For generelelle i tilbakemeldingen?

• Av Reidar Schjei

Dette innledningsspørsmålet benytter jeg ofte på trenerkurs jeg har ansvaret for når jeg møter en ny spillergruppe av ulike aldersgrupper som skal hjelpe oss på grasrottrenerkurset. Ofte får jeg dette svaret fra unge håpefulle spillere.

Hva ligger i slike svar?

Er det noe å reflektere over, har de betydning for utviklingen, er det noe vi som trenere kan og bør ta tak i?
Dette var en problemstilling vi diskuterte på et nylig avholdt grasrottrenerkurs her i Trondheim.
 Jeg vil ta to eksempler til for å gi et bilde av denne problemstillingen.

Dette kan vi, vi er gode

Før kurset starter kommer tre ivrige gutter (11 år) inn i undervisningsrommet, de er tidlig ute, de skal være i spillgruppa under kurset. Jeg ber dem sette seg ned og se på en liten videosnutt. «Snutten» snurrer det går ca. fem sekunder.
 – Dette kan jeg, utbryter den ene. Det går 30 sekunder. – Så god er jeg også, sier den andre. 
  Når «snutten» er ferdig er de samstemte: – Så gode er vi også!
 – Men han er jo fem  år, dere er 11, dere bør vel være mye bedre enn dette. Men hvor god tror dere han er når han blir 11? Da blir det stilt en stund. 
 – Nå skal jeg følge med dere under økta når vi kommer ut, så får jeg se da om dere er så flinke, vi skal jo ha blant annet ha «sjef over ballen», som sier mye om fotballferdigheten deres og jeg tar det opp på video
– Det skal bli moro, sier de tre, da skal vi vise deg, sier de «litt eplekjekke»

Etter treningsøkta spør jeg:
  – Nå har jeg sett dere, og vi har tatt video av dere. Er dere fortsatt like overbevist om at dere er like god som fem-åringen dere så på video? Dere har nå fått tema og klare læringsmomenter å jobbe med, tilbakemeldinger og utfordringer fra trenerne i økta.
Har dere mer å jobbe med, eller er dere like god som «Messi» allerede?
Nå kommer ikke svarene like kjapt lenger, de er blitt litt mere tankefulle.
De innrømmer nå at noe er de gode på, men at de har mye å ta tak i, som eksempel nevner de:

– Vi må bli bedre på å vendinger, blant annet se oss over skuldra før vi vender, se om det er ledig rom, eller for unngå kollisjoner. Vi må jobbe med å sette fart ut av vendingen.
– Har dere lært noe av dagens økt?
Svarene er et samstemt ja.
– Hva har dere lært da?
Da kommer flere av dagens læringsmomenter kjapt ut av munnen på dem. Det kommer også frem i spillergruppa under tilbakemeldingen at dette hadde vært en av de beste treningsøktene de hadde hatt så langt.
Hva har vært så bra da?
– Trenerne har vært konkrete på hva vi skal jobbe med, de har gitt oss ros i tilbakemeldinger, så var de flinke også, kommer det fra de mest ivrige.

Trenerne nikket fornøyd, de hadde nådd dagens målsetting i læringsarenaen samt fått ros fra spillerne, en fullendt treningsøkt på mange måter.

Refleksjon av kursdeltakerne

Kursdeltakerne tok tak i denne casen under evalueringen da vi kom inn etter økta. De hadde sett videoen av fem-åringen, de ser enda en video av en norsk 12-åring med ekstreme gode fotballferdigheter i spillsituasjoner tross alderen.
Spørsmålet er: Blir vi for generelle i tilbakemeldingene, gir vi ros på en slik måte at alle tror de er har nådd «toppen», eller er verdensmestere allerede i barnefotballen?
Er vi gode nok til å være konkrete nok på hva som er bra, eller til å konkretiserr læringsmomentene og gi dem nye utfordringer på det dem må bli bedre på?
Er det bra at en 11-åring tror han er like god som Messi allerede, blir vi egentlig gode nok?

Konklusjonen i diskusjonen: 
Vi må bli enda bedre på hva man skal gi ros på, være mer konkret på hva som er utfordringer, forbedringspotensiale. Men vi har faktisk tatt et godt skritt videre nå på dette kurset når vi har satt fokus på dette i tilbakemeldingene. Vi har også blitt bedre på å stille «åpne spørsmål» som fører til at spillerne ikke bare svarer ja eller nei, men men må være konkret på hva dem har blitt bedre på og ikke minst hva skal man bli enda bedre på. Da er det letter å finne ting å rose dem på også.

Roser vi på en god måte?

Det å få ros er vel det de aller fleste av oss ønsker mest av i hverdagen. Men mange undersøkelser fra yrkeslivet viser at vi er dårlig til å gi ros, vi er heller ikke flinke i måten vi gir ros på. Da gjelder vel dette for oss fotballtrenere også da?
Ekspertene på dette området peker på at overdrevet ros kan ha uheldige virkninger.

Kan ros være negativt?

– Det kan bli for mye ros. Dersom barn får ros hele tiden vil dette kunne føre til at rosen mister sin verdi. Det kan også gjøre at barnet faktisk kan miste interessen for aktiviteten det gis ros for, sierAnders Nordahl Hansen ved Pedagogisk Forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo, til abcnyheter.no.
– Hvis man har gitt nokså ukritisk mye ros, vil dette barnet muligens få seg en overraskelse i møte med andre barn. Det kan være vanskelig å oppleve at man ikke er den «verdensmesteren” man hele tiden har blitt fortalt at man er, forteller Nordahl Hansen.
– Mye skryt kan også virke mot sin hensikt. Selv om tanken egentlig er å bygge trygghet og selvtillit, kan det fort slå andre veien, ifølge Anders Nordahl Hansen.
Ønsker du å vite mer om dette, så er det link til «Mye skryt kan være farlig» nederst i arikkelen.

Et eksempel på dette i fotballen er når man kommer til sin første sonesamling eller til sitt første kretslagsuttak og oppdager hvor mange «gode» spillere som er der fra andre klubber. Kanskje er man ikke så god som «treneren og foreldre» i klubben har gitt uttrykk for, man blir usikker på om man i det hele tatt kommer med til neste samling, her må man jammen hjem og trene mer og bedre.

Hva skal vi rose?

Ros øker motivasjon til å mestre nye utfordringer, rosen gir mestringsfølelse. Dette igjen gir annerkjennelse og selvtillit og aksept i spillergruppa. Mestring er en viktig del av barne- og ungdomsformelen, dette underbygges også av følgende:
– Barn som får ros for at de mestrer, ser ut til ta å ta flere utfordringer. Dette viser en forskning som er gjort i Norge og Slovenia av Christina Nerstad ved Handelshøyskolen BI.
– Å mestre handler om å lære og lære, sier Nerstad til forskning.no

Ut fra dette tolker jeg at å rose konkret på hva spillerne mestrer, og det å være mestringsorientert vil kunne føre til bedre prestasjoner i fotball. Å skape et godt mestringsklima som går på «samhandling» da fotball er et lagspill som handler om å  «spille hverandre gode».  Eksempel på det kan være å gi ros av samhandlingen «1A, 1F og de andre»,  da vil rosen kunne favne hele spillgruppen, en kollektiv ros som er med å bygger laget.

Tør å prøve

I barnefotballen tror jeg det er positivt å rose at «man tør å prøve» selv om keeperen ikke redder eller utespillere scorer mål. Gir man ros her tør de prøve flere ganger, noe som gir mestringsfølelse og etter hvert utvikling. Rosen vil ikke da føles som du er ute etter å måle hva spillerne klarer eller ikke klarer.
Ros og oppmuntring er veldig viktig for spillerne, særlig i begynnelsen når de strever med de grunnleggende ferdigheter. Når du roser spillerne, formidler du at du ser at spillerne prøver hardt, samtidig som du uttrykker tro på at dette vil de klare.
Stå på og bli bevist på når du skal gi ros, og hvordan du gir den, lykke til i læringsarenaen.