Skrevet av Teddy Moen
2. mars 2020
Er det belegg for å hevde at det finnes en egen «skandinavisk trenerskole»? Er det et spesielt særpreg som kommer til uttrykk i væremåte, fremtoning og filosofi blant fotballtrenere hvis avtrykk er satt i norsk og svensk fotball de siste 30-40 årene? En spesiell møteplass kom til å få stor betydning for en slik retning.
Dette er en hypotese jeg har lansert for en rekke trenerkollegaer i Norge og Sverige, og derfor har jeg også valgt å gi påstanden et navn – dog i anførselstegn.
Økt profesjonalisering av fotballen på slutten av 70-tallet i Skandinavia, påvirket dannelsen av datidens topptrenere, men også innholdet i trenerutdanningen ble revidert.
Impulsene fra utlandet (spesielt fra engelsk fotball), økt tilgang på fagstoff (gjennom kurs, bøker og artikler) og inspirasjonen gjennom fremgangen i Europacupene, stimulerte nysgjerrigheten og interessen for egenutvikling. En ny generasjon av unge fotballtrenere vokste frem, med pedagogisk og akademisk bakgrunn, som omfavnet mange av de nye strømninger i internasjonal fotball.
Hvordan to av norsk fotballs store trener-nestorer tok sine steg inn i trenergjerningen (Nils Arne Eggen og Egil «Drillo» Olsen) er godt dokumentert, men en rekke andre trenerpersonligheter kom også til å få betydning for utviklingen av en skandinavisk trenerstil.
Avgjørende betydning kom nok møtet mellom nærmere 30 skandinaviske fotballtrenere i Portugal tilbake på begynnelsen av 80-tallet til å få.
Estoril er en pittoresk og rolig liten forstad i utkanten av Lisboa. Her møttes en stor gruppe svenske og tre norske fotballtreneren til et trenerkurs ei uke på høsten i 1983. Det var et privat initiativ, sannsynligvis etter initiativ fra Börje Lantz (Sveriges første fotballagent, som døde i 1999) i samarbeid med den svenske trenerforeningen (SFT).
Ingen jeg har snakket med kan bekrefte dette sikkert, men Sven-Göran «Svennis» Eriksson er overbevist om at mannen som skaffet ham trenerjobben i storklubben Benfica i 1982 hadde en finger med i spillet.
– Der hvor det kunne være penger å tjene, der kunne du være sikker på at «Mister 10 prosent» ville være involvert, sier Eriksson.
Tre norske trenere var på plass i Estoril, og alle kom til å sette et klart preg og avtrykk på norsk fotball i årene i etterpå:
Blant de svenske trenerne som deltok i Estoril kom flere av dem til å få stor innflytelse i sitt eget hjemland (og også norsk fotball).
Men den som nok skal ha mest av æren for at kurset ble faglig spennende og at gruppen av trenere samlet seg om et tankegods rundt forsvars- og angrepsspill (ved siden av Svennis), var nok Roy Hodgson. Sannsynligvis har ingen trenere som har virket i Skandinavia hatt større faglig innflytelse enn mannen fra Croydon i London, som i en alder av 72 år fortsatt er manager for Crystal Palace i Premier League.
Roy Hodgson kom til Sverige allerede i 1976 og ledet i sin første sesong Halmstad BK til gull i Allsvenskan (som 29-åring). Senere etterfulgte han sin gode venn og kollega Bob Houghton som trener for Malmö FF, hvor han var trener fra 1985-89. Disse to trenerne skapte kontroverser i svensk fotball med «flat-back-four» og høyt press, offside-taktikk og et direkte angrepsspill. Men de bidro også til at Svennis og hans mentor Tord Grip ble opptatt av sonespill og 4-4-2 systemet.
– Tord og jeg ledet det svenske U21-landslaget, og vi var veldig nysgjerrige på hva Roy og Bob drev med. Lars «Laban» Arnesson, som var A-landslagstrener og utdanningssjef i SvFF, hatet måten de forfektet at fotball skulle spilles på. Han var inspirert av tysk fotball med markering og libero. Til slutt måtte Tord og jeg forlate jobben i forbundet, sier Svennis.
Som hovedtrener i IFK Göteborg (1979-82) oppnådde han store fremganger med en spillestil hvor mye var hentet fra engelsk fotball.
– Jeg var mye påvirket av engelsk fotball og var i England ved flere anledninger på studiereiser. Besøkte klubbene Liverpool, Newcastle og Crystal Palace. Og studerte engelsk faglitteratur hvor bøker som The FA Book of Soccer Tactics and Skills og The Winning Formula av Charles Hughes var viktige kilder for meg. Disse reisene ga meg mye mer utbytte enn de kursene jeg var med på i Sverige.
Etter å ha ledet IFK Göteborg til en sensasjonell seier i UEFA-Cupen i 1982 (som 31-åring) landet Svennis jobben som trener i storklubben Benfica.
– Og det var nok derfor trenertreffet ble i Estoril, ikke langt fra hvor jeg jobbet og bodde. I dag høres det nok ganske fjernt ut at en trener i en av Europas største klubber arrangerer trenerseminar på fritiden. Men slik var det da jeg startet min karriere. Vi var opptatt av å dele kunnskap med andre kolleger, dette lå i det skandinaviske lynnet. Det var aldri vanskelig å be Tord, Gunder og Roy om stille opp som instruktører og medhjelpere, minnes han.
Disse fire var kursledere/instruktører på Estoril-kurset:
Fra rapporten skrevet av Anders Fægri på vegne av NFFs trenerkomité, konkluderer han med følgende:
«Et trenertreff som ikke inneholdt så mange nye fotballfaglige impulser, men som var lærerikt på andre måter:
Som en del av oppsummeringen (gitt i rapporten) fra Sven-Göran Eriksson gjengir jeg:
Kilder:
Deltakere på Estoril-seminaret:
Hans «Hasse» Backe var en ung og fremadstormende trener hjemme i Sverige, sulten på kunnskap og impulser. 30 år gammel var han allerede trener for Djurgårdens IF da han fikk anledningen til å reise til Portugal på trenerkurs med Svennis og Co.
Torsdag 14. mars i fjor møttes de to igjen – 36 år etter møtet i Estoril – da Trenerforeningen hadde invitert til et eget «Bielsa-seminar» I Oslo. Der var Hasse hovedforeleser og instruktør i egenskap av å ha utgitt en egen fagbok (sammen med John Wall) om fotballideologen og nåværende Leeds-manager Marcelo Bielsa.
• Hva slags betydning kom uken i Estoril til å bety for dere og deres trenergjerning?
Anders:
– Den ble betydningsfull på mange måter. Først og fremst ved at jeg fikk en bekreftelse på at det jeg sto for i min egen trenergjerning var klart «innenfor». Dette ga både selvtillit og inspirasjon. Dette viste seg både i forhold til det faglige innholdet og nivået på kurset, men også i de utallige timene som vi deltakere brukte på faglige diskusjonene både på dagtid og kvelds-/nattetid. Spillsituasjoner ble gjennomgått og løsninger diskutert. Vi diskuterte på banen og på møterom på dagtid. På kveldstid fortsatte diskusjonene i bar-området til langt utover natten. Flasker representerte det angripende lag og glassene var det forsvarende laget! Vi overtok og fortsatte spillsituasjoner som andre grupper av deltakere hadde startet tidligere. Slik holdt vi på i timevis hver dag. Jeg har aldri opplevd en så engasjert deltakergruppe på noe annet trenerkurs. Både pedagogisk og instruksjonsmessig holdt kurset høyt nivå og med nye momenter for meg som trener.
Hasse:
– Den veckan förändrade hela min syn på fotboll. Spelsättet, anfallsspelet och försvarsspelet, men också hur skickliga Svennis, Tord och Roy instruerade under träningspassen. Total väckarklocka för mig. Intressant hur det mesta av dom principerna fungerar än idag på absolut högsta nivå. Har aldrig lärt mig så mycket som jag gjorde under den veckan.
• Trenertreffet i Estoril ble holdt for over 35 år siden – står dets innhold fortsatt godt faglig?
Anders:
– Etter min oppfatning er svaret her et klart JA. Instruktørene og mange av deltakerne på seminaret har preget fotballen i Norden, og satt solide fotavtrykk etter seg i mange andre europeiske land, i hele perioden etter 1983. Jeg tror også disse fikk faglig påfyll denne uken som var viktig i deres videre trenergjerning. Denne uken var i alle fall viktig for min senere trenergjerning.
Hasse:
– Det mesta som jag lärde mig då fungerar även idag. Framförallt metodiken att bygga ett lags försvarsspel, men även individuellt. Fick det bekräftat när jag var ass. tränare i Manchester City. Spelarna älskade det.
• Hvordan ble rapporten tatt imot i NFFs trenerkomité, og hvordan ble den delt videre i trener-Norge?
Anders:
– Den ble gjennomgått og diskutert på trenerkomiteens møter. Det var i Norge, som i Sverige, en diskusjon om fordeler og ulemper på markeringsforsvar og soneforsvar på denne tiden, og om hvilken forsvarsorganisering som var mest hensiktsmessig og «best». Angrepsdelen var også gjenstand for diskusjon. Det var ulike syn på hvor strukturert angrepsspillet skulle være.
Jeg håper og tror at systematikken i oppbyggingen av kurset, og som ble presentert i rapporten, ga gode impulser og innspill til andre trenere som fikk den presentert, enten det var i utdanningspyramiden til NFF eller på enkeltstående kurs/tiltak.
– Dette var jo en helt annen tid enn i dag. Ikke hadde vi internett og smarttelefoner. Som unge trenere var vi sultefôret, og vi hentet faglig påfyll og impulser fra mest engelsk litteratur, men også litt tysk. Heldigvis hadde NFF en aktiv trenerkomite som skrev artikler i bladet «Fotball», rapporter fra studiebesøk, mesterskap og trenersamlinger, sier Semb.
– Komitémedlemmer som Kjell Schou Andreassen, Andreas Morisbak, Nils Arne Eggen, Egil Drillo Olsen, Terje Skarsfjord med flere var selv trenere, pedagoger og genuint opptatt av utviklingen av norsk fotball. I tillegg hadde de et godt samarbeid med det svenske forbundet og litt med dem i Danmark. Og Forbundstrenersamlingene hvert andre år var spennende møteplasser.
Semb forteller at han fortsatt har rapporten fra Trenertreffet i Estoril i 1983 i hylla på kontoret hjemme i Åsgårdstrand.
– Estoril-rapporten var tydelig og bra. Den hadde en deltakerliste med mange store trenernavn på den tiden, med folk som har preget vår fotballutvikling i mange tiår. Spesielt metodikk i soneforsvar var sentralt.
Nils Johan forsøker fortsatt å holde seg oppdatert på fag, og under det 31. Cupfinaleseminaret hadde han stor nytte av å være i trenermiljøet. Der ledet han også en seanse med den tidligere engelske landslagssjefen Steve McClaren under temaet «What has happened to the noble art of defending?»
Så hva mener den tidligere toppfotballsjefen om innholdet på seminaret for over 35 år siden. Holder det fortsatt mål?
– Ja, definitivt! Spesielt det som går på forsvarsspill.