Noen tilbakeblikk ved NFTs 30-årsjubileum

• Av Gunnar-Martin Kjenner

Mitt første møte med foreningen var under et styremøte på NIH, jeg tror det måtte være det første styremøtet etter stiftelsen i Skien 9. november 1986. Til stede som møteleder var en gammel kjenning av meg, Anders Fægri, foreningens første styreleder. Han hadde jeg selv ansatt som trener i Ski- og Fotballklubben Lyn i 1979. Vi hadde et fruktbart samarbeid og bygde tillit begge veier den tiden Anders A-lagstrener og jeg styreleder i Lyn.

Tre pilarer

Som jurist med interesse for idrett hadde jeg problemer med å akseptere den gangen at det var i samsvar med arbeidsmiljøloven å ansette Anders som trener på heltid med en tidsbestemt arbeidsavtale. Anders fikk derfor i 1979 en arbeidsavtale på oppsigelige vilkår som vi var vel forente om. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg fikk en del pepper internt for slik lettsindighet. Så vidt jeg vet var dette den første trenerkontrakten i Norge på oppsigelige vilkår i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser og uten tidsbegrensning.

Tilbake til det første styremøtet på NIH: Foruten Andres besto styret av trenerpersonligheter jeg ikke kjente personlig i 1986, men i betydelig utstrekning av omtale, bl.a. Bjørn Hansen, Egil Drillo Olsen, Joar Hoff, Arnfinn Ingjerd, Rune Titlestad og Nils Sverre Haug.

Styret skisserte for meg at foreningen var tuftet på tre hovedpilarer:

1. Faglig utvikling av trenerne
2. Styrke det kollegiale og sosiale forholdet mellom trenere
3. Øke stillingsvernet/rettssikkerheten for trenerne

Spørsmålet til meg var om jeg kunne påta meg å ta meg ansvaret for det siste, men ikke minst viktige punktet; Å sørge for at det ble en slutt med å betrakte fotballtrenerne som en forbruksvare som kunne kastes etter noe tids bruk. Målet var å få treneryrket anerkjent som et arbeid som falt inn under de sosiale vernelovene i arbeidslivet, først og fremst arbeidsmiljøloven.

Tillitserklæring og utfordring

For meg var oppdraget en kjempestor tillitserklæring og en tilsvarende stor utfordring. 

For yngre trenere kan det være grunn til å minne om at frem til stiftelsen av trenerforeningen var det sikker praksis at mange klubber kvittet seg med treneren når resultatene uteble, uten noen form for dialog, uten økonomisk kompensasjon til treneren og heller ikke en unnskyldning eller beklagelse til treneren, knapt nok en takk for det arbeidet som var nedlagt. Gjennomgående var en slik avskjed ensbetydende med skam og ofte også med merkelappen udugelig. Mulighetene for tilsvarende arbeid i annen klubb i nær fremtid var minimal. Det som ventet en sparket trener, var arbeidsløshet og ingen lønnsinntekt.

Første tiltak for å bedre stillingsvernet var utarbeidelsen av en standardkontrakt for fotballtrenere. Her fikk jeg uvurderlig hjelp av den idrettsinteresserte professor Geir Woxholth. Vi utarbeidet to standardkontrakter, en for profesjonelle trenere, dvs. trenere som hadde treneroppgaven som yrke og fikk betalt for det, og en for trenere som var ulønnet; amatørtrenere. Kontrakten for amatørtrenere var det lite oppstyr rundt, i motsetning til standardkontrakten for profesjonelle trenere.

Tydelig motstand

Motstanden fra Serieforeningen av 1972 (i november 2001 omdøpt til Norsk Toppfotball), var tydelige. Serieforeningen var tydelig på at en slik standardkontrakt verken kunne anbefales medlemsklubbene eller aksepteres av Serieforeningen. Grunnen var for det første at kontrakten fastslo at arbeidsmiljøloven skulle ligge til grunn for rettsforholdet mellom partene og for det andre at det var en standardisert erstatning ved oppsigelse eller avskjed i strid med arbeidsmiljølovens regler om stillingsvern.

I de ca 10 årene jeg var knyttet til trenerforeningen som juridisk rådgiver, ble det tatt flere initiativ fra trenerforeningens side for å få Serieforeningen og NFF med på en omforent standardkontrakt, men dette førte ikke frem. Grunnen var først og fremst den standardiserte erstatningen som var innbakt i kontrakten. Den tilsa at en sparket trener skulle ha full erstatning det året avskjeden ble foretatt (normalt på høsten) med tillegg av lønn det påfølgende år. For trenerforeningen var det viktig på det tidspunktet å markere et klart kursskifte, fra å betrakte trenere som forbruksvare til ansatte med stillingsvern. For Serieforeningen var en bestemmelse om standardisert erstatning til treneren prinsipielt uakseptabel.

Standardkontrakten med standardisert erstatning var etter trenerforeningens standpunkt den gang viktig og nødvendig for å unngå at trenerne måtte gå veien om en kostbar rettssak med all den negative oppmerksomheten en slik sak medfører.

Stor betydning – færre fikk sparken

Mot dette bakteppet skulle man tro at klubbene ville vegre seg mot å benytte trenerforeningens ensidig utarbeidede standardkontrakt ved ansettelse av profesjonelle trenere. Men slik ble det ikke. Jeg kjenner ikke til et eneste tilfelle hvor en klubb nektet å inngå kontrakt med en trener med den begrunnelse at partene måtte benytte en annen kontrakt enn trenerforeningens standardkontrakt. Anders Fægri uttalte følgende kloke ord som viste seg 100 % korrekt i praksis: «En ønsket trener har sin største forhandlingsstyrke overfor klubben frem til kontrakten er underskrevet. Den posisjonen må trenerne vite å ta vare på i forhandlingssituasjonen med sin fremtidige arbeidsgiver». Neppe har en styreleder i trenerforeningen noen gang hatt mer rett.

Klausulen om standardisert erstatning viste seg over tid å være av stor betydning for trenernes stillingsvern. Omfanget av sparkede trenere gikk betydelig ned, og de sakene hvor klausulen om standarderstatningen kom til anvendelse fikk stor oppmerksomhet i media, til skrekk og advarsel for andre klubber som vurderte kortsiktige løsninger i strid med arbeidsmiljøloven.

Skeid og Brobakken

Spesielt en episode fra denne tiden kan det være grunn til å trekke frem fra glemselen ved denne anledningen.

En klubb på Vestlandet hadde sparket sin trener av en enkelt grunn: Ønskede resultater uteble. Treneren som var en tidligere landslagspiller og medlem av trenerforeningen, ba om foreningens støtte. Sammen møtte vi opp på kontoret til klubbens advokat. Advokaten innledet med å spørre hvorfor vi hadde bedt om et møte. Da jeg hadde redegjort for grunnen og nevnt stillingsvern og arbeidsmiljø, avbrøt klubbens advokat meg og sa følgende: «Her driver vi med idrett og ikke med juss». Derved var møtet avsluttet, og vi reiste hvert til vårt. Det hører med til historien at saken på et senere tidspunkt fikk en lykkelig slutt.

En annen sak som kan minnes ved denne anledning, er hvordan Skeids avsluttet ansettelsesforholdet med trener Torbjørn Brobakken. Skeid og den suksessrike treneren Thorbjørn Brobakken opplevde store kulturkollisjoner. Styret i Skeid under ledelse av den kjente journalisten Erling Borgen, besluttet før sesongstart 1987 at samarbeidet måtte avsluttes nærmest før det hadde kommet ordentlig i gang. Grunnen til at dette nevnes ved 30-års jubileet, er at Skeid, som den første norske klubben, gjennomførte oppsigelsen av en fotballtrener på en formelt riktig måte i samsvar med arbeidslovens formkrav og øvrige bestemmelser.

Mange i trenerforeningen som hadde fokus på trenernes stillingsvern, håpet at Skeids eksempel skulle danne mønster for andre klubber som vurderte å avslutte samarbeidet med sin trener, men slik gikk det ikke. Det tok mange år før klubbene tok innover seg arbeidsmiljølovens regler og krav til fremgangsmåte og innhold i oppsigelsen. Da jeg fratrådte som juridisk samarbeidspartner for trenerforeningen etter ca 10 års samarbeid, var det fortsatt mange klubber som ikke innså at trenerkontraktene var underlagt arbeidsmiljølovens bestemmelser.

Viktig arbeid har båret frukter

I min tid som rådgiver for trenerforeningen, ble dagjeldende arbeidsmiljølov § 58 A nr. 1 endret ved endringslov nr. 12/1997. Den nye bestemmelsen ga adgang til midlertidig ansettelse av personer som skal utføre kunstnerisk arbeid, forskningsarbeid eller arbeid i forbindelse med den organiserte idretten. Lovendringen åpnet adgangen for lovlig å kunne tidsbegrense arbeidskontrakter for trenere. For meg som jurist var dette en stor lettelse, for å si det mildt. Så vidt vites var trenerforeningen den eneste idrettsorganisasjonen som uttalte seg i høringsrunden forut for lovvedtaket i Stortinget. Anders Fægri var en stor pådriver i arbeidet med å få denne bestemmelsen lovfestet.

I dag kan vi uten tvil si at det arbeidet trenerforeningen igangsatte for 30 år siden har båret store frukter og vært helt avgjørende for det stillingsvern fotballtrenernes har i dag. Mange trenere gikk i bresjen for å hevde rettigheter som i dag tas som en selvfølge for de fleste trenere. Også trene i andre idretter enn fotball, har mye å takke fotballtrenerforeningen for, som bivirkninger av trenerforeningens pionerarbeid. Trenerforeningens arbeid i brytningsårene for å styrke stillingsvernet for trenere vil alltid stå som en bauta i norsk idrettshistorie.

Dagens trenere har mye å takke sine kolleger fra 30 år tilbake for De var villige til å ta kampen mot klubbene den gang og kjempet derigjennom frem de rettighetene som vi i dag tar som selvsagte for alle profesjonelle fotballtrenere.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk vært medspiller på laget til trenerforeningen i de første årene og er trenerforeningen stor takk skyldig for mange spennende oppgaver og utfordrende saker.

Gratulerer med 30 års jubileet. Lykke til i de kommende år.