Kronikk fra Drillo: Bakoverfotball

Tidligere landslagstrener Egil «Drillo» Olsen er bekymret over både talentutvikling, trenerkompetanse og seriesystem i norsk fotball. Her er hans kronikk.

FOR BALLBESITTENDE: – Mitt hovedpoeng er altså at norsk toppfotball er altfor ballbesittende, og at jeg registrerer at så vel Spania som England har flere lag med større fremdrift enn de fleste i eliteserien, skriver Drillo. Foto: Ivar Thoresen
  • KRONIKK av tidligere landslagssjef Egil Drillo Olsen

Bakgrunnen for denne kronikken er en viss bekymring over det jeg ser i norsk toppfotball. Det er sikkert mange og komplekse årsaker til at nivået ikke er bedre. Feilslått talentutvikling, mangel på utdannede trenere, et seriesystem som ikke er spisset nok er noen av årsakene jeg har sett vært nevnt og diskutert av folk med og uten kompetanse.

Min kompetanse er først og fremst knyttet til selve spillet, måten det spilles på. I tillegg til Tippeligaen/eliteserien som jeg har fulgt ganske tett de siste årene ser jeg mye spansk og engelsk fotball, og jeg snakker om herrefotball. Damefotball begrenser seg stort sett til landskamper.

Både i Spania og England er det ulike syn på hvordan fotball skal spilles, og du finner ulike spillestiler på toppnivå. Det er forskjell på Barcelona og Atlético Madrid og det er forskjell på Manchester City og Leicester. Det dreier seg om ulik prioritering av ballbesittelse og gjennombrudd. Barcelonas suksess i Spania, med en ekstrem possession-orientert stil har inspirert mange, faktisk i større grad utafor Spania enn i Spania, ikke minst i Norge.

Tendensen de siste årene derimot har vært en utvikling i retning av større fokus på gjennombrudd og det som kan kalles framoverfotball, den ekstreme possession-fotballen er på retur. Selv Barcelona er ikke så ekstreme som de var for en del år siden. Mange vil sikkert hevde at dette bare er synsing, men med dagens teknologi kan vi nå hente inn data som var utilgjengelig noen år tilbake. Opta forer meg med de data jeg ber om angående possession og pasningssyntaks.

 I EM-sluttspillet for herrer i Frankrike f.eks. ble de fleste kampene som hadde en seierherre vunnet av lag som hadde ballen minst, sannsynligvis er dette første gang det har skjedd. Vi har også sett i Champions League de siste årene at lag med et tydelig fremoverrettet angrepsspill har vært dominerende, jeg tenker da på begge topplagene fra Madrid.

Hva har skjedd i norsk toppfotball de siste årene? Her er fremdeles troen stor på at ballbesittelse er en viktig suksessfaktor. En ballfører står ofte overfor et valg mellom å spille en sikker støtte- eller tversoverpasning til medspiller, kontra en dristig gjennombruddspasning hvor sjansen for å miste ballen er større. I Norge er frykten for å miste ballen blitt så stor at det går ut over effektiviteten. Ofte ser jeg ballførere med stort rom orienterer seg hjemover i stedet for fremover, jeg ser eksempler på at vending av spillet skaper 1:1-situasjon uten sikring, men i stedet for å utnytte dette kommer en ny støttepasning og ny vending av spillet, jeg ser eksempler på lag som etter mange pasninger på egen halvdel, ender opp med en ballfører i tidsnød som velger å slå langt, ikke som en konstruktiv langpasning, men som en nødløsning.

Dette er hverken effektivt eller morsomt å se på, og når balltempoet ofte er lavt gjør ikke det saken noe bedre. Tempoet i kampen reduseres. Tempo er definitivt en viktig suksessfaktor i fotball. Troen på ballbesittelse som en suksessfaktor gjennomsyrer norsk fotball. Vi ser det i praksis og det høres i retorikken. Eksperter, trenere og spillere gir ofte uttrykk for at det viktigste er å styre kampen, kontrollere kampen, det er viktig å holde på ballen, mørne motstander, spille på seg selvtillit, å gi bort ballen etter få trekk blir blytungt osv. Tror ikke det var mange i Leicester som synes det var blytungt etter å ha vunnet ligaen med 10 poeng, mens de var i det desiderte bunnsjiktet både når det gjaldt possession og pasningssikkerhet.

Jada, jeg setter ting på spissen, og jeg ser at det er forskjeller i Norge også. Det er stor forskjell på VIF og Odd på den ene siden og f.eks. LSK på den andre. I eliteserien har jeg også sett flotte scoringer etter angrep med stor fremdrift og gjennombruddsvilje både mot etablert forsvar og i kontringer, men hovedpoenget mitt er at DET SKJER ALTFOR SJELDEN.

Hvordan skal vi utvikle kreative spillere, når det viktigste er å ikke miste ballen, hvorfor skal spillere ta helhjertede løp inn i bakrom når ballen likevel ikke slås dit. Overdreven possession-fotball dreper tempo og kreativitet. Naturligvis er det en fordel å ha ballen i laget hvis den brukes til noe fornuftig, men det er nå en gang slik at hvis det fokuseres på fremdrift og gjennombrudd reduseres ballbesittelsen.

 Det er høy grad av korrelasjon mellom stor gjennombruddshissighet på den ene siden og lav ballbesittelse og pasningssikkerhet på den andre siden. Målet må naturligvis være å ha en så høy ballbesittelse som mulig kombinert med en fremoverrettet angrepsstil. Her har norsk fotball mye å lære av eksempelvis nevnte Madrid-lag. Midtbanespillere som Modric og Isco utnytter alltid rom ved å sette fart på, samtidig som de søker den gode gjennombruddspasningen.

Det er først og fremst eliteserien jeg har hatt i tankene når jeg skriver dette, men jeg har en mistanke om at en overdreven tro på ballbesittelse som suksessfaktor også finnes nedover i systemet og også i damefotballen. Men her tar jeg forbehold for manglende erfaring og oversikt.

Så langt har jeg ikke nevnt landslagsfotballen, men det er grunnlag for å si at den suksessen Norge har hatt på både senior og aldersbestemt nivå, har i hovedsak vært med trenere som har vært tydelig på at framoverfotball er mest effektivt. Lars Lagerbäck har fortalt meg at han brukte et halvt år på å bryte ned Barcelona-syndromet når han kom til Island. Han har utvilsomt en tøff jobb foran seg med det norske landslaget.

Min erfaring er også at det er lettere å få spillerne til å akseptere en ballbesittende enn en fremoverrettet stil. Du er avhengig av gode resultater tidlig for å bli akseptert hvis du er tilhenger av framoverfotball. Det henger bl.a. sammen med at over 90 % av de journalistene som skriver om fotball har stor sympati for en ballbesittende stil.

Mitt hovedpoeng er altså at norsk toppfotball er altfor ballbesittende, og at jeg registrerer at så vel Spania som England har flere lag med større fremdrift enn de fleste i eliteserien.

Jeg regner ikke med å få særlig støtte for mine synspunkter, men har et håp om at de vil skape mer debatt om hvordan fotball skal spilles.

Idet jeg avslutter denne artikkelen har jeg nettopp sett RBK slå Ajax 1-0, meget imponerende. RBK har litt marginer på sin side, men spiller tilnærmet jevnt med Ajax i målsjanser og skudd på mål, med en ballbesittelse på 35,8 %. Og før dette kommer på trykk rekker jeg også å gratulere RBK med plass i Europa-ligaen, etter en ellevill fotballkamp på Lerkendal. Det gjør meg nesten like glad som det Kåre Ingebrigtsen er nå.

Regner med at leserne forstår at mine synspunkter retter seg mot norsk fotball generelt, og ikke mot et enkelt lag.

Og så har jeg ikke sagt et ord om forsvarsspill.

  • Kronikken er også publisert i VG 31. august 2017.