Tilstanden i norsk fotball, har vi rett pensum?

Like sikkert som det er internasjonale mesterskap i fotball hvert fjerde eller andre år, like sikkert er det at diverse riksmedier belyser tilstanden i norsk fotball. Så også i år i kjølvannet av nok et mesterskap hvor Norge var tilskuer mens Finland, Sverige og Danmark fikk spise kirsebær med de andre.

TENKE NYTT: – Hvis vi tror «Rappeleken», «Hermegåsa», «Katt og mus», «Krabba» eller «Racerbilen» vil løse norsk fotballs utfordringer, er jeg redd vi må tro om igjen, skriver Per-Einar Gjelsvik. Foto: Espen Bråthen
  • INNLEGG Av Per-Einar Gjelsvik

Historisk sett er det nå en tradisjon at Norges herrelandslag ikke deltar når det er mesterskap. Det er som kjent 21 år siden forrige gang vi klarte å kvalifisere oss. Når tilstanden i norsk fotball skal beskrives må naturligvis seniorlandslagenes prestasjoner under lupen. Likeledes de aldersbestemte landslagene. Sammenlignet med de beste nasjonene spilles det visstnok vesentlig færre kamper for våre yngre landslag. Spillersalg til utlandet er også med når man skal vurdere statusen i norsk fotball. Det samme gjelder verdien på disse spillersalgene sammenlignet med andre nasjoner. Organisering av ligaspill diskuteres. Vi må få flere kamper mot gode motstandere i kamper som betyr noe, hevdes det. Og som alltid er norske klubbers deltagelse i Europacupspill selvsagt et nøkkelkriterium. 

Denne våren lanserte NFF en ny spillerutviklingsplan, med tydeligere retningslinjer og sportslig rød tråd. Den nye helhetlige planen gjelder for spillere fra 6-16 år. NFF har en klar ambisjon om at planen skal forankres i klubbenes sportsplaner og være et konkret hjelpemiddel og verktøy for fotballtrenere over hele landet.

Fart i hodet, fart i beina, fart i ballen

Når det gjelder den røde tråden – og hva som er ønsket prioritering i utviklingsarbeidet framover kan det oppsummeres i følgende punkter ifølge sjefen for landslagsskolen, Håkon Grøttland:

  • Bli bedre til å score mål, bli bedre til å hindre mål
  • Mer fart og frekvens i 1v1-situasjoner, offensivt og defensivt. Flere treninger og aktiviteter hvor fart i beina blir stimulert.
  • Mest mulig spill og motspill på alle treninger, fra starten av.

– Vi ser internasjonalt at vi ikke er gode nok individuelt, og i og for seg heller ikke som lag, i å komme oss ut av uavklarte situasjoner som ballvinnere. Det må vi sette fokus på, understreker Håkon Grøttland.

La det være sagt først som sist: Det er lagt ned et stort stykke arbeid. Av mange, samtidig, med en felles forankring og et noenlunde likt utgangspunkt, nemlig NFF. Her antar jeg at det er KA’er og spillerutviklere i kombinasjon med NFFs fagfolk som har utarbeidet og kommet med innspill til planen. 
  Det er et uttrykk som heter «Som man roper i skogen, får man svar». Ikke bare er det lagt ned et stort stykke arbeid av mange. Mye av innholdet er også godt. Men er det godt nok for å få norsk fotball dit VI alle ønsker? Jeg mener modellen har klare svakheter. Hvis du får en oppgave av arbeidsgiver om å komme med tilbakemeldinger på en grovskisse. Hvor ærlig tør du være? Hvor mye annerledes tankegods har du å komme med? Når du selv har gått den samme «skolen». Hva er det norsk fotball virkelig mangler? Hvordan skal vi nærme oss internasjonalt nivå? Fart i hodet og fart i beina, fart i ballen? 
  Det er mulig det er det vi ser, men hva er det egentlige problemet? Vi er ikke gode nok individuelt, sies det. Ja vel, men hvilke individuelle ferdigheter er det vi stryker på? Eller er det en miks av kollektive og individuelle konsepter og prinsipper, hvor vi rett og slett ikke holder mål? Det at vi slipper inn for enkle mål og ikke scorer nok, er ikke det bare en konsekvens av at noe ikke er godt nok? Hvordan er egentlig pensumet en norsk spiller må igjennom fra 6-16 år? Sammenlignet med en spiller i Belgia, Spania eller England. 

Nå er det ufravikelig å ikke også komme inn på trenerutdanning i diskusjonen om tilstanden i norsk fotball. Vi har den norske modellen med foreldretrenere for spillere i alderen 6-12 år. Er dette godt nok? Ja, det kan det være etter min mening. Men, og det er et stort MEN, kun hvis de blir skolert på rett måte med rett innhold. Slik at spillerne får kvalifisert gode økter hver gang på fellestrening. Har vi rett fokus og egentlig riktig pensum i det hele tatt er mitt spørsmål. Mulig det er en brannfakkel. Men jeg blir mer og mer sikker på at vi må våge å stille oss dette spørsmålet. Her vil jeg passe på å nevne at dette innlegget er milevis unna spillestil og formasjon. Jeg er bare umåtelig bekymret for at spillerne våre ikke har den beredskapen de burde/kunne hatt når de blir 12 år. Hvis vi gjør som vi alltid har gjort vil vi få som vi alltid har fått. Og denne nye spillerutviklingsplanen er jeg redd heller ikke vil ta oss nærmere internasjonale mesterskap i fremtiden. Grasrottrenerkurset slik det er bygget opp i dag er i mine øyne ikke godt nok og burde totalrenoveres. Det er viktig med verdiprat, forankring og klubben som sjef. Men gir kurset foreldretrenerne de verktøyene de trenger for å ha gode treninger? Mine forventninger til et slikt kurs blir ikke oppfylt. Det er for lite konkret om selve fotballtreningen og innholdet i denne. Jeg vil senere i artikkelen prøve å belyse hva jeg mener er mangelvare.

El Classico med LSK vs VIF sine 8-åringer!

Overskriften er sikkert nok til at noen og enhver setter kaffen i vrangstrupen. Vi må våge å utfordre det etablerte, skal vi komme noen vei. Det etterlyses vinnerskaller og kamper som betyr noe. Det etterlyses fart i hodet, fart i ballen og fart i beina. Fotball er en lagidrett. Fotball er konkurranse, det er kappestrid, det handler om å vinne, ikke sant? Vi må slutte å pakke virkeligheten inn i bomull. Det finnes så uendelig mange myter om ditt og datt i barnefotballen. Jeg mener helt oppriktig at det er fornuftig at de beste spiller med de beste fra tidlig alder. Ikke på bekostning av noen. Det er faktisk mulig å ha et fotballtilbud tilpasset nivå, modning og utvikling. I tidlige barneår er de individuelle forskjellene til dels enorme. Disse jevnes ut etter hvert som barna blir eldre, men i 6-12 års alderen kan det være at de beste er lysår foran sine jevnaldrende. Min vurdering og erfaring er at det er ekstremt demotiverende og lite utviklende at alle skal spille sammen, uansett hvor god eller dårlig man er. Det er sunn fornuft og logikk at de beste vil stimuleres ytterligere av å spille sammen med andre som har tilsvarende modning og ferdigheter. Det foregår jo en trinnvis utvikling i barneårene, så en dynamisk modell hvor spillerne flyttes mellom lag og grupper må finnes. Lillestrøm SK sine beste 8-åringer må få spille og trene sammen og matches mot VIF sine 8-åringer. Det må spilles for å vinne. Slike kamper og treningsmiljø fra tidlig alder er godt utgangspunkt for utvikling. De beste har ofte en stor interesse, er ivrige og vil trene MYE. Det å trene mye er nødvendig for å bli god. Det faktum at ikke alle vil trene mye, kan vi ikke la gå utover de som virkelig vil. 
  Jeg mener vi for lenge har vært for opptatt av flest mulig lengst mulig, men GLEMT best mulig!

Det manglende pensumet

Når jeg har utfordret innholdet i Grasrottrenerkurset og pensumet våre spillere går igjennom, er det på sin plass å konkretisere noe om hva jeg mener er mangelvare. Jeg presiserer igjen at dette innlegget ikke handler om spillestil eller formasjon. En av mine observasjoner er at norske lag/spillere ligger langt bak når det gjelder evnen til å kontrollere/dominere kamper ved å ha ballen. Denne evnen mener jeg vil komme til nytte helt uavhengig av hva slags strategi, formasjon, spillestil en trener måtte velge. Kan det tenkes at det er innhold i dagens spillerutvikling som er uteglemt i så måte? Jeg vil forsøke å peke på noen elementer jeg definitivt mener burde vært fremme i grunnutdanningen av våre spillere/trenere.

  • Kommunikasjon gjennom pasning 
    Hva slags type pasninger har vi? Hva forteller du mottaker med pasningen du spiller? Er spilleren bevisst hvilken fot han spiller pasningen til hos medspiller? Når skal det spilles i rom? Når skal det spilles bakover? Hvor mange touch er det hensiktsmessig å benytte i de ulike situasjonene?
  • Hva slags bevegelse etter pasning?
    Etter utført pasning, bør spilleren følge etter ball, eller gjøre en motsatt bevegelse? Hva bør potensielle pasningsmottagere fokusere på? Når bør man komme nærmere ballfører og når bør man bevege seg bort?
  • Føring av ball
    I vår fotballkultur har vi tradisjonelt vært opptatt av at ballen skal hurtig i lengderetning. Det er en åpenbart at det å spille pasning går hurtigere enn det å skulle transportere/føre ballen. Allikevel vil jeg si vi har en dårlig utviklet pasningskultur og evne til å gjøre gode vurderinger av når det ene er å foretrekke fremfor det andre. Når og i hvilke situasjoner skal ballen føres med mange touch på ballen og når skal man benytte færre touch?
  • Kroppsstilling (offensiv fase)
    Hvilke forhold avgjør hva som er riktig eller gal kroppsstilling i en gitt situasjon? En god kroppsstilling gir spilleren mer informasjon slik at beslutningsprosessen kan bli bedre. På hvilken måte kan kroppsstilling utnyttes av ballfører for å sende «falske» signaler til forsvarere?
  • Invitere til press
    Vi må forstå det fundamentale i dette konseptet. Og ikke minst at det er posisjonsuavhengig. Gjennom å utnytte dette setter man medspillere i en bedre situasjon, med mer tid og rom til å utfordre videre fremover i banen. Det er flere ulike måter ballfører kan tiltrekke seg oppmerksomheten hos motstanderen. Dette må inn i grunnutdanningen!
  • Lengste fot
    Hvordan? Hvorfor? Når? Hvordan bryte en presslinje ved å benytte lengste fot? Hvorfor bør ikke ballen stoppes ved kontakt?
  • Spille med hodet opp
    Det høres jo egentlig ganske naturlig ut, men er det definitivt ikke. Vi trener på en måte, med øvelser som stimulerer mer hodet ned enn hodet opp. Det hele kan sammenlignes med en-16 åring som skal kjøre bil for første gang. Er det god pedagogikk at han skal kikke ned på gass og brems eller at han skal ha øynene på trafikkbildet? Det svaret gir seg selv. Så også i fotball. Vi må starte innlæringen med øvelser som stimulerer at spilleren får hodet opp og kan se det som skjer. Det gjør vi ikke i dag.
  • Hvordan skal vi klare å spille oss fremover i banen når alle er markert?
    Det er dette som venter oss mot god internasjonal motstand. Vi ser at våre motstandere er langt mer komfortable her enn oss. Hvordan tar vi av press med førsteberøringen? Hvordan har vi en kroppsstilling som gjør at vi får nødvendig informasjon, som igjen gjør at vi tar bedre valg? Hvor flinke er vi til å utnytte konseptet med den tredje spilleren? Et konsept det nærmest er umulig å forsvare seg mot. Skal det inn i GT kurset eller ikke. Definitivt vil jeg si.

Hvis vi tror «Rappeleken», «Hermegåsa», «Katt og mus», «Krabba» eller «Racerbilen» vil løse norsk fotballs utfordringer, er jeg redd vi må tro om igjen.

Professor Geir Jordet ved Norges Idrettshøgskole har forsket mye på hva fotballspillere skal se etter i spill. Funnene hans er svært spennende og vekker interesse internasjonalt. Hvor mange har tatt inn over seg at vi har en slik ressurs i Norge? Hva slags funn har han gjort i forskningen? Hvordan kan vi hjelpe barn og unge med kunnskap fra Jordets forskning?

Dette er kun noen få eksempler hvor jeg mener vi er for svake i opplæringen av våre spillere. Jeg mener et slikt innhold, med riktig sett av øvelser må inn i skoleringen av våre foreldretrenere. Ikke noe av dette er spesielt vanskelig å forstå. Det finnes enkle øvelser hvor man kan sette søkelys på de enkelte detaljene. Det hele må selvsagt settes sammen i spill-motspill kontekst tilpasset alder og ferdighetsnivå.

  • Artikkelforfatter Per-Einar Gjelsvik har utdanning i trenerrollen fra Norges idrettshøgskole, samt UEFA A-lisens. Jobber i dag som sportslig leder i Skedsmo FK og som trener for klubbens A-lag. Første nordmann som har deltatt på TOVO academy T1 Training course i Barcelona. Trenererfaring fra 6 år til senior. Både topp og bredde. Står bak onlinekurset om posisjonsspill på norsk.