Hospiteringshysteriet i fotballen v_2.0

• INNLEGG Av Per-Einar Gjelsvik
  Dette er et innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Artikkelen som ble publisert av NFT i 2018 ble lest av nærmere 100 000 mennesker! Den førte til omtale i både Aftenposten, Adresseavisen og Fædrelandsvennen, i tillegg til hyppige delinger i ulike sosiale medier. Ifølge redaktør Ivar Thoresen er dette helt «spinnville» lesertall i deres målestokk. Dette finner jeg som artikkelforfatter såpass interessant at jeg våger meg på en ny artikkel hvor jeg vil forsøke å belyse tematikken ytterligere. 
  Jeg vil påstå at hospitering i mange klubber i dag faktisk er mer foreldrestyrt enn klubbstyrt. Altså at fedre/mødre er pådrivere for at egen sønn/datter må få trene med eldre lag. At hospitering er og kan være problematisk blir i all hovedsak bekreftet ved at klubber ikke blir sertifisert til NFFs Kvalitetsklubbkonsept om de ikke har klare retningslinjer for hospitering i sin sportsplan. Etter artikkelen i 2018 ble jeg kontaktet av klubber som ville ha foredrag, foreldre til aldersbestemte landslagsspillere som ville ha råd og en tidligere A-landslagsspiller for å nevne noe. Den siste var noe spesiell, da spilleren (som jeg velger å holde anonym) kun ringte og ville takke for en flott artikkel som i prinsippet belyste hans egen ungdomstid.  Dessverre med negativt fortegn …

• Les også: Hospiteringshysteriet i fotballen

Hospitering er forskjellsbehandling!

I Norge generelt liker vi ikke forskjellsbehandling. Det rører ved et grunnleggende rettferdighetsprinsipp. Hvorfor skal han/hun få lov når jeg ikke får? Kan mye av problematikken kanskje «Jantelov»-forklares? 
  Norges Fotballforbund henstiller til at klubber har retningslinjer for disse temaene; hospitering, differensiering, jevnbyrdighet og nivåpåmelding av lag og turneringsbestemmelser. Er denne forskjellbehandlingen en av forklaringene på at den norske fotballfamilien er så opptatt av hospitering? 

Fra barna er 5 til rundt 15 års alder er det til dels store individuelle forskjeller. Dette kommer tydelig til syne når barna spiller kamper. Alle kan med det blotte øye se «den STORE», «den RASKE» som løper fra alt og alle og banker inn mål etter mål. Det interessante er at når spillerne blir 16/17 år gamle er ikke ulikhetene like synlige lenger. Da er tilsynelatende alle like raske og noenlunde like sterke. Hvem bør hospitere og hvorfor? Dette er spørsmålet klubber må stille seg og utarbeide retningslinjer etter.

Hva er så farlig med å være best?

Jeg forteller trenerne i klubben vår at vi ikke gjør jobben vår dersom en spiller eller forelder kommer og spør om hospitering. Vi skal og må benytte hospitering for de som trenger det, men det må trenerne se tidlig nok. Deretter må hvert enkelt tilfelle diskuteres og vurderes individuelt. Det er derfor det er så vanskelig å «lage» felles retningslinjer for hospitering som skal gjelde alle. Men noen grunnregler går det fint an å ha som klubb. 
  Når noen fra et lag får lov å trene med et eldre lag, blir noen andre, oftest foreldre sure. Dette må trenere og klubber leve med og håndtere. Og jeg kan skrive under på vi bruker en god del tid på dette. Mye tid som kunne vært brukt på andre og etter min mening langt viktigere ting. 
  Spillerutviklingen bør skje innenfor rammen til det enkelte lag. Jeg mener å observere at det i dag er for mye flytting av spillere mellom ulike lag og grupper. Hvem skal til slutt ha oversikten over enkeltspillerens totalbelastning? Vi må fortelle foreldre og spillere at det ikke er noe feil å være best i den gruppa de tilhører. 
  Mitt hjertesukk er at det er så mye annet vi heller skulle vært opptatt av enn hospitering. Hvordan løse spillsituasjoner best mulig? Hvordan kan spillerne bedre forstå utnyttelse av tid og rom? Hvordan kan vi trene for å få til dette? Dette er universelle temaer som alle burde fordype seg i. Det handler ikke om spillestil eller ditt ståsted som trener, men om hvordan vi skal få spillere som løser den enkelte spillsituasjon mest mulig hensiktsmessig for sitt lag. 

Potensielle toppspillere kan gå tapt om juniorfotballen nedprioriteres

I en artikkel i Bergens Tidende (BT) i 2017 ble dette temaet belyst. Det har ikke noen direkte sammenheng med temaet om hospitering, men det gir allikevel mening å belyse det under samme tema. De fleste klubber i Norge er interessert i at flest mulig skal holde på med fotball så lenge som mulig. Jeg tror man ødelegger mange fine lag hvis alltid de beste spillerne skal flyttes opp, fordi det eldste laget trenger spillere. Spesielt blir dette tydelig for G19-klassen. Det vil nesten alltid være slik at de beste spillerne i en aldersklasse, vil være bedre enn de dårligste i klassen over. Dette er et meningsløst kriterium for å flytte opp eller hospitere. 

Mange seniorlag i lavere divisjoner sliter tidvis meg rekruttering og antall spillere. En lettvint løsning er da å løfte opp de beste juniorspillerne i en A-stall. Selv i 4 divisjon er resultatfokuset ganske tydelig. Artikkelen i BT belyser hvordan juniorseriene blir svekket som en konsekvens av at veldig mange juniorspillere er flyttet opp på seniorlag.

Vår nye landslagssjef Ståle Solbakken hadde i 2016 noen interessante refleksjoner rundt spillere i denne aldersgruppen i et intervju med VG. Solbakken uttalte følgende: 
  «Jeg tror vi «avvikler» fotballspillere litt for raskt i Norge, det har vi ikke råd til. Vi må holde bedre tak i de som er fra 17 til 22-23 år, og det sier jeg litt av egen erfaring. Jeg spilte ikke i Tippeligaen før jeg var 24 år og ikke på landslaget før jeg var 26. Jeg tror det går spillere tapt der, og det er verst for land med færrest mennesker. Jeg tror at hvis man klarer å holde tak i spillerne, så er det noen som får en «late bloomer»-effekt. Og da kan det kanskje hende at det er noen midtbanespillere som blir midtstoppere, for eksempel.» 
  I lys av dette er det spesielt interessant å se hvordan mange av toppklubbene våre «kaster» proffkontrakter etter yngre og yngre spillere, helt ned i 14/15 års alder. Relatert til synspunktene fra Solbakken tror jeg mange mulige toppspillere går tapt fordi de får «kniven» i ryggen av toppklubben i en alder av 18-19 år. De har ikke tålmodighet, eller tid til å avvente enkeltspillernes utvikling. De færreste har også samarbeidsklubber i 2./3. divisjon som kunne vært en passende utviklingsarene for spillerne som trenger mere tid. Har vi egentlig råd til å holde på slik? 

• Artikkelforfatter Per-Einar Gjelsvik har utdanning i trenerrollen fra Norges idrettshøgskole, samt UEFA A-lisens. Jobber i dag som sportslig leder i Skedsmo FK og som trener for klubbens A-lag. Første nordmann som har deltatt på TOVO Academy T1 Training Course i Barcelona. Trenererfaring fra 6 år til senior. Både topp og bredde. Står bak online kurset om Posisjonsspill på norsk.