystert og tungt, fylt av maktesløshet. For vi må ned, uansett hvor sterkt vi ønsker å være oppe.

Bestemoren min ble 103 år gammel, så det kom ikke som noe sjokk da hun døde. Men det var vondt da det skjedde likevel. Sånn føltes det litt etter kampen mot Glimt også.

Helt siden vi tapte hjemme mot Stabæk og Tromsø og ikke klarte å slå verken Sandefjord eller Brann, begynte sesongen å flyte med buken i været. Vi var på vei ned, hakkete og smertefullt, som å stå i en morken stige hvor trinnene ryker ett etter ett. Til slutt var vi så langt nede at det eneste vi så var breiflabb, uer og Brann. Vi slo riktignok Kristiansund og Godset, men det var som om nedrykket bare hadde trukket pusten, så var helvete løs igjen. Det var deilig å slå Godset, men i ettertid kan det sammenlignes med å høre en fin sang på vei til eksekusjonspelotongen. Fattig trøst.

Denne gangen hadde vi ingen livreddere på slutten, som Start og Aalesund i fjor. Denne gangen ventet Vålerenga og Glimt i de to siste. Så det måtte skje et under, og undere har jeg inntrykk av at det ikke er så mange av for tiden. At det kanskje var mer vanlig for et par tusen år siden. Men så lenge man har håp har man noe, og vi møtte Glimt med elleve mann og løftet blikk.

De slaktet oss i en pøl av blod. Vi ble begravd i egen bakgård.

Utover i 2. omgang, og i hvert fall da den tredje bakover kom, spredte resignasjonens tunge dyne seg over hele den brune delen av Consto. Og da Gauseth, i sin siste kamp, gikk av et kvarter før slutt, var det som å se en mann på vei ut fra sin kones begravelse.

Da dommeren blåste for siste gang var det bare å vente. Bli stående i noen sekunder for å ta inn over seg at nå var det definitivt over. Erkjenne nedrykket, forberede seg på smerten, la tiden gå. La sekunder bli til minutt, la ett minutt følge det forrige. Uten å sprekke, uten å være dårlig taper. Bare eksistere. Absorbere.

Ett lag kom på førsteplass, ett på siste. Ett feiret gull, ett rykket ned.

I vår garderobe stirret to dusin blikk ned i gulvet. Ingen taushet på denne kloden er mer øredøvende enn to dusin blikk mot et flislagt gulv rett etter et nedrykk.

Jubelbrølene og syngingen fra Glimt derimot, trengte gjennom vegger og dører, inn i ørene, inn i hodet. Som øredøvende torden, som en applaus fra helvete. Det rev meg opp innvendig, som om jeg ble tarmskyllet med piggtråd og tegnestifter.

Men det var ingen å legge skylden på, så det var bare å gå hjem.

Jeg satte meg i sofaen og stirret i veggen. Jeg skrudde ikke på lyset, så det eneste lyset i leiligheten kom fra julestjernen i vinduet. Det hørtes ikke en lyd. Bare stillhet. Og mørke. Midt inne i det var jeg. Jeg lente meg tilbake og lot skammen skylle over meg.

Så kom tårene.

Jeg tok en sovepille, lukket øynene og ventet. På søvnen. Eller bildene – det som ville komme først. Bildene tok første stikk. Jeg kikket bort på vekkerklokka hvor sifrene brant rødt: 02.52. Så 02.53. Det var en slags bekreftelse på at tiden tross alt gikk videre, tenkte jeg. Og sovnet.

Jeg våknet noen få timer senere, med blyhatt på hodet og strammebånd rundt brystet. Jeg stod opp, stilte meg foran speilet og så taperen rett i øynene. Posene under øynene hadde samme farge som nedfallsfrukt. Og nesten samme størrelse.

Jeg har hatt noen sånne morgener før, ofte på søndager, når sist kveld har kommet tilbake som en boomerang. Ting jeg har sagt, men ikke ment. Ting jeg har ment, men ikke sagt. Drukket for mye, lovet for mye. Og kanskje verst av alt – danset.

Men en mandag har aldri vært verre.

Dagens første solstråler subbet så vidt over Åsen. Lyset snek seg inn gjennom vinduet, som om dagen vegret seg for å komme fram.

Jeg var i et selvdestruktivt humør og lurte på hvordan jeg skulle straffe meg selv. Det måtte være noe strengt, noe avskrekkende: aerobic, synge offentlig, melde meg på salsakurs eller se en hel episode av Første date. Jeg endte opp med å tvinge meg til å dra på Fotballfesten på Ullevål, en årlig avslutningsfest for norsk fotball med priser og heder og ære til de som har gjort seg fortjent til det. De andre.

Det var en mental kraftanstrengelse.

Det er en himmel og det er et helvete, det hadde jeg erfart kvelden før. Men så er det også et sted under helvete, der befinner Fotballfesten seg når man akkurat har rykket ned. Halvfulle og glade spillere, trenere og ledere feiret både det ene og det andre. Og så var jeg der. Edru. Jeg satt for meg selv og tenkte at det var kun to steder jeg mindre ville være akkurat da. I et MMA-bur med Kamaru Usman og i et krematorium.

I dagene som fulgte var det bare å sette det ene benet foran det andre og skrangle seg videre. En dag blødde inn i den neste, og hver ny dag startet alltid med erkjennelsen av ikke lenger å være i Eliteserien.

Det er alltid et tomrom når en sesong er over. Ingen møter om morgenen, ingen treninger å lede, ingen kamper å tape. Når man har rykket ned er det bare en ubarmhjertig, nådeløs, forbanna smerte så massiv at den konsumerer hele ens oppfattelsesevne. En svart, tung sorg som det ikke finnes noe helbredelse mot. Bare lindring. Kantene kan slipes litt gjennom flytende kveldsmat og/eller medisinering, men det blir ikke bra. Det blir aldri helt bra. I hvert fall ikke før det har gått lang tid.

Nå har det gått litt tid.

Så det er litt bedre.

Jeg har lagt nedrykket bak meg, til en viss grad. Det ligger et sted der bak sammen med et annet nedrykk, en skilsmisse, en offentlig skittentøyvask og diverse stortap mot Kisa, Alta og Tromsdalen. Men det er selvfølgelig ikke glemt. Hvis jeg lukker øynene dukker det umiddelbart opp bak øyelokkene, som et detaljert, sylskarpt og stygt fotografi.

Men nå er det på tide å se fremover.

Fotball er et mektig spill i så måte, det tvinger livet til å gå videre.

Det kommer alltid en ny kamp, det starter snart en ny sesong.

Fjoråret endte ikke med topp ti.

Det ble ikke noe bryllup heller.

Akkurat det var kanskje like greit.

• Kronikken er først publisert i Drammens Tidende