Hva kan vi bli bedre på i spillerutviklingen av barn og unge?

• Av Sverre Dreier. Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 02/2017.

Svaret på dette vil legenden og evig unge Sverre Dreier (89 år) gi oss i  denne artikkelen, Sverre har gitt ut en rekke fagbøker sammen med Andreas Morisbak med flere, og han er svært respektert i alle fotballfaglige kretser. Han gjør det på en enkel måte uten å vanskeliggjøre fotballen som tidligere på fotballtreneren.no er nevnt som «verdens enkleste idrett»

Generelle øvelser med pasninger på kryss og tvers, fram og tilbake, og ofte uten konkrete krav til utførelse, har sneket seg inn mange steder i treningsvirksomheten for barn og unge utøvere. Sverre er verdt å høre på av alle trenere i Norsk fotball

Til tross for sterk vilje til øket treningsmengde med stigende krav til tempo og intensitet på bedre og bedre baner, synes det ikke at ferdighetene helt har greid å følge med på farten i situasjonene som oppstår. Burde ikke en større del av treningstiden vies til innholdet i treningen og mer rettes mot de situasjoner spillerne virkelig møter i kampen?
Utgangspunktet for all fotballopplæring av unge spillere burde ligge i definisjonen på ferdighet: (Bergo 2002):
«Hensiktsmessige handlingsvalg og handlinger for å skape og utnytte spillsituasjoner til fordel for eget lag».

Fotball er i høyeste grad en «åpen» ferdighet. Utenom armene (nå brukes også de) benyttes hele kroppen til å beherske ballen, og til å bruke hodet spesielt. I våre dager er vi mer opptatt av prinsippet «possession» og antall pasninger på fot enn gjennombrudd med krevende pasninger i rom. Selv om balltap, særlig på egen halvdel, forekommer svært ofte. I noen situasjoner er det lett å bedømme om balltapet eller ballerobringen kommer av valg eller utførelse. I andre situasjoner kan det være vanskelig å avgjøre om gjerningen skyldes det ene eller det andre. I alle tilfeller beror det på høyst varierende ferdighetsnivå blant våre ungdommer. Det kan gjelde den enkelte spillers teknikk, relasjonene mellom dem i samhandlingene, eller lagets organisering (struktur) i aktuelle kampsituasjoner.

Læring

Det kan ta lang tid før alle utøverne i et lag har tilegnet seg et klart bilde av situasjonens alternativer og muligheter. Her kommer læringsmomentene inn i bildet. Er vi tydelige nok eller for generelle også i formidlingen av momentene? Når det på trykk står oppført som læringsmomenter: «Spill presist» eller «gjør medspilleren god», vitner dette om tydelighet? Vi har alle hørt trenere som har ropt ut om «bedre bevegelse!» uten at det fører til noe som helst av forandring. 
De relasjonelle momentene som skal læres er som regel knyttet til rom og tid, videre ned til spilleprinsippene bevegelse i dybde og bredde for å skape og utnytte rom for gjennombrudd. Bevegelsen må da konkretiseres gjennom viktige momenter som går igjen i spillet. Momentene kan oftest gjelde avstand og retning, og timing og tempo i forhold til tidsaspektet.

Det hevdes at det ikke er mulig å gi generelle og individuelle tekniske læringsmomenter, og at teknikken må tilpasses den enkelte utøver. Det er en kjensgjerning at fotballteknikk læres gjennom visuell oppfatning av bilder og forbilder. For videre øving må teknikken tilpasses situasjonen den benyttes i. Momentene må knyttes til kroppsstilling, benplassering, tyngdeoverføring, treffpunkt osv. som kan ha betydning for utførelsen. Skal det virke inn på spillerens indre og ytre feedback og selvregulering, må momentene uttrykkes så konkret som mulig. En kunne tro at et stort teknisk repertoar letter valgene spilleren må ta. I verste fall kan det bli en begrensende faktor. Det er viktigere å utføre en spesiell teknikk som direkte virker inn på situasjonen enn å benytte seg av «halvgode» utførelser fra et bredt utvalg. Jeg tenker på «gofoten» og spisskompetanse. Del-ferdighetene påvirkes ofte enkeltvis, men kan heller settes inn i en sammenheng:
  F.eks.:
• Pasning – medtak: Spille hurtig i lengderetningen
• Føring – vending: Vende spillet hurtig for å skape rom motsatt

Læringsmomentene kan ligge nedfelt i selve aktiviteten – uavhengig av instruktør og tilbakemeldinger. Trenerens bidrag består i å gi oppgaver, betingelser og forsterke gode løsninger under spillets gang.

Bevegelse

«If not in possession, get in position», stod det et sted på gamle Ullevaal Stadion. I kampsituasjonen må samtlige spillere på banen ta stilling til sin egen posisjon i forhold til med- og motspillere for å kunne ta samstemte valg. Samtidig kommer kravet om å utføre en hensiktsmessig handling i det øyeblikk spilleren mottar eller erobrer ballen. I en gitt angrepssituasjon er hovedpersonen den spiller som i øyeblikket er ballmottaker, ballfører, skytter eller pasningslegger, kalt førsteangriper 1A. Denne er avhengig av hjelp fra medspillere som beveger seg i forhold til 1A. «Første bevegelse» gjelder spiller 2A som i posisjon nær 1A plasserer seg og skaper rommene:
  1) Bak 1A for å støtte eller overlappe denne. Avhenger om 1A er feilvendt eller rettvendt.
  2) Foran 1A for å invitere til pasning

«Den andre bevegelse» gjelder i øyeblikket de øvrige spillerne 3A og deres samtidige bevegelser for å skape pasningsalternativer. I ungdomsfotballen snakkes det mye om motsatte bevegelser, men i praksis skjer det nesten aldri på våre baner. Selv når 2A inviterer til pasning fra 1A, og i situasjonen trekker til seg motspillere som etterlater seg rom, spilles ballen til 2A i stedet for 3A. Hva med balltap og bevegelse?
På samme måten må forsvarsspillerne bevege seg i forhold til hverandre. Førsteforsvarer 1F er spilleren som i øyeblikket befinner seg nærmest til å presse eller takle motstanderens ballmottaker eller ballfører, 2F plasserer seg i sikringsposisjon bak 1F. De øvrige spillere 3F dekker rom i sine lagdeler og områder.

Funksjonalitet

Alt dette må læres og kan ikke påvirkes på annen måte enn gjennom spill to lag mot to mål. Slik er det i dag innrettet i forhold til alder: 3v3 for de yngste, 5v5, 7v7, 9v9 opp til 11v11 for de eldste. Dette er toppen av funksjonalitet for de forskjellige aldersgrupper.
For nærmere å komme inn på ferdighetene i utvalgte situasjoner, må en bevege seg nedover på funksjonalitetsskalaen hvor det spesielt må øves på situasjoner der færre spillere er involvert. Situasjonen som skal påvirkes må være en del av helheten som en avgrenset spill-sekvens. Den kan knyttes til angreps- eller forsvarsspill, avgrenses til å gjelde et bestemt handlingsmønster, eller begrenses til å omfatte et gitt antall spillere.
Når spillet 11v11 betegner høyeste grad av funksjonalitet, vil spillene fra 7v7 og ned til 1v1 betraktes som deler av helheten. På samme måte vil 5v5 og nedover være deler av 7v7-spillet osv. Her gis det mulighet til å påvirke spillernes rolleferdigheter og opptreden i ulike posisjoner og lagdeler. Formasjoner i lag og lag-ledd vil her være viktig for opplæringen.
  Eksempel:
• 5v5 inkl. keeper: Formasjon K+2+2
• 6v6 inkl. keeper: Formasjon K+3+2
• 7v7 inkl. keeper: Formasjon K+2+3+1

Her er det viktig å skolere keepere i deres arbeid som igangsetter, samtidig som de skal beskytte målet.

Smålagspill og situasjoner

Lenger ned på skalaen ligger smålagspillene som vil si situasjonene: 1v1à4v4. Dette betegner utespillere. Etter mitt syn bør keepere være med i tillegg til utespillerne. Her får alle spillerne mange repetisjoner i de ulike posisjonene fra 1A til 3F.
  1) I 1v1-situasjonene kommer den individuelle ferdigheten tydelig fram. Her står to spillere 1A og 1F, rett overfor hverandre for enten å angripe eller beskytte målet. Gjensidig påvirker de hverandre.
  2) I 2v1-situasjon og 3v2 øves på forhold ved overtall og undertall.
  3) I 2v2-situasjonen veksler spillerne på å være 1A og 2A eller 1F og 2F.
  4) I 3v3 kommer 3A og 3F inn i bildet der 1A får tre valgmuligheter: Spille til 2A eller 3A eller drible. Med økende antall spillere på lagene stiger antallet 3A og 3F og valgmulighetene blir flere.

Nederst på skalaen ligger øvelser som ikke innebærer motstandere. Som en innføring i spesifikk teknikk knyttet til en egen situasjon, kan det være nødvendig å øve isolert på denne teknikken uten forstyrrende motstand. Da må det virkelig settes ekstra store krav til utførelsen. Har tiden som er brukt på øving, ikke virket positivt inn på spillsituasjonen, er det i grunnen bortkastet tid. Kan hende øvelsen har vært til for øvelsens skyld og ikke med hensyn til utvikling.
  Begrepene spesifisitet og funksjonalitet som så å si betyr det samme, sier ikke annet enn at det må øves på det som spillerne får bruk for i fotballkampen. En kan spørre: Hvilke bilder tar spilleren med seg til det ferdige spillet fra en valgt treningsaktivitet når denne aktiviteten mangler vanlige mål å spille mot, retningsbestemte rom å spille i og gjennom, eller at ikke banestørrelsen er tilpasset spillernes antall og alder?

Øving

For øving på gjenkjennelige handlingsmønster burde målsettingen alltid være å score mål. Gjennombrudd er derfor det overordnede spillerprinsipp.
Dybdeprinsippet angår spill i lengderetningen. I oppspill og frispilling mot etablert forsvar gjelder ulike pasningsalternativer:
  F.eks.:

• Opp – tilbake – fram
• Kort pasning på medløp
• Lang pasning direkte i bakrom
• Pasning (til duell) i mellomrom

Før oppspillet øver ofte den bakre lagdel på å spille pasninger på tvers og bakover seg imellom for å «bearbeide» et etablert og balansert forsvar. Mens medspillerne framme forbereder seg på samhandlingen pasning – mottak. Aktuelle spørsmål: Når og hvor spilles pasningen? Når og av hvem starter initiativ til «første bevegelse»?
På siste 1/3 av banen kan veggspill være et effektivt angrepsvåpen for gjennombrudd i dybden. Det gjelder de svært så viktige momentene for samtidige og motsatte bevegelser.
Veggspill er oftest forbundet med 2v1-situasjon. Veggen kan ofte være et godt spillpunkt foran ballfører og veggspillet kan gjelde pasninger både på fot og i rom og kan involvere tre forsvars- og angrepsspillere. Alternativer når 1A utfordrer eller blir presset av 1F:

1) 1A spiller pasning på fot til 2A og rykker forbi 1F.

• Benytter pasningsfinte og dribler forbi 1F.
• Etter pasningsfinten spilles pasning til 3A (Tredje spillers bevegelse).

2) Veggen 2A

• Rykker ut av pasningsskygge og inviterer til pasning fra 1A.
• Sidevendt kroppsstilling for å se 1A og om 2F følger eller ikke.
• Spiller direkte pasning i rom bak 1F eller 3F
• Finte og vende forbi 2F
• Vende opp i angrepsretningen (Hvis 2F ikke følger)

3) 3A skaffer seg rom for å motta pasning fra 1A eller via 2A.

Breddeprinsippet går ut på å utnytte banebredden. Lengre avstand mellom forsvarerne gir større rom å spille i. Derfor må det øves på å opprettholde bredden i angrepet, oftest med hjelp fra spillere bakfra: Overlapping, hurtig vending av spillet med crossball eller etter føring – vending. På siste 1/3 øves det mye på «2v1 på kant». Derfor scores det mange mål etter innlegg fra den kanten.
Forsvarsprinsippene er angrepets motprinsipper, derfor kan de påvirkes gjensidig og samtidig i samme spill-øvelse. Å erobre ballen er det viktigste forsvarsprinsipp. Dermed kan ballerobreren 1F, som ballmottakeren, bli den viktigste angrepsspiller. Særlig når det gjelder overgangsfaser med mulighet for kontringer og utnyttelse av ubalanse. Det spilles ofte mot et mål i øving på samhandlinger mellom 1F, 2F og 3F, for å oppnå posisjonell balanse. Da må det gis oppgaver til angriperne for at forsvarerne kan bli utfordret. Settes fokus på angrepsmomenter må forsvarsspillerne tildeles andre oppgaver enn å stå i veien for angriperne, men ha et «mål» å strekke seg mot når ballen skal erobres.
I alle aktiviteter er det viktig å variere intensiteten i spillet, å ta seg tid til å gå gjennom situasjoner rolig for siden å øke tempoet med krav om tettere press. Spill med høyest funksjonalitet må minst ha halvparten av treningstiden.
Å spille mot to mål så ofte som mulig kan bety mer for gleden og spillerutviklingen enn et omfattende og «varierende øvelsesutvalg».